Da har jeg atter en gang utført min borgerlige plikt ved å ta turen til angitt stemmelokale for så å få den valgte stemmeseddel registrert før jeg egenhendig sendte den inn gjennom postkasseåpningen i den boksen som refereres til som stemmeurnen. Atter en gang har jeg travet ens ærend til det angitte lokalet for å utøve demokratiet i praksis uten at det i det hele tatt streifet meg som en mulighet at denne stemmegivingen kunne innebære den minste risiko for verken liv eller helse. Som alle de andre valgene som er blitt avholdt siden jeg ble stemmeberettiget som 18 åring, var det utelukkende vennlighet, smil og imøtekommenhet å se, både hos stab og medborgere på stedet. Det var da det slo meg; Dette er faktisk ingen selvfølge i det hele tatt!..
Verdien av dette slo ned i meg som et lynnedslag i det jeg entret lokalet med den følge at dette faktisk ble utslagsgivende for hvilken stemmeseddel jeg endte med å ta med meg ut av avlukket under stortingsvalget 2025..
Jeg dro faktisk hjemmenfra med alle intensjoner om å stemme blankt, da de partiene jeg er enig med i klart flest saker, også er de partiene som står for de absolutte ‘deal-breaker’ne for mitt vedkommende. Men i det denne erkjennelsen av at den 100% tryggheten vi norske velgere har til fritt å kunne foreta våre valg som jeg i all min tid har tatt for å være den mest selvsagte ting i verden, faktisk er alt annet enn en selvfølge om en ser på verden i sin helhet slo ned ‘like a ton of bricks’, så kom jo denne selvsagt sammen med et tilsvarende ønske om å gjøre mitt for at vi også i fremtidens Norge vil kunne ta slike stemmeavgivninger som en selvfølge.
Fortrinnet med å være teoretisk- fremfor praktisk anlagt har jo, i bunn og grunn vist seg å være begrenset til skoleårene, men nå skulle det brått vise seg ubetalelig. Toppetasjen tok, i denne halvpaniske velgers plutselige åpenbaring, form av en ren, skjær scanner som raste igjennom alle de partiprogram jeg har lest, huket av med blått for enig og rødt for uenig, for så å forkaste igjennom de siste halvannen til to månedene for å rekke å spa frem partiet som jeg anså best skikket til å kunne ivareta et fritt og demokratisk Norge i løpet av den tiden det ville ta å gå fra inngangen til anvist avlukke.
Da jeg så fulgte de anviste piler ut av lokalet etter å ha funnet min fanesak i grevens tid, var det med en enda sterkere følelse av denne nasjonalromantiske erbødigheten som hører valgdagen til enn tidligere.
At jeg har foretatt mitt valg ut i fra mine verdier og prinsipper er nå en ting. Hva som faktisk er av reell betydning er at så mange som mulig av oss har foretatt tilsvarende subjektive valg basert på hvilke verdier som veier tyngst for den respektive velgeren i det valgseddelen slippes ned i boksen etter å ha fått sitt stempel. Det er DETTE som er demokratiet i praksis, med den følge at det å delta ved valg er en absolutt forutsetning for at denne styreformen lar seg gjennomføre. På bakgrunn av dette, er det lite som provoserer meg mer enn disse som avstår fra å delta med begrunnelser som at ‘deres stemme ikke gjør noe fra eller til uansett’, eller at de ikke holder med noen av partiene, for ikke snakke om den med ‘at det går til helvete uansett’.
– Dette til tross for at de, paradoksalt nok, faktisk har rett, for den innstillingen innebærer en 100% garanti for at det faktisk VIL gå til helvete! Har man ikke klart å finne frem til et parti en anser verdig ens stemme, neivel, så stemmer man blankt. Og dersom du lever i den villfarelse at en blank stemme er synonymt med ingen stemme, så kunne du ikke vært mer på ‘bærtur’. Det er nemlig ingen stemmealternativ som krever så få som den blanke i hht å kreve en generell endring i den rådende politiske policyen landet styres etter.
Om noen få timer får vi altså vite hva som blir utkommet i det vårt folk nå har talt, og med det vil jeg ønske samtlige valgdeltagere lykke til.
Og nå har folket talt
Ja, og en kan vel ikke si annet enn at det både vil bli interessant og artig å se hvordan denne stemmefordelingen her vil la seg utforme og ikke minst gjennomføre i praksis! Her er det mange ulike interesser og ideologier som brått kan hale og dra i alle retninger, virker det som *hehe*.
Jepp, nå har folket talt, og vi er heldige som bor i et land hvor vi har et valg.
Selv om heller ikke Norge er uten forbedringspotensial, er en samtidig nødt til å anerkjenne at dette landet er forbannet mye bedre, samlet sett, enn praktisk talt ethvert annet land. Selv i den vestlige verden er det jo blitt sånn at det knapt kan avholdes et valg uten at en risikerer å komme utfor demonstrasjoner som går over styr, så det å kunne gå å avgi stemme uten å ofre sikkerheten en tanke er faktisk ikke en selvfølge. 🙂