Nei, det er ikke slik fatt at jeg har tatt et kvantesprang ut til den venstre periferien her, og argumentere for at alt som er galt i ens liv er samfunnets skyld. Vi skal nemlig lenger ut i periferien enn som så, da vi skal til vitenskapens verden, der spørsmålet om hvorvidt selveste universet muliggjør konseptet ‘den frie viljen. 

Nei, det er IKKE såkaldt ‘kvasi-science’, da spørsmålet om den frie viljens ringe eksistens følger som en uungåelig konsekvens av en av de ledende teorier i den delen av astronomien som refereres til som kosmologi.  

Størst av alt vil være det utenomjordiske livet

Jeg går ut i fra at alle husker Einsteins ligning E=mC2 fra skolen; Denne korte ligningen som rommer så uendelig mye som ut i fra vår sanseverden virker fullstendig forkvaklet. Og fundamentet for det hele, er den såkalte ‘romtiden’, eller ‘space-time’, om du vil, hvilket kort fortalt er selve substansen universet består av. For det tomrommet som er imellom alt av stjerner, planeter, galakser, osv, er ikke det ‘ingenting’ som det fremstår som. Og denne substansen består av rom (altså plass, som i plass til å bevege seg i) og tid.

I vår særs begrensede tredimensjonale sanseverden, opptrer jo rommet som det nevnte ingenting, mens tiden bare er et dønn stødig og urokkelig fenomen som tar oss i en retning, og that’s it. Men nå går jeg også ut i fra at de fleste også har fått med seg at tiden er relativ, -hvilkjet innebærer at tidens gang påvirkes av to ting:

A) Hastighet: Tidens gang reduseres, kort fortalt, jo fortere man beveger seg, inntil den stopper helt i det man oppnår lysets hastighet, hvilket er det forteste det lar seg gjøre å bevege seg innenfor ‘the vacuum of space’, hvilket jeg ikke har noen kortere oversettelse på enn innenfor det vakumet som utgjør verdensrommet (på dette området, er jeg ikke vant til å tenke på norsk, for å si det sånn). Grunnen til at jeg presiserer at denne maxhastigheten gjelder inne i verdensrommet, er at rommet i seg selv ikke er bundet av denne, og kan- har gjort- og faktisk også i presens overgår lyshastigheten, uten at vi får gått noe ytterligere inn på dette nå.

B) Gravitasjonskraften en er utsatt for: Hvis maxkraft som gjør at tiden stanser helt, er den som råder innenfor den radius av et sort hull der selv ikke lyset kan unslippe å bli sugd inn. (Grunnet av gravitasjonen ‘vinner’ over farten i form av at selv ikke lyset altså klarer å unngå å bli sugd inn i dette her, antar man at de tilstander som råder inne i disse her er mer ‘fucka’ enn som så, hvilket også blir i overkant å gå nærmere inn på her).

Med disse faktorene i boks, er det tid for å spørre om det finnes noe slikt som et universelt ‘nå’, og svaret på det spm. er kort og godt nei.

– I utgangspunktet virker jo dette temmelig skrudd, så her får en forsøke forklare så godt en kan..

Om vi forflytter oss inn i egen sanseverden for en stakket stund, der rom og tid eksisterer side om side, snarere enn å være bestanddeler i en konkret substans, så er vi jo alle kjent med begrepet ‘her’. Altså ‘du er der, mens jeg er ‘her’. Men vi alle kan jo glatt enes om at det ‘her’ som jeg refererer til, ikke er annet enn mitt eget subjekjtive ‘her’. Om vi forflytter oss over til ditt perspektiv, så er selvsagt din opplevelse av ‘her’ en helt annen enn min, for i dine øyne, er det jeg som er ‘der’, mens du er ‘her’.

Når vi så har klargjort relativiteten i ‘her’, så blander vi igjen tid og rom sammen til ett, hvor vi så får et typ ‘her og nå’, der det kort fortalt er det samme prinsipp som gjelder som for ‘her’ i forbindelse med rommet.

Dette fordi tiden altså ikke er det universelle, urokkelige fenomenet vi opplever den som, da dens gang vel er så variabel den kan få blitt.

Faktisk er dette tidsfenomenet et av vitenskapens største mysterier, da man i fysikken enda ikke har klart å komme opp med en fysisk forklaring på hvorfor den kun beveger seg i denne ene retningen. Man antar riktignok at retningen er grunnet i at det går fra orden til kaos (i hvilket ligger at universet stadig utvides og nye ting skjer), men noe fysisk bevis for å backe opp denne antagelsen, har en altså ikke. Slik det ser ut, kunne tiden likesågodt beveget seg i motsatt retning.

Kort oppsummert, er altså tiden enda mer ustabil enn rommet, om en ser sånn på det.

Og i et så til de grader skrudd konsept, så har vi altså denne subjektive opplevelsen av ‘nå’. Den antatt beste måten å forklare hvordan dette nå er like subjektivt som her, må være om vi tenker oss det umulige; Nemlig at vi er i stand til å fyke rundt i verdensrommet i en hastighet som ligget tett oppimot lysets..

Følgelig, setter jeg av gårde for å sjekke ut en planet som ligger.. -tja.. la oss si 50 lysår unna moderplaneten. Om jeg da farter i 90% av lyshastigheten, vil det si st det for de som blir igjen på jorden gå 55 år hver vei, hvilket vil si 110 år (i tillegg til den tid jeg selvsagt vil oppholde meg på bestemmelsesstedet, men den driter vi i).

Ergo, vil det altså ha gått 110 år på jorden før jeg er hjemme igjen, med alt hva dette innebærer av fødsler, dødsfall, teknologiske fremskritt, kriger, osv, osv. Selv med en fortsatt økning i levealder som den vi har hatt de 100-150 årene, vil det neppe være mer enn toppen 2-3 av de som ble født på avreisedagen som fremdeles er i live ved tilbakekomsten. Men mens det er gått 110 år på jorden, hvilket vil si at året er 2134, har derimot jeg kun blitt rundt 10 år eldre i løpet av denne tiden, da jeg har operert under et helt annet tidsløp, om en kan kalle det det. Og da blir det jo brått langt mer vrient å tenke seg et universelt ‘nå’ hvor jeg f.eks var fremme ved målet for reisen. For det ‘nå’ hvor jeg når frem hit i jordisk målestokk, vil jo være 55 år frem i tid fra avreisedagen, mens mitt nå kun vil være en 5 års tid fra avreisetidspunktet! Ergo så finnes det altså like lite et universelt ‘nå’ som et universelt ‘her’.

Nå som vi har dette på stell, så har vi jo også de mysterier som omslutter dette tidsfenomenet, der det altså ikke lar seg gjøre å finne noe konkret som tilsier at tiden går i den retning den gjør.

Tiden utgjør jo, som jeg også vil anta er kjent for de fleste, den fjerde dimensjon, mens vi kun er såkalte tredimensjonale vesner. Dette innebærer at vår synsevne faktisk er begrenset til kun å innkludere de to første dimensjonene, mens vi selv utgjør den tredje. Denne fjerde, -altså tiden, liksom de påfølgende dimensjonene, har vi altså ingen forutsetninger for å få noen opplevelse av, slik at vi dermed er begrenset til hva som lar seg gjøre å finne ut matematisk. Samtidig vet vi at de høyere dimensjonene er nødt til å affisere oss på ulike vis, -hvilket først og fremst har latt seg påvise i kvantefysikkens verden (alotså der det dreier seg om universets aller minste bestanddeler/partikler). For å dra dette ned til et jordnært nivå, så kutter vi rett og slett av en dimensjon, og forestiller oss selv som todimensjonale, såkalte ‘flatters’. Selv om man som todimensjonal ikke vil kunne se objektet som faller ned, vil det like forbannet treffe oss i hodet! – Altså er det ikke nødvendig for disse å få med seg den tredimensjonale virkeligheten for å bli rammet av følgene av dens eksistens.

Og oppe i denne smørjen her av dimensjoner, rom og tid, har man altså klart å utarbeide en teori om at tiden slettes ikke er noe som beveger seg i det hele tatt, men at alt av fortid, fremtid og nåtid allerede ble skapt i forbindelse med universets (i sin nåværende form) tilblivelse. Et teoretisk fenomen som best er forklart ved at en tenker seg universet/virkeligheten (som jo jorden vitterlig er en del av) som en (uendelig stor) bok. Når en begynner å lese, eksisterer jo bokens karakterers videre skjebne, selv om denne er de uviss på dette tidspunktet. Så om vi istedet for å lese, hopper inn i boken i de respektive karakterenes sted, vil man, i det en f.eks har nådd frem til side 74, ha lagret det som har inntruffet i livet fra side 1-74 ha lagt seg inn i bevisstheten, mens ens videre skjebne som følger på de kommende sidene er en uviss. Men selv om det som skjer på de kommende sidene for deg er uvisst, så er jo bokens videre hendelsesforløp like forbannet skrevet!

Og med dette har vi altså nådd frem til utgangspunktet; Altså spørsmålet om hvorvidt den virkeligheten som avstedkommer denne teorien kan sameksistere med konseptet ‘den frie vilje’..

I utgangspunktet, ser det jo unektelig svart ut. -For hvordan kan det være snakk om en fri vilje dersom det vi bestemmer oss for allerede var ført inn i den universelle boken som ble ‘skrevet’ for anslagsvis 13,8 milliarder år siden!?

MEN.. Det finnes faktisk en mulighet her..

Husker du vi snakket om disse dimensjonene over??

Som nevnt, skal den totale virkeligheten, ut i fra hva man har kunnet regne seg frem til, være antatt å innkudere 11 dimensjoner, av hvilket, enkelt forklart, følger at det finnes talløse paralelle virkeligheter ved siden av den vi står i- og dermed oppfatter. For enhver mulighet som noensinne har eksistert, hvilket for vår del innebærer at det oppstår en ny, alternativ virkelighet for hvert valg som blir foretatt, der den nye vil gå videre på den valgmuligheten du forkastet. Følgelig. vil dette altså si at der jeg valgte å starte dette innlegget på det respektive tiodspunktet og ikke ventet til senere, så vil det like forbannet som den virkeligheten vi opplever, ha oppstått en paralell virkelighet som går sin gang basert på at jeg venter til senere med å skrive innlegget. – Rimelig skrudd, ikke sant!?

Men følgelig, kan det jo dermed i det minste være noe tilnærmet en fri vilje; For dette innebærer jo at det dermed vil finnes like mange bøker som de muligheter som har oppstått siden tidenes morgen, hvorav ens bevissthet da kan sies å velge hvilken av ens egne en vil stå i.. Jeg vet ikke svaret på dette her, hvilket det altså ikke er noen andre som gjør heller. Ikke desto mindre, er det iallefall hinsides fascinerende å følge vitenskapens vei for å finne svarene på hva den totale virkeligheten faktisk innebærer!

Jeg er fullt klar over at dette her kan syntes hinsides fatteevne når en ikke har nerdet med dette her i +/- 40 år eller så, men jeg håper i det minste jeg har klart å få det forklart på et såpass håndgripelig vis at det i det minste kan ha trigget en og annens interesse- og ikke minst nysgjerrighet i hht denne uendelige og hinsides mystiske virkeligheten vi faktisk er en del av..