Smått redusert, har jeg i det minste igjeninntatt vertikalen etter at gårsdagens desemberkaotiske arbeidsdag ikke ble avsluttet ved tappekranene i baren i 2 etg. som jeg først trodde, men med et kalas av de episke proposjoner kun bossen klarer å smekke sammen ‘just like that’. Denne galskapen på arbeidsplassen utgjør i grunnen en riktig så passende opptakt til den oppsummeringen av hva som fra mitt ståsted går inn i historien som galskapens år, både på godt og ondt… 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Loven ingen vil følge!

Altså.. Det herrens år 2022 begynte der dets forgjenger slapp; Gjeninnførte coronarestriksjoner hvis begrunnelse tok det paradoksale til et helt nytt nivå, da den gitte hensikt skulle være å hindre at den siste varianten, Omicron, fikk tatt over for Delta og sørget for et mildere sykdomsforløp og derav lavere dødelighet..

C19 får imidlertid kun styre verden frem til februar begynner å dra seg mot slutten. To års hysterisk totalfokus møter da sitt endelikt ved at hele pandemien mer eller mindre later til å bare renne ut i sanden, hvis timing sammenfaller på oppsiktsvekkende vis med Russlands angrep på Ukraina, og den uro som fulgte at det var blitt krig i Europa for første gang siden 1945.

Men hvor altoppslukende nå enn dette med at Russernes president, Vladimir Putin, viser seg langt galere enn den galningen på et gjennomsnitts diktatornivå han var å betrakte før denne berserkgangen i Ukraina, så skulle det ikke gå mange ukene før spalteplassen må deles med en ditto major event; Rettsoppgjøret mellom den A -listede skuespilleren Johnny Depp og hans et stykke lenger ned i alfabetet -listede ex-frue, Amber Heard. For dette dreide seg såvisst ikke ‘bare’ om et skilsmisseoppgjør av bitreste sort. Den biten var forlengst passé, da det snaue halvannet år lange ekteskapet nådde sitt endelikt rundt 2015 en gang. Her var det nemlig intet mindre enn æren som sto på spill, hvorpå verden fikk se en rettslig skittentøyvask av episke proposjoner som inneholdt alt fra psykisk og psykisk vold fra begge parter, utroskap, ærekrenkelser, bruk av sladderpressen og dens paparazzies, for ikke glemme romanserykter med attraktive advokater og abnorme pengesummer. Med dette rettslige blodbadet, fikk verden et nytt objekt, hvilket vil si Amber Heard, å rette sitt hat imot i en tid der selv ikke Megan Markle kunne dekke det totale behov som skyllebøtte for totalen av den pågående dritt, usikkerhet  og uroligheter.

Den rød-grønne regjering sin totale tafatthet og generelt utviste uskikkethet i hht å styre AS Norge ligger året igjennom som et bakteppe for alt annet av absurditeter som utspiller seg dette året, mens det hos våre nære venner på det britiske øyriket utrolig nok er belemret med en tilsvarende politisk inkompetanse. Da deres demokrati funker på en noe annerledes måte, gir det seg imidlertid i stedet utslag i et ministerskifte tilnærmet like hyppig som en gjennomsnitts person skifter sokker.

Britene skal dessuten få et tronskifte. i den temmelig godt opp i årene- og ikke minst hardt prøvede Dronning Elizabeth ll tar kvelden, for med det å overlate monarkiets toppjobb til sin noen-og-sytti-år gamle Charles og hans kone nr. 2, Camilla Parker Bowles. – Kone nr. 2 som forøvrig er identisk med dama hvis tampong den nyinnsatte kongen i sin tid ytret ønske om å få være i det famøse telefonopptaket som vitterlig ikke falt i god jord hos hans daværende kone, prinsesse Diana.

Sommeren opprinner med dommedagsprofetier og krisemaksimeringer vedrørende igjenoppstandelsen av C19, -en gjenoppståelse fra det tilsynelatende døde som sammenfaller like forbløffende med krigsnyhetenes dalende interesse som vedr. det nevne sceneskifte i februar. Dommedag blir imidlertid utsatt på ubestemt tid i det det fremkommer at en tilstrekkelig andel av befolkningen (til min overraskelse) neppe vil gå med på en ny runde med tiltak. Dette dras så fullstendig ut av proposjoner ved at det plutselig blir meldt at det ikke engang har vært nødvendig å melde fra om smitte siden mars! Dernest legges den ballen atter igjen død inntil de gamle, gode dommedagsprofeter med Espen Nakstad i spissen, forsøker seg med atter en dose skremsler for å lodde terrenget i forkant av julen.

Galskapens år kulminerer så ved annonseringen av de nye lovbestemmelser som trer i kraft fra nyttår, hvorav det eneste av betydning består av at idiotiet atter igjen gjør det umulige mulig ved å ta idiotiet til ytterligere et nivå i form av absurde reduksjoner av utenlandskvoter på alkohol og tobakk.

Hva 2023 angår, gidder jeg ikke å skape urealistiske forhåpninger om bedring, av ren, skjær bitter erfaring. Istedet velger jeg å gå for det hakket mer realistiske håpet om at det ikke blir så himla mye verre i løpet av de kommende 365 døgn.

Men non the less, ønsker jeg iallefall dere alle et riktig godt nytt år!