Samtidig som det å være ‘pelsbarnsforelder’ har oppsiktsvekkende mange fellestrekk med det jeg har observert hos småbarnsforeldre, hvilket primært går ut på å holde de søte små i live, og sekundært unngå at huset rives ned, er det også de tirader i en ‘pelsbarnfamilie’ som for andre må syntes å være tilhørende et galehus..
Mens en typisk panikksituasjon for en småbarnsforelder er grunnet i slikt som at arvingen brått sees sprintende som en fullsjømann med kjøkkensaksen- eller brødkniven for den saks skyld, i hånden, er jo det ganske så sammenlignbart med den panikken som oppstår i det hundevalpen har fått tak i en lighter e.l.
Pelsbarnsparalellen til det svært så gjenkjenbare utbruddet ‘Ikke dra søsteren din i håret! – Slipp den fletten!!’ som reaksjon på de sammenstøt som oppstår når det finnes to eller fler ‘minimennesker’ i en husstand, har imidlertid en langt merkeligere ordlyd for den uinvidde: ‘Slipp kinnpelsen til Pepsi med en eneste gang!’
Det er når det kommer til sånt som at de samme spilleregler må gjelde begge parter under lek, pelsbarnsversjonen virkelig tar form av et galehus i form av kommandoer tilsvarende ‘Rumpesniffing må gå begge veier, Leah!’
Jeg vil vel også tro det ville reist mangt et sett øyenbryn dersom en småbarnsforelder ble hørt i det h*n avsa irettesettelsen ‘Vi freser hverandre vel ikke opp i ansiktet på den måten sånn uten videre, gjør vi vel, Dolly!?’
Ei kan jeg vel se for meg det ville gått ubemerket hen om en storebrors erting av sine småsøsken hos de tobeinte ble avbrutt med kommandoen ‘Rusken! Slutt med den sprellingen forran Leah!!’
Den aller mest bisarre forskjellen mellom tobeint og firbeint oppdragelse, må dog være når de firbeinte tar mobbeofre (les; mus og andre byttedyr) med hjem, for så at den ansvarsfulle voksne nærmest går i fistel med kommandoen ‘Gi *byttedyret* til Leah (for umiddelbar avli8vning) pronto!!’
Utfordringen med pelsbarn kontra de tobeinte småbarn, er jo først og fremst grunnet i at førstnevntes atletiske kapasitet overgår selv den ypperste menneskelige verdenseliten fra en særdeles ung alder. En to-treåring med saks får en m.a.o fatt i nærmest umiddelbart etter faren er observert, mens kattunger og hundevalper er mennesket fullstendig overlegne kun et par måneder etter fødselen.
At firbeintes fysikk gjør de i stand til å hhv komme til- og å få fatt på ting der en tobeint smårolling ikke har sjanse, tar jo f.eks denne altoverskyggende faren for at de skal dytte noe i munnen som så settes i halsen til et helt nytt nivå hva hundevalper angår. Mens småbarnsforeldre ikke bør gå til større anstrengelser enn å plassere ting 20 cm innenfor bordkanten, eller en snau meter opp i høyden for at all fare skal være avverget, har valpetiden til Leah satt seg på minnet som en tid der man gikk konstant med hjertet i halsen for det neste hun fikk fatt i, klarte å rive ned, e.l. – Enten ved egen hjelp eller godt assistert av en gjeng enda mer atletiske ‘kattesøsken’.
Hehe, det er liv i hjemmet ditt 🥰😅😂 Synes jeg så en kattunge på den ene videoen? Nytt medlem i flokken?
*hehe*
Nei, det er faktisk Knert som liten. Han kan vel ikke ha vært mer enn en måned gammel ta dette opptaket ble gjort, tenker jeg. <3