Stadig oftere har det enten blitt innført nye begrep, eller allerede eksisterende begrep har blitt ilagt en ny betydning i den hensikt at de skal være mest mulig stigmatiske- og derav fungere som et effektivt botemiddel mot uttalelser som går på tvers av det politisk korrekte. I tillegg, har vi begrep som rasisme, som har hatt en negativ betydning hele veien, men som de senere årene har blitt utvidet til å romme så inn i hampen mye mer enn hva betydningen var i utgangspunktet. Islamofobi, derimot, er et helt nytt begrep som har blitt innført i språket vårt. – Og det er et farlig ord, da det har vært like stigmatiserende som rasisme, slik at det har ført til at svært mange ikke har våget å kritisere islam, liksom å ta til orde for en mer restriktiv innvandringspolitikk ovenfor de med kulturelle røtter i denne religionen.

Men hva betyr det egentlig å være en islamofob? Er ikke det å ta til orde mot innføringen av en blandingskultur i samfunnet som iallefall ikke fungerer med dagens praksis heller en merkelapp en burde bære med rak rygg??

Annonsørinnhold

Opptil 70 prosent: Kule jakker på salg

Innrømmer å ha tatt feil 

En forfatter ved navn Philip Dick kom en gang med følgende uttalelse:

«Hvis du kan kontrollere meningen av ord, så kan du kontrollere menneskene som må bruke ordene.»

Og fyren kunne jo ikke hatt mer rett, for ord er et vannvittig mektig maktmiddel. Hvor mye makt som ligger i den betydningen folk ilegger diverse ord/begrep, fremkommer f.eks klart som dagen når det kommer til et ord som f.eks ‘konspirasjonsteori’. Så altoverskyggende negativt har dette ordet blitt at folk for det første ikke våger å gå ut med sine mistanker og/eller dokumenterte påstander som går på at våre styresmakter ikke har rent mel i posen i enkelte anliggende, og for det andre at de få som våger seg frempå med noe slikt ikke blir trodd av samme grunn: Det er særs stigmatiserende å få merkelappen konspirasjonsteoretiker festet på seg. Dette kan så meget vel bli vår undergang, da verdens mektige får et så vannvittig mye større spillerom hva deres mer shady foretagende angår. Det fungerer rett og slett som en knebel som forhindrer oss å utveksle informasjon som brått kan vise seg å være presserende.

Akkurat den samme effekten har begrepet islamofobi hatt i hht å forhindre folkemeningen hva den fremmedkulturelle innvandringen angår å fremkomme i offentligheten. – Og i dette tilfellet, vil jeg si realiteten faktisk er verre enn som så, da begrepet benyttes aktivt av de religiøse kreftene i Iran- så vel som av det muslimske brorskap av den hensikt å få islamisert i utgangspunktet ikke-muslimske nasjoner, og herav få innført sharia bakveien, om en kan bruke det uttrykket.

Personlig, ville jeg båret merkelappen islamofob med rak rygg, da det så langt jeg kan se er en betegnelse for det å være kritisk til/motstander av innføringen av en religion og kultur som i en mer fundamentalistisk utgave rett og slett syntes uforenlig med den vestlige kulturen. Og i det siste, har det vært en tydelig tendens til at folket faktisk har fått nok, i det stadig flere gir blaffen i om de får påsatt denne merkelappen. Følgelig er det dermed så at desto flere som ikke lar seg skremme med et stigma, dess svakere blir effekten av det respektive begrepet. En forandring er vitterlig i emning, og er det noen som virkelig har alt å tjene på å få luket vekk de som kun kommer hit, og dermed tar opp en plass for en annen med de beste intensjoner om å bli en verdifull del av samfunnet- og ikke minst har et reelt behov for beskyttelse, er det nettopp de som takknemmelig griper den muligheten de har fått ved å få innpass i landet med begge hender, og bidrar positivt til samfunnet på alle vis; De som per i dag er nødt til å bevise sin genuinitet pga laandsmenn/medflyktninger som kun lager kvalm.

Islamofobi innebærer ikke at en er systematisk motstander av alle med islam som kulturelt bakteppe, men snarere å være kritisk i hht hvem vi tar inn- liksom hvem som får bli av hensyn til fellesskapet. Fobi betyr at en har en eller annen form for aversjon mot noe som ansees for uønsket og/eller farlig, og at religiøs fundamentalisme er farlig, er historien fylt til randen av eksempler på. I utgangspunktet har tilhengerne av de tre med utspring i Midt-Østen, -altså jødedom, kristendom og islam, i så måte vært like gode *ehh.* eller onde, blir vel snarere det rette ordet å bruke her. Men siden sivilisasjonen i bunn og grunn har innhentet de to førstnevnte i anledning hva som kan tillates av religiøst begrunnet ondskap, er det islamistenes æra hva terrorisering av både egne og andre befolkninger angår. Og når disse så tillates innpass i det norske samfunn, hvorav de selvsagt har all denne dritten sin med i bagasjen, for med det å kunne spre den samme elendigheten som har gjort deres eget land borderline ubeboelig ut over deres nye hjemland, så vil jeg gå så langt som til å si det å reagere med frykt og aversjon er høyst berettiget.

Nå lyder imidlertid definisjonen av en fobi som følger:

«Fobi er angst for og unngåelse av situasjoner, naturfenomener, gjenstander eller dyr. Det er en form for frykt som er overdreven i forhold til situasjonen, ikke minsker ved fornuftige forklaringer og overtalelser, er utenfor viljemessig kontroll og som fører til unngåelse av den fryktede situasjonen.» 

Her ser vi at en fobi forutsetter at den respektive frykten er overdreven, -hvilket forsåvidt er en korrekt betegnelse om vi legger samtlige med en eller annen kulturell tilhørighet i islam til grunn, da den berettigede frykten for den dritten som følger enkelte grupperinger fører til en irrasjonell frykt ovenfor de som ikke har tilhørighet i fundamentalismen. Samtidig er jo frykten og aversjonen for at islam får en stadig større pkass i den norske offentligheten høyst berettiget, liksom det stadig kommer flere av den typen som ikke har annet enn forrakt til overs for det land- og det folk som har tatt de imot. Når man har vært vitne til alt fra det å måtte ha selveste grunnleggeren av den militante islamistgruppen Ansar al-Islam, også kjent som Mullah Krekar, i blant oss i flerfoldige tiår før vi endelig ble kvitt ham, til Arphan Bhattis faenskap gjennom en årrekke, til kompisen hans som plaffet ned tilfeldige i Oslo sentrum en sommernatt i 2022, til en eskallerende gjengvold til at den først nevnte mullah’en bestreber seg på en retur, sånn bare for å nevne noe, har man all grunn til å frykte at det fremdeles nærmest ukritisk gis oppholdstillatelser til nyankomne med tilhørighet i de deler av verden hvor fundamentalismen råder.

M.a.o er vel strengt tatt ikke fobi den korrekte betegnelsen for den motstanden som nå vokser frem hos det norske folk, men på den annen side, er det opp til oss å avgjøre hvorvidt det fremdeles skal heftes noe stigma ved merkelappen Islamofob. Innledningsvis var vi inne på den makten som ligger i det å kunne endre ordbetydninger, og den makten ligger nå i våre hender. – Dine og mine. For om vi går ut og uttrykker vår mening i flokk og følge, så vil ordet umiddelbart tappes for stigma. Dernest er det slettes ikke usannsynlig at det går så langt som til å bli en positiv betegnelse med referanser til ønske om å bevare velferdsstaten, tryggheten og den skandinaviske kulturarven.

Generelt, vil jeg så oppfordre til å ignorere hersketeknikker som bruk av slike stigmatiserende merkelapper. Tyr man til slikt istedet for en saklig argumentasjon for ens side, er dette ensbetydende med at de ikke har noe å fare med i så måte, og har dermed tapt diskusjonen med ‘flying colors’.