Jeg har en usjarmerende, noen vil sikkert si borderline nedrig, forkjærlighet for det å kunne stå igjen med mulugheten til å dra et ‘Hva var det jeg sa!?..’. 

Paradoksalt nok, er det imidlertid intet jeg respekterer mer enn det å ha ‘baller nok’ til å stå frem og innrømme sine feilgrep/feilvurderinger.

Annonsørinnhold

Opptil 70 prosent: Kule jakker på salg

Mullah-reprise??

Vi alle kan- og vil ta feil- liksom å begå feil x-antall ganger i løpet av livet. De færreste har imidlertid ryggrad nok til å innrømme- og beklage disse. – Iallefall ikke før de er pokka nødt!
Som sagt, kan ikke jeg annet enn å innrømme at jeg er blant de med en usjarmerende forkjærlighet for det å kunne stå igjen med muligheten til å dra et ‘hva var det jeg sa!?’ For å si det rett ut, er jeg på mange måter en ‘besser-wisser’ som gasser seg ved muligheten til å kunne hovere. Vi kan m.a.o slett ikke se bort i fra at jeg ville vært regelrett uspiselig om denne forstyrrede siden ved min persona ikke var blitt holdt i tøylene av at jeg gudsjelov er født med de sosiale antennene noenlunde på stell, god oppdragelse, og ikke minst at jeg altså er velsignet med denne høyst berettigede, må det vel være lov å si, aktelsen for det å ha ‘baller nok’ til å stå frem og innrømme at en har tatt feil.

Som meningsytrer, samfunnsdebattant, eller hva en nå ynder å kalle det, er jo det å kunne nå inn til folk med det en anser som hhv det rette- og/eller det beste hva angår det som oppstår i samfunnet vårt selve poenget. Det ville jo vært fullstendig meningsløst for meg å vie såpass mye av min tid til å argumentere for den ene saken etter den andre (med alt som hører med av research i forkant- og utfyllende svar i kommentarfeltet i etterkant) dersom det ikke lå et genuint ønskemål om i beste fall å kunne bistå med argument tungtveiende nok til at leseren endrer mening, mens det i det minste bør føre til at det medfører et utvidet perspektiv i de respektive anliggende.

Videre innebærer jo også en sådan virksomhet, uansett hvor ekstrem jeg er i hht dette med reasearch på de respektive emner i forkant, at jeg, helt eller delvis, tar feil. F.eks var jeg i sin tid skråsikker på at nyheten om den nye virusinfeksjonen COVID 19, -eller koronaviruset det gikk under den gang, ville gå inn i historien som et tilsvarende storm i et vannglass som de vi hadde vært vitne til så mange ganger tidligere i form av SARS, ebola, og gud vet hva de heter alle sammen. Så jeg vet av egen smertefull erfaring hvor forsmedelig det er å bite i det sure eplet, og innrømme slikt som at det viruset fant jaggu veien til Norge og fikk stelt i stand et helvete allikevel gitt..

Og jeg er tross alt bare en skarve blogger..

Jeg kan derfor bare begynne å forestille meg hva det må koste de som har handlet ut i fra det som i ettertiden har vist seg å være feiloppfatninger i kraft av sine politiske posisjoner, eller på annen måte innehar en posisjon som innebærer en sterk innflydelse!

Derfor er det nå med en enorm respekt å melde at nok en i utgangspunktet innvandringspositiv politiker har gått ut og innrømmet at han tok feil i anledning fremmedkulturell innvandring, -nemlig Trond Giske. Og en kan vel også trygt kunne slå fast at dette iallefall ikke ble noe lettere av at han i sin tid på stortinget sto frem som en av de som gikk så til de grader ‘all-in’ for et økt inntak at han til og med gav ut boken ‘Mangfold eller enfold’.

Den første av de store som gikk ut med en tilsvarende innrømmelse, var, så langt jeg har evnet å grave meg frem til, tidligere statsråd for Høyre, Kristin Clemet. I tillegg til å være den første i så måte, var vel ikke fallhøyden i så måte stort lavere for henne, for å si det sånn, i det hun i sin tid også var leder for den såkaldte idéutvekslingsorganisasjonen ‘Civita’, som var riktig så innvandringsvennlig.

Men den største overraskelsen- liksom den som må antas å ha den desidert største slagkraften i anliggendet, er utvilsomt Venstres Abid Raja. En kan trygt si en hat tyngde når en som norsk-pakistaner med en ditto kulturell bakgrunn går ut med at innvandrere med en konservativ/fundamentalistisk fortolkning av Islam har vist seg å være tilnærmet uforenlig med de norske/vest-europeiske verdier og samfunnsstruktur.

Jeg har imidlertid sett at det også er de som påpeker ‘mangler’ ved både Raja og de øvriges innrømmelser/beklagelser i så måte, og til tross for at det også er de argumenter jeg kan si meg helt- eller delvis enig i blant disse, kan jeg ikke hjelpe for at de like forbannet oppleves en smule irriterende.

Som sagt, vet jeg jo hvor mye det koster bare for en som meg å se realiteten i øynene, for så å innrømme at en tok feil i et anliggende der en i utgangspunktet var skråsikker i ens sak. Dessuten savner jeg evnen til å se- og glede seg over det positive i en hendelse- eller en utvikling og bygge opp under det, for ikke snakke om dette med å kunne sette fokuset på det vesentlige- og derav se forbi de detaljer en eventuelt ikke er enig i. Og det vesentlige her, er at maktpersoner som har spilt en betydelig rolle i utviklingen av den feilslåtte innvandring- og intergreringspolitikken som har blitt ført i lengre tid ikke bare har utvist evnen til å se realiteten i øynene, men også har vist seg å ha den nødvendige ryggrad for å gå ut i offentligheten med det. At vi nå kan ane en utvikling i retning av at folkemeningen endelig har trengt igjennom, for med det at de ansvarlige enten selv innrømmer sine feilgrep, eller forhåpentligvis blir tvunget til det om det fortsetter å gå i riktig retning, er faktisk faen så mye lenger enn der vi var for bare et par måneder tilbake.
Realiteten er jo den at ingen med sikkerhet kan si hva fremtiden bringer. For alt vi vet, er det jo slett ikke sikkert det ville gått så galt som som det har gått dersom en f.eks hadde spredt de ankomne rundt til de steder av landet de sliter med fraflytting istedet for å skvise de sammen i områder der det allerede i utgangspunktet var en mer enn stor nok populasjon? – Eller om det ble stilt reelle krav til tilpassning/intergrerinmg i utgangspunktet??
De fleste så nok for seg en form for vellykket intergrering, og ikke den tilnærmet ikke-eksisterende intergreringen som har vist seg å ha blitt realiteten. Ikke bare her til lands, men over hele Europa. Og når selv jeg (- jeg!!) kan anse det overveiende sannsynlig at det i det store og hele har lagt gode intensjoner bak de feilgrep som er blitt begått, så burde det vel strengt tatt la seg gjøre for alle..