Det er anslått at 2-3% av befolkningen skal være rammet av en personlighetsforstyrrelse; Altså borderline personlighetsforstyrrelse, narsissisme, psykopati og/eller sosiopati. Av disse igjen, -som alle er graverende, står psykopati og sosiopati frem som de aller verste av de verste i hht å ligge til grunn for de farligste, de sleipeste og de ondeste av menneskesinn.
Men hvem av de to er den ALLER verste??
Psykopati og sosiopati blir jo gjerne brukt om hverandre, hvilket er fullt forståelig. Psykopater og sosiopater innehar mye av den samme galskapen, hvorav begge assosieres hovedsakelig med minimalt til ingen empati. Men ikke desto mindre, dreier det seg om to forskjellige personlighetsforstyrrelser- med et ditto ulikt adferdsmønster, -eller kjennetegn, om du vil.
Samtidig er det altså kynismen som råder hos begge, da det ved begge tilstander er minimal til ikke-eksisterende funksjon i hjernens empatisenter. Begge er m.a.o fundament for hensynsløs adferd. Men hvilken av de to er den aller verste av de verste??
PSYKOPATEN:
Typisk for psykopaten, er at han/hun opptrer rolig, behersket og med en overfladisk sjarm utad. Psykopaten er slu og manipulerende, og borderline fullstendig fryktløs. Psykopaten mangler ikke bare evnen til å føle empati, og derav vært likeglad i hht andres ve og vel. De er også sadister, i betydningen at de nyter å fremskaffe lidelse hos andre, det være seg både folk og dyr.
Følgelig blir psykopaten gjerne assosiert med de verste av voldskriminelle rabiater. Og selv om det for såvidt er tilfelle at de fleste voldelige rabiater vi finner i høysikkerhetsfengslene rundt om scorer skyhøyt på det psykopatiske spekteret, er det ikke dermed så at de fleste psykopater flyr rundt og dreper og lemlester folk. Den typiske psykopaten er nemlig ganske så intelligent. -M.a.o mer enn smart nok til å vite hvordan de må fremstå for å komme seg opp og frem, godt hjulpet av at de allerede fra tidlige barneår startet å trene seg opp på kunsten å fake empati og normalitet.
Psykopati er nemlig enten medfødt- eller de respektive trekk ligger latent i en fra fødselen av. Og siden de som barn enda ikke har knekket koden i hht å skjule sine mørke sider, er det gjerne i BARNDOMMEN de tydeligste tegn på personlighetsforstyrrelsen kommer for en dag. Derfor har jeg aldri kunnet forstå den berøringsvegringen som råder i dette anliggendet. Ingen kan nemlig gis diagnosen paykopat før de har nådd voksen alder, og hjernen er ferdig utviklet. – Og selv om de forsåvidt har et poeng i at det ville vært galt å klassifisere et barn for ‘evil beyond repair’, så må det da i det minste kunne gå an å anerkjenne at noe er fundamentalt galt med en unge som nyter å plage dyr og mindre/svakere barn på de mest bestialske, forsettelige vis, ikke viser frykt, og opptrer fullstendig uberørt av all verdens straffereaksjoner! For om en hadde hatt ‘baller’ nok til å kalle en spade for en spade FØR hjernen er ferdig utviklet, ville det faktisk vært en mulighet for å forme de i riktig retning. Når en sådan erkjennelse først kan gjøres når de er voksne, er jo det toget forlatt stasjonen, for å si det sånn, hvorav vedkommende er ‘fucked’..
SOSIOPATEN:
I motsetning til psykopaten, som typisk opptrer med en stoisk ro selv i de mest pressede situasjoner, er imidlertid sosiopaten hissig og fientlig når h*n blir konfrontert. Ei heller er de like gode til å skjule sine mørke sider som det psykopaten er. Der psykopaten typisk fremstår med en regelrett urovekkende ro grunnet sitt grandiose selvbilde kombinert med en nærmest ikke-eksisterende evne til å kjenne frykt, er sosiopaten kaotisk og dramatisk med et fullstendig ustabilt lynne. Psykopaten føler riktignok ikke på frykt, men bestreber seg allikevel på ikke å bli tatt for sine kriminelle handlinger o.l. Sosiopaten, derimot, later imidlertid til å gi flatt faen, og bare dundrer på. Kort oppsummert, kan en vel si at sosiopatens avvik er mye tydeligere for allmuen å se, da disse i mindre grad bryr seg med hvordan de oppfattes.
Forøvrig kan nevnes at psykopaten typisk har andre personlighetsforstyrrelser sammen med psykopatien, har sosiopaten typisk andre mentale diagnoser i tillegg til sosiopatien.
Som nevnt, er psykopatien enten medfødt, eller ligger latent i en fra fødselen av. Sosiopatien, er derimot noe en pådrar seg grunnet omstendighetene. Og ‘omstendighetene’ i denne sammenhengen, vil si mishandling og/eller vanskjødsel i barndommen.
At den ikke er medfødt, innebærer også en større sannsynlighet for at den skal kunne behandles. Lett er det riktignok ikke, men de fleste eksperter på feltet anser det i det minste for mulig.
Så hvilken av de to er den aller verste??
Begge personlighetsforstyrrelser innehar egenskaper som gjør at en vitterlig bør unngå disse menneskene for enhver pris. Men ifølge ekspertisen, er det psykopaten som tar denne høyst vanærede prisen av å være den aller verste av personlighetsforstyrrelser. Dette er først og fremst grunnet i deres manipulative egenskaper kombinert med den nevnte nytelsen de har av å påføre andre lidelse. Der sosiopaten liksom ‘bare’ gir faen, går psykopaten aktivt inn for å torturere sine ofre i størst mulig grad for egen nytelse/fornøyelses skyld. Selv vil jeg nå ikke si det er stort bedre med en ustabil rabiat, så noen sikker konklusjon, vil jeg vel allikevel ikke si at vi har i dette anliggendet..
Hmmmm interessant. Jeg har vært i et forhold med en psykopat med sosiopatiske trekk i tillegg…. føles det ut som her, når jeg leser….
Herregud!.. Det må jo ha vært helt grusomt, og ikke minst traumatisk! Jeg ser liksom ikke for meg at en kan bli helt den samme som en var etter en slik opplevelse. Samtidig er det jo enda godt du klarte å komme deg ut av relasjonen før han rakk å herpe livet ditt som sådan..
– Psykopati og sosiopati har jo svært mange fellestrekk, og en sosiopat vil derfor uansett score skyhøyt på det psykopatiske spekteret. Slik jeg har forstått det, virker det som om forskjellene gjerne er mest fremtredende i møte med omverdenen. Siden narsissisme bestandig er innkludert i psykopatien, er disse rett og slett avhengig av å få gjevnlige doser av såkalt ‘narsissistisk forsyning’. På godt norsk vil vel det si noe slikt som hard core oppmerksomhet-junkie i konstant higen etter omverdenens beundring og respekt. Så mens de gjerne er humørsyke med et voldelig sinne, etc innenfor hjemmets fire vegger, opptrer de med overfladisk sjarm og stoisk ro i møte med omverdenen. Jeg vil nok tro at det derfor er vanskeligere å skille de to tilstandene ad for offerne som lever med vedkommende enn de som har en litt større avstand til utysket.
Når det er sagt, er jeg selvsagt ingen psykolog eller noe, og uttaler meg derfor kun på grunnlag av den kunnskap jeg har klart å tilegne meg på egen hånd av ren interesse.
Skumle folk
Definitivt!
Hadde jeg visst det jeg vet om menneskesinnets mørke irrganger da jeg var typ 20 som det jeg vet i dag, ville jeg ALDRI i verden ha inngått noe sånt som samboerskap. Om en går ut i fra den oppgitte andel på 2-3% av befolkningen som skal befinne seg sykelig høyt oppe på det psykopatiske spekteret, syntes det ved første øyekast veldig lite. Men om en f.eks går igjennom Karl Johan en solfylt lørdag, slår seg ned på en fortauskafé og ser utover på myldret av mennesker med vissheten om at det for hvert hundrende menneske av de som strømmer forbi, vil 2-3 av de inneha en alvorlig personlighetsforstyrrelse, innser en til fulle hvor mange det faktisk dreier seg om..