Grunnloven §100 1.ledd: «Ytringsfridom skal det vere.»
Paragrafen som inneholder hva som vel må kunne sies å utgjøre selve fundamentet for kongeriket Norge; Nemlig ytringsfriheten. Denne demokratiske menneskeretten som gir enhver privatperson, ethvert presseorgan og organisasjon fritt leide til å ytre sin mening i offentligheten, verbalt så vel som skriftlig. Denne rettigheten innkluderer også de mest ytterliggående synspunkter som et overhveldende flertall tar avstand fra, da lovteksten kun åpner for klart definerte begrensninger der særs tungtveiende grunner forsvarer dette. – I allefall på papiret..
Som sagt utallige ganger før, og vil sies uttallige ganger igjen; Det er en bakside til absolutt alt, hvilket dermed også innkluderer selve grunnpilarene i hht vårt vestlige verdigrunnlag; Demokrati og ytringsfrihet. For et demokrati innebærer selvsagt at enhver idiot kan avlegge stemme, hvorav følgen av at det blir en for stor grad av uvitenhet og mangelfull skolering i et samfunn vel må kunne sies å være hva vi ser i USA i dag. Hva ytringsfriheten angår, er så negativen at den også innbefatter meninger og holdninger de fleste av oss tar avstand fra. Alle valg som foretas, koker ned til en totalvurdering der de faktorer som taler for- veies opp imit de som taler i mot. I praksis innebærer altså dette at det å måtte utstå ett og annet avskyelig utsagn er langt å foretrekke fremfor den sensuren og munnkurven som råder i et diktatur.
I de seneste årene, har det imidlertid vært en klar utvikling i retning av en innstramning av disse i utgangspunktet tett opptil ikke-eksisterende rammene for hva som tillates av ytringer i offentligheten. Noen av disse avgrensninger er gjort i lovs form, som f.eks den såkaldte ‘rasismeparagrafen’. Men det som virkelig truer ytringsfriheten slik ståa er nå, er de begrensninger som fastsettes av de store selskapene som drifter de ulike talerørene og sosiale mediekanalene i hht hva som tillates av uttalelser på deres kanaler. Vi har faktisk kommet dithen at regelverket på de fleste sosiale medier så vel som nettforum med base i USA har passert hva som i videste forstand kan kalles ‘ekstremt’ og ‘ytterliggående’, da de gjerne feier med seg alt som kan være en smule betent, som f.eks religionskritikk og ‘parfymert språkbruk’. Dette er et like graverende angrep på ytringsfriheten som om det skulle vært nedfelt i lovs form. For hva er vel en frihet til å ytre seg i offentligheten verdt dersom det ikke finnes noen plattform å ytre seg på!?
Slik jeg ser det, holder det med bare å legge begrensninger for ekstremistene for at det ikke lenger kan sies å være ytringsfrihet. Enten så velger en det ene alternativet- eller så ender man opp med alternativet. Går en for et alternativ, innebærer faktisk dette at en er nødt til å innkludere alt hva som måtte følge med dette valgalternativet. Det finnes ikke noe ytringsfrihet-light, for å si det sånn! For hvem skal i såfall sette standarden for hvor grensen går for hva det skal være greit å mene noe om i offentligheten!?? De på høyresiden?.. Venstre?.. – Eller noen av de som befinner seg et sted på midten?.. Hadde jeg f.eks hatt som oppgave å legge disse begrensningene i en slik samfunnsmodell, ville jeg gått for å kneble religiøse uttalelser, mens f.eks en KrF -velger etter alt å dømme ville gått for begrensninger på områder jeg helst ville sett debattert til enda større ytterlighet enn de er i dag! Her er vi antagelig inne på det eneste området hvor jeg faktisk ikke ønsker å få viljen min, da konsekvensen av at jeg fikk det som jeg ville her, ville betydd slutten på en av de grunnleggende prinsipp det norske samfunnet er bygget på.
Jeg husker godt da meldingen om at også YouTube, som vel må sies å ha holdt stand i hht disse begrensningene for tillatte ytringer over en relativt lang tid, også hadde kastet seg på sensurkarusellen, ble slengt meg i fleisen i forkant av pandemien en gang. Regelendringer som tilsynelatende hørtes svært så soledariske, fine og flotte ut, er i realiteten ikke annerledes enn tankespinnet i avsnittet over. Ikke bare nedsatte de forbud mot å ta til orde for hva de betegnet som ‘ekstreme synspunkter’, men de slo like greit to fluer i en smekk i det de kjørte på med en dose av tilbakevirkende kraft i samme slengen ved å gå inn å slette allerede postede innlegg…
Her skal det imidlertid tilføyes at det er forskjell på det å ytre en ekstrem mening og å oppfordre til hat. Å gå ut med slikt som ‘la oss samles for besørge at XXX skal blø’ er ikke en meningsytring, men en oppfordring til vold, og omfattes dermed ikke av ytringsfriheten i så måte. Lyder det derimot som følger; ‘Vi ønsker en lovendring som tillater voldelige reaksjoner mot XXX’, da har vi en meningsytring. Grensene kan nok sikkert være svært så flytende i enkelte tilfeller, men det gjelder bare å ‘holde tungen rett i munnen’, for å si det slik.
Altså; Om en så går til det mest ekstreme av holdninger, som f.eks nazisme, så er dette vitterlig noe et gedigent flertall anser for regelrett motbydelig. Allikevel er jeg altså klokkeklar i min overbevisning om at også denne ideologien bør få fullt innpass på den offentlige debattscenen. Går vi for alternativet, er det nemlig synonymt med å oppgi ytringsfriheten. For med en gang denne døren som muliggjør sensur av en bestemt ideologi åpnes; – Hvor går vi så videre herfra? Det er nemlig kun et tidsspørsmål før vi kommer til neste korsvei i så måte, -og hvem er det så som skal kunne avgjøre hva som kan tillates- og hva som ikke kan tillates å ta til orde for?? – Og for meg, veier fordelene ved å ha denne friheten så ekstremt mye tyngre enn ulempen som avstedkommer av at en og annen skarve nazi, kommunist, eller hva det måtte være sender ut noe dritt hist og her. For til syvende og sist, har hverken jeg, KrF’s mørkemenn, eller noen andre på planeten for den saks skyld, noen rett til å sette standarder for hva av meninger som kan tollereres. Ellers kan jo også nevnes at det kun er på dette viset de respektive argumentene kan bli imøtegått, så det å tillate selv de mest avskyelige meninger i offentligheten er etter alt å dømme også veien å gå for å bekjempe de..
Jeg setter ytringsfriheten høyt, man skal kunne ytre seg.
Jeg mener og at en må ta ansvar for sine ytringer, og tåle at andre kommer med mot-ytringer.
Hvis man for eksempel har som vane å ytre seg ved å stå på gater og torg og brenne bøker, ja da må man tøle at andre bruker den samme ytringsfriheten til å slukke den bok-brannen med vann, eller pulverapparat.
Hvis man kommer med sterke meninger må man tåle at noen kommer med motargumenter – uten at man drar krenka kortet.
Og hvis man er straffedømt for en alvorlig forbrytelse og sitter bak lås og slå så har man ikke den samme ytringsfriheten som en fri person.
I prinsippet er jeg enig. Men samtidig skal det jo strengt tatt vanskelig la seg gjøre å unngå å treffe noen med hhv vannsprut og pulverapparat, slik at det blir en legemsfornærmelse..
Det er jo en vesensforskjell på de handlinger som på ett eller annet vis rammer folk fysisk (eller annenmanns eiendom) og de som ikke gjør det, så jeg vil vel snarere si at ‘samme mynt’ i forhold til koranbrenning må være sånt som brenning av bibler, jesusfigurer eller flagg, for den saks skyld.
(Dette med bibelbrenning kunne jo blitt riktig så interessant, da jeg brått kunne dukket opp på begge deler *haha*). Men at folk får holde det gående med denne krenke-greia, er livsfarlig, da dette i praksis innebærer at en motarbeider ytringsfriheten.