I det jeg leser at nok en friidrettsstjerne er tatt i doping, blir jeg atter igjen bevisst det hinsides politisk ukorrekte spørsmålet som, i anledning dopingsaker, har det med å presse seg inn i bevisstheten; Dersom det ble avholdt en konkurranse der alle midler var tillatt; Hvilke utslag ville dette gitt på rekordstatistikken? – Det det dreier seg om, er m.a.o hva er menneskekroppen faktisk i stand til å prestere??
Nå mener jeg selvsagt ikke på noen som helst måte at dette er ønsket utprøvd i praksis! Dopingbruk er- og blir livsfarlig, så om noe slikt ble satt ut i livet, ville jo en betydelig andel idrettsutøvere vært døde og begravet før fylte 35, ikke minst fordi folk ville tatt fullstendig av som følge av slik praksis. Men like forbannet er det enkelte idretter, som f.eks sykling, der problemet er så til de grader utbredt at det ikke engang er et spørsmål om hvorvidt en suveren vinner av slikt som Tour de France eller Giro de Italia kan ha tatt noe prestasjonsfremmende, men hva faen de kan ha klart å ‘koke opp’ for å unngå at det gir utslag i dopingkontrollen.
For mitt vedkommende, har jeg bestandig hatt tilnærmet full tillit til at disse testene i det minste var i stand til å ‘snappe opp’ det som måtte være av stoffer som står på listen på det respektive tidspunkt. Samtidig, har en jo også vært klar over at det forskes non stop hhv nye preparater- og midler for å forhindre at det blir utslag på de eksisterende midlene. Derfor tviholdt jeg i sin tid også på den amerikanske skandalerytteren Lance Armstrongs uskyld inntil det motsatte ble bevist. Jeg hadde rett og slett vanskelig for å se for meg hvordan det skulle kunne la seg gjøre å komme helskinnet igjennom alle de tester som har vært utført i løpet av tiden mellom hans første- og syvende strake sammenlagtseier i verdens største- og hardeste sykkelritt! Men dette viste seg altså så visst å være fullt mulig! – Og om så Armstrong er den mest kjente, er han jo så langt i fra den eneste. Dette fremkommer ikke minst av boken til norges tidligere stjernerytter. Thor Hushovd, som ikke bare konkurrerte om den grønne vinnertrøyen i samme periode som Armstrong gikk for den gule. -De to var også å regne som omgangsvenner privat, hvorpå Armstrong, med den største selvfølgelighet hadde droppet spørsmålet om hva Hushovd brukte i så måte over et glass i førstnevntes bolig..
Videre er det oppsiktsvekkende mange som er skråsikre på at det ikke bare var god, norsk fjelluft og husmannskost som i sin tid gjorde den tidligere skøyteløperen Johann Olaav Koss i stand til å prestere som han gjorde under OL på Lillehammer. Dette begrunnes nærmest uavkortet med at ‘de lårmusklene der ikke lar seg oppdrive uten kjemisk bistand, for å si det sånn. – Og jeg ser så absolutt poenget. Jeg mener.. En sisteårs legestudent som på skarve to-tre uker går fra en total fiasko i VM til 4 OL-gull og 3 verdensrekorder (på hhv 1500, 5000 & 10 000m)… Jeg ser jo den, for å si det sånn! Om så er, har jeg imidlertid ingen grunnlag for å si noe om sannsynligheten av, men om så var, dreide det seg iallefall etter alt å dømme om et preparat som ikke sto på listen over forbudte midler. – Og står det ikke oppført som forbudt, er det jo lovlig i juridisk forstand. M.a.o er jeg overhodet ikke i vil om at fyren virkelig var ‘ren’ i den forstand. Men så har vi da det hypotetiske spørsmålet om man også kan betraktes som ‘ren’ dersom det i ettertid fremkommer at en utøver har benyttet midler som på konkurransetidspunktet ikke var oppført på dopinglisten?
Noen konsekvenser i hht å beholde seire og rekorder er jo selvsagt utelukket, men non the less, er det jo også et spørsmål om man vil bli stående som vinner i folks bevissthet..
For ikke snakke om spørsmålet om hvor stor del av den totale mengden av hhv dopingmidler som er listet-. og midler for å skjule de allerede forbudte preparater dagens tester evner å fange opp? – Hvilket igjen koker ned til spørsmålet om hvor stor andel av de store idrettsprestasjoner som er utført helt uten hjelp fra prestasjonsfremmende preparater?
Og her er det vi så er tilbake der vi startet; For dersom en så tenker seg et scenario der svaret på det foregående spørsmålet er at dette med bruk av prestasjonsfremmende preparater er så utbredt at det kun er få unntak av de stående rekorder og internasjonale mesterskapsseire som er oppnådd av en utøver som er ‘ren’ i ordets fulle betydning; Ville det ikke da vært like greit- for ikke snakke om mer rettferdig å bare gi faen, slik at alle hadde de samme muligheter til å konkurrere under de samme forutsetninger? For det er jo så langt i fra bare med direkte henblikk på mesterskapskonkurranser utøvere velger å ta snarveier. Det er faktisk mest vanlig å benytte slike midler for å booste treningen frem i mot den respektive konkurransesesongen! Følgelig, er det jo ikke det internasjonale forbundet som står for den daglige kontrollen av at reglementet overholdes, men forbundene i de enkelte nasjoner. – Og det er ENORME forskjeller hva syn på dopingbruk innad i de ulike land- og kulturer. Eksempelvis, blir våre topputøvere, som f.eks Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen, testet left, right & center et utall ganger årlig, uten å ha den ringeste anelse om når kontrollørene dukker opp. Om de så skulle ha reist bort en tur og glemt å underrette forbundet om hvor de befinner seg når kontrollørene finner det for godt å dukke opp, er det faktisk kun et par ganger de så kan forlate stedet med uforrettet sak før det tilsvarer en positiv prøve. Norge går med andre ord all inn for å sikre seg at utøverne er rene, mens en rekke land utføres få, om noen slike tester. I enkelte idretter er det, etter som jeg har forstått noen pålegg m.h.t antall årlige slike uanmelte kontroller det enkelte forbund er pliktig å besørge, men sånt er jo i realiteten kun en papirbestemmelse; Om man ikke fysisk er tilstede og etterser at testingen er gått korrekt for seg, ville jo enhver imbisil klart å få dette her til å fremstå skinnende rent!..
Ergo vil idretten i den forstand neppe kunne bli fair. Og om vi da ser på denne i utgangspunktet surrealistiske muligheten om, helt- eller muligens også delvis, det ikke ville være like greit å bare innse at slaaget er tapt i hht bruk av prestasjonsfremmende preparater, så fremstår det jo unektelig brått i et annet lys. Dessuten kommer jo unektelig liberalisten i meg inn i bildet, hvis grunntanke er at enhver skal få leve sine liv fullstendig etter eget forgodtbefinnende, forutsatt at de ikke er til skade for andre, eller utøver en reell risiko for at så skal kunne skje. Denne politiske- så vel som eksistensielle grunntanken setter jo unektelig scenen for en oppfatning om at det i det minste bør diskuteres om- og eventuelt i hvilken grad forbudret mot prestasjonsfremmende preparater bør opprettholdes. For uansett hvilken side en lander på når de ulike faktorer skal veies opp i mot hverandre, er jo et av hovedargumentene for en lemping- eller bortfall av de eksisterende regler på dette området unektelig det at man kun utsetter seg selv for risiko ved å benytte dopingmidler..
Personlig ville jeg imidlertid aldri vært villig til å ta en slik risiko, men dersom så skulle være at brorparten av eliteutøverne skulle vise seg å være proppfulle av preparater uansett, hvilket innebærer at den illegale forskningen på området ligger lysår forran kontrollapparatet, så innebærer jo dette at hele forbudet blir fullstendig fåfengt!? – Og kom ikke her å si at ikke du som har interesse for idrett også har en del av deg som er nysgjerrig på å få vite hva som er (den garanterte) maksgrensen for hva en menneskekropp kan prestere i hht å løpe fort, kaste langt, hoppe både høyt- og langt, osv, osv..