Selv jeg, selveste dronningen av ‘Ta-ikke-en-dritt-for-gitt’ og ‘Tenk-selv’, gikk rett på trynet da denne saken pågikk..  JEG, den mest rigide skeptikeren i enhver pågripelse, liksom jeg til stadighet tar til orde for  siktede og dømte jeg er overbevist er feilaktig anklaget/dømt i både norske og utenlandske saker! Dette inkluderer også det ALLTID lese de rettsavhandlinger og dokument som er tilgjengelige i straffesaker jeg lar meg engasjere i for å unngå å falle for de føringer som legges i form av medienes formuleringer.. 

 

 

..- Jeg, som kun få år tidligere hadde slukt absolutt alt jeg kunne få tilgang til i Orderud-saken! – Først for å kunne gjøre meg opp en mening ang. skyldspørsmålet, og dernest å kunne stå fjellstøtt i min overbevisning om Per & Veronicas uskyld som gikk på tvers av både jury og menigmann (- et syn som bare har blitt forsterket med tiden).. Hvorfor gjorde jeg ikke en dritt av dette overprøvings-crappet, som normalt er en ufravikelig del av min personlighet, i saken mot Viggo Kristiansen? – Hvordan kunne jeg, av alle mennesker, ta det som fremkom igjennom nyhetsoppdateringene, med alle de føringer som følger, for gitt i denne ene saken, for så å la meg overbevise om en skyld som nå viser seg å ikke ha rot i virkeligheten?

Svaret på dette, er jo grunnet i den manipulasjonen av både bevis så vel som av rettergangen som sådan som nå har kommet for dagen. Jeg evnet rett og slett ikke å forestille meg et scenario der en som allerede var fucked i en drapssak kunne få drillet inn en historie av ETTERFORSKERNE i en seksuelt motivert barnedrapssak som gikk på å legge hovedansvaret for ugjerningen på bestekompisen hans! Dette var rett og slett i overkant av hva jeg antok mulig i kongeriket Norge..

Og når de i tillegg blåste opp at Kristiansen var tidligere dømt i hva som angivelig var en alvorlig overgrepssak mot en mindreårig, for så å krydre dette med at leiligheten hans var fylt til randen av pornografi av den uakseptable sorten og at fyren generelt vakte avsky hos nær sagt alle han møtte, så lot til og med jeg meg overbevise.

Men dette er så langt i fra ensbetydende med at jeg har sluttet fred med egen feilbedømming i denne saken. – Så langt derifra! Jeg skammer meg, når sant skal sies inn til ryggmargen, liksom jeg faktisk føler på et personlig svik ovenfor Kristiansen..

For om det så aldri så mye er en kjensgjerning at jeg ikke på noe som helst vis var involvert i denne saken, verken som vitne, etterforsker, aktorat, dommer eller jury, så kommer jeg altså ikke fra følelsen av å ha sviktet..

 

 

Først og fremst, har jeg sviktet i hht å være tro mot meg selv, og det ufravikelige prinsipp som etter alt å dømme var integrert i min personlighet fra fødselen av om ALDRI å ta ting for gitt! Jeg, hvis manglende evne og vilje til å ta til meg noe som helst som en sannhet uten å grave frem relevante fakta, for så å danne meg en formening ved å veie disse opp i mot hverandre.. Et absolutt must som så ofte har vært mer slitsomt enn noe annet..

Dernest har jeg, som følge av dette, også gjort meg skyldig i et svik mot Viggo Kristiansen og hans rettssikkerhet ved å adde til den folkemengden som i kraft av å telle nær sagt samtlige av kongerikets borgere unektelig har bidratt til å pushe rettsapparatet, med juryen som siste instans, i den retning det tok..

Til tross for de ovenfor nevnte faktorer, er jeg allikevel ikke helt på det rene med hvorfor i heiteste jeg ikke gjorde noen av de tingene jeg bestandig gjør hva angår alt fra å forhindre å la meg lede av føringer, for ikke snakke om det å fiske etter opplysninger fra de som måtte ha kjenskap til det både de involverte og saken som sådan. For det har jo unektelig vært flere enn en gang jeg, til tross for forsvinnende små muligheter for uskyld, har gått all in hht å finne ut av hvorvidt det bildet som er gitt ut i fra de fremkomne opplysninger er korrekt!  –

For uansett hvordan man vrir og vrenger på det; Hadde jeg opptrådt som normalt hva angår denne saken, ville jeg gått ‘all in’ for å finne ut av hvorvidt det kunne være en mulighet for at Viggo Kristiansen faktisk snakket sant! – Og derav virkelig kunne være uskyldig i drapet på de to jentene!..

Så noe spesifikt svar på hvilke(t) momen(t/er) det var som fikk meg til å avstå fra å kjøre på med de vanlige rutinene i akkurat denne saken, mot akkurat denne personen, har jeg enda ikke kommet frem til noe plausibelt svar på. Men det kommer nok heller ikke til å slippe før jeg i det minste har klart å sannsynliggjøre noe, så forhåpentligvis vil jeg finne ut av roten til egen ‘error’ om en ikke så alt for fjern fremtid.

 

 

Det gnager unektelig dette her; At den ENE gangen jeg brøt med mitt normale adferdsmønster, skulle vise seg å være den gangen jeg absolutt BURDE fulgt det! For hvem vet hva jeg hadde funnet av opplysninger, og derav hvilken konklusjon jeg hadde kommet frem til? Så hvem vet om jeg kanskje kunne blitt en sårt tiltrengt stemme som talte denne mannens sak den gang dette kunne være av betydning for noe som helst?

Det eneste som for mitt vedkommende kan sies å være i tråd med den jeg er- og vil være meg bekjent av, er at jeg i det minste var blant de første som åpnet opp for muligheten for at jeg kunne ha tatt feil, og derav at Kristiansen faktisk kunne være uskyldig dømt. For da det i forbindelse med innleveringen av den siste gjenopptagelsesbegjæringen i 2019 kom betydelig tydeligere frem HVA begjæringen gikk ut på, så reagerte jeg i det minste sporenstreks;  Hvilket altså vil si hvilke graverende overtramp som ble gjort i forbindelse med den domfellelsen;  – Altså hvilke momenter som var utelatt fra rettssaken, hva som ble fortiet, bagatellisert, manipulert, og/eller rett og slett holdt skjult i forbindelse med både etterforskning og rettergang (- Mine tanker og reaksjoner i forbindelse med dette er å lese i innlegget Hva om Viggo ikke gjorde det!? )

Dette innlegget er det siste i rekken i hht min oppfølging av de sentrale momentene  denne saken, i det  jeg i denne gang deler mine refleksjoner i forbindelse med at den DNA-prøven som lå til grunn for innlegget Drapsmann uten å ha drept (fra begynnelsen av juni) har avstedkommet med sine første svar..

(I tillegg kan nevnes at jeg utkom jeg med innlegget Kan du tenke deg noe verre? som tar for seg det å bli uskyldig dømt på generelt grunnlag rett i forkant).

 

 

For det som er fremkommet av disse nye DNA-analysene som nå er foretatt, er nemlig at det er gjort ytterligere funn av Jan-Helge Andersens DNA, hvilke på toppen av det hele er gjort på Lena Sløgedal Paulsen, som Andersen hardnakket har nektet for å ha rørt. Når en så kan legge til at det ikke har blitt funnet så mye som ei hudcelle tilhørende Viggo Kristiansen, verken på noen av jentene eller på åstedet, så er den siste spikeren i den berømmelige kisten satt hva Kristiansens uskyld i denne saken for mitt vedkommende. At Jan Helge Andersen  beviselig har løyet er graverende nok i seg selv, men det som virkelig gjør det for min del, er det faktum at Andersens. DNA nå kan påvises både her og der, mens det som sagt ikke er påvist så mye som ei celle fra mannen som i følge dommen skal ha vært hovedmann..  En trenger vitterlig ikke være en 21 århundrets Sherlock Holmes for å kunne slå fast at dette umulig skal kunne la seg gjøre!..

Det finnes som sagt ingenting som unnskylder det faktum at jeg ikke levnet Viggo Kristiansen så mye som en sjanse den gang i år 2000. Alt jeg evner å komme opp med, er en delvis forklaring, bestående av at det rett og slett ble ansett for utenkelig at den galskapen av et hendelsesforløp som Jan-Helge Andersen oppgav i sin tilståelse (og som senere ble gjentatt i retten) kunne være oppspinn. – Et hendelsesforløp det nå er fremkommet ble kokt sammen ved hjelp av politiets føringer for å få det hele til å stemme overens med hvordan de i beste fall trodde- og i verste fall mente det burde være.. – Og som så skal vise seg å ha blitt sannsynliggjort ved hjelp av å manipulere rettssaken i form av alt fra utelukkelse av et utall vitner, i tillegg til å få bagatellisert mobilbeviset i stedet for å gjøre sin plikt bestående av å undersøke det..

 

 

Det ble unektelig ble begått en rekke graverende handlinger i flere instanser i den hensikt å få Viggo Kristiansen dømt for drapet på de to jentene i Baneheia som selv jeg kan tilgi meg selv for å utelukke i hht å være gjennomførbart her til lands, hvilket unektelig sannsynliggjør at jeg ville ha latt meg overbevise om Kristiansens skyld uansett. Men ikke desto mindre klarer jeg ikke å fri meg fra følelsen av at jeg rett og slett skylder Viggo en unnskyldning. For om utfallet aldri så mye ville endt opp med den samme feilaktige konklusjon etter å ha gått fakta etter i sømmene, så ville jeg i det minste hatt vissheten av å ha gjort det jeg kunne, ut i fra de opplysninger jeg hadde tilgang til på det aktuelle tidspunktet..

En ting er iallfall sikkert; Jeg vil aldri mer se på den iboende skepsisen på steroider og dette rigide etterprøvningsbehovet mitt som et onde! For denne saken viser med all tydelighet at denne motstanden mot å ta gitte sannheter for god fisk er en ressurs jeg snarere burde gå inn for å videreutvikle snarere enn å dempe slik jeg har gjort frem til nå..

Avslutningsvis, må jeg si at vi nå er kommet dithen hvor siste dråpe av min forståelse for de pårørendes problemer med å ta inn over seg muligheten for Kristiansens uskyld nå har rent ut. Vi har vi også kommet dithen hvor jeg anser det for hevet over enhver tvil at  Viggo Kristiansen er offer for norgeshistoriens groveste justismord på lik linje med det jeg ikke er et øyeblikk i tvil om er blitt begått mot Veronica og Per Orderud et par-tre år tidligere. Likeså er det bragt på det rene at det bildet som ble gitt av Kristiansen ovenfor publikum så vel som for retten og de pårørende, der han ble fremstilt på et vis som ikke etterlot seg særlig rom for tvil i hht skyldspørsmålet, var iscenesatt av intet mindre enn et tvers igjennom korrupt politi der man aktivt har tuklet med bevis og rettergang for å få ham til å fremstå ‘guilty as sin’.. Nå er mannens uskyld så opplagt at vi faktisk har nådd dithen at jeg snarere syntes det er regelrett forkastelig at de ikke har kommet ham i møte, og uttrykt en beklagelse over det inntrufne, og i det hele tatt gitt sin sympati i hht at Kristiansen faktisk like fullt er et uskyldig offer i Baneheiasaken som det de er. Når sant skal sies, blir jeg faktisk irritert over den uforbeholdne forståelsen og ikke minst aksepten av de pårørendes fornektelse av de faktiske forhold.

 

 

Likeså, er det for meg ubegripelig at de, av alle, har kjempet på for å forhindre at sannheten kommer for en dag! For selv om denne sannheten kan vise seg å bryte helt med den virkeligheten de har levd med i 20 år, så vil det uansett være dette som er sannheten! Jeg mener.. Om en av de dømte allikevel skulle vise seg IKKE å ha begått ugjerningen mot barna deres, så ville iallfall jeg vært den som aller mest hadde ønsket å få klarhet i dette!

For å si det rett ut; Nå er det på høy tid å se ut av egen navle her. De må rett og slett til helvete se å ta seg sammen og oppføre seg som folk!  Slik de holder på nå, så vil jeg faktisk gå så langt som at de begår et overgrep mot Viggo Kristiansen, i det han faktisk ikke har gjort de en dritt fortred!