Førstkommende lørdag går finalen av årets ‘Skal vi danse’ -sesong av stabelen (hvis cast jeg delte mine refleksjoner i forhold til i DETTE innlegget), der de to gjenstående parene som skal gjøre opp om det gjeve trofeet består av hhv, sportsanker TV2’s egne rekker, Simon Nietche med partneren Helene Spilling, og den tidligere kombinertstjernen Magnus Moan og partner Ewa Trela. Begge disse parene, og Nietche i særdeleshet, har ligget jevnt over høyt oppe på scoringslistene igjennom hele sesongen, slik at en iallfall ikke kan si annet enn at de er IBLANT de som ansees for verdige finalister. MEN (for her er det nemlig så avgjort et ‘men’) måten den norske versjonen av konseptet er lagt opp på, er rett og slett uforenlig med de spilleregler som normalt gjelder, -og BØR gjelde i en ferdighetskonkurranse hvor det er bestemann som er ment å skulle vinne. Og følgelig vil også årets finale ha et småuggent skjær over seg, bestående av en nagende følelse av at graverende feil er begått underveis som gir grunn til å tvile på hvorvidt det iallfall  en av disse finaleplassene rettmessig skulle ha bestått av noen andre.. 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Hvert eneste år, så ender det opp med det samme: Minst ett par ryker ut langt tidligere enn fortjent. I fjor var det Birgit Skarstein som ble den urettmessige sortien til del, hvorav hun i utgangspunktet fikk følge av mannen som skulle ende opp med å faktisk få sin rettmessige finaleplass grunnet et tilfeldighetenes spill bestående av at det var mistanke om feil i opptellingene slik at hans sorti ble underkjent. I årets utgave, var det YouTuber (om jeg husker riktig) Joakim Kleven som sendte meg til randen av å boikotte programmet for fremtiden..

Årsaken til elendigheten, munner helt enkelt ut i at folk har en lei tendens til å overlate stemmene for de beste danserne til alle andre, med det utkommet at så snart disse opplever det minste rusk i maskineriet, og følgelig ender opp med noe færre dommerpoeng enn normalt, så fører dette uforholdsmessig lave antallet publikumstemmer som følger av dette til at de urettmessig ender opp i bunnsjiktet.

Når så kampen for å overleve består av en ‘dance off’ mellom de to med den laveste sluttsummen, hvor så det overlates til publikum å avgi stemmer hvis antall så legges til denne, så er altså dette synonymt med et system som er kjemisk renset for kvalitetssikring.

I USA, hvor vi finner originalversjonen av dette konseptet, har de derimot sikret seg mot tap av par innehavende det største potensialet som følger dette gjentagende problemet mht publikumsstemmer ved at det i stedet er overlatt til dommerne å avgjøre hvilke av de to med lavest score som får være med videre i konkurransen! Og senest i forrige program fikk de, i form av dette systemet, sikret seg at paret, bestående av Jo Jo Siwa og dansepartner Jenna Johnson (hvilke for øvrig er nevnte Joakim Kleven og Benjamin Jayakoddy’s kvinnelige motstykke), med høyest dommerscore i hvert eneste program ble værende!

Når man gang på gang opplever dette problemet som følger publikumsstemmene, både i dette konseptet og andre, så er det utenfor min fatteevne at de ikke foretar de nødvendige endringer for å forhindre slike åpenbare feilavgjørelser når de har muligheten! For dette har iallfall satt en demper på min interesse for konseptet, og ut i fra det jeg har klart å snappe opp fra ulike medier og i fra SoMe, så har det ikke akkurat falt i god jord hos befolkningen for øvrig heller!  – Og når de som sitter på originalkonseptet har tatt grep for å sikre seg best mulig i hht at det er de beste danserne som blir stående igjen til slutt, så må de da kunne se såpass ut av eget hode at de følger opp med tilsvarende utslagsregler her på berget! – Ellers er jeg faktisk stygt redd for at konseptet vil fortsette å tape terreng til Stjernekamp (NRK) helt til det ikke er noe igjen..