Til min bestyrtelse har altså dette med en såkalt ‘samtykkelov’ i forbindelse med seksuelle samkvem atter igjen blitt satt på agendaen, -med den følge at jeg atter igjen er pokka nødt til å ta til motmæle mot galskapen.. 

(- Og det burde jo vitterlig si sitt om hvor forbannet gal verden faktisk har blitt når JEG trer frem som ‘the voice of reason¨’..)

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Illusjonen av et miljøvern!

«Vi må ha en samtykkelov nå!!» hyler justisminister Emilie Enger Mehl, for så at de, i mine øyne, så alt for tallrike regelryttene over det ganske land responderer resolutt med et rungende «JA, DET MÅ VI!!!»

Når sant skal sies, burde jeg jo vitterlig se den her komme etter at vi, for noen måneder tilbake, fikk den omdiskuterte frifinnelsen i gruppevoldtektssaken i Bergen, for så at danskenes evaluering av sine tre år med et sådant lovverk kommer inn fra venstre og fyrer oppunder det hele. – Og som om ikke dette var mer enn nok til å fyre opp under et sådant krav atter igjen, så har vi en svensk statistikk, – hvis ‘samtykkelov’ strekker seg så langt tilbake som til 2017, som i utgangspunktet gir et før- og etterbilde i hht innføringen av dette her som det er det reneste manna fra himmelen.

MEN..

Og her snakker vi beklageligvis et ‘men’ av gastronomiske proposjoner..

Altså.. Intet ville jo vært bedre enn om et slikt lovvedtak virkelig hadde hatt en slik tett innpå mirakuløs nedgang på antallet voldtekter som det fremgår ut i fra de innkomne tallene fra broderfolket i øst. Og her kan vi vel også like greid adressere det spm. som er nødt til å komme i hht dette med at tallenes tale burde være ubestridelig. – ikke Hvilket de også er! Fra mitt ståsted, er det ikke den minste grunn til å betvile at de tall som fremgår av de svenske målingene er så korrekte de kan få blitt. Det er nemlig ikke ved tallene som sådan at skoen trykker, men at det tilsynelatende ikke er en kjeft som later til så mye som å pirke med en lillefingernegl i denne blankpolerte overflaten som her blir lagt frem for oss. Konseptet ‘kritisk blikk’, da alt så langt i fra er gitt å være slik det fremstår ved første øyekast, later til å være både styresmakter og det meste av pressen fullstendig fremmed i dette anliggendet..

For det første, er enhver statistikk fullstendig irrelevant i hht hva som må sies å være selve fundamentet for min aversjon ovenfor en lov som innebærer at enhver seksualakt der det ikke kan vises til å foreligge et klart og tydelig samtykke fra begge parter (- hvilket i realiteten selvsagt vil si fra kvinnen der det dreier seg om en hetroseksuell relasjon, -hvilket jo vil si det store flertallet av tilfelle), automatisk blir for en voldtekt å regne. Her påpekes det så fint at man selvsagt vil operere med de samme krav til bevisbyrde som jo står og gjelder i straffesaker.

Hvordan det skal kunne la seg gjøre å forene et sådant krav om innhentet samtykke skal kunne la seg forene med en rettergang etter de strafferettslige krav til bevisbyrde, er ‘beyond me¨.

I strafferetten har vi jo dette særskilte kravet som tilsier at skyld må være påvist over rimelig tvil for at en dom skal kunne falle; Følgelig, holder det altså ikke med den sannsynlighetsovervekten som råder i rettstvister for øvrig. For å kunne idømme noen en straff, er man m.a.o nødt til å ha solide bevis for at den respektive forbrytelsen er utført av tiltalte. Ved å innføre et lovverk der man krever at tiltalte kan vise til et samtykke til den seksuelle omgang som altså er sådanne sakers kjerne, så kastes jo uungåelig den respektive bevisbyrden over på tiltalte. Et sådant krav er jo ensbetydende med at tiltalte pålegges å kunne bevise sin uskyld! – Og med dette, blir jo de strafferettslige prinsipper intet mindre enn snudd fullstendig snudd opp-ned på! Da trenger en jo vitterlig ingen juridisk profesjon og ekspertise for å kunne slå fast at dette her simpelthen ikke lar seg forene med de strafferettslige prinsipper. – Og når vi snakker om brudd på de strafferettslige krav til bevisbyrde, snakker vi intet mindre enn et brudd på det mest grunnleggende som er av rettslige prinsipper. Ergo vil innføringen av en sådan samtykkelov innebære intet mindre enn å kaste vrak på selve fundamentet for det som per def. faller inn under betegnelsen ‘rettsstat’.

Så langt jeg evner å se, burde dette alene vært mer enn nok til at ethvert tenkende individ sporenstreks burde ha feid et sådant lovforslag til side som like uaktuelt som en innføring av Sharia. Men vel vitende om at menneskeheten- og derav verden som sådan har gått fullstendig fra forstanden, så vet jeg vitterlig bedre enn å satse alt på et kort her, hvilket altså bringer oss tilbake til den svenske glad-statistikken..

Konkret, så sier altså den at antallet domfellelser for voldtekt økte med hele 75% på to skarve år; I rene tall vil det si at de gikk fra 190 domfellelser i 2017 til 333 i 2019. Det de imidlertid har ‘glemt’ å nevne, er at det også var en såpass økning i antall anmeldelser i denne perioden, slik at det hele kulminerer med at prosentandelen av anmeldte voldtekter som ender med domfellelse, faktisk like forbannet ble stående på 5%. For det har seg nemlig så at vår ‘søta bror’ først fikk innført sitt lovforbud mot såkalt ‘grov uaktsom voldtekt’, -hvilket på godt norsk er ensbetydende med det man refererer til som ‘sovevoldtekt’ så sent som i 2018! (Norge, på sin side, fikk dette innført i lovverket allerede i 2000). Følgelig, så har de altså fått innført et tillegg i lovverket som derav innebærer en økning i antall utførte handlinger som er kriminalisert, – hvilket igjen har den selvsagte følge at det avstedkommer en økning i antall anmeldelser- og derav også i antallet domfellelser.

Voldtekt/seksualforbrytelser er unnektelig et samfunnsproblem av dimensjoner. Greia er bare at verden ikke funker slik at ethvert problem som måtte oppstå har sin løsning i lovvedtak! Fra mitt ståsted, er det snarere så at de færreste problem løses med en eller annen nyinnført lovbestemmelse, men krever at de ansvarshavende faktisk setter seg inn i det respektive anliggendet, for så å legge ressurser i å komme opp med tiltak som ansees mest tjenlig i hht det spesifikke formålet.