Egentlig er det nesten litt rart at ingen har etterlyst mine betraktninger ang. midtøstenkrisen, nærmere bestemt kigen mellom Israel og Palestina/Hamas. Som utgiver av en blogg som i vesentlig grad er basert på meninger ang. dagsaktuelle tema, ville jo så i grunnen bare vært rett og rimelig..
Dette er ikke grunnet i at jeg ikke har noen formening om hvem jeg i utgangspunktet ‘holder med’, men at denne konflikten rett og slett har nått dithen at jeg ikke ser hva godt som kan komme ut av å argumentere for den ene eller den andre siden..
Norske mundigheter helligere enn Gud..
Denne vegringen er kort og godt grunnet i at jeg ikke evner å se hvordan det å uttrykke en sympati for den ene eller den andre siden i dette helvetet av en krig kan bidra til noen løsning. For i mine øyne, er det en løsning som begge parter er såpass fornøyd med at de slutter å bombe, skyte og terrorisere hverandre som må være alt som betyr noe i så måte på nåværende tidspunkt. Ikke sånn å forstå et jeg vil kunne gjøre stort fra eller til i hht hvorvidt jeg deler hvor mine sympatier i utgangspunktet ligger, men ikke desto mindre, er det jo dette med de mange bekker små som til slutt blir en stor å. Jeg ser det m.a.o slik at det å uttale seg til fordel for den ene eller den andre siden, dermed ikke tjener noen annen hensikt enn til å nøre oppunder hva som overhodet ikke nøres oppunder bør, for å si det sånn.
Jeg mener.. At det norske folk, liksom særs mange andre av verdens folk er delte i sitt syn på denne konflikten, bidrar jo snarere til å holde faenskapen gående enn å få en slutt på den! Dessuten har vi vel for lengst nådd det punkt der det er blitt begått så mange- og så graverende grusomheter fra begge sider mot begge folk at det ikke lenger kan sies å ha nevneverdig betydning hvem en måtte mene har ‘skylden’ i at det hele startet en gang for et gudjammerlig antall år- og et hinsides antall tapte liv siden. Det eneste som betyr noe nå, må vel være å samles om å gjøre vårt ytterste for at det endelig skal bli en fred der nede, -at jøder og palestinere skal kunne klare å leve side om side på et vis som kan aksepteres av begge parter! – Iallefall i den grad at det veier opp for å holde det respektive blodbadet gående.
Det eneste jeg vil- og kan si noe om i hht skyldsspørsmålet i denne krigen, er at det (selvsagt) er religionen som atter igjen er roten til ondet. Men å få bukt med dette problemet innen forutsigbar fremtid, er vel ikke mer sannsynlig enn at denne felles guden som ligger til grunn for elendigheten skal finnes i utgangspunktet, så..
Ja, som du sier hvem skal man “holde med”?. Når krigførende parter alle er overbevist om hvilke planer deres Gud har, er det vanskelig å å se hvordan det kan bli en løsning på konflikten i Midtøsten.
Området er og blir en religiøs kruttønne. Den jødiske , muslimske og kristne befolkning viser en velutviklet evne til å krenke hverandre. Dermed oppstår den ene krigen etter den andre.
Det religiøse hatet forsterkes bare ytterlige med de grusomheter som foregår i dag, fra begge sider.
Det som er viktig å merke seg, er at den palestinske befolkning ikke er synonymt med den ytterliggående terrorgruppa Hamas. På samme måte som stadig flere av den israelske befolkningen vender seg bort fra Netanyahu regjering som samarbeider med to ultraortodokse partier på ytterste høyre fløy. Disse skyr ingen midler for å trekke Gud inn i politikken.
Så da sier jeg som som deg at det atter igjen er religioner som er roten til ondet. Så da er min sympati hos den jevne moderate israeler og palestiner.
Ja, ikke sant.. Dersom ikke folk var blitt så til de grader manipulert i hht sine respektive religiøse tilhørigheter, kan jeg neppe se for meg hver av de respektive grupperingene ville hatt det minste problem med å praktisere sine ritualer og sin kultur i sameksistens med demed tilhørighet på den ‘andre siden’. Problemet oppstår først når det blir en gitt sannhet fra fødselen av at de- og de er onde, så jeg tror det er DEN barriæren som må brytes før det kan bli snakk om noe fred der nede. For oss som er ‘på talefot’ med begge sider, er de jo igrunnen helt like i sine ønsker om å kunne leve i trygghet, fred og fordragelighet..
Ellers er det også påfallende hvordan det i enhver krig er de som selv slipper å tvinges ut på slagmarken med livet som innsats- og/eller er blant de med minst risiko for å bli bombet ihjel som ivrer etter å holde de gående.
“Denne felles Guden” som i utgangspunktet er opphavet til konflikten er en skivebom!. Herren Den Allmektige, Iraels GUD ER ikke samme Gud som muslimene tilber. Ikke bare navnet er forskjellig, men karakteren til disse to Guder, er klart forskjellig. Muslimenes Allah krever død over vantroende, men jødenes Gud har ikke behag i den vantroendes død. Denne påpekningen alene, lar oss klart forstå at dette handler om to ulike størrelser. Forskjellen er som dag & natt.