For en tid tilbake, foreslo Venstre en lovinnføring som forbyr foreldre å publisere bilder av barna sine på hhv blogg og SoMe. – Et lovforbud mot såkalt eksponering av barn som er helt i tråd med de siste årenes massesuggesjon som avstedkom fra det såkalte ‘mamma-politiets’ vellykkede innføring av meningsmonopol i dette anliggendet en 3-4 års tid tilbake..   

Nå kan det ikke benektes at det er en rekke gode argumenter mot en slik eksponering. Men som følge av det nevnte monopolet på akseptert ståsted i dette anliggendet, ser jeg ingen nytteverdi i at jeg skal gjenta de samme argumentene som ingen kan har fått bli stående uimotsagt i årevis. Hva jeg imidlertid anser som helt prekært, er å få belyst de faktorer som taler imot tredjemanns innblanding i foreldres beslutninger hva dette angår… 

Shopping

De beste skjønnhets-kuppene på Black Friday

Du må selv bidra om du søker forståelse og aksept!

Den gang jeg tok mitt første vaklende steg inn i bloggverden, var det de såkalte mamma-bloggerne som ledet an sammen med de rosa, hvorav den største av de alle var Anna Rasmussen (Mamma til Michelle), med profiler som Anne-Brith Davidsen, Jessica Eneberg (Mamma som 16) m.fl godt plassert innenfor de 20 på topp. Allerede den gang ble det rettet kritikk mot måten disse eksponerte barna sine på i blogg og på SoMe, men det var derimot like fullt de som ved hjelp av ord eller handling tydelig uttrykte at de ikke så noe problematisk ved dette her.

Men så skjedde det noe.. For nærmest over natten, fikk det såkalte ‘mamma-politiets’ motstand mot publisering av barnebilder i offentligheten tilrevet seg et regelrett monopol på sitt syn, hvorpå den velkjente mekanismen med at folk dilter etter den metaforiske bjellekua kicket inn med full styrke. Meningsmotstandere blir kneblet, for så at det igangsettes en regelrett heksejakt av det fåtallet som måtte trosse dette oppkommet av en uskreven lov. – Og er det noe som skremmer meg, så er det nettopp dette; At en side i en sak lykkes i å få tilranet seg monopol på akseptert syn i de respektive anliggendet, da dette innebærer intet mindre enn en trussel mot selveste ytringsfriheten, og derav demokratiet som sådan.

I de anliggende hvor det foreligger tilstrekkelig graverende stigma som i form av hersketeknikk benyttes av den ene siden til å få kneblet sine meningsmotstandere, blir utkommet hhv en massesuggesjon grunnet det store flertallets hang til ukritisk å følge den metaforiske bjellekua, og/eller at vi blir sittende igjen med et virkelighetsbilde hva de to sidenes støtte i befolkningen angår som ikke stemmer overrens med slik det fortoner seg i virkeligheten. – Og i dette anliggendet har vi et av de mest graverende eksempler på dette samfunnsondet, -right up there sammen med slikt som motstand mot fremmedkulturell innvandring (som knebles ved hjelp av rasismekortet).

Selv om vi kun får presentert en side av en sak, så innebærer jo vitterlig ikke det at det også finnes motargumenter, som på toppen av det hele viser seg å være minst like sterke som de som foreligger på den andre siden. Men de reaksjoner som følger å argumentere mot de politisk korrekte, fører til at de tilhørende denne siden praktisk talt blir fullstendig kneblet, hvilket igjen fører til at folk tar de selverklært rettroendes side av ren skjær mangel på faktorer som imøtegår de som støtter opp om den aksepterte siden.

I dette anliggende, kan de politisk korrekte prefekter ta det helt med ro, da disse mindreårige er illustrasjoner tvers igjennom.

Jeg er vitterlig ingen ‘guru’ som sitter på alle svarene. – Ei heller i denne saken. Men én ting kan jeg i det minste påberope meg å vite; At utallige små- og store aktører på blogg og SoMe nærmest over natten gikk fra å publisere både navn og bilder av sine barn som den største selvfølge til å anonymisere avkommet som om deres blotte eksistens var en statshemmelighet av ypperste merke, ikke er grunnet i en unison åpenbaring som førte til at de rådende holdninger til anliggendet ble tverrvendt pronto! Det er jo bare å sammenligne hvor ekstremt mye som normalt skal til for å få folk til å endre sine syn- og sitt mind-sett, så blir det jo klart som dagen at en snuoperasjon av et slikt kaliber ikke er grunnet i faktorer som ligger utenfor vedkommende selv.

Det oppsiktsvekkende i de saksområder hvor det foreligger slike meningsmonopol, er at så snart en går den rådende siden nærmere etter i sømmene, så foreligger det gjerne enorme hull i den forelagte argumentasjonen som ligger til grunn for dette her. Hva angår dette massive ‘no-no’ i hht denne såkalte barneeksponeringen, består dette bla.a av at jeg enda har til gode å finne forklaringen på HVORFOR enhver publisering av et barnebilde er så (potensielt) skadelig for mindreårige som sådan! Altså har jeg m.a.o til dags dato ikke klart å grave frem en eneste plausibel/holdbar forklaring på at alt av de foreliggende individuelle forskjeller (hvilke er tilsvarende de en finner i den voksne befolkningen) som foreligger blant de tilhørende denne gruppen skal erklæres irrelevant i hht det å få figurere på foreldrenes blogg eller SoMe -profil. Følgelig, er jeg tilsvarende i det blå i hht hva det er som begrunner at de som uten sammenligning kjenner disse planetens nyankommere best, -altså de respektive foreldre/foresatte, strippes for alt av myndighet til å avgjøre om- og ev. i hvilken grad ungene deres skal inkluderes på de respektive kanaler ut i fra en individuell vurdering av den enkeltes personlighet.

Jeg har, som kjent, valgt bort foreldrerollen, og har derav nada erfaring i hht det å oppdra barn. Mitt erfaringsgrunnlag i barneanliggende, avstedkommer  dermed først og fremst fra mine egne opplevelser fra det selv å ha vært et, for å si det sånn. Til gjengjeld, kan jeg imidlertid skilte med hva som etter alle solemerker skal være et minne som i omfang strekker seg greit utover gjennomsnittet når det kommer til å huske hva jeg tenkte og følte i forhold til de ulike ting jeg ble eksponert for i tillegg til opplevelser som sådan. – Og det er på bakgrunn av min iver etter å bli tatt bilde av, for så å vise disse til de jeg måtte ha tilgang til i enhver setting som måtte by seg, at jeg med full visshet kan si at for mitt vedkommende, ville det ikke å få figurere på mine foreldres kanaler i beste fall vært en kilde til frustrasjon, mens det utkommet jeg ser for meg, er at jeg faktisk ville opplevd det intet mindre enn svært sårende/skuffende! Ut i fra dette, fremgår det dermed at det slettes ikke er generelt til barns beste å ikke tillate at det publiseres bilder av de, da det i mitt tilfelle snarere ville vært anything but..

Videre har vi så den store ‘dødssynden’ i så måte, hvilket består av de tilfeller der den respektive utgivelsen barna har vært/er en naturlig del av, helt eller delvis, utgjør husstandens inntektskilde. Dette innebærer som kjent den endimensjonale oppfatning bestående av at ungene da blir utnyttet for foreldrenes økonomiske vinst. Hva dette angår, er den fordømmelsen som blir de som måtte trosse dette til del tatt til et helt nytt nivå.

For én ting er de tilfeller som i sin tid utspilte seg på blogger som f.eks Mamma til Michelle, der det forelå daglige billedreportasjer av stivpyntede- og ditto friserte unger, som i alder strekker seg fra småbarn- til et sted mellom endt barneskole og første halvdel av ungdomsskolen, som så settes til å posere for den følgende photo-shooten. Slike ekstremer er også jeg av den udelte oppfatning av at er giftig, og derav ikke lar seg forsvare i hht foreldreplikten bestående av å ivareta barnets behov og derav foreta de avgjørelser som ansees å være til deres beste. Men utover det, opplever jeg imidlertid denne totalfordømmelsen av enhver bruk av barn som kan tenkes å avstedkomme med en økonomisk vinst som et regelrett paradoks til det tilsvarende fordømmelsen/fortvilelsen over den såkalte fattigdommen, hvis begrep de siste par årene har blitt utvidet til å omfatte enhver husstand som ikke innehar de nødvendige midler til å kunne finansiere alt fra det mest kostbare av sportsutstyr for hhv sommer- og vinter (les; alpin- og dykkerutstyr), merkeklær og skolevesker, mobiltelefoner og datautstyr og min. en utenlandsferie (reiser innenfor Skandinavia er selvsagt ikke å regne som ‘utenlandsferier i denne forbindelse) i året.

Jeg mener.. På den ene siden, så kreves det altså at en har en innkomst som tillater regelmessige investeringer av nevnte luksusartikler etterhvert som de respektive avkom vokser seg til, mens en på den andre siden er påkrevd å prioritere bort jobben til fordel for en maxing av den såkalte ‘kvalitetstiden’ med ungene. Det krever jo vitterlig ikke en kvantefysikers intellekt for å se at disse to krav står stikk i strid med hverandre, da det ene rett og slett utelukker det andre!

MEN.. Så har det seg nå en gang slik at vi har fått et gudegitt alternativ som har vist seg å kunne muliggjøre det absolutt umulige, i form av at en inntekt av nevnte størrelsesorden lar seg kombinere med all verdens kvalitetstid med avkommet; Å skape seg et navn på hhv blogg- og/eller SoMe. For de som går inn for dette, åpnes altså muligheten til å skape seg en innbringende karriære uten at en strengt tatt er nødt til å forlate arvingene utenom det som er lovpålagt i hht skoleplikten som trer i kraft fra de er seks. Følgelig har en i en rekke tilfeller altså botemiddelet for den erklært uhyrlige barnefattigdommen, hvilket har vist seg spesielt godt i forhold til enslige mødre generelt, og unge spesielt. Så på bakgrunn av dette, sitter jeg igjen med et inntrykk av at det som står for den respektive hylingen i forbindelse med disse saksområdene at de slettes ikke er så blødende opptatt av de yngstes ve og vel, men snarere er motivert av det å inneha rollen som ‘klage-koner’ a-la det 21 århundre. For det første så kommer jo vitterlig den fordømte økonomiske vinsten vitterlig barna til gode. I fremstillingen av dette her, legges det jo frem som om det innkommende av midler er avsatt til å ivareta foreldrenes lyster og behov snarere enn at det som kommer inn av penger dekker samtlige av husstandens medlemmers ønsker og behov så langt de strekker til!

‘Bunny-Blue’ må vel kunne sies å utgjøre yppersterepresentanten for det barnet jeg selv engang var..

Med dette lagt til grunn, kan jeg ikke for mitt bare liv se hva som er så til de grader skadelig for et barn av det kaliber jeg selv en gang var å figurere på et og annet hverdagsbilde (som det ikke finnes noe som på noe tidspunkt kan sies å ha noe ydmykende ved seg, what so ever) som f.eks viser de under lek, eller i møte med julenissen, for den saks skyld, at den, i følge dette politisk korrekte mind-set, så avsindig tragiske ‘barnefattigdommen’ uten omsvøp er å foretrekke fremfor det å bli utsatt for den eksponering som måtte følge en og annen fullstendig harmløs forevigelse av avkommet lagt ut for offentligheten. – For dette er og blir faktisk det utkommet som logisk avstedkommer fra den rådende policy i disse to anliggende!

Slik dette fremstår for meg ut i fra de data jeg sitter inne med per d.d. er altså dette her fullstendig ubegripelig. Men som nevnt innledningsvis, har jeg  ingen grunnlag for å påberope meg noen ekspertise hva unger og deres psykologi angår, da det eneste jeg kan skilte med i så måte, er et velutviklet talent hva dette med logikk- og evnen til å trekke logiske slutninger angår. Altså kan det meget vel være at det finnes fullstendig plausible forklaringer som tetter igjen de ‘hull’ og logiske brister som er bragt på bane i forbindelse med denne rådende fordømmelsen av publisering av bilder av mindreårige på nett, så..