Fundamentet for denne utgivelsen, er behovet for en stemme i samfunnsdebatten. Jeg har hatt sterke, egne meninger så langt tilbake jeg kan huske. Meninger jeg heller aldri har klart å holde inne, selv i de settinger hvor det å gi uttrykk for de ikke tjener noen hensikt. Jeg har m.a.o sunget ut min hjertens mening, uansett hvor kontroversielle de måtte være, hvilke tabu jeg måtte bryte, og/eller hvem- og hvor mange jeg måtte krenke.
Samtidig har jeg bestrebet meg på ikke å tråkke på andre i mine uttalelser, liksom å utvise respekt ovenfor mine meningsmotstandere. Slik jeg ser det, vil jeg nemlig være ferdig som samfunnsdebattant den dagen..
- ..jeg tyr til stigmatiserende merkelapper (som f.eks rasist, konspirasjonsteoretiker, etc) og tilsvarende hersketeknikker for å vinne terreng i en debatt.
- ..jeg krenkes av at det tas til orde for meninger som går på tvers av mine egne.
- ..jeg begynner å utøve sensur i kommentarfeltet.
- ..jeg refererer til meningsmotstandere som ‘idioter’, ‘søppel’, e.l.
- ..jeg lar andres dårlige oppførsel gå innpå meg. (Som meningsytrer kreves det at en har tykkere hud enn hva som kan forlanges av utgivere av annen type innhold).
- ..jeg begynner å blokkere folk fordi jeg ikke liker uttalelsene deres.
- ..jeg ikke kan stå inne for egne uttalelser.
- ..jeg mister evnen til å kunne sette meg inn i mine meningsmotstanderes ståsted.
- ..jeg tar mål av meg å bli likt og tiljublet av alle. (Dette er nemlig uforenelig med det å være aktiv i samfunnsdebatten).
- ..jeg ikke kan innrømme feil- og/eller at det finnes elementer i en sak jeg ikke har vært klar over.
- ..jeg ikke lenger tar alles innspilll på samme alvor, uansett formell utdannelse og yrkestittel. (De med utdannelse på ‘livets harde skole’ er like kapable til å tilegne seg kunnskap innen et fagområde som de med en sådan utdannelse).
- ..jeg slutter å tenke selv og utfordre etablerte ‘sannheter’ der det oppdages selvmotsigelser, logiske brist, avsindige ’tilfeldigheter’, o.l
7 kommentarer
“Meninger” er verdiløse og hvis du har tilbrakt noen særlig tid i virkeligheten vil du også ha lagt merke til at folk ikke typisk bryr seg særlig mye om sånt. Du bør derfor finne en bedre grunn til hvorfor du gråter så mye. Det er jo ikke akkurat som om noen egentlig bryr seg særlig mye om det, er det vel?
En mening får først en reell betydning når den deles av en viss andel av en befolkning. Om en så har noe en brenner for, er altså nøkkelen for å kunne påvirke samfunnet i ønsket retning det å nå ut med argumentene som taler for den respektive saken i den hensikt å få overbevist andre om at din løsning er den mest fordelaktige.
Å sette seg ned å gråte og klage, hjelper vitterlig ingenting. Skal en få til en endring, må en rett og slett sette i gang å jobbe for det.
Her i Norge, liksom andre nasjoner med lav populasjon har vi jo dessuten den fordel at det ikke er så lang vei for å nå ut- og frem til det antall som må til for at en skal kunne være med å påvirke. Om så jeg kun skulle klare å nå inn til en person igjennom et blogginnlegg, vil det være verdt det. For denne ene personen klarer kanske å overbevise to andre, som igjen får overbevist 3,-4,-5 til, som igjen..
Absolutt alt har hatt en sped begynnelse, og om ingen sier eller gjør noe, vil iallefall ingenting bli gjort.
Å hyle og skrike i sosiale medier om det vi tror vil gjøre Norge eller verden for den saks skyld, bedre. Har null betydning. Meld deg inn I et politisk parti. Ikke et 0 komma ett eller annet ensaksparti. Komme seg først inn i kommune/bystyre, og så videre på Stortinget. Da blir vi lyttet til, kan til og med komme på TV.
Det med politikken har jo vært fremmet noen ganger for mitt vedkommende. Men for det første er jeg en av de som som regel stemmer blankt, da jeg for mitt bare liv ikke evner å finne et parti jeg sympatiserer med mer enn andre. Og for det andre forutsetter et politisk verv at en argumenterer alle partiets standpunkt, også de en selv måtte være uenig i, og der kan det meget vel tenkes å strande for mitt vedkommende.
Sånt som f.eks å argumentere for en skolepolitikk jeg hadde stemt i mot på partimøtet ville nå gått helt greit, men jeg evner vitterlig ikke å se meg selv skulle ta til orde for sånt som f.eks felling av ulv/gaupe. Jeg har enkelte slike deal-break’ere som jeg ikke engang ville klart å forbli i partiet om ble vedtatt.
Jeg ser selvsagt poenget med den økte innflydelsen, men jeg er rett og slett for uavhengig i tankegangen for å kunne innrette meg. Derfor må en bare gå for det nest beste; Nemlig å bestrebe meg på å bidra til å dytte folkemeningen i ønsket retning i de enkelte anliggende, da det til syvende og sist er folket som styrer hele skuta.
Ved å stemme blankt møter du i elle fall opp og bruker stemmeretten din, i motsetning til lite samfunnsinteresserte sofavelgere som ikke stemmer i det hele tatt.
Jeg tenker at du er god til å argumentere for det du mener og er engasjert i, uten å tråkke på andre. Det er det ikke alle som klarer. Dette er min mening. Den betyr kanskje ikke så mye i den store sammenhengen, men jeg hadde nå lyst til å si det likevel
Aww.. Takker så mye <333