I takt med at dette med aksept av de som hevder å føle seg fanget i feil kropp m.h.t kjønnsident, popper nå menn som angivelig identifiserer seg som kvinner inn i idrettsverden som paddehatter. Følgelig er det, pr. d.d, en rekke idretter der de respektive forbund ikke har satt foten ned for deltakere som har gjennomgått en mannlig pubertet man som biologisk kvinne ikke har en snømanns sjanse i helvete å kunne hevde seg i.. 

Here we go again..

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg har jo ved flere anledninger tatt opp ulike aspekter ved den stadig mer absurde utviklingen av det som i utgangspunktet var en kamp om aksept av de som er ‘født i feil kropp’ . Men denne gang skal det altså ikke dreie seg om den borderline grenseløse selvidentifiseringen, men at det også har fart galt avsted med dette grunnfenomenet i så måte, -altså i hht biologiske menn som føler seg fanget i feil kjønn, og omvendt. For som nevnt innledningsvis, regelrett oversvømmes kvinneidretten av biologiske menn som angivelig identifiserer seg som kvinner.

En påtagelig fellesnevner for disse ‘nytransformerte kvinner’ er at de, i de mannlige konkurransene de har sine hjemmehørende har manglet det ‘lille ekstra’ som må til for å kunne nå helt til topps i sine idretter. – Men i konkurranse med kvinner, derimot, ser muligheten for å nå til topps internasjonalt, med VM, OL, og alt som hører til, brått særdeles mye lysere ut for den mannlige middelmådigheten!

Nå er det heldigvis også mange forbund som har vedtatt å nekte deltakere som har gjennomgått mannlig pubertet innpass i kvinneidretten, til tross for at de respektive utøvernes testosteronnivå er innenfor det tillatte. For mens dette med testosteronnivå i kroppen er argumentet som benyttes når det argumenteres for at en penis fra eller til ikke har noe å si i hht hvorvidt en er for fullgod kvinne å regne, så er det et vitenskapelig faktum at dette har fint lite å si i denne sammenhengen. Om testosteronnivået på testtidspunktet er skviset ned til et kvinnelig nivå, så forsvinner ikke den muskelaturen som avstedkommer det å ha gjennomgått en mannlig pubertet av den grunn. Og det er tross alt muskelaturen det dreier seg om, og ikke hormonballansen som sådan. Ja, testosteronnivået har sitt å si for oppbyggingen av den respektive muskelaturen, -det er jo derfor tilskudd av nettopå dette som det i nærmest samtlige dopingsaker dreier seg om. Greia er imidlertid at testosteron først og fremst har relevans i hht å bygge opp den respektive muskelmassen! -Og m.h.t at dette tross alt dreier seg om toppidrettsutøvere, så vedlikeholdes derfor den oppnådde muskelaturen i stor grad uavhengig av om testonivået i blodet så skulle synke aldri så mye.

For det det koker ned til her, er vår biologi. Har man gjennomgått en hhv mannlig- og kvinnelig pubertet, innebærer dette at vi har fått to vidt forskjellige utgangspunkt å jobbe med i hht fysisk styrke. Selv med samme testosteronnivå,  vil m.a.o et mannlig utgangspunkt uansett ha en mildt sagt uforholdsmessig fordel i forhold til en kvinnlig hva opptreningspotensial angår satt opp mot et kvinnelig. Men så langt, er det altså en rekke idrettsforbund som (fremdeles) har døren åpen for disse (angivelige) transkvinnene. – Og da snakker vi ikke små, sære idretter, og ei heller idretter der muskelmasse har begrenset relevans som f.eks cricket og curling, men verdensidretter som sykling og svømming!

I all sin morbiditet, kan jeg jo ikke la være å le av den galskapen som, man er vitne til. Jeg mener.. Hvem kunne vel i sin villeste fantasi ha sett for seg at kvinneidretten atter igjen skulle dommineres av de samme bulende muskler og bulen av en penis i shortsen som kjennetegnet dopingidrettens grelle ‘glansperiode’ på 70 -tallet!?..

Men mens urettferdigheten som følger at middelmådige (biologiske) mannlige utøvere gis anledning til å dominere i kvinneidretten er hva saken objektivt sett dreier seg om, har det for meg personlig også en alternativ vinkling. For jeg kan nemlig ikke se verdien av de seire de respektive utøverne har satt seg fore å oppnå. Og da refererer jeg faktisk ikke til at de er tiljukset, men hva som i sin tid utgjorde det springende punktet for at jeg selv i sin tid tapte den nødvendige motivasjonen i hht å utvikle det potensialet jeg hadde til å kunne bli en løper av internasjonal kaliber..

Om så jeg selvsagt var helt på det rene med følgene av de biologiske forskjeller som foreligger mellom kvinner og menn, så fikk jeg nemlig erfare at det å vite på det rent interlektuelle plan, fikk en helt ny dimensjon i det denne viten fikk sunket inn til også å bli en ‘full blown’ erkjennelse av det ubestridelige faktum at jeg aldri ville kunne måle meg med mine mannlige motstykke, for å si det sånn; For uansett hvilke- og hvor mange internasjonale mesterskapstitler  jeg enn måtte klare å vinne, og uansett hvilke rekorder jeg så måtte klare å sette, ville jeg aldri kunne bli verdens raskeste (menneskelige) 800m løper. Og her var det så at interlektet- og det følelsesmessige nektet å spille på lag, og som seg hør og bør når så skjer, hadde ikke det intetlektet som tilsa at en seier i kvinneklassen ikke står et grann tilbake for den mannlige en sjanse stilt ovenfor at jeg på det følelsesmessige plan dermed var hensatt til B-ligaen..

Altså.. Jeg er fullt klar over at jeg har et fullstendig forkvaklet sinn på dette området, men når jeg ser tilbake, så har jeg bestandig målt meg selv opp imot samtlige. På barneskolen var jeg f.eks aldri den raskeste jenta på 60m, men kunne ikke annet enn å si meg godt fornøyd med å klokke inn som nr.2 i klassen (etter den raskeste gutten) i 6 klasse. Og så fortsatte det postpubertalt på videregående, i det jeg i følge den allmenne oppfatning var skolens raskeste jente på ‘skoleløypen’, mens jeg i eget hode kom inn som nummer 4- eller 5 i klassetesten..

Jeg var altså så til de grader god at jeg faktisk klarte å slå de fleste guttene, og deriblant en landslagsutøver i turn! Men når det kom til de de guttene som satset på idretter som på ett eller annet vis tilgodeså kombinasjonen hurtighet og stamina, var jeg (selvsagt) sjanseløs. – Og jeg klarte å stå i dette her en stund, det skal sies, men i det nettet begynte å snøre seg såpass sammen at jeg ikke lenger kunne flyte på talentet i samme grad i hht den videre utviklingen, slik at jeg begynte å få en viss anelse av hva det ville koste å nå yil topps, var det altså kjørt.

Til tross for at jeg, som sagt, er fullt klar over at dette var en gal oppfatning, og dermed iallefall tilnærmet evner å se kvinneklassens seire som likeverdige de mannlige vinnerprestasjoner fra tilskuerplass, så kan jeg alikevel ikke forstå at det å kunne bli en ener i kvinneklassen kan ha noen verdi for en som er biologisk hjemmehørende blant menn. I dette anliggende, blir det for mitt vedkommende ikke annet enn at en som er hjemmehørende i A -heatet finner et smutthull for å kunne jukse seg til en seier i B-heatet. Og i følge den kunkurranserelaterte delen av min persona, er en seier i en B-klasse fullstendig verdiløs. Det var jo en og annen anledning der jeg særdeles motvillig ble hensatt til å løpe B-finaler i det jeg ble satt opp på andre distanser enn der jeg hadde mitt hjemmehørende, som f.eks 100 – eller 200m, for sånt som klubbpoeng. Det eneste som kunne være av interesse på de resultatlistene, var hvordan jeg hadde plassert sammenlagt, og jeg kan derfor ikke begripe at disse såkalte kvinnene med både penis og sjeggvekst ikke later til så mye som å streifes av noe tilsvarende når de tross alt legger ned alt det som kreves av arbeid og forsakelser for å kunne nå verdenseliten i en idrett. For det er jo det unike talentet som kreves for å ha en mulighet til å nå toppen i en verdensidrett som ligger til grunn for at de ikke har kunnet gå ‘all the way’ som menn, og ikke innsatsen! Og de kvinnene de går opp i mot på dette nivået er faktisk såpass gode at en som middelmådig mann slett ikke kan ‘spasere seg’ til seier. Men ikke desto mindre, vil denne innsatsen som nedlegges like forbannet være ensbetydende med garantert suksess i konkurranse med kvinner. – En suksess som jeg altså hverken kan forsvare på det rent objektive plan når det kommer til de fysiske forhold som foreligger, eller på det personlige plan i hht å det å føle noen verdi i det å vinne kvinneklassen som mann..