Det er kun gått noen få uker siden jeg tok opp dette med å skåne unger for livets realiteter istedet for å forberede de på hva som venter når de engang er tenkt å forlate redet i innlegget barndommen er ment å være en opptrening til å mestre livet. Men i kjølvannet av årets 17 mai-feiring, har det evinnelige gnålet om angivelig ‘utenforskap’ for de mindreårige hvis foreldre/forestatte ikke har ubegrenset kjøpekraft blitt tatt til et helt nytt nivå.. 

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Hva om alle midler var tillatt??

Helt konkret var det som fikk ‘ballongen til å sprekke’ denne gang, en kronikk av stortingsrepresentant for partiet ‘Rødt’, Mimir Kristjansson, på tv2.no. Her tas nemlig denne skjermingen av unger for livets realiteter til et nivå så til de grader absurd at jeg kjenner på en indre krig mellom trangen til å le- og å brøle et par sannhetens ord inn i PC-skjermen- og ut til de tusner med tilhørighet i det respektive hylekoret.

Det er mer enn galt nok når vi har fått en policy som tilsier at unger skal vokse opp med en illusjon om at det ikke finnes nevneverdige økonomiske forskjeller- og konsekvensene av disse. I dette barndommens tilsiktede fantasirike, skal samtlige kunne få de samme tingene/godene, og i de tilfeller hvor så (selvsagt) ikke lar seg gjøre, er barna gitt å lide under såkalt ‘utenforskap’ og det som verre er. Så kommer altså denne i overmåte venstreradikale politikeren og drar det hele enda lenger it i det hinsidige ved å trekke bunader/festdrakter inn i den eksisterende mixen av ungers ‘must-have’s for ikke å føle på utenforskap og fattigdom. Bla.a kommer han med følgende uttalelse:

*jeg siterer* 

“Dette er folk som ikke har mulighet til å kjøpe en festdrakt til barna som kanskje bare brukes en eller to ganger før den blir for liten. Alle som har barn vet hvor utrolig sårbare de er for å føle seg utenfor. Å være den eneste jenta i klassen som ikke har råd til verken bunad eller festdrakt, er sånt som svir for en niåring..”  

Jeg mener.. Ja, det er et ubesstridt faktum at man som barn opplever det som vanskelig de gangene en ikke får de samme tingene- eller får lov til som vennene våre. Vi alle har vel friskt i minne hvordan vi selv i sin tid hylte ‘men alle andre får det!!!’ til våre hardt prøvede foresatte, mens de av dere som har barn fra barneskolealder og eldre garantert opplever/har opplevd det samme med deres barn (-for ellers ville jo ikke dette vært noe issue, så..) Men om så disse bruduljene er både opprørende- og slitsomme for både barn og foreldre, er ikke ensbetydende med at den delen av oppveksten hvor man får kjenne på at det er forskjeller i hht kjøpekraft bør bekjempes. – At det ultimate målet skal være at ungene blir forskånet for følgene av de enkelte husstanders forskjellige økonomi. Snarere vil jeg vel si det er ‘anything but’.

Jeg kan jo ikke annet enn å spørre når det å få alt en pekte på har falt gunstig ut på noen som helst måte, for noen som helst, noensinne?? – Nå har jeg selvsagt ikke dekning for å påstå det ALDRI har forekommet, men personlig har jeg iallefall enda til gode å møte- eller i det hele tatt høre om noen som dette har vist seg fordelaktig for i hht den menneskelige utvikling!

En trenger vitterlig ingen universitetstittel på emnet for å være inneforstått med følgende: Barndommen har, for mennesket, liksom for de øvrige av planetens pattedyr, fra naturens side den ene hensikt å være den nødvendige opptreningsperioden for å kunne håndtere livet som et selvstendig, voksent individ. For en såpass kompleks art som menneskets del, strekker barndommen seg derfor over svært lang tid i forhold til de fleste andre arter, da denne kompleksiteten innebærer at det er mer som kreves- og derav læres for å kunne fungere på egen hånd når den tid kommer. – Og hvordan en unge skal kunne lære noe som helst om hvordan verden fungerer-, følgene av dette-, og mestring av disse problemene- og realitetene når de oppstår om de skjermes for innsyn i de respektive realiteter til de er godt opp i ungdomsskolealder eller eldre, er over min fatteevne. For om så ungen bare får forbli i ‘det blå’ i hht verdens iboende ‘urettferdighet’ til de som 13 åringer begynner på ungdomsskolen, innebærer faktisk dette at det kun er 5 skarve år igjen av opptreningsperioden frem til de fyller 18, og være i stand til å mestre livet på egen hånd. Og 5 år er forbannet liten tid når det er snakk om den mer eller mindre gradvise tilvenningen som kreves for å kunne forholde seg til at det rettferdighetsprinsipp bestående av at ting skal deles likt som vi av en eller annen grunn er født med faktisk er ikke-eksisterende! – For ikke snakke om å bli på det rene med de faktorer som avgjør om en havner på den ene- eller andre siden av denne angivelige urettferdigheten, og ikke minst at det å sørge for å havne på de rikest fordelte i hht kjøpekraft og derav livets goder også har en pris som gjerne er såpass høy at man evner å se at det allikevel er underordnet et rettferdighetsprinsipp også her.

Greia er jo at det samme hylekoret som bærer seg over de angivelige ‘lidelser’ som påføres barn fra hjem hvis økonomi har visse begrensninger i hht kjøpekraft, er de samme som kaster all verdens fordømmelser over de som bestreber seg det å kunne finansiere det som kreves i hht å kunne gi ungen alt det som ‘andre har’. For det har seg unektelig slik at dette kun er gjennomførbart ved å begå sistnevnte ‘storeslem, -nemlig å ‘prioritere jobb fremfor samvær med barnet/barna’. Det er nemlig klin umulig å få gjennomført det ene- uten å begå det andre, for å si det sånn! Ergo står man rett og slett med valget om tid til rådighet på bekostning av kjøpekraft, eller kjøpekraft på bekostning av tid.

Når jeg snakker om ‘økonomiske forskjeller’ i forbindelse med dette her. så strekker dette seg selvsagt ikke utover det som innebærer å ha slikt som mat på bordet, tak over hodet og strøm i kontaktene, for å si det sånn. -Og her må det også sies at en god del av de som skriker høyest om ikke å ha penger til å dekke deisse primære behov, er så forbannet lite prisbevisst- kombinert med å gjøre nada for å finne ut hvorvidt det muligens kan finnes billigere alternativ for enn butikkutsalgene. Eksempelvis, har tett opp til samtlige dagligvarekjeder har fullgode alternativ til nesten 40% lavere pris enn de tradisjonelle merkevarene, later til å ha gått de hus forbi, og bruktbutikker syntes å være et ukjent begrep. Jeg har selv jobbet i en gjenbruksbutikk, så jeg vet ‘first hand’ hvordan en kan få praktisk talt alt som er av svindyre remedier til en slikk og ingenting. F.eks kan en få sånt som full pakke med alpinutstyr som er brukt toppen to sesonger, og gjerne ser ut som om de kommer rett fra butikken til en 500 -lapp, sykler, møbler, hvitevarer, merkeklær.. -You name it! Hva klær angår, kan jeg fortelle at sorteseringen av innkomne varer fungerte som følger; Ser det det det minste brukt ut → Rett på søppeldynga. Ergo var det KUN klær som så spill nye ut som ble lagt ut for salg. – Og ‘salg’ i den her forbindelsen innebærer at en gjerne kommer hjem med et par stapp fulle bæreposer for en tohundrelapp.. Her vil jeg imidlertid anbefale de gjenbruksbutikkene som er driftet av f.eks Frivillighetssentralen og Evangeliesenteret, og unngå Fretex, da disse er langt mer businessminded med et ditto prisnivå. Selv er typ 90% av de innkjøp jeg gjør fra Gjenbruk. Jeg mener.. Å betale 3-4 ganger så mye- eller enda mer for samme produkt- og da gjerne av et dårligere merke på toppen av det hele, er jo regelrett idiotisk!

Og når sant skal sies, burde det jo igrunn klinge langt flere bjeller enn hva det faktisk gjør i hht at en servitør og bartender som blogger på si sprader rundt i Jean-Paul -jakker med en merkeveske i hånden!.. For her er det vitterlig noe som ikke adder opp i forhold til butikkprisene på de respektive remedier!

For har en (mot formodning) ikke en slik bruktbutikk innen rekkevidde, eller de ikke har hva man er på utkikk etter, så har man Finn.no, samt x-antall mindre utgaver av tilsvarende konsept. Så på bakgrunn av dette, evner jeg bare ikke å skrape sammen nevneverdig empati for de såkalt lidende der det fremkommer at de kun går etter butikkprisene når de erklærer ting for dyrt, og ungen derav er lidende.

Videre, kommer jeg ikke utenom en i overmåte sterk fornemmelse av at denne såkalte ‘utenforskapen’ og ‘fattigdomslidelsen’ hos de unger som er født inn i husstander som ikke kan finansiere årlige utenlandsferier, merkeklær- og vesker, sportsutstyr, svindyre fritidsaktiviteter og luksusmiddager i hverdagen, rett og slett er konstruert! For det har seg nemlig sånn at mens jeg gikk på verdens beste barneskole, hvor slikt som motepress og konkurranser om hvem som hadde vært på den feteste sommerferien var ikkeeksisterende, så eksploderte det på ungdomsskolen. Det var faktisk ikke et spor mindre motepress på den skolen, hvilket var Fredrikstads største, med hele 7 klasser i mitt trinn (-altså A tom G). Den gang var det Millet -jakker, Lacoste gensre og trøyer, Busnell gensre- og vinterplagg, og Levisbukser som var det helt store. Jeg var forsåvidt heldig på Lacoste-fronten da det vanket noen tennisskjorter fra min tante som var bosatt i USA på den tiden, og jeg husker den fullkomne lykken i det jeg åpnet julegaven med noen Busnellplaagg til jul. Men Millet -jakken, derimot, kom imidlertid ikke på tale. Og i dag ser jeg jo virkelig hvorfor; De kostet nemlig et par-tre tusen da jeg var i 13-14 årsalderen, hvilket er.. *ehh..* – en relativt drøy time siden, for å si det sånn!

Men den gang, følte jeg vitterlig på dette med at ‘alle andre’ lot til å ha en sånn jakke. -Men hadde jeg vondt av å oppleve denne utenforskapen? – NEI!! For ved å ikke kunne få alt- og at dette gjerne berodde på prisen, så lærte jeg hvordan spillereglene er i den verden der jeg noen år etter var hensatt til å skulle klare meg på egen hånd!

Og hva ferier, o.l angår, så er dette såkalte ‘behovet’ for å få tilsvarende storslåtthet som ungene fra de mest pengesterke hjemmene et oppkok fra ‘mamma-politiet’ som har forpestet hele samfunnet. For jeg var selv nemlig fullstendig fremmed for at våre teltturer på en eller annen holme i Hvalertraktene og besøk hos slektninger på Sørlandet sto det minste tilbake for sånt som 14 dager i Tunisia. -Og det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om er tilsvarende hos unger i dag dersom ikke disse voksenpersonene kommer inn og setter griller i hodet på de i hht at de skal føle det sånn og slik. For barn ser nemlig ikke slike forskjeller som det foreligger mellom sånt som turer til Tunisia- og snekketurer til Hvaler med telt og sovepose! – Det vet til og med jeg, og jeg er vitterlig ingen ekspert på barnepsykologi..