Hyppig turgåing kombinert en stedsans så til de grader elendig at det grenser til tilbakestående krydret med en tendens til å gi etter for impulsive oppdagelsesferder på fremmede stier, tilsier at en går seg vill med jevne mellomrom. – Og fra tid til annen, noe så til de grader vill også, -om så vi aldri så mye befinner oss i egen hjemby.

Men atter igjen viser det seg altså at intet er så galt at det ikke er godt for noe. – Hvilket i dette tilfellet vil si at Leah er like smørblid som jeg er pottesur over den turstrekning som avstedkommer det å rote seg så til de grader bort at det viser seg å være nærmere 5 km hjem i det jeg blir nødt til å kaste siste rest av stolthet på båten, og la meg guides hjem, steg for steg, av Google maps.. 

På jentetur!

Godt vi alltid har en pose godbiter hengende på båndet når ‘mutter’n får oss ut på galeien!

Selvsagt satte det i å bøtte ned sånn ca 10 min. ut på det som skulle ende opp som en anslagsvis 2½ timer lang maraton. Men ‘on the bright side’ manglet det iallefall ikke vann som den lille turgåeren fikk drikke når vi befant oss på rene gangveier.

Og en regnbue som denne blir jo heller aldri feil, så det hjalp jo litt på egen sinnsstemning også!

Dessuten var det dog en såre fornøyd- og passe sliten liten propell som planet rett ut med potene i været etter å ha tatt seg en kjapp matbit ved hjemkomst! – Og er pelspøbelen glad, så er nå jeg glad, – tross alt!