For et par dager siden vedtok EU å pålegge Norge toll for jernreguleringer. Vedtaket er gjort ut i fra de enkelte medlemslands ønske om å beskytte seg selv og sine egne interesser i en verden som har blitt mer ustabilde siste årene. 

Fra mitt ståsted er dette fullt forståelig, -hvilket også tilsier at vi både kan- og bør gjøre det samme iht strømmen, oljen og annet livsnødvendig ‘snax’ de får fra oss!.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Er demokratiet den ultimate styreformen? 

Som sagt, har jeg den fulle forståelse for både enkeltpersoner, bedrifter og nasjoner som sikrer at egne behov og interesser er dekket før en begynner å gi av de varer og ressurser en er i besittelse av til andre. Jeg har jo argumentert ut i fra denne filosofien ved utallige ulike anliggende, så noe annet ville jo vært direkte paradoksalt.

‘So far so good’, altså. Logikken må selvsagt følges uansett hvor- og av hvem de respektive vedtak foretas, og derav hvorvidt disse strider mot norske interesser: ‘Døren må gå begge veier’. – Så enkelt er det.

Hva som i utgangspunktet fremstår som en temlig endimensjonal vurdering; Altså sikre seg selv og sine interesser først, for så (eventuelt) å kunne bistå andre, får imidlertid en ekstra dimensjon når en sådan vurdering skal foretas iht relasjoner som er tosidig: – Altså at det ikke bare handler om å kunne gi til noen som ikke har noe å gi tilbake, for å uttrykke det litt banalt, men snarere en utveksling der man også får noe tilbake!

Følgelig dreier jo ikke det å ivareta egne interesser seg lenger kun om fordelingen av de ressurser en selv innehar, men også om å bevare tilstrømmingen av det en får tilbake. – Og det er her det strander for meg i dette anliggende..

Altså; Om så Norge er aldri så lite iht folketall- i tillegg til at landet også er forholdsvis lite hva geografisk utstrekning angår, så er kongeriket like forbannet en gigant når det kommer til både formue og livsnødvendige ressurser (fortrinnsvis olje, gass og vannkraft/strøm). Dette er ressurser EUs medlemsland har fått nyte godt av gjennom både EØS-avtalen- og avtaler inngått med de enkelte nasjoner. Eksempelvis, har vi påtatt oss, – eller rettere sagt, våre styresmakter har påtatt seg- og derav oss å eksportere enorme energimengder til Tyskland. Den respektive eksportavtalen er så blitt fulgt så til de grader til punkt og prikke at vi selv knapt kunne ta oss råd til å slå på nattbordslampen da den respektive energiproduksjonen brått ble kraftig redusert grunnet en lang periode med svært så begrensede nedbørsmengder. (Som seg hør og bør her altså; Styresmaktene ‘driter seg ut’ ved å inngå ugjennomtenkte avtaler bak folkets rygg, for så at folket sitter igjen med regningen når det viser seg at det er lovt bort mer enn vi i utgangspunktet kan avse).

Ikke desto mindre kan jeg ikke skjønne annet enn at den eneste logiske reaksjonen på EUs vedtak om å innføre toll på Norske jernlegeringer, hvilket vil få følger for norske bedrifter- og derav sette norske arbeidsplasser i fare at vi slår tilbake med samme mynt. – I praksis, vil det da si å øke prisene tilsvarende på den strømmen, oljen og ‘whatever’ importvarer de er klin avhengig av. Et annet alternativ er å svare med eksakt samme mynt iht å innføre tilsvarende tollsatser på varer vi importerer fra EU. For alt jeg vet, kunne vi vel også velge å trekke det vi er anslått å tape på deres beslutning i fra den pengesummen vi forer den Europeiske unionen med som følge av EØS -avtalen. Det vi betaler for her, er jo en sikring av egne interesser gjennom samarbeid med de øvrige stater på kontinentet. Når så de foretar vedtak som bryter med hva jeg vil påstå er selve fundamentet for denne avtalen, så er jo det synonymt med at vi ikke får hva vi betaler for; Ergo reduseres betalingssummen tilsvarende det vi ikke lenger får ut av avtalen.

For all del.. Jeg har overhodet ingen ekspertise innenfor internasjonale avtaleinngåelser generelt og innen EU og EØS spesielt, men det er da vitterlig heller ikke nødvendig i dette tilfellet. Det hele koker jo ned til den grunnleggende barnelærdommen som går på dette med å gi- og ta. – At en rett og slett må gi for å kunne få.

Ergo er det ikke de ovenfor nevnte eksempler som er poenget her, men snarere å få frem at Norge sitter på ressurser som gjør oss *ehh..* – burde gjøre oss meget sterkeved forhandlingsbordet. Så hvordan vår godeste statsminister og verdenskjente finansminister klarte å ‘fucke’ opp dette her, er rett og slett hinsides min fatteevne. Greit nok at jeg ikke med sikkerhet kan si noe konkret om hvilke mottiltak de skulle slått i bordet med, har jeg i det minste såpass innsikt iht hvilke ressurser Norge er i besittelse av til å vite de har hatt mottiltak å kunne slå i bordet med!

Greit nok; Land som den nevnte storimportøren av energi,altså Tyskland, Sverige og andre som er svært avhengig av våre eksportvarer hadde næringsvett nok til å stemme imot. Ikke desto mindre, vil jeg si det er all grunn til å tro de ville motsatt seg den respektive avgjørelsen dersom Jonas og Jens hadde satt hardt mot hardt, slik de, i mine øyne, burde ha gjort; ‘Vi øker importprisene på strøm, olje, og ‘whatever’,   -eller ‘vi øker tollsatsene på dette og hint av det som importeres fra dere tilsvarende den tollen dere måtte finne på å innføre på disse jernlegeringene’.

Kongeriket er rikt som faen. AS Norge formelig flommer over av penger, og penger er makt. Det er i bunn og grunn det en trenger å vite for å bli svar skyldig iht spørsmålet hvorfor i himmelens navn denne makten ikke ble benyttet i det møtet som ble avholdt med EU i forkant av dette tollvedtaket. For hadde den makten som følger Norges rikdom blitt benyttet, så anser jeg sjansen for at vedtaket ville blitt fattet tilsvarende den jeg anser for en snømann å ha i helvete.