Etter ønske fra lesere, så deler jeg mine erfaringer fra den tid jeg har syslet litt med modelloppdrag ‘på si’  i hva som er blitt godt over halvparten av livet mitt. Første del, som ble lagt ut i går, åpenbarer seg sporenstreks om du klikker ->>>> HER <<<<-  

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Her har vi et eksempel på hvordan bruk av lys kan gjøre hele bildet, Dette er et av de ‘foto-trynene’ jeg virkelig skulle likt å hatt i virkelighetens verden, i det jeg f.eks halser ned til stasjonen i duskregn og faenskap en alt for tidlig morgen så grinete at det er nummeret inntil det dukker opp en sånn tordensky i miniatyr over hodet mitt.. 

** Enkelte av disse bildene, hvilke er tatt på ulike oppdrag, har jeg måttet forstørre fra den for vanlige papirbilder og enda mindre, hvilket gjør at enkelte av de har pådratt seg litt ‘rusk’ hva bildekvaliteten angår. 

Da jeg kom hjem den natten etter møtet med agenten fra NTB, sov jeg ikke et sekund. Jeg var ruset inntil det hinsidige, men virkningen av alkoholen jeg hadde drukket forduftet som dugg for solen i det jeg innså at denne fyren var for real.. Den som har opplevd det at en av de største øyeblikkene i ens liv deiset ned i hodet helt ut av det blå vet nok av erfaring hva jeg vsnaker om når jeg sier at ingen substans i verden kan komme opp mot den coctailen kroppen selv varter opp med i forbindelse med gledessjokk.. Jeg satt rett og slett og nistirret på det kortet helt til jeg hørte foreldrene mine var i gang med å forberede frokosten. Jeg raser så euforisk opp for å fortelle om hva jeg opplevde som et eventyr ikke engang Askepott ville hatt noe å stille opp med, for så å bli kicket ned fra den metaforiske rosa skyen jeg svevde rundt på med et brak; For det første; De skjønte jo ikke betydningen av dette her, hvor enormt stort det var for en 18 åring å oppleve den gangen. Mammas i mine øyne lunkne respons var nå en ting, men pappa tok virkelig kaka! Han reagerte nemlig med å øse ut sine formaninger om at det ikke var snakk om at jeg fikk respondere på dette her før han hadde fått sine bekreftelser på at dette her ikke var noe lureri alias de kyniske utnytterne der ute som manipulerte ungdom som meg til å kle av meg forran kamera (les; den virksomheten vi i dag refererer til som glamour-modeller)..

Dette bildet stammer også fra en kul serie der vi skulle bringe eventyr, magi og trolldom inn i bildene. Her sees jeg som en fe-aktig sak, mens den aller kuleste atmosfæren, var fta den der filmserien om de der vampyrene jeg aldri husker navnet på. Som voksen, har det i grunnen blitt stadig fler slike bildeserier som som ble gjort for utstilling  (forokunst) og/eller for fotografen selv i markedsføringsøyemed.

Men jeg kom meg nå i vei til slutt, og full av forventning troppet jeg opp på byråets lokaler til første møte og start på opplæring. I det jeg blir vist inn i salen, så skal det vise seg at vi er en gruppe på 8-10 stk som skal delta i dette programmet. Men i det vi sitter der, og sjefen for virksomheten introduserer seg selv og hun som skal løre oss, så ber de meg og en av de andre i gruppen om å følge med sjefsdama, da vi var de som ‘var plukket ut’ av de. De øvrige, viste det seg, var betalende deltagere som ville lære gange og posering av ulike årsaker. Vi to ‘utvalgte’ blir så fulgt inn til et lite kontorrom for en egen briefing, og den åpningstalen som fulgte, vil jeg aldri glemme, da det står så vannvittig respekt av måten de la opp det der!.. De anerkjente det grandiose i det vi to hadde opplevd ved bli plukket ut på denne måten. Det var det all grunn til å være stolt av. – Men INGEN grunn til å hovere på grunn av! Ja, vi innehadde ei pakke utseendemessige trekk som byrået så etter i sin søken etter modeller, men det betød IKKE at vi var plukket ut fordi vi var penere enn andre. Vi ble plukket ut fordi vi var trolig til å ta oss ut på bilder, hvor vi også kunne transformeres til en rekke ulike typer. Det var det grunn til å være stolt av, og med det var vår bakkekontakt og vårt perspektv sikret!

Også her har vi et bilde med opphav i en photo-shoot som det muligenss vil være noen som kjenner igjen fra tidligere..

Nedturen for min del, kommer definitivt i det dømmen faller; Jeg tar flotte bilder, men er ubrukelig på cat-walken (koordinasjon har aldri vært min sterkeste side, for å si det sånn), og med det gikk også utsiktene om å være blandt byråets håndplukkede deltagre i den kommende frøken Norge finalen (hvilket vil si arrangørens egne modeller som gikk direkte til finalen, for så at vinneren sannsynligvis ble en av disse.

Men verst var det at det norske markedet var for lite til å kunne gjøre karriære kun som fotomodell. Dessuten skulle det ikke gå lange tiden før det politisk korrekte Norge samlet seg til ramaskrik mot det som hadde brast inn og tatt modellverden med storm; Ypperste-trenden over alle, -og looken jeg rulet så til de grader; Heroine Chick.. – Looken som fikk sitt gjennombrudd med Kate Moss, samt to øvrige ved navn Mandy Smith og Jodie Kid, blir så mer eller mindre bannlyst i det den ‘glorifiserte heroinbruk’ og den førte til at ‘anoreksien gikk som en farsott i modellverdenen’, osv. – Påstander som først og fremst ble begrunnet av de to som slo igjennom på samme tid som Kate Moss..

Og det er her jeg skulle ha tatt tak i de ymt som ble sent min vei med hentydninger om å forsøke meg i utlandet, hvor det både var stort nok marked for rene bildemodeller, og ikke minst; Her var man ikke underlagt opinionens vendetta mot trendlooken Heroine chick,,

** Siste del av denne historien følger i morgen! **