Nei, jeg har ikke foretatt en 180 -graders tverrvending hva (fremmedkulturell) innvandring angår, bare så det er klart. Men når det er sagt, må jeg samtidig ærlig innrømme at jeg faktisk ble regelrett satt ut over hvor sterkt jeg reagerte på vedtaket om å stramme inn på innvandringen fra Ukraina. Jeg har riktignok hele veien vært klar på at de ukrainske flyktningene i mine øyne har et kulturelt utgangspunkt som er (høyst) forenlig med vår egen, og at de dermed ikke avstedkommer med de problemene som følger den fremmedkulturelle innvandringen, fortrinnsvis fra Midt-østen og Nord-Afrika. Men at nyheten om en innstramning her skulle avstedkomme en regelrett provokasjon, den så jeg vitterlig ikke komme..
For å være spesifikk, var den nevnte reaksjonen utkommet fra at det brått ble meg bevisst på hvor stort gap det faktisk er mellom hvordan jeg ser på den fremmedkulturelle innvandringen kontra de horder av ukrainere som daglig strømmer over grensen. Og den dominerende følelsen ved siden av det nevnte overraskelsesaspektet, var et fullstendig urelaterbart sammensurium som best kan beskrives som noe tilnærmet en skam over ikke å føle det minste skam over å ha en så til de grader sprikende innstilling i hht de respektive innvandrergrupper. – Forstå det den som kan, da jeg knapt forstår det selv..
Ikke desto mindre, falt det hele overraskende raskt på plass etter å ha fått noen minutter for å få sunket inn, om en kan si det på den måten. (- Hvilket det, når sant skal sies, vitterlig burde gjøre, med tanke på at det tross alt dreier seg om mine egne, bevisst utformede meninger og oppfatninger hele veien). Til syvende og sist, vil jeg faktisk gå så langt som til å si det mer enn noe annet har endt opp med å bli oppklarende, i den betydning at det ble klart som dagen at mitt syn i innvandringspolitiske anliggende, står og faller på hvorvidt det dreier seg om folk hvis virkelighetsbilde- og mind-set er kompatibelt med det vestlige, nord-europeiske som råder blant de av oss som har sin etniske- og kulturelle opprinnelse i vesten generelt- og i Norge/Skandinavia spesielt. Likeså klart som dagen er det at Ukrainere glir inn i det norske samfunnet som smøret på brødskiven, mens det f.eks derimot stiller seg ganske så annerledes hva den gruppen hvis flukt er grunnet i USA/NATO’s invasjon av Irak- og Afghanistan angår.
– Her er det selvsagt ikke sånn at samtlige av de som har sin gruppetilhørighet her- eller der er sånn eller slik, men snarere om hvilke utkomme ankomsten av de som gruppe har hatt for samfunnet. Og om det så er aldri så politisk ukorrekt å erkjenne, er det et ufravikelig faktum at det følger en dose faenskap med tilstedeværelsen til de folkegrupper hvis alt fra verdier- til gitte sannheter står som rake motpoler til våre egne. – Som sagt, dreier det seg ikke om alle, men imidlertid dreier det seg dessverre om så alt for mange som igjen forårsaker en, i mine øyne, så alt for store ødeleggelser og skadeverk til at det ikke reageres. Summen av disse to faktorene blir lort og godt at den samlede risikoen ved å la folk med tilhørighet i respektive gruppen få innpass i landet, rett og slett blir større enn jeg er villig til å ta.
For dette er langt i fra begrenset til å dreie seg om de velkjente ‘full blown’ radikaliserte med tilhørighet i reinspikkede terroristgrupper som hhv står bak- og/eller støtter terrorangrep mot vestelige mål og verdier, som f.eks Arfan Bhatti, mannen bak masseskytingen i Oslo i fjor, Zaniar Matapour, og ikke minst den famøse mullah’en ved navn Krekar. Disse ‘kjempene’ i så måte, utgjør bare den lille toppen av det berømmelige isfjellet som stikker opp over havoverflaten. For i skyggen av disse, har vi nemlig de talløse tilfellene som f.eks har et kvinnesyn som gjør at de mener seg berettiget til å forgripe seg, gjengmedlemmene som påfører stikkskader på sine rivaler left, right & center, de som er del av heroinimporten- så vel som distribusjonen her i landet som også i stor grad er de som står for rekrutteringen, og sist men slettes ikke minst de som ikke har annet enn forrakt for det land- og folk som har tatt de imot, og i beste fall ‘kun’ er en byrde i form av å leve- og bo på oss skattebetaleres regning uten å gi en dritt tilbake. Og jeg har faktisk enda til gode å få vite om et eneste tilfelle av slik adferd- og lignende holdninger blant de ankomne ukrainerne..
Men dette her er igrunnen enda mer logisk begrunnet enn det som avstedkommer fra forskjellen i mind-set. Om vi så tar for oss de som har stått for den store tilstrømningen de siste tiårene, hvilke unektelig utgjør hoveddelen av den mengden som har ført til at det har blitt et problem, så er altså deres sorti fra hjemlandet hovedsakelig grunnet i NATO’s invasjon av Irak og Afghanistan som følge av 11. september -angrepet i USA. Som NATO-medlem, er som kjent et angrep på et annet NATO-land for et angrep på vårt eget å regne, hvilket innebærer at Norge var like forbannet en del av en krig i den tid den såkalte ‘krigen mot terror’ ble utkjempet som vi var da tyskerne innvaderte landet under 2. verdenskrig. Eneste forskjellen var at den ikke avstedkom med noen notisbare følger for oss sivile siden den her krigen ble utkjempet i midt-østen og ikke på egen jord. Men like forbannet, var vi altså part i denne krigen, -og denne ‘parten’ som her refereres til, utgjorde faktisk langt mer enn som så, -for ikke snakke om hva som fremgikk av pressen. En trenger nemlig kun å pirke litt i den tilsynelatende glatte overflaten for at det fremkommer at de norske styrkene utgjorde himla mye mer enn å backe amerikanerne.. Sannheten er faktisk den at kongerikets representanter ble erklært intet mindre enn uvurdelige i hht å ta afghanerne på deres egen hjemmebane; Nemlig i fjellområdene, da denne fjelheimen med dens mange hulrom og massive formasjoner å skjule seg bak er til forveksling lik den vi selv er gitt å legge stor veksel på ved angrep på egen jord. Den aller mest oppsiktsvekkende enkeltepisoden, er imidlertid en regelrett innertier av en nedskyting som avstedkom med en lovprisning av episke proposjoner av alt fra Bush-administrasjonen til Pentagon til et samlet amerikansk pressekorps. Dette ble imidlertid dysset ned i den norske pressen i grevens tid, da regjeringen Bondevik innså at mottagelsen blant folket ville bli alt annet enn positiv i den tid Bush fremdeles satt ved roret. Hadde det bare skjedd et pat mnd senere, hadde det funnet sted under Obamas ledelse, og blitt feiret med brask og bram. Men blant de ankomne flykninger, visste man selvsagt. Følgelig, flyktet jo ikke disse her fra egne styresmakter- eller en krigssituasjon vi ikke har noen delaktighet i. Disse her ende imidlertid opp i fiendens hule, -bokstavlig talt! – Sammenligner vi dette utgangspunktet med de flyktende ukrainernes endestasjon i en nasjon som har stått last og brast ved deres side hele veien, ser en jo det uungåelige i at de kulturelle forskjeller m.h.t tilpasningsdyktighet som i utgangspunktet råder mellom de to innvandrergruppene får en ytterligere haug av ‘kjøtt på beina’.
