Er også du en av de mange som på ett eller annet tidspunkt, -om så bare i form av et øyeblikks innskytelse, har lurt på hvor fort det faktisk ville latt seg gjøre å løpe-, hvor tungt en eventuelt ville kunne løfte, dersom prestasjonsfremmende remedier hadde vært involvert?..
Vel.. Svaret på det spørsmålet, kan vi faktisk få allerede neste år..
– WELCOME TO THE ENHANCED GAMES, 2025! –
Fritidsklubb, fengsel eller en omgang med god, gammeldags juling?hvor tungt
Min umiddelbare reaksjon etter å ha lest overskriften, var at det dreide seg om en spinnvill idé fra en sånn der skikkelig ‘gla’psykopat’ med hakket for mye fritid- og alt for mye penger. – Et oppkok fra en gal-manns hjerne som umulig vil kunne la seg gjennomføre innen en noenlunde forutsigbar fremtid, noe ala de russerne som i sin tid fikk ideen om et virkelighetens ‘Hunger games’. Men denne reaksjonen skulle snart vise seg å kun bli nettopp det; En umiddelbar reaksjon etter å ha lest overskriften.
For i det jeg klikket inn, skulle det ikke mange setningene til før også MIN indre psykopat gav seg til kjenne; Da dette skulle vise seg å være langt nærmere en realitet enn som så, ble nemlig også min nysgjerrighet vekket til live i hht hvor fort menneskekroppen faktisk er kapabel til å løpe/svømme/sykle, hvor langt kan det kastes, hvor høyt kan det hoppes, og hvor tungt det kan løftes..
Når sant skal sies, kunne jeg ha satt en uhørvelig stor pengesum på at de fleste, -om ikke alle, sportsinteresserte verden over, på ett eller annet tidspunkt (om enn kun i form at et øyeblikks innskytelse) har blitt slått av spørsmålet om hvor langt menneskekroppen faktisk KAN strekkes, om dette tillates gjort helt til sin yttergrense; Altså spørsmålet om hva som faktisk er menneskelig mulig å oppnå pr. d.d. jeg lever
Ikke sånn å forstå at jeg lever i en slags naivitetens rosa boble der man tror sånt som de nylig avholdte olympiske leker har kunnet forløpe fritt for prestasjonsfremmende medikamenter ‘what so ever’. Men ikke desto mindre, har det i løpet av de siste årene blitt forbannet mye vanskeligere enn det engang var å komme unna med et inntatt ‘boost’ fra kjemilab’en. Ikke bare blir testene stadig bedre, der metodene for å kunne skjule inntaket blir stadig færre stadig færre. Stadig flere nasjoner fører også en praksis der de følger opp sine topputøvere som blodhunder i form av å dukke opp med testutstyr flere ganger i måneden året rundt. Følgelig, er utøverne forpliktet til å underrette forbundet om hvor de til enhver tid befinner seg slik at de kan testes når som helst- og hvor som helst. Feiler man to ganger i hht denne opplysningsplikten, er dette å anse som en positiv dopingprøve med en ditto årelang utestengelse. Det var f.eks dette som ene og alene førte til at en av Jakob Ingebrigtsens sterkeste konkurrenter, spanske Mohammed Khatir, ikke lenger er å se på startsstreken hverken i OL, EM eller noen av Diamond league -stevnene denne sesongen.
Så om det vitterlig ikke kan erklæres umulig å komme unna med en eller annen kjemisk ‘boost’ i de fleste idretter per i dag, er deti det miste blitt forbannet mye vanskeligere å komme unna med det. Derav følger så at idretten som sådan blir ditto mye ‘renere’. En udelt positiv, vil vel tett opptil samtlige av oss enes om. For foruten at tilskudd av prestasjonsfremmende remedier, og da fortrinnsvis anabole steroider, er direkte farlig, så ligger det også en policy om at utøverne skal konkurrere under like vilkår bak det ulempelige forbudet mot alt som kan tenkes å fremme prestasjonsevnen.
MEN.. Å sitte her å argumentere for det åpenbare, er jo for en regelrett karakterbrist å regne for mitt vedkommende. Det blir rett og slett så alt for kjedelig. Dermed er det bare å ikle seg rollen som ‘djevelens advokat’ først som sist her, og se om vi får vridd dette her stikk i strid med den allmenne- og eneste tillatte kutyme..
Først kan vi jo se på dette likhetsprinsippet som utgjør en betydelig del av grunnlaget for den rådende folkemeningen ved å spørre hvorvidt det å ‘konkurrere på like vilkår’ faktisk står og faller på fraværet av prestasjonfremmende siubstanser;
Om vi tenker oss en verden hvor jeg stiller i OL på 100m med de eksakt samme forutsetninger som årets gullmedaljør Sha’Carri Richardson (USA). Frk. Richardson og jeg ville altså klokket inn på 1000-delen likt dersom vi hadde stilt hhv barbeint- eller iført akkurat like løpsdrakter og sko. Men Sha’Carri vil dog allikevel gruse meg i en OL -finale, da den skoprodusenten hun har signert med jobber på spreng 24/7 året rundt for å utvikle sko spesielt til henne; Tilbasset og tilrettelagt for akkurat hennes føtter og løpssteg, for ikke snakke om den stadige utbedringen i hht materiale og ilagte egenskaper for at akkurat Sha’Carri skal krysse den målstreken først, slik at DERES merke blir frontet for hele forbannede verden med den gastronomiske inntjeningen som følger det å stå bak vinnerskoene i OL. Det er m.a.o en grunn til at Jakob Ingebrigtsens oppmøte på Diamond league -stevnet hvor han nylig griuset verdensrekorden på 3000m tidligere denne uken var betinget av at man klarte å få fatt i et nytt par piggsko etter at de han hadde med brått viste seg å ryke under trening. Det var nemlig ikke bare å kaste seg rundt til nærmeste sportsshappe og røske med seg et par NIKE banesko i rett størrelse. I Ingebrigtsen-sammenheng, vil piggsko si den modellen NIKE har nedlagt en tilsvarende innsats som blir gjort for de øvrige verdensenerne for at nettopp HAN skal kunne løpe så fort som mulig. Men det å få all verdens skoprodusenter og utstyrsleverandører til å stå på pinne for en, er først en realitet når en allerede har nådd toppen, i tillegg til å ha et pengesterkt og ditto mektig team/støtteapparat bak seg.
Nevnte Ingebrigtsens er legendarisk blant de fleste konkurrentene i så måte, hvorav ‘the up and coming’ bare blir stående og måpe. Bråk ble det vitterlig også rundt Pumas nyutvikling av sko for Karsten Warholm i forkant av Tokyo-OL forrtre år siden, hvorav det som gjorde at de fikk passere var at hans argeste konkurrent, Ray Benjamin, hadde fått utviklet sko med en tilsvarende boost av sin leverandør. – Og uten å ta noe cred i fra det episke som ble prestert i den finalen, hvor Warholm til slutt trekker det lengste strået ved å presse seg under 46 sekunder, mens Benjamin måtte nøye seg med en sølvmedalje etter å ha gruset den gamle rekorden også han.. Uansett sko, er det jo udiskutabelt utøveren som løper, så her ble det unektelig prestert i episke proposjoner. Samtidig kommer en ikke utenom den kjennsgjerning at også skoene leverte big time i dette anliggendet. Følgelig er det betydelig med hundredeler å hente i det siste på utstyrsfronten. Faktisk såpass med sekunder at jeg er tilbøyelig til å tro at den ulikhet i utgangspunkt som følger det å stille med de beste vs. de dårligste skoene ikke står nevneverdig tilbake for den ulikhet som følger det å ha ‘boostet’ treningskapasiteten i oppkjøringen med prestasjonsfremmende midler.
Videre, er det som kjent stor helsefare ved å innta dopingmidler. Samtidig, er det på langt nær så farlig som det en gang var, da utviklingen vitterlig har hatt bein å gå på også her. Eksempelvis, innebar bruk av steroider tidligere en halsbrekkende risiko for at kroppens største muskel, hjertet, også skulle ta til å vokse som følge av denne bruken i likhet med muskelaturen forøvrig. Nå har de imidlertid klart å utvikle steroidene slik at de unngår å påvirke den glatte (ikke-viljestyrte) muskelaturen. At det dermed er tilnærmet risikofritt, blir vel å tøye strikken vel langt, men non the less, altså..
Det planlegt avholdte Enhanced games, er faktisk ikke dette reinspikkede anerkiet en først ser for seg. Grunnleggeren, entrepenør Aron D’Souza, kan nemlig forsikre om at inntaket av de prestasjonsfremmende er gitt å være underlagt et nitidig tilsyn og oppfølging av det beste av de beste innen sitt felt, samt at det vil bli underrettet om den risiko som følger å innta de midler det her er snakk om. – Følgelig, er det dermed helt og fullt opp til den enkelte utøver hvorvidt de anser muligheten for å få med seg de gastronomiske premiepengene som er gitt å følge en topplassering i disse lekene som fristende nok til at de er villige til å ta den sjansen som avstedkommer bruk av steroider og tilsvarende dopingmidler. – og argumentet om en potensiell utnyttelse av fattige som med dette ble vist en mulig vei ut av elendet, elimineres ved at de utøverne som det her er snakk om for lengst har tjent mer enn nok til at dette ikke blir noe ‘issue’ i så måte.
Selv kan jeg faktisk bare ærlig innrømme at jeg, nærmest motvillig, til slutt bare måtte kaste inn håndkledet og innrømme ovenfor meg selv at jeg garantert vil være blant de antatte milliarder av mennesker som, det være seg i det skjulte- eller ei, vil følge The Enhanced games 2025 med både lys og lykte dersom det faktisk skulle bli en realitet. Bedre er jeg faktisk ikke, liksom jeg ei heller har vett nok til å holde tett om egen nedrighet.
