Dette innlegget skulle faktisk vært påbegynt for en god stund siden, men den forutgående besøksrunden hos noen av mine medbloggere, hvilke inkluderte selveste rosinen i blogg-pølsen, Kokkejævelen, gjorde meg ikke bare rørt til tårer (hvilket ikke krever mer enn et genuint kompliment på egne eller andres vegne), men fullstendig målløs (hvilket derimot skal jævlig mye til, for å si det mildt) i tillegg.. Jeg, -eller dvs. bloggen, har nemlig blitt viet et helt innlegg, hvor den er omtalt i de best tenkelige ordlag..
Besøksrunden før jeg tok kvelden i går, avstedkom derimot med en ganske annen følelse. Jeg var nemlig rasende! – Ikke PÅ den respektive bloggeren, men på vegne av vedkommende..
Som antydet innledningsvis, blir jeg godt over gjennomsnittet glad, overveldet og rørt i det jeg mottar ros og komplimenter, så denne omtalen ville vært en ‘huge deal’ uansett. Men det kokken (eller noen andre for den saks skyld) ikke visste, var at selvfølelsen var temmelig langt nede etter et telefonmøte med en NAV-ansatt fra helvetet i forbindelse med korona-permitteringen fra restaurantjobben.. Jeg har i utgangspunktet angst for offentlige kontorer, da man i møte med disse gjerne stiller i en underlegen posisjon i form av at dette som regel innebærer å be om noe det syntes nærmest å være utelukkende opp til vedkommende å avgjøre hvorvidt en får. – Og for meg, sitter derfor NAV ekstremt langt inne..
Når jeg da blir belemret med et kvinnemenneske som behandlet meg som om jeg enten var kommet rett fra ‘plata’ eller var lettere mentalt tilbakestående, og derav var avhengig av hjelp for å klare meg (ja, hun nektet faktisk å tro det var snakk om et ordinært arbeidsforhold og ikke en eller annen form for NAV-tiltak før hun hadde funnet frem til personopplysningene på dataen, i tillegg til å begynne å legge føringer for hvordan jeg nå måtte disponere pengene mine, -ja, siden jeg ikke hadde noen økonomisk verge), så gikk jeg i full krise. – Jeg mener.. Når en først har trosset den angsten det å ta denne samtalen innebar for mitt vedkommende, og en ender med å treffe på en konsulent som bare mater på den underliggende årsaken til denne frykten, så var utkommet en selvfølelse på bunnivå. Når disse konsulentene tar utgangspunkt i at de dealer med en representant for ‘subben’ og behandler en deretter, så gjør den nevnte underlegne posisjonen en innehar i utgangspunktet at de virkelig vet å ramme en psykisk. Mens jeg i en annen setting ville sørget for å ha satt vedkommende skikkelig på plass om jeg eller andre ble behandlet nedlatende, gjør de nevnte forhold at en i stedet stiller spørsmålstegn ved hvorvist en er brukende til noe som helst.. Derfor var den bekreftelsen jeg fikk fra innlegget til kokken i dag av uvurdelig betydning, da det skadeverk som ble påført en allerede presset mental helsetilstand eliminert, så..
Nok om meg, og over til noe langt mindre hyggelig..
Det har seg nemlig slik at vi her på blogg.no har verdens nydeligste blogger-kollega i form av ei dame ved navn Aud-Marit (heretter; AM). AM, som kort oppsummert er selve inkarnasjonen på godhet, sitt liv har vært alt annet enn en dans på roser, hvilket gjør at den suksessen hun nå har fått med den koselige bloggen sin, er spesielt vel forunt. Dette er en sånn skikkelig ‘feel-good’ blogg hvor det ikke skal mange innleggene til før en blir skikkelig glad i dama. Dessuten gjør kombinasjonen av at hun er nødt til å være blandt de topp 10 mest genuine på planeten, og den sårbarheten hun innehar at piggene skyter rett ut når ‘trollene’ går løs på akkurat henne.
Generelt, mener jo jeg at det å være blogger krever at en har den psyken som kreves for å kunne riste av seg den dritten som måtte komme, da ‘nett-troll’ faktisk er en del av dette pr. dags dato, hvor mye en enn ønsker å bekjempe utysket. At f.eks Mette Ask blir hetset for å være gift med en lykkejeger, at kokken blir kaldt svindler, rosabloggerne stygge og jeg en first class bitch med narcissistiske tendenser osv får dermed så være. Sånt affiserer meg lite til ikke i det hele tatt, da det liksom bare faller på sin egen dumhet. Men kødder du med AM, så er grensen min nådd..
Greia er at vi for et par dager siden kunne glede oss over at AM hadde fått spons i det dette ble lagt ut i det ærligste reklameinnlegget i plattformens historie ved at de normale ‘click-baits’ som normalt benyttes til å dra klikk til disse, istedet ble lansert under overskriften ‘Klikk, klikk, klikk..’. At hun skulle få en fortjeneste for arbeidet sitt, slik som alle andre, har derimot tilsynelatende falt noen tungt for brystet. – Hvilket AM som seg hør og bør tar til seg, og går derfor ut med en kunngjøring om at hun ikke vil legge ut flere sponsede innlegg. Når det så i den samme kunngjøringen blir oss fortalt at hun heller ikke vil legge ut flere visninger av de nydelige bildene hun lager (hvilket også var basert på surmagede kommentarer), ble dette langt over hva jeg evner å forbli stillesittende å se på! Jeg håper derfor hun vil revurdere etter å ha lest min kommentar på innlegget, men siden jeg ikke akkurat ville turt satse pengene mine på det, så er min sjelefred i så henseende også avhengig av at jeg retter en oppfordring herfra for at andre også skal gå inn å kommentere dette innlegget for med det å øke oddsene for å få snakket dama til fornuft, for å si det sånn..
