Gry Henriksen STEP ASIDE BARBIE! -THERE'S A NEW DOLL IN TOWN..

I det vi nå går inn i den siste vårmåneden, snakkes det om hvor mye man gleder seg- og lengter etter sommeren overalt hvor en snur og vender på deg. Jeg deler dessverre ikke denne entusiasmen, for når sant skal sies, hadde jeg foretrukket om det var vinter hele året.. Jeg har nemlig en så sterk fobi ovenfor en rekke insekter og krypdyr, at det faller inn under sykdomsbegrepet. Dette innebærer per definisjon at fobien ‘har en begrensende effekt på livsutfoldelsen’ . – Og som kjent, er det nettopp på sommerstid dette utysket opererer.. 

På dette bildet, er jeg så redd som jeg sjelden har vært i mitt liv, – hvilket inkluderer situasjoner der jeg har vært i reelle faresituasjoner.. At jeg våget å ta en tre-fire bilder liggende i gresset, er i følge mitt forkvaklede sinn blant de topp tre modigste tingene jeg har utført noensinne, hvilket i realiteten er helt åndsvakt i forhold til virkelighetens verden og dens reelle farer….

For mitt vedkommende, ligger f.eks edderkoppskrekken innenfor normalen; Dvs. at jeg er såvisst redd de, men ikke verre enn at jeg (som regel) klarer å hanskes med en inntrenger på egen hånd.
Det er derimot andre insekter og kryp hvor fobien er så sterk at de begrenser livskvaliteten. Dvs. at dersom det f.eks skulle dukke opp en nattsvermer/møll, innebærer dette at jeg i beste fall slipper alt jeg har i hendene og løper ut i full panikk. Jeg blir da nødt til å tilkalle hjelp for å få den ut før det blir aktuelt å gå inn igjen. I verste fall, hvilket vil si om jeg blir ‘trengt opp i et hjørne, -altså dersom den kommer brått på og/eller jeg ikke ser noen rømningsvei, – eller (gud forby) at den setter seg på meg/noen setter/kaster den på meg, går jeg imidlertid inn i en sjokktilstand der jeg ikke lenger har noen kontroll over hva jeg gjør. Det kan være at jeg blir stående å hylskrike til hjelp kommer, stemmen forsvinner helt, jeg kan svime av, eller om det er noen andre som står bak, så angriper jeg med det jeg har. I min verden, opereres det nemlig i slike tilfeller som om jeg skulle vært i livsfare, med alt dette innebærer; Urinstinktene har tatt fullstendig styringen, slik at jeg dermed ikke er mine handlinger bevisst, slik man fra naturens hold er ment å skulle kunne redde livet ved angrep..

Med andre ord, kan det som var ment som en litt småslem spøk, hvor normalen skulle tilsi litt skriking, bli regelrett farlig, da man på dette stadiet ikke er seg sine handlinger bevisst, hvorpå en gjør det som gjøres kan for å redde liv og lemmer. For et par år siden, var jeg f.eks like ved å kyle en diger krystallvase i hodet på en bekjent som kom med en neve full av meitemark som ble dratt inn for å få en dose ‘jentehyl’ og skrik fra meg. Heldigvis dukket en av mine nærmeste venner opp akkurat i tide, og fikk røsket tak i fyren og gitt ettertrykkelig beskjed om at jeg var ikke den man ‘køddet’ med fobiene til.

I slike tilfeller, blir man jo selvsagt opprørt i det en kommer til seg selv igjen, og innså hva man hat vært på nippet til å gjøre. -For i panikk, er som sagt det å eliminere faren en står ovenfor det eneste som står og gjelder, – hvilket i praksis gjerne innebærer å skade/drepe den/de som utgjør trusselen. At faren ikke er reell, har ingen innvirkning når fobien er så sterk at den fører til full panikk av denne typen.
Det er jo ikke bare nattsvermere/møll jeg jeg er sykelig fobisk mot; I tillegg til disse, har vi snegler (spesielt disse brune/sorte hagesneglene), mark/larver, frosk/padder, biller/kakkerlakker, store gresshopper m.m.
Følgene dette får for livsutfoldelsen, er at jeg f.eks kan bli nødt til å ta taxi uansett hvor jeg skal dersom det har regnet, og den velkjente smørjen av druknede mark og snegler ligger strøtt utover den våte asfalten. På en dårlig dag, er det nemlig ikke snakk om at jeg klarer å gå så mye som en meter under slike forhold før jeg begynner å kaste opp..

Videre setter sånt som oppkomme av sorte/brune hagesnegler på visse tider og steder begrensninger på hvor jeg kan gå og når. Høyt gress er fullstendig uaktuelt, og det skal forsåvidt mye til for at jeg setter meg i gresset. Skogsturer innebærer å måtte holde seg på de brede & oversiktlige stiene & lysløypene i redsel for frosk/padder og annet utyske, for ikke snakke om hvilke begrensninger denne fobi-faenskapen setter i hht aktuelle feriemål i varmere strøk.. Jeg skjønner jo at jeg er nødt til å ta tak i dette, når det fører til sånt som at jeg ikke drar steder fordi jeg er livredd for å møte på kakerlakker o.l, for ikke snakke om at jeg på mitt verste har parkert helt i det jeg føler meg omringet av sorte snegler i kjempeformat, og har måttet ringe folk for å komme å bære meg ut av ‘faresonen’ (da har jeg vært jævlig glad jeg ikke har hatt mer enn de skarve 50 kg kroppsvekt jeg har, for å si det sånn..) – hvorpå heller ikke de kan tråkke på noen av disse slimklumpene uten å risikere pinlig spying i veikanten og den slags uønsket oppmerksomhet.. – Vel.. Det er vel neppe behov for å utbrodere dette ytterligere, da behovet for å ta grep hva dette her angår er presserende burde være åpenbart for alle og enhver for lengst..

Om ikke denne fobien var irrasjonell nok fra før, har jeg ingen fobi i det hele tatt ovenfor noe som faktisk kan gjøre skade på en [i større eller mindre grad]. Jeg fungerer jo som den reneste superhelten når jeg fjerner sånt som veps med bare hendene mens de jeg er i selskap med er i full fistel! Heller ikke huggorm eller andre typer slanger for den saks skyld har jeg det minste snev av fobi for. Hva som måtte komme av vaktsomhet ovenfor disse, er ene og alene basert på vissheten om at et huggormbitt er ubehagelig, og derav greit å unngå.
Men toppen syntes jeg allikevel var nådd den gangen jeg var med å så på reptilsamlingen til en bekjent, hvor det i tillegg var en gedigen tarantella-edderkopp. Han tok så denne ut ab buret, og spurte om det var noen som turde ha den på armen/holde den, hvorpå jeg brått registrerer at ordene ‘jeg tør!’ ramler ut av nebbet mitt, som i en ‘ut av kroppen-opplevelse. – Hva faen er dette her for noe, tenker jeg i det det blir meg bevisst at jeg er fullstendig fryktløs i det jeg strekker frem armen for så å få påsatt et velfødd eksemplar av verdens største edderkopp. – Er jeg i ferd med å bli schizofren!?? – Ja for noe må det jo være, og dette ‘noe’ må jo være noe riv riskende galt, for dette henger jo bare ikke på greip!!
Av en eller annen ubegripelig grunn, ble dette gigantkrypet for stort for at fobien skulle kicke inn,  forstå det den som kan.. – Jeg gjør det iallfall ikke!

– Og nummeret som åpenbarer seg i det jeg bretter ut den respektive papirkulen, er….

*mitt eget*

– Så dermed blir en ny papirkule trukket, og nummeret som.. *bla, bla, bla* ..denne gang, er…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

33

..og bloggen som innehar denne listeplasseringen på dagens toppliste (hos blogg.no) er:..

NINA SPRELL LEVENDE!

Ja, da ble jeg jammen sendt ut i nytt og ukjent terreng i dag også! Jeg må vel si jeg begynner å ane et viss mønster her, da de trekningene som så langt er foretatt i dette konseptet peker i retning av at jeg har kjent en mindre andel av bloggerne på den her plattformen enn jeg trodde..

Men mine eventuelle vrangforestillinger får vi eventuelt ta for oss en annen gang, for i dette innlegget skal vi altså stifte bekjentskap med en blogg der en ikke behøver mer enn tittelen for å skjønne at det er en greit livlig person som står bak den her utgivelsen! – Og i det jeg klikker meg inn på bloggen, er det første jeg ser ei dame med stort smil og langt turkisfarget hår. – Og her snakker vi ikke de lyse blandingene av grått og pastell. -Her snakker vi knall turkis, a-la 80-tallets sjokkfarger! Så at tittelen matcher dama, er iallfall hevet over enhver tvil!

I det jeg blar meg nedover de siste innleggene, skjønner man fort at dette er ei dame som liker å gjøre det hyggelig rundt seg, både i form av planter og dekor, og i form av kosekvelder med god mat og sprudlende drikke.

Nina sprell levende, er rik på bilder, hvorpå flere av innleggene praktisk talt er rene bildebrev/fotoreportasjer. Med andre ord, så er dette en blogg som faller inn under kategorien ‘personlige-/livstilblogger’, hvilket vil si at den er en slags offentlig dagbok. Videre, er dette unektelig en ‘feel-good’ -blogg, hvilket enkelt og greit går på at her er ‘misjonen’ rett og slett å spre god stemning! Her kan jeg røpe at denne genren har slått meg som det perfekte motstykke til den tidvis hardtslående kategorien samfunns- og aktualitetsbloggere som jeg selv tilhører. Det er nemlig denne kategorien blogger jeg klikker inn på for å koble av engasjementet etter å ha fullført et innlegg av den hardtslående sorten, så..

Poenget er at blogg-Norge trenger disse ytterpunktene med den harde virkeligheten med sterke meninger som maner til engasjement på den ene siden, og ren balsam for sjelen i form av lyse, stemningsfylte bilder og ‘feel-good-stemning’ på den andre. – Og Nina sprell levende er definitivt en førsteklasses representant for sistnevnte.

Så, med andre ord, kan vi altså konkludere med at dette er en blogg som på det varmeste kan anbefales for god stemning spredt igjennom vakre bilder og hyggelige hverdagshistorier med innslag av hobby og annet ‘snacks’.

Som jeg ved et par tidligere anledninger har gitt uttrykk for her på bloggen, har min oppfatning av Mads Hansens virke som selvutnevnt ‘influencer-politi’ gått fra at jeg sommeren 2018 anså ham for å være  ‘gudsendt’  forkjemper mot normaliseringen av plastiske inngrep, til å betrakte virksomheten som en jakt etter å ‘ta’ folk bare for å ta de. Etter at jeg i går så siste episode av Sportsklubben på VG-TV, gikk min aversjon mot hva dette i utgangspunktet så positive virket er blitt enda et hakk lenger, grunnet gjesten som var satt inn som vikar i programleder Jon-Martin Henriksens fravær; Et av nasjonens store stjerneskudd på Tik-tok, Oscar Westerlin, og den fundamentale uvitenheten som han utviste ved ikke å kunne navngi landets konge og kronprins.. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Videodelingtjenesten Tiktok har nemlig et overveldende flertall purunge brukere så vel som følgere. Med andre ord, så er en Tiktok-profil et forbilde for barn og unge, -enten utelukkende eller først og fremst. Og hvem er det ikke som har gjort nettopp dette med å slå ned på alt som tenkes kan å være uheldig påvirkning av den oppvoksende slekt?

– Mannen som, sammen med Erik Follestad, har frontet programserien som sammen med Harm og Hegseth har fått den i utgangspunktet lille bigesjeften til landets største avis til å bli en kanal som er helt oppe og nikker med de store gjennom både Gullrutepris og Gullrutenominasjoner; Mads A. Hansen.

Altså; Det er all grunn til å tro at denne ‘influencer-politiets’ yppersterepresentant har en god del å si m.h.t hvem som innsettes som vikar i programleder- eller paneldeltageres fravær. Derfor skjærer det seg fullstendig for meg i det de i nevnte Ole-Martin Henriksens fravær setter inn en fyr som utvilsomt har en enorm innflydelse på den aldersgruppen Hansen tilsynelatende ser på som sin livsoppgave å verne mot uggen påvirkning, plutselig sees i en setting hvor en, for meg, hårreisende ignoranse frontes som ‘super-kult! ‘Spårtsklubben’ er nemlig også blant de ting som barn og unge anno 2021 syntes er kult, så at de her demonstrerer Oscar Westerlin sin grandiose kulhet med å trekke frem hans vel så grandiose huller innen allmennkunnskap, så er det ikke bare min mening, men et rent faktum at det fremmes en holdning som tilsier at ignoranse er kult..

Greit nok at den normaliseringen som var i ferd med å gå fullstendig av skaftet på vårparten i 2018 var så samfunnskadelig som det vel går an å få blitt, men det er da vitterlig ikke noe mindre samfunnskadelig å fronte en uvitenhet hinsides vett og forstand som en kul greie! – For Westerlin er nemlig så langt i fra den eneste av tidens barne- og ungdomsforbilder som gir uttrykk for en slik kunnskapsmangel, da man til stadighet kommer over realitydeltagere og SoMe -profiler som hverken har den ringeste anelse om slikt som f.eks når 2 verdenskrig gikk av stabelen, hva et pattedyr er, liksom hva i heiteste brødrene Ingebrigtsen driver med for noe rart. – Og alle disse hårreisende kunnskapsmangler på helt sentrale punkter får fritt spillerom mens Hansen heller konsentrerer seg om å henge ut stakkars ’20-somethings’ som kommer i skade for å uttrykke slikt et savn etter å gå til frisør eller hudpleier som egoistiske opposisjonelle i hht smittevernsreglene..

Med andre ord, kan jeg ikke se annet som logisk kan følge dette her at all uttrykt savn av tiden pre COVID må slås beinhardt ned på, fortrinnsvis ved å påføre virksomheten til personen bak de respektive uttalelser størst mulig skade, men lenge leve idiotiet! Heil til ignoransen, og Gud velsigne de enfoldige, da det tydeligvis er disse som skal arve jorden!..

– Og nummeret som åpenbarer seg i det jeg bretter ut den respektive papirkulen, er…. 

73

..og bloggen som innehar denne listeplasseringen på dagens toppliste (hos blogg.no) er:..

HEGES LILLE ROM!

Jeg har ikke fått lest mer enn et par setninger av det siste innlegget i denne til nå ukjente bloggen før jeg nærmest overveldes av spørsmålet ‘Hvorfor i helvete har jeg ikke fått øynene opp for denne bloggen tidligere!?..’

Mer enn det trenger jeg altså ikke for å skjønne at denne utgivelsen er ‘right up my alley’. Heges lille rom, er nemlig sentrert rundt homofile- og lesbiskes rettigheter, liksom bekjempelse av de fordommer og middelalderske holdninger som fremdeles eksisterer i pinlig stort omfang i det vi er godt inne i det 21 århundre.

At jeg selv er solid forankret i den hetrofile majoriteten, har ingen relevans hva angår mitt engasjement i denne saken, da det handler om at folk skal kunne leve sine liv etter eget forgodtbefinnende uten å få tilværelsen forsuret av moralister med gammelkristlige- eller muslimsk fundamentalistiske holdninger.

I bloggens siste innlegg, hvilket ble lagt ut tidligere i dag, får vi nemlig en, iallfall for meg, kvalmende påminnelse om at slike holdninger dessverre finnes i et langt større omfang enn man skulle tro ut i fra det faktum at vi tross alt lever i 2021 og ikke i 1821. Her forteller nemlig Hege om regelrett sjokkerende meldinger som tikker inn på kanalene hennes med jevne mellomrom, hvilke er eksemplifisert ved følgende;”Alle homofile bør sendes til Svalbard, og ikke gå fritt rundt!..”

Ja, hva skal man si til sånt, annet enn at her har vi alle faktisk et felles ansvar i hht å engasjere oss i kampen for å få bukt med de holdninger som her kommer til uttrykk.

Her vil det sikkert være en del som viser til ytringsfriheten, og jeg må også selv ærlig innrømme at jeg ofte har  problemer med å skille mitt altoverskyggende forsvar av ytringsfriheten med min avstandstagen til pietistiske holdninger. På bakgrunn av det faktum at ytringsfriheten også omfavner de meninger og holdninger som regelrett byr en i mot, tidvis så til de grader at de er fysisk smertefulle å bevitne, så kan jeg heller ikke unngå å forsvare nasjonens fordomsfulle pietisters rett til å fremme sine holdninger. Som jeg har vært inne på en rekke ganger her på bloggen, er det ikke den ting som kommer helt blottet for (mulige) negative aspekter, ei heller ytringsfriheten. -Og homofobi er definitivt blant disse negativer.

Men dette betyr imidlertid ikke at man på noen måte står maktesløse i hht å bekjempe de diskriminerende holdningene..

For det første, er det forskjell på å ytre meninger som f.eks at homofile burde avskjæres fra samfunnet forøvrig, og det å oppfordre til hat, eller enda verre, oppfordre til å gå til angrep på noen tilhørende en spesifikk gruppe, som f.eks homofile med utsagn som f.eks ‘Død over homsene!..’ eller noe i den duren. For det andre, så kan offentlig uttalte ytringer imøtegås! – That’s the beauty of it! I det en mening kommer til uttrykk, så blir den synlig, og med synlighet så kan det som blir sagt imøtegås i en helt annen skala enn om de ble promotert i det skjulte. – Og det er nettopp dette Hege tar sikte på gjennom sine kanaler, og det er (dessverre, må det vel være lov å si) nettopp dette som gjør denne bloggen så viktig.

For min egen del, er jeg svært glad for at tilfeldighetenes spill fant det for godt å sende meg til akkurat denne bloggen, da dette definitivt er en utgivelse jeg vil følge videre. Vi kan altså konkludere med at vi her har å gjøre med en av de virkelig viktige utgivelsene, både på denne plattformen og i landet forøvrig. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er et regelrett samfunnsansvar å klikke seg inn på denne bloggen og lese et knippe av innleggene som ligger her inne minst én gang i løpet av livet.

– Og nummeret som åpenbarer seg i det jeg bretter ut den respektive papirkulen, er…. 

60

..og bloggen som innehar denne listeplasseringen på dagens toppliste (hos blogg.no) er:..

ELISE AMANDA!

Denne utgaven av dagens blogg legges ut betydelig senere enn normalt, rett og slett fordi topp-listen har hengt seg opp, slik at den ikke har blitt oppdatert de siste to dagene. Blogg.no har blitt informert, og jeg har derfor avventet i fall den oppdaterte versjonen skulle komme opp innen rimelig tid, for å si det sånn. Men siden det enda ikke er skjedd noe, så får den gamle listen duge, hvorpå jeg kan tenkes å gjøre et innlegg på den som innehar dette plasseringen på dagens liste dersom denne skulle dukke opp om ikke så alt for lenge..

Men når det er sagt, så er jo det å være ‘stuck’ med tirsdagens liste så langt i fra noen ‘deal-breaker’ i hht å kunne trekke en vinner til ‘Dagens blogg’, og Elise-Amanda er såvisst denne heder og ære verdig..

Elise-Amanda er ikke en blogger jeg kjenner, men det er allikevel ikke en ukjent blogg, da jeg har tatt turen innom dann og vann. Dvs. Jeg har klikket inn på de innleggene som omhandler mental helse generelt, og hennes utfordringer i hht den alvorlige spiseforstyrrelsen bulimi spesielt. Selv om jeg selv hverken har- eller har hatt problemer i den retningen, er det i aller høyeste grad interessant å få innsikt i den psykologien som utspiller seg i forbindelse med denne sykdommen. – Og her er Elise Amanda ‘one of a kind’, for å si det sånn. Hun er brutalt ærlig i det hun åpner opp om sine opp- og nedturer i den kampen hun kjemper. Hun har tatt oss med på alt fra sine utallelige innleggelser, hvordan tankesettet forløper seg i dårlige, såvel som i gode perioder, hvordan behandlingen foregår, hverdagen på behandlingsinstitusjonen, osv, osv. I tillegg, tar hun opp generelle tema hva angår de som lider av spiseforstyrrelser angår, som det farlige ved å kommentere kropp- og utseende selv der dette er ment som et kompliment, og mye mer.

Kort fortalt, så utvides horisonten din med den innsikten man får av å lese disse innleggene. – Og nå snakker jeg bare for meg selv. Hvilken betydning det å få ta del i Elise Amandas mindset for de som selv sliter med bulimi og andre spiseforstyrrelser og deres pårørende, kan jeg ikke engang forestille meg. Men at hun har vært til uvurdelig hjelp for x-antall mennesker, er hevet over enhver tvil. Åpenhet som den vi finner på denne bloggen, redder liv, enkelt og greit!

Men nå er denne jenta langt mer enn en sykdom. Stadige annonserte innlegg med tema som ‘månedens antrekk’, o.l viser at hun, som vanlig er for 20-somethings, er opptatt av klær, mote, make-up, osv. Videre har, som seg hør og bør, venner og kjæreste stor betydning i livet hennes, liksom en vakker katt som hun elsker over alt.

Det er med andre ord ikke en ‘mørk’ blogg vi har med å gjøre her, men en i aller høyeste grad variert utgivelse, der man får servert alt fra livets lyseste- til dets mørkeste sider.

Konklusjonen her, er at Elise-Amanda sin blogg på det varmeste kan anbefales for alle og enhver; Om en er interessert i klær og mote, eller er av typen som foretrekker mer dybde, for å si det sånn. Her er nemlig noe for enhver smak.

Det går stadig lenger mellom hver gang jeg opplever en saklik diskusjon, det være seg på nett, i TV-debatter, blant politikere, eller på privaten, for den saks skyld. Istedet for å fremme sitt syn ved hjelp av argumenter og motargumenter, er normen blitt at man istedet går ‘all in’ for å trykke motparten ned og/eller få h*m til å fremstå som dum/uvitende. Motivet kan like gjerne være et ønske om å starte ‘krig’ som at man rett og slett ikke vet bedre. Uansett: Her er akutt behov for skjerpings, for sånn som folk holder på for tiden, er så flaut at det er fysisk smertefullt å bevitne!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er selv en person med sterke meninger om det meste, hvilket kommer til uttrykk her på bloggen, så vel som i kommentarfelt hos andre. Å evne å holde inne med noe, syntes å være ren utopi for mitt vedkommende, og er man, som meg, en person som lett lar seg engasjere, må en passe på at det som ytres fremlegges på en saklig og rasjonell måte. – Uansett hvor irrasjonelt en måtte anse det som trigger en for å være.

Selv setter jeg likeså stor pris på innspill fra meningsmotstandere som mine ‘likemenn’ på bloggen, da disse bidrar til å gi et videre perspektiv på det aktuelle temaet. Men der det brukes slengbemerkninger og/eller rene fornærmelser, dropper både interessen for å sette meg inn i vedkommendes syn, såvel som respekten for ham/henne som sådan. Slike kommentarer syntes ikke å være verdt min tid, og dermed ignoreres de som regel fullstendig.

Ting er jo som kjent heller aldri ‘sort/hvitt, det er kun en uendelig serie av gråtoner’. Dvs. at alle de synspunkter og meninger er dannet etter å ha satt de positive aspektene ved det aktuelle emnet opp mot de negative. Noen ganger er det svært lett, da det er en svært så sterk overvekt på den ene eller andre siden, mens det i andre krever en langt grundigere gjennomgang. Videre har en de oppfatningene som i vesentlig grad formes ut i fra ens generelle, grunnleggende livs- og menneskesyn. Et svært så visende eksempel i så henseende, er de motsetninger som foreligger når det kommer til dette med fri abort. Ens syn i denne ‘everlasting’ tvisten, er et direkte resultat av hvorvidt en definerer et liv som påbegynt ut i fra den religiøse modellen, hvilket vil si ved unnfangelsen, eller som meg, at dette følger grensen som foreligger mellom spontanabort og prematur fødsel. Det spesielle i disse sakene, er at det er to motstridende parter som opplever en så massiv overvekt av aspekter for sitt syn at det er for en selvfølge på lik linje med slikt som demokrati og ytringsfrihet å regne. Slike saker har det derfor med å ‘trykke på de rette knappene’.. Her foreligger grunnleggende motsetninger mellom partene, slik at det som for den ene siden oppleves som rene selvfølger og absolutt, er ‘anything but’ hos den andre. Her sier det seg selv at det er svært lett å ‘koke over’ i møte med uttalelser fra motparten. Jeg mener.. Hvor mange ganger har jeg ikke selv vært nær ved å ‘riva av meg håret’ i ren frustrasjon over utspill i nettopp abortsaken!?..

Men uansett hvor hinsides en opplever det som fremlegges for å være, vil en iallefall ikke oppnå noe som helst ved slengbemerkninger, fornærmelser og ‘name-calling’. Den eneste måten det er mulig å få fremmet sitt syn på, er faktisk å argumentere. -Og fornærmelser er IKKE argumenter! – Men dog altså så lett å ty til i det en ‘farer opp’ i sinne..

Det er imidlertid en ganske så sikker metode for å unngå å falle i denne fellen:  For dersom en gjør det til en fast ‘regel’ å aldri besvare/kommentere provokasjoner før det er gått en time, vil ens evne til rasjonell argumentasjon være forbedret inntil det hinsidige. Utkommet blir dermed at en både får uttrykt ens syn i klare ord, samtidig som en gjør en god figur og vil bli møtt med respekt av de det er verdt å respekteres av, og faktisk har en mulighet til å vinne frem hos folk!

Man skal ikke lenger enn et års tid tilbake, så var jeg ‘happy as a horse’ bare jeg kom blant de 100 på topplisten.. For en måned eller to tilbake, var topp 50 huge mens topp 70 var helt OK. I dag, derimot, råder det misnøye av kriseformat for ikke å være blant topp 40.. Jeg evner kun å glede meg over fremgang i typ 15 minutter før kravene for å bli fornøyd med egen innsats øker.. Vil jeg noen gang kunne bli fornøyd? – Og er denne kravstorheten mht egen innsats og prestasjoner nødvendigvis negativ?.. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For å ta det første først, so to speak; Når jeg først kommer inn i ambisjon/konkurransemodus, kan det meget vel være at jeg aldri vil bli (varig) fornøyd med der jeg er. Om så den dagen skulle komme hvor jeg kicker kokken av tronen, så vil sannsynligvis besøkstallene ta over for plasseringen..

Jeg er generelt sånn ‘enten eller’ hva konkurranseinnstilling og ambisjoner angår; Enten gir jeg totalt blaffen (og da som seg hør og bør gjerne på områder som for de fleste syntes uforståelig), eller så er det ikke måte på.. I det konkurransemennesket kommer frem, er det kun en ting som gjelder; Å vinne! Da kommer toppidrettsutøveren i meg frem, noe som tidvis har vist seg regelrett slitsomt. Eksempelvis, har jeg innsett at jeg bare må holde meg unna de fleste kortspill. Årsaken, er rett og slett at sånt som en feilvurdering i ‘Amerikaner’ gjerne tar fra meg nattesøvnen, i det det ligger og gnager ar ‘jeg kunne være så dum’, sammen med selve tapet. I denne modusen er enhver annenplass tap, bare sånn for å illustrere hvor listen ligger..

Men hva angår sånt som bloggen, ser jeg imidlertid annerledes på saken. Som karriæremennesker sikter stadig høyere i hierarkiet innen faget sitt, så har dette her slått til som noe jeg ønsker å dra så langt som rå er. Jeg higer etter å nå ut til stadig flere mennesker. Uten ambisjoner i denne retningen, ville det å bli hensatt til ‘den lange og harde vei’ opp og frem, ført til at bloggen ville vært lagt død for lengst. Som sagt; Når jeg ikke har ambisjoner på et område, blir jeg til gjengjeld fullstendig likegyldig.

Det spesielle med bloggingen, er imidlertid at ambisjonene har ligget å ‘ulmet’ på et moderat nivå helt til nylig, og det er helt OK. Det er denne driven som kan gi den nødvendige kreativiteten til å skape et stadig bedre produkt, som igjen vil føre til at jeg når ut til et stadig større publikum.