Som jeg har vært inne på ved gjentatte anledninger, har de som så nobelt hevder alltid å være 100% sannferdige motbevist seg selv ved å fremme denne påstanden, eller så er de så sosialt mistilpasset at de neppe er i stand til å fungere i samfunnet på egen hånd. For ikke bare er det en rekke sosiale situasjoner som krever at en holder inne med sannheten dersom denne bryter med hva som er kutyme i hht våre sosiale spilleregler, da jeg også tør påstå det er nært opptil utelukkende er av det gode at det er så. Om du har vanskelig for å tro meg på mitt ord, følger et knippe situasjoner du vitterlig gjør klokt i å holde sannheten for deg selv..
Hvor shady er egentlig Norge??
Selv er jeg belemret med et ansikt som har en sterk tendens til å ta sjeen i egen hånd i situasjoner der spørsmål der et ærlig svar ikke er ‘innafor’ kommer brått på.. Hadde jeg ikke hatt de ‘ro’-egenskapene jeg har, ville det blitt en god del fadeser på toppnivå opp igjennom, for å si det sånn! Så det er m.a,o langt i fra bestandig det faller like lett, men like forbannet er det noe en i det store og hele er nødt til å mestre for i det hele tatt å kunne fungere sosialt.
Vel.. Jeg vil vel tro at det vil klinge gjenkjennende bjeller etterhvert som de ulike settingene blir presentert, så..
- Å takke nei til en invitasjon fordi du ikke har lyst krever at du kommer opp med en rent ut løgnaktig begrunnelse i dettes sted.
- Samme pokker hvor stygg du måtte syntes en baby er, er du intet mindre enn pålagt å gi uttrykk for det stikk motsatte. (- Her har vi antagelig den settingen som for meg er den mest krevende i hht å komme helskinnet ut av..)
- I tillegg til det absolutte kravet om å holde inne med at din venn har scoret over evne når den siste flammen blir introdusert, er det heller ikke sosialt akseptert å røpe en formening om at det motsatte er tilfelle. – Altså at kjæresteemnet er ‘under their league’).
- Respondere bekreftende på en venn/kollegas mindre heldige opptreden (det være seg på en scene, talestol, etc) i form av at det var akkurat så smertefullt å bevitne som de gir uttrykk for.
- Utseenderelaterte endringer som hårklipp, osv kever bifall om det så bryter aldri så mye med hva du egentlig mener. (Her finner du min andre akilleshel i så måte der jeg får direkte spørsmål om jeg syntes den mye looken er å foretrekke fremfor den gamle, pga det nevnte ansiktets svikefulle natur). Det samme gjelder slikt som innbo/oppussing, m.m
Tjaa.Jeg hadde ei venninne som hadde en tendens til å score over evne. Mest pga når hu senka garden oppdaga de hvilket brøhode ,de var sammen med. Så hver gang hu introduserte meg til denne månedens utkårede. Sa jeg bare kondolerer.
Som regel var de gone innen neste gang jeg møtte henne. Byttet ut med en som enda ikke hadde oppfatta at han burde løpe i motsatt retning.
– Er/var hun du refererer til i utgangspunktet sånn oppsiktsvekkende heldig på den rent utseendemessige fronten, eller var det mer at hun hadde en sånn der umiddelbar sjarm som så liksom bare rant ut i sanden i løpet av kort tid?
Jeg har mang en gang latt meg overraske, både av meg selv og andre, over hvordan en vurderer det rent utseendemessige kan endre seg radikalt etterhvert som vedkommendes personlighet kommer til uttrykk! For mitt vedkommende er det riktignok sånn for de som endringen går i positiv retning at ‘en gang friend-soned, alltid friend-soned’, men jeg har jo vært vitne til en serie av tilfeller der dette fenomenet har ført til at de har endt opp med å falle for en person som i utgangspunktet var ansett uaktuell i så måte. Men på den annen side, går de som ved første øyekast har vært ansett attraktive raka vegen utover sidelinjen i motsatt fall, for i de her tilfellene har denne første, overfladiske vurderingen brått nada å si. – Og de som endres i den negative retningen er også de tilfellene hvor det for mitt vedkommende blir klart mest spesifikt, da åpenbaringen av en utiltalende persona bokstavelig talt gjør at jeg brått legger merke til det ene uflatterende utseendemessige trekket etter det andre. For de som blir penere, er det mer en sånn helhetsmessig greie en ikke klarer å sette fingeren på.
” Er/var hun du refererer til i utgangspunktet sånn oppsiktsvekkende heldig på den rent utseendemessige fronten, eller var det mer at hun hadde en sånn der umiddelbar sjarm som så liksom bare rant ut i sanden i løpet av kort tid?”
Litt av begge deler. Hu var vel en 4’r kanskje. ganske ok kropp og utseende.Relativt sjarmerende Men hadde litt mentale problemer,som man ikke alltid oppdaga før etter en stund. Noe ganger lang stund andre ganger kort.
Men når de første meldte seg og man var i public. Ønsket man bare å grave seg ned.
Noen ytterst få ganger når jeg traff på henne og den utkårede i public, og det ble en lengre samtale.Kunne jeg se blikket hannes,fortalte det jeg visste… Som regel var han da gone neste gang jeg evt traff på henne.
Synd egentlig pga hu endte opp som sin egen verste fiende.
M.a.o et lærebokeksempel på et av de menneskene som rett og slett ‘endrer’ utseende forran øynene på en etterhvert som personligheten til vedkommende kommer til uttrykk.. Det har faktisk vært flerfoldige ganger jeg har kommet utfor det som fremstår som den reneste delikatessedisken i det de først åpenbarer seg i synsfeltet, for så at alt fra mindre attraktive- til direkte skjemmende trekk popper frem i dette i utgangspunktet underbare ytre som paddehatter i eskallerenhde hastighet etterhvert som stadig mer av vedkommendes personlighet gir seg til kjenne. Den ytre kollapsen som det vitterlig er ens egen hjerne som iscenesetter, har faktisk blitt så til de grader påfallende at det hele blir et sånn der fasinerende freak-show der jeg ender med å ‘peace ut’ fra alt annet som måtte bli sagt og gjort i den respektive settingen, og bare blitt sittende å stirre på det freak-showet som skolte mi har isceesatt i denne menneskeskrotten jeg har fremfor meg (-Who’s the freak now, liksom!) *haha* 😛 😀
Greit å gå litt stille i dørene med enkelte ting. Man MÅ ikke si alt høyt og tydelig om man ikke blir spurt i alle fall. Det betyr ikke at man LYVER likevel.