I denne tredje- og siste del i serien om hvordan det er penger som styrer verden, og hvem som så sitter på de respektive ‘kronasjene’, skal vi, ta for oss Norges rolle oppe i det hele. 

Da dette i betydelig grad bygger på de to foregående innleggene, anbefales derfor å lese all makt er kjøpt og betalt og krig er penger for fullt utbytte av dette. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I motsetning til det topartisystemet som råder i USA, har jo vi i Norge et flerpartisystem, med den følge at vi på langt nær har de valgkampene innad i de respektive partier som de har. Uten at det er anledning til å gå de ulike demokratiske modeller nærmere etter i sømmene her, er følgen, kort fortalt, at vi unngår et tilsvarende problem med kjøp av politikere som de har ‘over there’.  Men er det dermed sagt vi er de uskyldsrene ‘fredsengler’ på den internasjonale arena som tilsvarer det bildet vi serveres av oss selv?

– Nope. Vi syntes bare å være hakket mer snedig..

For en ting må være klinkende klart; At en i utgangspunktet knøttliten ‘drittnasjon’ med skarve 5 millioner borgere har en så til de grader sterk stemme- og skyhøy profil på den internasjonale arena som det Norge har, skal i utgangspunktet ikke kunne gå an. Når det så beviselig lar seg gjøre, så er det pokka nødt til å være en grunn til det. – Og  det en forbannet god grunn også, – hvilket (selvsagt) er penger..

Om vi tar det åpenbare først, er jo Norges posisjon blant de topp tre rikeste nasjoner på planeten grunnet i oljen, kombinert med en håndtering av de respektive innkomster de øvrige av verdens oljeproduserende nasjoner ikke engang har vært i nærheten av. Vår suksess på dette området, fremgår jo spesielt tydelig når vi ser til Storbritania, som vi jo deler det respektive havområdet med, da Tacher-regjeringen i sin tid klarte å ‘blåse’ det meste av innkomsten der og da, uten tanke på morgendagen. Norge derimot, opprettet jo som kjent oljefondet, i tillegg til at penger ble dedikert til å kunne skaffe til veie utstyr som kunne finne- og hente olje som lå lengre ned. Nå skal det sies at vi bisto britene med en og annen nymoderne plattform/boreutstyr slik at også de fikk hentet ut mer fra sin sokkel, men ikke desto mindre er jo forskjellen i vår rikdom kontra deres åpenbar. Men det er nå ikke bare oljen alene som står for rikdommen her til lands. Og ei heller oljen sammen med laksenæringen og den våpenproduksjonen som vi var inne på i gårsdagens innlegg.

For deler av disse åpenbare pengemaskinerier har nemlg blitt benyttet til å kjøpe oss inn i de største innen finans på den globale arena forøvrig. Tro det eller ei, men kongeriket Norge og dets oljefond, er faktisk intet mindre enn  verdens aller største andelseier på det globale aksjemarkedet, spredt rundt på rundt 9000 selskaper! – Og blant disse, har vi ingen ringere enn den største av dem alle, -nemlig selskapet som har lagt selve fundamentet for denne trilogien; Blackrock.  I tillegg har staten sikret seg en solid andel av aksjene i globale storheter som f.eks Apple, Microsoft, Nestlé og Samsung, for ikke snakke om de største på det farmasautiske området som Pfizer, Johnson & Johnson og Moderna. Jeg var jo også før jeg startet research’en for denne serien klar over Norges posisjon som en av verdens aller mest pengesterke nasjoner, men at vi skulle være en investor av en slik størrelsesorden, var faktisk så til de grader hinsides at jeg så meg nødt til å få det bekreftet av både kilder (- hvorav hovedkilden er ingen ringere enn http://nbim.no – altså Norges banks invest management) og kilders kilder for å kunne ‘kjøpe’ det.

Og hva innebærer så dette i hht Norges potensielt shady sider?

Det man kan si med sikkerhet i så måte, er jo det som følger at vi er blant de største andelsinnehaverne i Blackrock, i tillegg til de øvrige av selskaper som topper det globale finansmarkedet, hvilke shady inntjeningsmetoder er bragt på bane i de to foregående innleggene. Ergo kan det trygt konkluderes at den innledningsvis nevnte fredsengelnasjonen ikke er reell ‘by a long shot’.

Spørsmålet blir så hvorvidt det kan foreligge sådan virksomhet utover det indirekte i form av at det begås av selskaper vi har betydelige eierandeler i?

– Å begynne å grave etter det spesifikke på dette området, innså jeg vel tett opp til umiddelbar ville bli i overkant m.h.t å få publisert den respektive trilogien innen rimelig tid. Først og fremst er dette grunnet i at dete i vesentlig grad dreier seg om svært så kortvarige investeringer, av den typen vi var inne på i gårsdagens innlegg, i tillegg til at det åpenbart enorme materialet som kreves hentet frem når det dreier seg om en oversikt over alt av smått og stort av kjøp- og salg som foretas av AS Norge i løpet av et år. Men først og fremst, er det grunnet i at jeg heller ikke kan se det er av avgjørende betydning å grave etter slike spesifikke korttidsinvesteringer det her er snakk om. For det første, ryker vår uskyld mer enn nok for å kunne trekke en konklusjon igjennom det som begås av de selskaper vi har våre eierandeler i. Dernest er vi alle istand til å legge sammen to pluss to, og derav komme frem til at det er særs tvilsomt om ikke den norske stat også har et viss ‘sugerør’ direkte inn i verdens kriger og konflikter utover det som avstedkommer fra virksomheten på Kongsberg. Men dette er altså kun basert på egne refleksjoner, og ikke håndfaste faktaopplysninger.

Avslutningsvis, koker så det hele ned til hva en skal syntes og mene om det som er fremkommet i denne trilogien som nå er i ferd med å nå sin ende..

Personlig, har jeg vel et ganske så ambivalent forhold til det hele. På den ene siden oppleves det både skremmende, og ikke minst udemokratisk, at verden så til de grader styres av de som sitter på de største pengesekkene, mens jeg på den andre siden ærlig må innrømme det oppleves betryggende at Norge innehar den abnorme posisjon landet har på det internasjonale finansmarkedet. – Hvilket altså ikke er til å komme utenom både er akkurat like paradoksalt, liksom akkurat like selvsentrert som det lyder.. For det er- og blir sånn her i verden at det til syvende og sist koker ned til naturens grunnprinsipp også for oss; Nemlig ‘den sterkestes rett’, -‘survival of the fittest’, altså å spise- eller bli spist. Vi er så til de grader arrogante av natur at vi innbiller oss at vi kan heve oss over den naturen vi er et produkt av, men det kan vi til syvende og sist bare glemme. I beste fall har vi klart å ‘fucke’ opp den naturlige utvelgelsen, slik at hvorvidt en blir blant de overlevende i en langt større grad enn hva det er ment å være beror på ren flaks, -hvilket i praksis vil si den flokken, -altså nasjonen en fødes inn i. Og her ligger det selvsagt enormt mye som ikke på noe vis kan ansees akseptabelt i rettferdighetsøyenmed. Samtidig anser jeg det nødvendig å erkjenne realiteten i tingenes tilstand; At det m.a.o ‘er som det er’, av hvilket følger at en til syvende og sist må kunne finne aksept for at den hver og en av oss først og fremst er ansvarlig for å holde i live, er en selv. Hvor politisk ukorrekt egosentrisk dette enn måtte være å ta til orde for, så er det nettopp dette prinsippet som f.eks ligger til grunn for at nødreglementet i luftfarten er klokkeklare på at hver og en prioriteter eget liv før alle andres. Om en i utgangspunktet har problemer med å akseptere dette, så bør det stilles i et litt annet lys i det en tar det med i betraktningen at det å holde seg i live faktisk er den absolutte forutsetning for å kunne hjelpe andre i så måte.

Og dette prinsippet anser jeg også for nødvendig å forholde seg til i dette anliggende. På den ene siden, skal en selvsagt gjøre sitt ytterste for å bedre forholdene i verden generelt, men samtidig er en avhengig av å forholde seg til realiteten slik den er, -hvor ens primære ansvar altså er å holde liv i seg selv.