Etter at jeg på denne tiden i fjord ble innkaldt som vitne i en politietterforskning, har jeg reflektert en del rundt dette med troverdighet. Både politiet og rettsvesnet rangerer troverdigheten til de som avgir forklaringer etter de samme uskrevne regler som råder i samfunnet forøvrig. – En fastsatt rangeringsordning over hvilke grupper/mennesketyper som er ansett for å være mer eller mindre trolig til å fortelle sannheten enn andre som i mine øyne mangler rot i virkeligheten.. Så hvem tror vi på, og hvorfor dersom to [eller flere] versoner står i motsetning til hverandre? Hvor sterke bevis kreves for at vitnemålet/forklaringen til en som er gitt å ha en lav troverdighet skal bli trodd? 

I saken jeg nevnte innledningsvis, falt det svært heldig ut at jeg innehadde den høyeste troverdigheten blandt de involverte, da dette gjorde at jeg fikk stanset en falsk anklage mot en person.. Men like sterkt som gleden og lettelsen over å få stanset denne galskapen, er uroligheten over de fatale følger denne topprangeringen ville fått dersom dette scenariet hadde gått etter planen. At det gikk som det gikk i denne saken, var simpelthen av den enkle grunn at de som sto bak disse anklagene begikk den fatale bommerten å velge meg i rollen som ‘ofret’ de hadde ‘vært vitne til’ bli utsatt for seksuell trakassering. Hadde de ikke gjort denne feilvurderingen, og jeg dermed hadde opptrådt i tråd med deres antagelser, hadde jeg glatt trashet livet til denne mannen fullstendig i løpet av en halvtime-tre kvarters tid. -Bare se for deg ei vever, lyshåret dame, feminin fremtoning, ‘pen i tøyet’ og en fremtoning som jeg skal være så ærlig å si appelerer til menn i passende alder vs. en mann av afrikansk opprinnelse som var blitt rapportert etter å ha blitt sett forgripe seg på henne. Jeg nekter å tro at det finnes de som ikke ser hvor dette bærer.. At denne maktfordelingen, om en kan bruke det uttrykket, ikke er en rettsstat verdig på noen som helst måte, gjør desverre intet fra eller til i henhold til det som er realiteten i denne situasjonen.

Men en bevisstgjøring på hvor gale prinsipper som legges til grunn hva fastsettelsen av troverdighet angår, ikke bare i juridisk sammenheng, men også i samfunnet som sådan, vil være uvurdelig m.h.t å få gjort noe med denne uretten.

Det finnes en rekke eksempler på slik urettmessig forskjellsbehandling hva troverdighet angår.

Eksempelvis er det viden kjent at en tidligere straffet og/eller ‘kjenning av politiet’ er gitt å ha lavere troverdighet enn de med rent rulleblad, men jeg tror neppe det er mange som er klar over feilaktigheten som også ligger i bedømningen av denne gruppen. Videre har eksempelvis de ansatte i statlige og kommunale serviceinstitusjoner gjerne en plass i den øverste ligaen hva anslått ærlighet angår, for ikke snakke om at polititjenestemenn nærmest er som guder å regne i så måte..

Dette er kun et lite knippe av de mest markante forskjellene mellom ulike grupperinger i hht forhåndsdømming hva troverdighet angår.  Om du er blandt de som ikke har vært bevisst på dette, så kan du også se for deg utfallet av en tvist der en sosialhjelpsmottaker og en konsulent står mot hverandre ord mot ord; Hvilken av versonene ser du for deg vil bli vurdert som mest sannsynlig/troverdig? – Konsulenten, som med et kultivert språk og en knapt merkbar nedlatenhet i tonefallet redegjør for det umulige i at feil kan begås på et gitt område, vilkår som ikke er oppfylt, eller hva det måtte være? -Eller klienten, som kommer til kort både når det kommer til sosial status, talegaver, fagkunnskap m.m, og dermed bare kan legge frem hva problemet består i rent praktisk for vedkommende typ; “Øøh.. Jeg ha’kke fått det jeg skal ha til livsopphold denna mån’n”?..

At dette foregår overalt i samfunnet [inkl. av deg & meg] er hevet over all tvil.  Spørsmålet er imidlertid hvordan disse anslagene som faktisk har blitt en del av virkelighetsoppfatningen vår snarere enn vurderinger foretatt i lys av situasjonen, stemmer med de faktiske forhold?.. – Er det virkelig slik at f.eks småkriminelle og/eller vinningsforbrytere er mindre sannferdige vitner enn andre i en drapssak?.. Denne forskjellen i troverdighet, er i det minste åpenlyst begrunnet med de kriminelles tendens til å lyve i skyldsspm, redusert straff osv, hvilket forsåvidt er reelt. Men på den annen side, tas det ikke med i betraktningen at mannen i gata like fullt lyver så det renner der de ser sitt snitt til å komme unna med noe! -Det være seg trafikkforseelser, skattefradrag, den ekstra spritflasken som kommer for dagen i en rutinekontroll på Svinesundgrensen i lønnlig håp om å slippe boten [“Hæ?.. Men det er da lov å ha med to flasker vodka, er det ikke??.. Da kan jeg virkelig bare beklage..”], osv, osv.  Faktum er at de fleste av oss ikke har et fnugg av troverdighet når det kommer til å ‘redde oss selv’ fra å måtte stå til rette- og/eller slippe unna med noe. Begge grupperinger lyver til offentlige myndighetspersoner & instanser uten skildnad i anseelse e.l. Forskjellen består KUN i at lyvingen foregår på ulike arenaer, hvorav den ene får ha sine skjult for offentligheten, så vel som disse i tillegg har høy aksept blandt befolkningen, mens den andres løgner finner sted i mer formelle rammer der de blir journalført.. 

faksmile: ‘Sarah’s scribbles’ av Sarah Andersen.

Jeg kan dermed ikke komme opp med noen legitim begrunnelse for den troverdighet som er gitt den ustraffede ‘mannen i gata’ kontra en såkaldt kjenning for innbrudd i biler, i tillegg til å røyke en og annen joint i en sak av en helt annen karakter. Noen vil kanskje påpeke mange kriminelles generelle aversjon mot ‘tysting’, men det er faktisk ikke slik at dette prinsippet er ‘absolutt’, uansett hva det dreier seg om.  Verden er ikke sort-hvitt, og ei heller er det slik at kriminell = slem, blottet for skrupler & moral, etc. -Bare tenk på hvordan seksuelle forbrytere blir betraktet innenfor murene! 

Like galt er den differanse i troverdighet som gjøres i det ‘sivile liv’, -altså av deg og meg..  Om f.eks den blonde jenta hylte opp penger som var blitt borte fra lommeboken som det bare kunne være han fargede mannen som hadde stjålet, ville ikke fyren hatt mulighet til å få gehør for absurditeten i disse beskyldningene, og sluppet unna uten ‘strip-search’.  Om det derimot var omvendt, -at den fargede mannen var frastjålet pengene, skulle det mye til for at hun ikke hadde fått støtten i det hun opprørt legger frem for tilhørerne hva hun er beskyldt for. Her ville det i nær sagt alle tilfeller blitt avkrevet langt sterkere bevis for å vinne frem for den fargede mannen enn den blonde Synnøve Solbakken look-alike’en. Derimot er det ingenting som tilsier at kjønn, alder og etnisk opphav har noen sammenheng med menneskets forhold til løgn og sannhet! 

Etter først å ha blitt bevisst på at det faktisk er særs lite til ingen grunnlag for de forskjeller i troverdighet som har vokst frem til å bli en sedvane som begås av oss alle og på alle samfunnsarenaer, får en også øynene opp for skadevirkningene. For det første har en det hav av konsekvenser som følger det ikke å bli trodd der motstanderen nyter høyere troverdighet, både rent praktisk og på det emosjonelle plan. Dernest har en følgene av at de handlinger/reaksjoner som foretas på feil grunnlag når sannheten ikke får komme frem, det være seg i straffesaker, en tvist om utbetaling fra NAV, eller hva det enn måtte være.. Dette er rett & slett noe vi burde ta tak i! Forhåpentligvis er det ikke bare jeg som ser det gale i dette her, slik det virker nå…

Per i dag er det desverre slik at en har gode sjangser for å komme unna med en løgn dersom en nyter høyere troverdighet enn ens motstander. Men det er nå alikevel én heftelse det er verdt å merke seg før en bestemmer seg for å benytte seg av den muligheten som følger; Dersom det skulle vise seg at løgnen kan bevises, -at en blir avslørt som løgner med denne utgangsposisjonen, er fallhøyden ubehagelig langt over bakkenivå, for å si det slik.  Det er f.eks flere en ministre, toppsjefer, m.fl som har måttet fratre stillingen etter å ha blitt tatt i å lyve om noe som ikke ville fått noen følger å skrive hjem om dersom de hadde vært ærlige om det gjeldende forholdet i utgangspunktet..