Politisk korrekthet har liksom aldri vært min greie, med det som følge at jeg har en del synspunkter som (virkelig!) strider mot allmennhetens oppfatning. -Og siden de to foregående innleggene med dette som tema, hvilke du finner HER og HER, har blitt svært så godt mottatt, følger jeg liksågodt opp med en tredje utgave:..
⇒ Jeg mener at amming i det offentlige rom burde gjøres så diskret som omgivelsene tillater. Spesielt gjelder dette på resturanter, kafeer, o.l. da jeg faktisk syntes det bikker grensen til det usmakelige når dette gjøres midt i lokalet. For all del, jeg skjønner at ungen må ha mat! Jeg mener bare at det må kunne gå an finne seg en diskret plass som mulig for dette foretagende, da det slettes ikke er alle som syntes dette er spesielt appetittelig! Desverre er det så at mange ikke tør å stå for et slikt syn, da det eneste politisk korrekte er at dette skal være så himla ‘vakkert..
⇒ Jeg mener at det må da kunne gå an for et land hvis folk ikke teller fler enn drøye fem millioner å kunne samles om ett offisielt skriftspråk! At ny-norsken er noe ubegripelig tull, vil jeg vel tro de færreste vil si seg uenig i, men langt mer kontroversielt er det nok at jeg faktisk mener at ei heller det samiske språket burde stått som et offisielt språk i Norge.. – For all del, at de tilhørende denne befolkningsgruppen ønsker å bevare sitt språk og sin kultur er supert! At det samiske språket blir praktisert, og om så er, blir innført som valgfag på skolen, i allefall i de to nordligste fylkene, har jeg derfor ingen problemer med. Men hva offisielt språk angår, mener jeg virkelig at dette må kunne kuttes ned til norsk bokmål, og that’s it.
⇒ ..- Det eneste tillegget jeg ville akseptert i så måte, ville vært engelsk, da dette faktisk er det språket som åpner for kommunikasjon med noen som helst utenfor Skandinavia, og derfor er noe alle burde bestrebe seg på å kunne beherske flytende.
⇒ Jeg mener det overhodet ikke skulle blitt gitt statsstøtte til religion og religionsutøvelse. Hva livssyn angår, er i mine øyne et privat anliggende, og intet annet, og finansieringen av det som måtte følge den enkelte trosretning og livssyn dermed får stå for de respektive tilhengernes/utøvernes regning.
⇒ Jeg mener dagens ordning hva angår uønskede svangerskap og ditto bidragsplikt ved farskap, er urettferdig ovenfor mannen. For mens kvinnen har full bestemmelsesrett ang. hvorvidt svangerskapet skal avbrytes eller fullføres, har ikke mannen en dritt han skulle ha sagt. Kvinnen har med andre ord en uangripelig bestemmelsesrett ang. om hun ønsker/er klar for foreldrerollen eller ei, mens mannen bare har å akseptere dette valget, uansett hva det måtte være.. Her tenker nok de fleste automatisk at dette i bunn og grunn dreier seg om bidragsplikten han er pålagt for barn han ikke ønsker, -og fra tid til annen til og med er blitt lurt på (typ; lyver om bruk av p-piller, o.l). Men det er faktisk også en god del tilfeller hvor det er mannen som ønsker at svangerskapet skal fullføres, og derav er mer enn villig til å påta seg eneansvaret for ungen om så skal være. Når hun da alikevel velger å ta abort, blir dette gjerne en svært så traumatisk opplevelse for ham som ønsket å bli far.. Nå betyr dette så absolutt ikke at jeg ønsker noen innstramning i abortloven sånn uten videre, men jeg mener virkelig det er på høy tid at mannens medbestemmelsesrett, -eller fraværet av, sådan, virkelig blir satt på agendaen. -For her er det vitterlig ikke mye likestilling ute og går!..
⇒ Som et paradox til at den ultimate opplevelsen for meg ville vært å kunne forlate moderplaneten for en kortere eller lengre periode, og at en eventuell mulighet for å kunne reise til fjerne steder i universet, enten ved krumning av romtiden (betegnelsen på det [materialet] selve verdensrommet består av), eller ved såkaldte ‘loop-holes’ er den mest besnærende tanke som tenkes kan, mener jeg faktisk at det objektivt sett vil være svært uheldig om menneskeheten skulle overleve planetens undergang, for å si det sånn.. For er det en ting som er 100% sikkert, så er det at vi, som art, fra naturens side, kun er gitt en tilmålt tid før vi møter vårt endelikt. Dette kan enten skje i form av en naturkatastrofe (som enten kan være satt i scene av planeten selv, eller gjennom et nedslag fra rommet), i form av ‘alle pesters mor’, eller at vi ved en 3 verdenskrig eller herping av natur og miljø rett og slett utrydder oss selv.. -Og selv om vi så hadde hatt den minste reelle mulighet til å ungå noen av de nevnte scenarier, vil den dagen komme da solens dager er talte.. Denne vissheten gjør at det jobbes på spreng for at vi skal kunne redde oss selv fra den undergangen som art som er nødt til å komme gjennom å vinne en ny verden å kollonisere. For meg personlig, ville det å få blitrt med på en slik rømning, vært et typ drømmescenarie. På den annen side, mener jeg derimot at det vil være en katastrofe dersom menneskeheten vil vise seg å klare dette kunststykket, og dermed være i ‘fri flyt’ rundt i rommet med all sin ødeleggende natur. Overlever vi jorden, er det ‘no stopping’ for hvordan ‘vi’ vil farte rundt å herpe den ene verden etter den andre, og at det dermed vil være noe tilnærmet en katastrofe om vi får fortsette etter vår tilmålte tid på denne planeten er omme..