Da var det altså 8. mars og kvinnedag igjen.. Og denne gang tenkte jeg å bryte med mønstret fra mine  tidligere utgitte kvinnedagsinnlegg, hvor jeg har tatt til orde for å løfte blikket ut av egen navle og sette fokus på de steder hvor det er intet minde enn livets rett det står om, og ikke bagatellmessige lønnsforskjeller i enkelte bransjer. Nå mener jeg fremdeles at slikt som f.eks støtte til den kampen som for tiden utkjempes av kvinnene i Iran er hinsides eget gjenstående flisespikkeri i så måte. Men som følge av en regelrett sjokkopplevelse for et par uker siden, som rett og slett har tatt tid å få bearbeidet såpass at tankene har latt seg omsette til ord, så innser jeg at kvinnedagen 2024 er perfekt timing i hht å dele denne opplevelsen I form av å utgnøre bakteppet for et av de mest graverende samfunnsproblem vi har, både nasjonalt, og I Enda sterkere grad globalt: Nemlig vold og overgrep mot kvinner..

Illusjonen av en ytringsfrihet..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg så vitterlig ikke det som innen en halvtimes tid skal etterlate meg i en regelrett sjokktilstand komme i det jeg stabrer meg avgårde på holkeføret i retning tannlegeklinikken for drøyt to uker siden..

Samtidig tok det ikke mange minuttene på venterommet før den første lille antydningen av en magefølelse av at det var ett eller annet som liksom ikke helt ‘stemte’ gav seg til kjenne. Etter å ha valfartet til denne klinikken, opp til flere ganger pr. måned¸ i et drøyt halvår for en regelrett totalrenovasjon av ‘nebbet’, blir en unektelig svært så godt kjent med både praksis på stedet, og behandleren selv. Følgelig, hadde det aldri tidligere passert 10 min. over tiden uten at assistenten ble sent ut for å underrette meg om hvordan det lå an for å si det sånn, og nå var godt over kvarteret godt uten å ha sett snurten av hverken den ene eller den andre. Men dette feies selvsagt til side som fjas, -inntil en, for meg, fremmed behandler dukker opp I sammen momanget klokken på veggen når 5 minuttersmerket som innebar at det var gått 20 min over tiden..

‘Faen, hun er syk, også har de hatt en tilgjengelig vikar’, tenker jeg (tidligere har de nemlig ringt å utsatt timen ved sykdom), samtidig som jeg beordrer meg selv å ta meg til helvete sammen. ‘Hun her har klart å bli ansatt på denne klinikken, ergo kan hun jobben sin, -og nebbet ditt er avbildet og beskrevet etter alle kunstens regler i dataregisteret deres, så for guds skyld, Gry..’

Men en typ erkjennelse I hht at jeg nå befant meg på mitt faste behandlingsrom, for første gang med en annen behandler, syntes imidlertid fullstendig ‘innafor’. – Og det var da jeg fikk den fatale nyheten: ‘Rahavi kommer ikke til å være tannlegen din mer. For du skjønner.. – Rahavi er død.. – Drept..’

…..

Den fremmede behandleren, som jeg umiddelbart liker, har jo satt seg inn i dataene mine, hvorav det vel tydelig kan leses mellom linjene at den her pasienten, altså meg, sannsynligvis har utviklet et hakket mer personlig forhold til sin behandler enn standardpasienten som kalles in 1-2 ganger I året. – Noe hun iallefall ser er tilfelle i det som må ha vært et regelrett paralysert ansiktsuttrykk. Så hun triller stolen fra databordet mot meg og spør om jeg husker den ‘murder-suicide’ tragedien der ofret ble skutt og drept av en eks, som så dreper seg selv..

Den respektive tragedien hentes så ut av den regelrette horden av drap som ble begått i løpet av de dagene etter nyttår, hvorpå jeg blir fortalt den faktiske bakgrunnen for det som skjedde..

Pressens omtale av drapsmannen som en eks-kjæreste var for det første en betydelig overdrivelse, da dette var en fyr hun kun hadde hatt et par dater med før hun kuttet ham ut. – Dvs. FORSØKTE å kutte ut. For dette skulle vise seg å være en psycho i ordets fulle betydning som slettes ikke lot seg kutte ut sånn uten videre, så han setter så igang en stalkervirksomhet av den annen verden. Eksempelvis, plasserte han et ‘tracker-devise’ på bilen hennes igjen og igjen, hvorav han så dukker opp, og oppfører seg mildt sagt truede, hvor en hun befinner seg. Det skal også vise seg at hun så langt i fra er den første han terroriserer på dette viset, men den eneste som har vist seg å ha ‘baller nok’ til å anmelde ham uten å trekke den tilbake.

– Og det er sã visst ikke snakk om en enkeltstående anmeldelse dette her, for hun anmelder det ene graverende forholdet etter det andre. – Igjen og igjen, hvor hun samtidig trygler om beskyttelse i form av en voldsalarm eller en omvendt sådan. – Men den gang ei.. Alt som gjøres, er at de sporer opp- og fjerner den sist påsatte ‘tracing-device’n fra bilen hennes, og that’s it. Hun levde beviselig med en risiko som innebærer et prekært behov for beskyttelse, men politiet gav flatt faen, og nå er hun død.  Borte fra denne verden, for ever og alltid, fordi de hvis profesjon er å beskytte prioriteter bort denne opphaven til fordel for å løpe mann av huse for å få bøtelagt folk for å pisse bak et offentlig buskas etter endt uteservering, eller om mulig å få fatt i en og annen grammer med weed eller speed, og det som Ellers måtte være av lovbrudd som begås uten at det gjøres en flue fortred.

Politiet besvarer de kritiske spm. som følger en sådan tjenesteforsømmelse med at de blir nødt til å ta en gjennomgang av sine rutiner for å forhindre tilsvarende tragedier i fremtiden. – Hvilket ikke gjør en dritt fra eller til i hht at Rahavi er borte for godt. Ingen granskning I forhold til den åpenbare tjenesteforsømnelse, og ingen ansvarstagen what so ever.

Personlig, ville jeg faktisk hatt mer respekt om de hadde sagt like ut at det er så mange tilfeller at de mister evnen til å bry seg, med den følge at de rett og slett ender med å gi faen.

Det ville faktisk vært noe jeg hadde kunnet ha en viss forståelse for, da vi alle har denne mekanismen som (heldigvis) gjør at vi ikke tar inn over oss alle de tragedier som kommer oss for øret. Jeg fikk jo selv merke følgene av denne mekanismen i det jeg facet spørsmålet om hvorfor jeg hverken hadde reagert på navn eller bilde i avisen. Forklaringen på dette (ved siden av at hun var ganke ukjent på builder som ble frigitt, iallefall slikt hun fremsto I den settingen jeg kjente henne)  er jo åpenbart, i det også den tragedien som involverte faren som drepte datter og barnebarn, for så å avslutte med seg selv skjedde samme dagen, for så at det renner på med ytterligere tragedier av tilsvarende kaliber de påfølgende dagene. Jeg har m.a.o merket meg hendelsesforløpet i hver sak, for så at hjernen rett og slett har stengt av for det menneskelige i disse sakene i enda større grad enn den vanligvis gjør fordi det var så mange på en gang. I tillegg til det at en går rundt i den illusjon at slikt skjer kun utenfor egen ‘sfære’..

Men politiet velger altså istedet en, i mine ører, ren ‘matter of fact’ erkjennelse av at det som er skjedd kan tyde på en rutinesvikt.. Det kan for all del være de har opptrådt hakket mer empatisk der pressen ikke har vært en del av settingen, men ikke desto mindre, velger de å fronte publikum på en ren faktabasert måte der iallefall ikke jeg har evnet å spore så mye som et snev av empati, for ikke snakke om erkjennelse av den regelrette skylden de har i form av at de ikke har giddet å gjøre jobben sin..

Nå får imidlertid et likegyldig politikorps god back-up av våpeloven i hht muliggjøring for forstyrrede menn å terrorisere- og i verste fall drepe andre, fortrinnsvis kvinner. Av en eller annen grunn, fratas vi i lovs form, muligheten til effektivt å kunne forsvare oss mot voldsangrep og overfall uten at noe sånt som liv og helse vil stå på spill ved å opprettholde forbudet mot å bære ‘tåregass’/pepperspray.

Disse remediene er kun gitt å skulle sette den eventuelle angriper/motstander ut av spill for hhv selv å komme unna- og/eller at rette vedkommende får fatt i den respektive personen. Ingen varige men, kun et intenst ubehag/smerte der og da.

Rahavi ville fremdeles vært i blant oss om hun hadde fått ha en slik spraybeholder tilgjengelig I det  gjerningsmannen trengte seg inn i bilen hennes i det hun skulle forlate parkeringsplassen etter et sykehusbesøk på Elverum. Om hun hadde kunnet sprøyte en dæsj av dette stoffet i det gjerningspersonen tok seg inn i bilen, ville hun etter alt å dømme hatt nok’ av tid til å flykte i sikkerhet før gjerningspersonen hadde kunnet hente seg inn såpass at han ville vært i stand til å dra frem det medbragte skytevåpnet som skal bli begges endelikt. Så hva pokker er det som forsvarer et slikt forbud som utvilsomt vil redde et uhørvelig antall fra å utsettes for vold, voldtekt, og drap?? Og om det så skal være at det skulle kunne føre til fatale utkomme for en og annen asmatiker eller lignende, så er da det langt å foretrekke fremfor at den/de vedkommende har utsett seg som offer utsettes for de respektive ugjerninger!