Kongeriket Norge er i ekstase.

Og som den sportsinteresserte norske borger jeg er, er jeg derfor blant de som på denne  17. novemberdagen svever rundt på rosa skyer, totalt uanfektet av den grå, mørke og råkalde verden der nede i normaltilstanden. 

Norge har ikke bare kvalifisert seg til et verdensmesterskap i fotball for første gang på 27 år; ‘Vi’ har faktisk kommet dit etter å ha gjennomført den beste kvalifiseringen i Europa noensinne!!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du kødder ikke med Reodor Felgen! 

I utgangspunktet har jeg skrevet fint lite om de mange vannvittige idrettsprestasjonene oppnådd av nordmenn i løpet av min tid som blogger. Dette er simpelthen grunnet i at de respektive begivenheter blir dekket i både det vide, det brede og i alle andre retninger i alle andre utgivelser, så det dermed syntes meningsløst å føye meg inn i den endeløse rekken som går ut med det eksakt samme innholdet.

Dessuten kan da ikke en meningsytrer med respekt for seg selv gjøre seg bekjent av å uttrykke sådan glede og positivitet i tide og utide!

– Spøk til side, var det imidlertid like forbannet umulig å la det norske fotballandslagets vannvittige VM-kvalifisering passere. ‘Bare’ det at kongerikets hedersmenn har fått oss frem til det første mesterskapet på 27 samfulle år, er jo mer enn ekstatisk nok i seg selv. For meg personlig, er det imidlertid den overlegne måten kvaliken ble gjennomført på som tar det hele til et helt nytt nivå.

Å vinne samtlige kamper i en kvalifiseringsgruppe bestående av fem nasjoner, tilhører faktisk sjeldenhetene generelt sett. Hva det europeiske gruppespillet angår, er det borderline unikt, da Europa er det kontinentet som huser desidert flest internasjonale toppnasjoner. Om vi tar sør-Amerika, som vi gjerne assosierer med internasjonal tioppfotball, så har vi kun Brasil, Argentina og til dels Mexico, og that’s it. Til sammenligning, er listen over europeiske toppnasjoner nærmest uendelig: Tyskland, Frankrike, Spania, England, Portugal, og ikke minst Italia, for å nevne de aller største.

Og Italia var jo laget som i utgangspunktet var tiltenkt å skulle seile igjennom gruppespillet, mens de øvrige fire nasjonene; Israel, Moldovia, Estland og Norge var hensatt til å knive om andreplass og ‘play-.off’. Selv anså jeg vel i utgangspunktet Norges sjanser til å kvalifisere seg til mesterskapet tilnærmet identisk med en snømanns sjanse i helvete. Over et kvart århundre med begredelig landslagsspill hadde, når sant skal sies, visket ut det som måtte være av entusiasme for norsk landslagsfotball. I likhet med nordmenn flest, hadde også jeg ‘adoptert’ andre nasjoner som jeg heiet på i internasjonale mesterskap i Norges fravær. Med dette som bakteppe da kvalifiseringsrundene  for sommerens verdensmesterskap gikk i gang, gadd jeg ikke engang å følge de første kampene. Jeg merket meg at det ble vunnet kamper her og der, men det var først da det ble annonsert at laget hadde gjort rent bord i forkant av hjemmekampen mot Italia den første spiren av interesse ble vekket til live. Den gang i form av å øyne muligheten for å komme til play-off ved å ta 2.plassen i gruppen.

Å slå ut Italia var ikke engang i mine tanker før den surrealistiske seansen på Ullevål stadion. Men da den mirakuløse seieren først var et faktum, var også 27 år med elende visket vekk fra bevisstheten som dugg for solen.

Med en solid seier over Moldova, i tillegg til å sikre seieren på hjemmebane mot Israel og Estland, sto Italia hjemme igjen som den umulige kampen vi hadde råd til å tape. – Åtte mål, hadde vi faktisk råd til å tape uten å tape førsteplassen i gruppen. Fra mitt ståsted, sto vel uavgjort som det meste en kunne håpe på i denne siste kampen i gruppespillet; Bortekampen mot Italia, på San Siro stadion i Milan. Stadion der Italia ‘aldri’ taper..

Og det begynte jo forsåvidt oppskriftsmessig med italiensk ledelse etter 11 minutters spill, hvorpå jeg ærlig må innrømme faktisk førte til at jeg begynte å bli an anelse stresset, da jeg på rent instinkt begynte å regne på scoringsfrekvens for å komme opp i den nimålsseieren som ville blitt Norges bane i så måte. Da det fremdeles sto 1-0 ved pause, hadde imidlertid den nevnte kalkuleringen opphørt, da selv ikke jeg så muligheten for at italienerne skulle kunne ta igjen de resterende 8 målene på den gjenværende omgangen.

Mitt fokus på at minuttene gikk uten baklengsmål viste seg faktisk så altoverskyggende at det faktum at det er var mål på den banen ikke engang var i mine tanker, så da Antonio Nusa smalt ballen i nettet i en tilnærmet reprise av det spektakulære målet på Ullevål, skjønte jeg ikke en dritt. At også Norge kunne score, var rett og slett eliminert fra bevisstheten. Også skulle dette brått vise seg bare å være begynnelsen..

Med 1-4 seier på selveste San Siro, var det ikke lenger noe ved denne kvalifiseringen som kunne sies å være flaks. Norge har kvalifisert seg ved å vinne samtlige kamper, -borte som hjemme. Og som om ikke dette var mer enn nok bekreftelse på at laget reiser til mesterskapet som en nasjon å regne med, og derav altannet enn statister, så vant vi dette gruppespillet med den beste målforskjellen i et europeisk gruppespill noensinne. Hele 37 mål på 8 kamper ble sluttresultatet, hvilket er fire mål mer enn den tidligere rekorden, som ble holdt av Tyskland, med to kamper mindre spilt!

Erling Braut Haaland står igjen som kvalifiseringens toppscorer med hele 16 mål, hvilket er det dobbelte av de åtte nettkjenninger som ble signert britenes Harry Kane på 2.plass.

I en sådan stund, hvor det norske landslaget i verdens største idrett har dundret inn i verdenseliten, så blir slikt som at den frie verden ledes av seksualforbryteren Donald Trump, de tilbakeholdte filene til hans BFF, den famøse overgriperen Jeffrey Epstein, liksom nyhetyen om at vår egen Thorbjørn Jagland skal ha bedrevet ‘skinny-dipping’ med utysket redusert til vag summing i det fjerne, fullstendig irrelevant langt der oppe i den syvende himmel.

På denne nasjonale festdag der våre ballsparkende helter har sørget for en nasjonal lykkerus hvis altoverskyggende ‘high’ er best beskrevet som en 17.mai  a-la 1945 på steroider, er det eneste som betyr noe her i verden at ‘Norge skal til VM’, og ‘VI SKAL SPISE TACO!!’

Gratulerer med nasjonaldagen, 16. november, kjære landsmenn..