I det jeg scroller nedover TV2’s nettside, går oppmerksomhetsnivået fra 0-100 i det jeg får øye på overskriften som sa at det var en mor som hadde angitt sin egen sønn for det såkalte Geirangerdrapet i 1996. Nå viste det seg at dette skjedde etter hans død, samt at det ei heller forekom nok bevis forøvrig til at dette fikk satt punktum i saken. Men non the less, avstedkom det med en interessant problemstilling å fremlegge i bloggs form… 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Har du mot til å være annerledes?

For om den her dama først meldte fra om sønnens tilståelse i kjølvannet av et TV3 -program som gikk over eteren ca et år etter hans død, så er det foreldre der ute som faktisk egenhendig har sørget for at avkommet er blitt holdt ansvarlig for sine handlinger.

En av disse historiene, er gjenfortalt i en episode av dokumentarserien ‘Evil lives here’, som kan sees her:

Som barnløs, er jo dette et etisk og følelsesmessig dilemma som jeg selv ikke har noen forutsetninger for å ta stilling til what so ever. Men like fullt, slo det meg som en særs interessant problemstilling å lufte, for jeg er jo fullt inneforstått med det helvete de står ovenfor de spom faktisk er nødt til å foreta dette valget, med alt av konsekvenser som følger.

På den ene siden, har vi jo den etiske siden, hvor vi alle er fullstendig inneforstått med at slikt som voldtekt og (forsettelig) drap er ren, skjær ondskap, og derav fullstendig uakseptabelt. Likeså er det allmenn enighet om at samfunnet må sikres/beskyttes mot de som har vist seg kapable til å begå slike grusomheter. Denne siden av saken, vil jeg tro er klar som dagen for alle og enhver.

Men på den andre siden, så står imidlertid den altoverskyggende, biologisk iboende beskyttelsestrangen foreldre, -og da spesielt mødre, har ovenfor sine barn. – Hvilket hos det moderne mennesket ikke har noen ‘utløpsdato’, men har det med å bestå livet ut. Til tross for at jeg, som barnløs, ikke er i stand til å sette meg inn i dette mors-/farsinstinktet i sin fulle utstrekning, innså jeg at jeg har overført det biologiske behov som er relatert til barn til dyr da den første hunden min døde, og jeg, oppå alt annet, sjokkerte meg selv ved at jeg faktisk ville tatt hennes plass uten å nøle om så hadde latt seg gjøre. Og med min eksistensielle angst på steroider, er det å innse at en ville ofret livet for en annen noe jeg vitterlig ikke så komme by a long shot. At jeg kunne drept FOR de, var jeg vel inneforstått med, men å velge bort eget liv derimot, gir meg i det minste en viss innsikt i hvilke krefter en her står ovenfor. – Jeg skjønner m.a.o at det å faktisk ta det valget om å ‘ofre’ sitt eget kjøtt og blod, som en ville ofret absolutt alt for, og som er en kjærere enn livet selv, og det med klar margin, om så dette er det eneste rette, og det motsatte innebærer å sette x-.antall øvrige liv i fare, så langt i fra vil være noe selvsagt valg for de som faktisk er nødt til å foreta det.

Ikke for dét.. Et slikt ekstremt scenario som det her er snakk om, lar seg nok neppe gjøre å sette seg inn i fullt ut selv for de som HAR barn, da det selvsagt blir for surrealistisk. Ingen kan si med 100% sikkerhet hvordan en faktisk vil håndtere ekstreme situasjoner før de inntreffer. Jeg har iallefall vanskelig for å kunne se for meg noen som viser seg å opptre helt i tråd med hvordan de på forhånd hadde sett for seg å ville reagere; Noen overrasker seg selv (og muligens også andre) ved å overgå seg selv i form av å vise seg taprere- og mer handlekraftig enn noen kunne ha sett for seg på forhånd, mens andre overrasker andre veien. Men ikke desto mindre, bidrar det å gå så langt ned i dybden av en selv i forhold til å sette seg inn i et dilemma som dette, til at en blir bedre kjent med seg selv på dypet. Dessuten er det interessant å få innblikk i de refleksjoner den enkelte gjør seg i forbindelse med dette her, så knock yourselves out in the comment section, folkens. – Her er det mer enn nok takhøyde for alle tanker og refleksjoner å komme til uttrykk, om de så bryter aldri så mye med tabu- og politisk korrekthet..