I det jeg scroller nedover TV2’s nettside, går oppmerksomhetsnivået fra 0-100 i det jeg får øye på overskriften som sa at det var en mor som hadde angitt sin egen sønn for det såkalte Geirangerdrapet i 1996. Nå viste det seg at dette skjedde etter hans død, samt at det ei heller forekom nok bevis forøvrig til at dette fikk satt punktum i saken. Men non the less, avstedkom det med en interessant problemstilling å fremlegge i bloggs form…
Har du mot til å være annerledes?
For om den her dama først meldte fra om sønnens tilståelse i kjølvannet av et TV3 -program som gikk over eteren ca et år etter hans død, så er det foreldre der ute som faktisk egenhendig har sørget for at avkommet er blitt holdt ansvarlig for sine handlinger.
En av disse historiene, er gjenfortalt i en episode av dokumentarserien ‘Evil lives here’, som kan sees her:
Som barnløs, er jo dette et etisk og følelsesmessig dilemma som jeg selv ikke har noen forutsetninger for å ta stilling til what so ever. Men like fullt, slo det meg som en særs interessant problemstilling å lufte, for jeg er jo fullt inneforstått med det helvete de står ovenfor de spom faktisk er nødt til å foreta dette valget, med alt av konsekvenser som følger.
På den ene siden, har vi jo den etiske siden, hvor vi alle er fullstendig inneforstått med at slikt som voldtekt og (forsettelig) drap er ren, skjær ondskap, og derav fullstendig uakseptabelt. Likeså er det allmenn enighet om at samfunnet må sikres/beskyttes mot de som har vist seg kapable til å begå slike grusomheter. Denne siden av saken, vil jeg tro er klar som dagen for alle og enhver.
Men på den andre siden, så står imidlertid den altoverskyggende, biologisk iboende beskyttelsestrangen foreldre, -og da spesielt mødre, har ovenfor sine barn. – Hvilket hos det moderne mennesket ikke har noen ‘utløpsdato’, men har det med å bestå livet ut. Til tross for at jeg, som barnløs, ikke er i stand til å sette meg inn i dette mors-/farsinstinktet i sin fulle utstrekning, innså jeg at jeg har overført det biologiske behov som er relatert til barn til dyr da den første hunden min døde, og jeg, oppå alt annet, sjokkerte meg selv ved at jeg faktisk ville tatt hennes plass uten å nøle om så hadde latt seg gjøre. Og med min eksistensielle angst på steroider, er det å innse at en ville ofret livet for en annen noe jeg vitterlig ikke så komme by a long shot. At jeg kunne drept FOR de, var jeg vel inneforstått med, men å velge bort eget liv derimot, gir meg i det minste en viss innsikt i hvilke krefter en her står ovenfor. – Jeg skjønner m.a.o at det å faktisk ta det valget om å ‘ofre’ sitt eget kjøtt og blod, som en ville ofret absolutt alt for, og som er en kjærere enn livet selv, og det med klar margin, om så dette er det eneste rette, og det motsatte innebærer å sette x-.antall øvrige liv i fare, så langt i fra vil være noe selvsagt valg for de som faktisk er nødt til å foreta det.
Ikke for dét.. Et slikt ekstremt scenario som det her er snakk om, lar seg nok neppe gjøre å sette seg inn i fullt ut selv for de som HAR barn, da det selvsagt blir for surrealistisk. Ingen kan si med 100% sikkerhet hvordan en faktisk vil håndtere ekstreme situasjoner før de inntreffer. Jeg har iallefall vanskelig for å kunne se for meg noen som viser seg å opptre helt i tråd med hvordan de på forhånd hadde sett for seg å ville reagere; Noen overrasker seg selv (og muligens også andre) ved å overgå seg selv i form av å vise seg taprere- og mer handlekraftig enn noen kunne ha sett for seg på forhånd, mens andre overrasker andre veien. Men ikke desto mindre, bidrar det å gå så langt ned i dybden av en selv i forhold til å sette seg inn i et dilemma som dette, til at en blir bedre kjent med seg selv på dypet. Dessuten er det interessant å få innblikk i de refleksjoner den enkelte gjør seg i forbindelse med dette her, så knock yourselves out in the comment section, folkens. – Her er det mer enn nok takhøyde for alle tanker og refleksjoner å komme til uttrykk, om de så bryter aldri så mye med tabu- og politisk korrekthet..
Jeg håper at jeg aldri vil komme i et dilemma som dette. Det er også lite trolig, men jeg har faktisk innimellom tenkt tanken, ut fra historier om hvordan foreldre beskytter og forsvarer sine barn for enhver pris. Tror nok jeg ville stått ved mine døtres side uansett. ❤️
Ja, dette er et område hvor det er så alt for lett å dømme ut i fra rent objektive kriterier..
Tilsvarende, er det jo ingen som tar hensyn til at forbryterens pårørende også lider et enormt tap i slike saker. Empati for ofrets familie er jo innlysende, men jeg tror neppe det er noe bedre å befinne seg på den andre siden, selv om disse ikke har måttet følge noen til graven..
Litt greit er det da at det ikke fins fasitsvar på hva som er riktig for den enkelte…
Ja, ikke sant..
Eg har 2 barn, om en av de begikk en alvorlig handling som f.eks. mord, voldtekt, narkotikakriminalitet….Eg hadde nok ikkje slått hånden av de, MEN eg hadde heller ikkje løyet for de, dvs eg hadde angitt de og latt dem ta straffen. Hadde fortsatt vært en mamma 🙂
Om jeg skulle satt pengene mine på den jeg regnet som mest sannsynlig ville klare å ‘se langt nok ut av eget hode’ til faktisk å kunne gjennomføre noe slikt her inne, så ville det nok vært deg jeg hadde landet på.. Dette er grunnet i kombinasjonen sterk rettferdighetssans og inntrykket av å ha svært klare skillelinjer for hva som er rett og galt..
– For min egen del, ser jeg for meg at det kan stå og falle på hvorvidt jeg hadde opplevd vedkommende aggressiv, truende, e.l ovenfor meg selv eller andre, for ikke snakke om min egne vurdering av den respektive handlingen. – M.a.o om h*n hadde vist sider av seg selv som var onde/ondsinnede. Men som sagt; Dette er ikke mer enn kalkulert gjetting, så det kan godt være jeg også i en slik setting ville trått til med å opptre fullstendig på tvers med hva jeg kunne sett for meg.. 😊
jeg ville stå opp for min til det siste, og vil tilgi henne alt tror jeg. For hvis ikke mor står opp for sitt barn, hvem skulle gjort det ellers?
Når alt kommer til alt, er vi jo bare en i rekken av planetens høytstående pattedyr, hvilket viser seg til fulle når det kommer til dette med å beskytte ens avkom for enhver pris.. Det er jo blant de aller sterkeste biologiske krefter vi har!
– Og for deg som har vært alene om ansvaret i et i utgangspunktet fremmed land, kan jeg vel se for meg at det om mulig blir enda sterkere..(?)
Hvis dette oppleves som et “dilemma” har man ingen moralsk ryggrad. Det er fullstendig og kategorisk uaktuelt for meg å angi noen i “min krets” – familie, venner, øvrige forbindelser – til noen, for noe som helst, noensinne. Imidlertid kan det hende at jeg beordrer dem til å gå og melde seg selv. Sånt må vurderes fra sak til sak.
Siden det også skal svært mye til for at jeg ville gått til det skritt å angi/anmelde noen til politiet, så ser jeg så absolutt poenget ditt her. Men, som du er inne på selv også, så er det jo en grense for hva en kan la passere..
Om jeg ville klart å se realiteten som den var, for ikke snakke om å gå til handling, dersom det var snakk om eget barn, må jeg imidlertid bare innse at jeg ikke kan gi noen garanti for. Det vet en ikke før en eventuelt er oppe i det..