Det som først og fremst definerer den frie delen av verden, er at enhver står fritt til å velge hvordan en velger å leve livet sitt, hvilke prioriteringer en gjør, og derav gjøre seg opp sine egne meninger og oppfatninger. Men i realiteten kan dessverre ikkle dette sies å være stort mer enn en illusjon, da denne friheten strengt tatt kun gjelder innenfor visse rammer. – Rammer som bare blir snevrere og snevrere..

Barnepsykopater! 

For noen dager siden, kom jeg over en kronikk av en psykolog der det ble gitt kred til de som har det i seg å bryte med norm hva livsløp angår, og jeg har vel knapt kommet over en ytring som føltes så spot on som denne her i mine levedager. – Og når sant skal sies, var det unektelig en aldri så liten ego-boost involvert her også, da jeg unektelig tilhører det bitte lille mindretallet det ble referert til; De hvis ønsker for livet sitt bryter med norm pålydende egen bolig, solid økonomi, 1,7 barn, og stasjonsvogn som faktisk evner å gjennomføre det…

Nå ER det imidlertid unektelig slik at det store flertallet av oss faktisk ønsker det såkalte A4 -livet med ekteskap, enebolig, barn, og karriære. Men et flertall, uansett hvor stort, inkluderer jo ikke alle. Med andre ord, innebærer det at det finnes et flertall at det også finnes et mindretall, og i denne sammenhengen, består altså dette mindretallet av de hvis ønsker i livet bryter med norm på et eller flere punkter.

Det som imidlertid er spesielt når det kommer til det å ha tilhørighet i dette mindretallet hva livsvalg angår, er at denne psykologen grep fatt i min overbevisning om at det mindretall som ønsker å leve annerledes så langt i fra er like lite som de som faktisk har vist seg i stand til å gjennomføre det..

Saken er nemlig slik at uansett hvor fritt enhver norsk borger står til å foreta egne valg etter loven, er det i realiteten langt i fra like fritt frem for det å bryte med norm hva de sentrale livsvalg, som f.eks barn og egen bolig angår. Når visse rammer er så til de grader etablert som ‘must’ for nær sagt å kunne defineres som et liv verdt å leve, er presset fra omverdenen gjerne ditto massivt. – Og i takt med at denne psykologen la ut om hvilken prestasjon det faktisk er å ha ‘baller nok’ til å gjennomføre ens ønskede brudd med norm, desto sterkere vokste min stolthet over å tilhøre denne ‘edle del’ av menneskeheten.

Men så har det seg sånn, da, at ting gjerne sees i et hakket bredere perspektiv i det de får sunket inn, -og så også denne omgangen med selvgodhet.. – Ikke sånn å forstå at jeg ikke har min tilhørighet i det lille mindretallet som har brutt med norm hva livsløp angår, for det har jeg vitterlig gjort så til de grader. Det som imidlertid begrenser min nobelhet i så måte, er at gjennomføringen av denne annerledesheten for mitt vedkommende har vært så alt for lett i forhold til hva andre opplever. F.eks er jeg i den unike situasjon at jeg er velsignet med et sett foreldre der ingen av de, en eneste gang har så mye som ymtet frempå om barnebarn. Det eneste som har vært sagt i så måte, er at eventuell reproduksjon, er helt og holdent opp til oss, -altså min bror og meg. At de så har stått standfast i dette på tross av at vi begge har valgt å forbli barnløse, gjør så deres standhaftighet på dette området enda mer beundringsverdig i forhold til hva andre som ikke har noe ønske om å bli forelder opplever av guilt tripping og press.. Hva valget om å avstå fra det store karriærekjøret angår, har det imidlertid vært uttrykt en viss undring over manglende utnyttelse av evner, men det er også alt. Noe press eller uttrykt skuffelse eller misnøye har det imidlertid ikke vært snakk om. Videre, har hverken dette med ikke å ville gifte meg, eller ikke å ville inn på boligmarkedet med mindre det brått skulle skylle manna fra oven ned over meg slik at et boligkjøp kunne gjennomføres uten banklån..

Så det er m.a.o ikke tvil om at min annerledeshet har vært så hinsides lettere gjennomførbar enn hva tilfellet er for andre, at det knapt kan sies sammenlignbart. Men når det er sagt, er jeg imidlertid ikke fullstendig uberettiget for å kunne ta til meg noe av denne æren; For jeg har unektelig en sjelden evne til å ikke ta til meg ting som blir sagt, slik at når f.eks dette med den ønskede barnløsheten er blitt bragt på bane, har jeg i stedet for å føle press, snarere lagt ut om hvordan jeg mener det å få barn bør være det mest gjennomtenkte valg en foretar, osv. Min i overmåte velutviklede meningssterkhet har m.a.o ført til at hangen etter å uttrykke mitt syn på det å gi etter for press, eller på annen måte få barn uten å være 100% klar for foreldrerollen fullstendig har overskygget følelsen av å bli ‘alienated’ i så måte.

Det eneste området jeg har opplevd et viss ubehag i hht omverdens opplevelse av mine livsvalg, har faktisk vært på dette med å leie bolig fremfor å eie. For i et urovekkende stort antalls øyne, er det å ikke ha sitt eget navn oppført på boligen når en har kommet opp i en viss alder rett og slett synonymt med mislykkethet. Og når en da på toppen av det hele har valgt bosted ut i fra det å få de respektive utgifter presset så lavt som råd er innenfor det forsvarlige, så har en jo lagt listen, for å si det sånn. Men non the less, står jeg fullt og helt ved egne valg, vel vitende om at intet er sort/hvitt her i verden. En må m.a.o alltid ofre noe for å kunne oppnå noe annet, og for min del, har dette vært å kunne leve et behagelig liv med den reduksjon i inntekt som naturlig følger det å være herre over en større del av ens tid enn hva folk flest velger seg. Om jeg aldri blir for formuende å regne som restaurantarbeider og blogger, så har jeg imidlertid privilegiet av slikt som å få tilstrekkelig med søvn hver eneste dag, og betrakte den såkalte tidsklemma utenfra, med en lettelse over å få slippe.. Men non the less, så burde folk vitterlig holde seg for gode til å legge føringer for hvordan andre skal leve livene sine, for det er unektelig et ukjent antall skjebner der ute som har latt seg suge med at dragsuget inn i en tilværelse de selv ikke har ønsket…