Om jeg bannet aldri så høyt og stygt i den politisk korrekte kirken i innlegget Mannsdiskriminering, så er det bare å spenne fast sikkerhetsselene for det som kommer nå.. 

For mens det har vært såpass fokus på overgrep/voldsofre den siste tiden at selv norgeshistoriens mest tafatte styresmakter har klart å få en aldri så liten endring i hht erstatningssummer på dette feltet (riktignok skal det vanskelig la seg gjøre å se hvordan den nye lovendringen vil kunne få noen nevneverdig betydning i praksis, men non the less, altså), så slår hjernen min inn på det spor den så ofte gjør i forbindelse med saker der det råder en unison enighet, no questions asked; Den begynner å stille spørsmål! – Og med ‘spørsmål’ i slike anliggende, så mener jeg spørsmål ingen med vettet noenlunde på stell en gang ville vært inne på tanken om å stille.

– Jeg, derimot, har jo vist meg å være borderline blottet for både vett eller forstand i så måte. Følgelig, er det intet av sunn fornuft som hindrer meg i å stille spørsmålet hvorvidt voldsoffererstatningen burde kunne justeres i forhold til angitt grad av egen skyld etter samme mønster som gjelder i erstatningsretten forøvrig? 

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Altså..  Om vi tar utgangspunkt i scenariet som utspant seg i en av nyere tids mest kjente høysterettsdommer, hvor det til slutt blir tilkjent erstatning til ei dame som i fylla klarer å falle ned en lem i gulvet på et festlokale.. Her var toalettene angivelig en etasje opp fra bar- og dansegulv, hvorpå også dette kvinnemennesket med sitt følge på et tidspunkt må tisse. Det respektive fruentimmer blir så ferdig før den hun er i følge med, slik at det, som seg hør og bør, blir hun som hensettes til å vente på følget sitt. Men mens de fleste av oss klarer de to-tre minuttene dette dreier seg om med bravur, og derav ikke foretar oss annet enn å fikse leppestiften e.l, så var dette et menneske som var like skrapet for tolvmodighet som hun var for impulskontroll. Når hun da oppdager at det faktisk er en lem i dette gulvet, som da utgjør taket på nattklubben, som viser seg å kunne åpnes, så kulminerer altså dette her i at hun blir sittende på huk iført sine høye heler og svaie der oppe på kanten av sin utkikkspost over hodene på de festende gjestene en etasje under. – Dvs. hun blir sittende frem til hun går på hodet ned igjennom det respektive hullet, og dermed får et riktig så ublidt møte med dansegulvet..

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i denne dommen nettopp fordi den er så himla åpenbar i hht problemstillingen;

På den ene siden, har vi utestedets skyld i hht at denne lemmen burde vært sikret, hvilket den vitterlig ikke var i det hele tatt, bortsett fra at den var lukket. At rasjonell tenkning tilsier at en lar slikt forbli urørt uten at det hverken behøves stenging eller varselskilt, har langt mindre å si enn en skulle tro. For uansett hvordan en vrir og vrenger på det, så var det en fuollstendig usikret lem i gulvet selv et barn kunne åpne, der åpningen var mer enn stor nok for at en person kunne falle ned. -.Og her vil jeg tro de besøkendes alkohol-svekkede dømmekraft vil dra litt ekstra i den retningen.

På den andre siden, har vi så offerets egen skyld i hht hva en må kunne forlange av voksne mennesker som jeg antar er åpenbar for alle og enhver, og dermed ikke krever noen forklaring.

Ut i fra disse to sidene, ble altså spm. om ansvarsfordeling, der kvinnen til slutt ender opp med å bli tilkjent en erstatning (jeg husker ikke hvor mye- og differansen til kravet i utgangspunktet), i motsetning til lagmannsretten, der de mente at hun selv måtte bære det fulle ansvar for å ha satt seg selv i den situasjonen..

Hvordan har så dette relevans i hht hvorvidt det bør følge et egetansvar i slikt som overgrepssaker??

– Jo, det er grunnet i det faktum at uansett hvor mye det benektes, tabubelegges, og i det hele tatt innføres en null-toleranse å erkjenne som en del av virkeligheten, så gjør ikke det en dritt fra eller til i hht at det er like forbannet en forskjell på det å utsettes for et bakholdsangrep i trappeoppgangen til eget hjem vs. det som måtte utkomme etter slikt som å ha blitt med en eller flere vilt fremmede menn hjem i fylla. Her har en gjerne på toppen av det hele dratt det helt til døren, for så å hyle om voldtekt with all its means i det fyren faktisk ikke tar ordren om å backe ut i det tissefanten skal til å innta erobringen, for å si det sånn.

Altså.. Det er ikke slik at overgriperen fritas for skyld her, da vold- og sexualforbrytelser er- og blir uakseptabelt i enhver setting. Men selv om en aldri så mye ønsker et samfunn hvor virkeligheten er i tråd med norm i hht akseptabel adferd, etikk og moral, så er det ikke slik, og det er vi faktisk nødt til å forholde oss til. For å illustrere dette med et eksempel, så er det like forbudt, uakseptabelt og forkastelig å begå ran og voldtekt i Bronx som det er på Oslos beste vestkant, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, er og blir virkeligheten den at en som hvit, dyrt antrukket kvinne på vei mot minibanken med kortet i hånden er praktisk talt garantert å bli ranet, hvilket er allmenn viten. Verden er slik den er, og ikke slik den bør være, og dette er vi faktisk nødt til å forholde oss til.

Jeg kan faktisk ikke si annet enn at jeg mener det i anledning voldsoffererstatning bør underlegges de samme prinsipper i hht til lemping (- altså fratrekk i erstatningssummen) ut i fra hvilken grad ofret selv må sies å ha økt risikoen for den respektive skaden igjennom uvettig adferd. Vel vitende om at jeg ved å ta til orde for noe slikt i offentligheten begår dødssynden bestående av såkalt ‘overføring av skyld’, så står jeg like forbannet standfast på denne oppfatningen. For det er jo så visst ikke snakk om hverken overføring- eller fratrekk av skyld hos gjerningsmannen i hht den forbrytelse som er begått! Hva han angår, er faktisk å betrakte som uavhengig av det som går på vurderingen av hvorvidt det er faktorer rundt offerets adferd som innebærer en risikoøkning hun enten visste- eller burde ha visst om.

Nå utgjør jo også den volden som foregår i hjemmet en vesentlig del av hva som faller innenfor dette rettsområdet. – Og her vil det selvsagt være særs krevende å få kartlagt hva som faktisk skal kunne forlanges av et offer da det psykologiske grepet som er typisk for slike relasjoner fører til at en slett ikke kan vurdere situasjonen ut i fra hva som fysisk/teoretisk kunne vært gjort. Følgelig, vil det i disse sakene nødvendigvis kreve langt mer i hht hva som med rimelighet skal kunne forlanges av offeret. Men i de tilfeller der det faktisk fremkommer forhold som utover rimelig tvil tilsier en adferd som innebærer å utsette seg selv for risiko mot bedre vitende, så gjelder de samme prinsipper her. En kan f.eks tenke seg et tilfelle der hun er vel ute av situasjonen- og derav gjerningsmannens grep, vel utstyrt med alt fra ‘restraining order’ til voldsalarmer til langt over hodet brått finner det for godt å ta turen hjem til denne ex’en fra helvete for å hente det gjenværende kaffeserviset hun arvet etter sin bestemor, eller noe i den gaten. De følger som så måtte avstedkomme det frafall av sikkerhet ved at HUN oppsøker HAM, er i mine øyne såpass åpenbare at hun iallefall må ta noe av smellen på egen kappe.

Nå kan jo jeg selvsagt kun snakke for meg selv, men jeg evner bare ikke å få tilfeller a-la mitt metaforiske offer for overfallet i Bronx eller det sexuelt utagerende nautet hvis biltur og/eller hjemtur med vilt fremmede menn i fylla, osv får uønskede konsekvenser til å bli likestilt med slikt som overfall av en inntrenger i egen trappeoppgang.  Vel vitende om risikoen for å erklæres ‘persona non grata’ av kvinnegruppen Ottar o.l så vil det å skulle likestille (ev. tilnærmet å likestille) alt av ofre  hva vold- og overgrepssaker angår skjære seg fullstendig i forhold til min rettsfølelse. Vi må kunne forlange et minstemål av selvoppholdelsesdrift av et voksent, opplyst menneske hvis mentale kapasitet befinner seg innenfor norm.For sett at jeg nå skulle komme over et hus med skråtak hvis brannstige er såpass langt ned at jeg får klatret opp på dette taket som i skrivende stund er gitt å være dekket av hålke -is, så er det faktisk min egen forbannede skyld om jeg skulle knekke nakken i møtet med moder jord, og ikke huseier som har plassert brannstigen innenfor rekkevidde, for å si det sånn. -Og dette prinsippet gjør seg like forbannet gjeldende i samtlige områder av erstatningsretten, -tabubelagte eller ei!..