I dag er 10 år gått siden Norge mistet sin uskyld.. – Et tiår har altså passert siden dette helvetes døgnet, som startet med surrealistiske TV-bilder som vitterlig var fra vår egen hovedstad skarve 4 mil unna min ringe bolig, men hvor scenen som utspant seg var hentet fra et krigsområde. Dette (til da) ‘worst possible scenario’ skulle imidlertid vise seg ‘bare’ å være begynnelsen på dette virkelighetens mareritt som i verden forøvrig refereres til som ‘the Norwegian massacre’. Vi fikk kjenne på følelsen av krig denne dagen for 10 år siden, hvorpå vi fikk en bekreftelse på at krig også i dag bringer heltemotet frem i lyset her til lands. Men krig innebærer også en viss grad av svik, hvilket vi også fikk oppleve i løpet av døgnet som for 10 år siden dro et skille i tiden mellom den som var før, og den etter.. 

Det har i ettertiden, naturlig nok, vært en endeløs rekke av debatter, redegjørelser, og alt som ellers måtte være hva angår årsaker til at noe slikt kunne skje, i tillegg til hva som kunne vært gjort annerledes m.h.t håndteringen av situasjonen da den oppsto. Det meste koker ned til at ingen kunne sies å være forberedt på at noe slikt kunne skje, og da spesielt ikke som en enkelt manns verk. I mine øyne er det ‘sommel’ og forsinkelser i forhold til det som sett i etterpåklokskapens lys kunne ha vært fullt forståelig, og noe jeg overhodet ikke har noen problemer med å akseptere.

Videre syntes det til stadighet å bli stilt spørsmålstegn rundt manglende tilgjengelig beredskap i denne sammenhengen, og det er først her det begynner å skurre for mitt vedkommende.. Slik jeg ser det, var det nemlig ikke så mye selve beredskapen det sto på, men hvordan den gitte beredskapen opptrådte, om en kan si det sånn. Jeg kommer nemlig ikke over hvordan en hel sverm av politihelikoptere og båter lastet med tjenestefolk bevæpnet og beskyttet til randen fylte luftrommet liksom de dannet kulissene der de lå og vaket til vanns mens ubeskyttede sivile jobbet som gale med å plukke panikkslagne unger opp av vannet uten å foreta seg en dritt. De som var sikret mot de skuddene som haglet over vannet mellom Utøya og fastlandet var nødt til å ‘kartlegge situasjonen’ før de kunne gå til handling, må vite!.

Var det ikke for alle disse turister og medisinske hjelpearbeidere som gjorde en helt motsatt vurdering enn politiet, til tross for at disse kun var rustet med ei padleåre som våpen og ei t-skjorte til å demme opp for eventuelle skudd, ville antallet omkomne vært enda høyere. – Mye høyere!..
Jeg provoseres grenseløst av det jeg anser for å være tjenestesvikt av verste sort, da de max skulle ha kunnet tillate seg en kjapp runde rundt øya før de kom mannsterke inn for å stanse skytingen og redde de som reddes kunne. Voldsbekjempelse er hva jeg mener er politiets viktigste jobb. De skal være trent og utdannet for å gå inn i situasjoner hvor skytevåpen er involvert. -Det er jobben deres!!
Dette gjelder i hovedsak etaten som sådan snarere enn den enkelte tjenestemann, da disse tross alt handler på ordre. Men ikke desto mindre mener jeg det også foreligger et viss individuelt ansvar her, da det til syvende og sist er det enkelte individ som avgjør hvorvidt de velger å følge de gitte ordre. Ja, et ordrebrudd ville garantert ha ført til at de mistet jobben, og muligens mer til, men det hender faktisk at ting blir såpass ekstremt at dette blir som en bagatellmessig pris å måtte betale. – Og den massakren som utspant seg på Utøya denne sommerdagen for ti år siden, var definitivt et slikt tilfelle..

(foto: tv2.no)

Jeg vil tro 22 juli 2011 har satt sine preg på de fleste av oss; At ett eller annet av det som skjedde på eller i kjølvannet av denne dagen har truffet en eller annen nerve i oss så til de grader at det har endret noe i selv de av oss som ikke kan sies å ha vært direkte berørt av tragedien. Hva som påvirkes hos den enkelte, -hvordan, -og i hvilken grad, varierer selvsagt fra person til person. Ut fra det som har fremkommet i de samtaler jeg har deltatt i, later det imidlertid som at det for en god del har gitt seg utslag i en utpreget frykt for terrorangrep, der det for ganske så mange har gått så langt som til at de vegrer seg for å delta i sammenhenger hvor det vil være mange mennesker samlet. Det kan gjelde alt fra slikt som besøk på utesteder og konserter til det å skulle ta t-banen i rushtiden. -Uansett innebærer det en begrensning i livsutfoldelsen deres.

Selv har jeg imidlertid ikke pådratt meg noen form for frykt som sådan. For mitt vedkommende, ble 22 juli, 2011 istedet dagen jeg mistet tilliten til politiet som beskytter.. I den grad jeg har kunnet føle på hvor jeg ville henvendt meg dersom så skulle skje at jeg kun fikk denne ene muligheten til å tilkalle den nødvendige assistanse for å berge livet, peker alt i retning av det nummeret jeg ville slått ikke ville gått til politiets nødsentral, for å si det slik.. Og når alt kommer til alt, innebærer dette et tap av en form for grunnleggende trygghet som knapt nok  har vært bevisst hos oss som er født og oppvokst i oljenasjonen Norge, og som jeg dermed ikke kan si annet enn at jeg savner..

(Flere refleksjoner rundt 10 årsmarkeringen for 22.juli-massakeren: Hemmeligheten som ble ‘glemt’).