Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Om en snau måned fyller ‘mammas lille go’pudding’ to år. Det vil ikke bare si at hun ikke lenger er for valp å regne, men at hun har doblet alderen sin siden denne tiden i fjor betyr at hun også har hatt dobbelt så lang tid på å opparbeide seg nye prinsessenykker. – Og den siste nykken i så måte, er at det høstregnet som var helt problemfritt i fjor, brått er synonymt med pottesur, tilnærmet turnekt i år.
Men det er ikke dermed sagt at hennes forhold til det våte element på noen måte følger noe logisk mønster! Er det opphold og bakken generelt sett ikke er mer våt enn at det er til å leve med, så hender det både titt og ofte at hun går ‘all in’ for å finne den største vanndammen/bekken som hun kan ta ‘rennafart’ og hive seg uti. – Forstå det den som kan, for her må jeg bare melde pass..
Mannen som, under hakket mer normale omstendigheter, kunne blitt en slags virkelighetens Espen Askeladd, har vist seg alt for gal til å vinne nevneverdig av kongeriket. Men prinsessen vant han nå iallefall, og i dag har den mye omtalte skandaledokumentaren om paret blitt sluppet på Nettflix..
Prinsesse Martha Louise og Durek Verret (foto: The royal watcher)
Som så mange andre over det ganske land, var jeg selvsagt nødt til å få med meg dette programmet etter å ha sett traileren der det første som vises er paret som sitter å ‘laller’, for så at de dundrer på med et par, mildt sagt, kontroversielle Durek-utsagn med prinsessen sittende ved siden av og nikke bifallende.
‘Dette blir juicy!!’, tenkte jeg, forventninsfull som et barn, i det jeg klikket inn på den respektive streaming-kanalen.
Men sett opp i mot den hasardiøse, hårreisende galskapen jeg, -godt hjulpet av en samlet norsk presse hadde hypet det opp til, kan jeg vel ikke si annet enn at det ikke nådde opp til den forventede sjokkfaktoren:
– Ja, Durek Verret var jo seg selv lik han, men bortsett fra underholdningsverdien av den åndssvake ‘lallingen’ nevnt innledningsvis, var det vel intet nytt under solen, for å si det sånn. For det meste fremsto de vel som et relativt normalt par med tre tenåringsdøtre, så langt jeg evnet å se. – Bortsett fra én ting..
Verrets ærlige berettelse om mottakelsen han fikk av kongen og dronningen. I følge tidligere uttalelser, har jo dette forholdet blitt omtalt som tett innpå utelukkende rosenrødt, med Harald og Sonja som milde rettledere som med kjærlig hånd har støttet og hjulpet den ‘stakkars’ intetanende amerikaneren på rett royalt korrekt spor etter hver skandale. Fra mitt ståsted, har jeg derfor lurt litt på hva disse to er laget av, da det i mine øyne syntes klin umulig å bevare fatningen og ‘a straight face’ i det den nye svigersønnen tropper opp til det første møtet iført en særs fargerik kimono..
Jeg flirte godt da det kom frem at Harald og Sonjas reaksjon på shamanen syntes å ha innehatt en langt mer normal grad av sjokk enn det bildet som er blitt malt av deres forhold til Durek Verret.
At Shaman Durek kunne gli knirkefritt inn i noen familie er jo borderline umulig å kunne se for seg, -for ikke snakke om i den kongelige. Så her etterlot den sjokkerende betroelsen om at innlemmelsen i den kongelige herd i realiteten syntes å ha gått langt i fra så knirkefritt som det ble gitt uttrykk for tidligere en nærmest absurd følelse av en 180 graders snuoperasjon av realiteten der kongeparet brått ble røsket tilbake til norm.
Forøvrig, har vi jo merksnodigheten ingen, av en eller annen, for meg, ubegripelig grunn, har nevnt med et ord; Maud Angelica. Altså prinsessens eldste datter, som drar konseptet ‘kunstner-freak’ så til de grader langt med de mest latterlige opptegninger i ansiktet og villeste hårfarger, at det får selveste familien Nerdrum til å fremstå som den reneste A4-flokken til sammenligning.
Selv syntes jo jeg sånn glad-galskap er artig.
Og glad-galskap er vel et gjennomgående god betegnelse på hele denne prinsessefamilien. For om Dureks shamanisme er aldri så hjemmehørende langt ute i ‘la-la-lamd’, og prinsessens englegreie følger hakk i hel, så er disse folka iallefall IKKE kjedelig!!
Tidligere denne uken ble altså Charlie Kirk, mannen som i full offentlighet mente at de årlige drapene var verdt det å kunne bevare den tryggheten han mente the 2nd amendment gav, selv offer for den våpenloven han var en edsvoren tilhenger av. Og som om ikke det var mer enn nok, kunne ikke timingen for dette drapet falt heldigere ut for verken president Donald J. Trump personlig eller det å få dysset ned en skoleskyting til det maksimale..
Først og fremst må det gjøres klinkende klart at politisk motivert vold- for ikke snakke om drap er fullstendig uakseptabelt, uansett hvem det dreier seg om og hvor avskyelig det de står for måtte være i omverdenens øyne. Å ha ytringsfrihet, innebærer at selv de hvis ståsted er det mest avskyelige ifølge den gjengse oppfaning, må tillates uttrykt i offentligheten.
Og Charlie Kirk føyde seg vitterlig inn blandt de mest ytterliggående representanter for menneskelig ondskap hvor vi finner folk som Hitler, Himler & resten av naziregimet, Napoleon, Stalin, Kim-familien i Nord-Korea, Taliban, etc. Ikke sånn å forstå at han utførte denne ondskapen rent fysisk, men det skyldes etter alle solemerker ikke annet enn at omstendighetene ikke tillot det. For når en, i fullt alvor, går ut og taler til fordel for gjeninnføring av offentlige henrettelser, hvor han på toppen av det hele så for seg det hele sponset av merker som Coca Cola, så har en vitterlig lagt listen. Og ellers kan jo f.eks nevnes at han var klinkende klar på at dersom hans 12 år gamle datter var blitt gravid som følge av voldtekt, ville det ikke vært snakk om abort der i gården selv om det sto om livet. – Så mye for ‘pro life’, m.a.o.
Som nevnt innledningsvis, var altså dette her en edsvoren tilhenger av å bevare ‘the 2nd amendment’, hvilket vil si bestemmelsen som gir USAs borgere tilnærmet fritt leide til å skaffe seg våpen. Men den godeste mr.Kirk skal i det minste ha cred for ærligheten i hht at han gav flatt faen i de nærmest talløse liv som årlig går tapt som følge av denne friheten i form av følgende uttalelse:
«I think it’s worth it to have a cost, unfortunately, of some gun deaths each year so that we can have the 2nd amendment to protect our other God-given rights.»
Selv om jeg aldri har ansett meg selv for å inneha nevneverdig med skills innen tankelesing, kan jeg allikevel ikke si annet enn at jeg er rimelig sikker på at Charlie Kirk aldri så for seg den minste lille mulighet for at en priviligert, hvit, såkalt kristen-konservativ mann som han selv kunne bli en av de drepte han mente det bare var å gi faen i.. I denne konteksten, kommer en jo ei heller utenom paradokset i denne edsvorne abortmotstanden under flagget ‘pro life’, da dette livet han hevdet å være en slik forkjemper for tydeligvis var begrenset til den tiden det enda ikke var født. For så snart ungene er født, kommer ikke verdien av livene deres ikke engang i nærheten av den verdien retten til å inneha allverdens skytevåpen, no questions asked, for Kirk, Trump og resten av MAGA -bevegelsen.
Og når vi først er inne på dette med skoleskytinger og generell amerikansk ‘gun violence’, så kunne jo ikke engang Satan selv ha orkistrert sin egen død mer i tråd med det livet som var levd enn slik det skulle forløpe seg med Charlie Kirk: For ikke bare har vi ironien i at mannen som var MAGA-bevegelsens talsperson for bagatelliseringen av liv tapt som følge av de talløse skoleskytingene ble skutt da han talte på et universitet. Hans død sørget også for å stille skoleskytingen som, da jeg sist sjekket, hadde kostet tre barns liv, fullstendig i skyggen. Følgelig sørget altså hans endelikt for å unngå at skoleskytingen fikk den oppmerksomheten fortjente, og derav at motstanderne av en av MAGAs hjertesaker fikk ytterligere ‘vann på møllen’..
Dermed har vi kommet frem til det punktet på programmet som omhandler det som umiddelbart slo meg da jeg fikk nyheten om Kirks død: Timingen for dette her kunne ikke vært mer ideell for MAGA-bevegelsens vandrende katastrofe av en president; Donald J. Trump.
President Donald Trump og Jeffrey Epstein var bestekompiser. Her sees de to sammen med hhv Melania Trump og ‘casa Epsteins’ ubestridte dronning, den nå trafficing-dømte Gislaine Maxwell. (foto: Davidiv studiores / Getty images)
At han brått kunne stå frem som den sørgende pårørende av et politisk drap, med all den sympati som dette (vanligvis) medfører i det ofrene for hans edsvorne BFF gjennom 90 og 2000 -tallet, Jeffrey Epstein, akkurat hadde rukket å gå ut med at de selv ville offentliggjøre listen over mannens nettverk av høytstående seksualforbrytere og pedofile som følge av at Trump for enhver pris vil unngå at Epsteins egen offentliggjøres, vekket min umiddelbare mistanke: Med tanke på hvordan Trump til fulle har vist hvordan han gir flatt faen i hvem- og hvor mange liv som må ofres for å kunne redde seg selv, må je ærlig innrømme det ikke ville forbauset meg så mye som en smule dersom det skulle komme frem at Trump hadde orkistrert hele driten. Når sant skal sies, var dette drapet så til de grader perfekt timet m.h.t å få vendt oppmerksomheten bort fra det møkkalasset som var i ferd med å treffe presidenten i fleisen med en styrke som potensielt kan få ham kastet ut av det hvite hus, at jeg bare ikke evner å svelge at det KAN være tilfeldig, sånn helt uten videre. All erfaring jeg har gjort i løpet av min tid på planeten tilsier nemlig at det er en grense for hvilke tilfeldigheter som faktisk ER tilfeldig, og drapet på Charlie Kirk i det eksakt samme momanget som the Epstein-files er i ferd med å jevne ham og hans presidentskap med jorden, er intet mindre enn yppersterepresentanten for slike tilfeldigheter. Følgelig, vil det faktisk overraske meg langt mer om det skulle bli ugjenkallelig bevist at verken Trump selv- eller noen av hans ihugede MAGA-tilhengere ikke har hatt en finger med i dette spillet enn jeg blir dersom det motsatte blir bevist. Men siden det så langt jeg har kunnet se ikke er en kjeft som har våget seg frempå med så mye som et spørsmål i den retningen, holder jeg vel ikke akkurat pusten i påvente av at FBI (eller hvem nå det er som er ansvarlig for etterforskningen i slike saker ‘over there’) vil gjøre det som må til for å komme til bunns i anliggendet.
Fra mitt ståsted, er faktisk det mest påfallende- og ikke minst skremmende som har fremkommet i kjølvannet av dette drapet, er antallet norske/skandinaviske støttespillere av den amerikanske idiotbevegelsen vi kjenner som MAGA som har blitt bragt til overflaten. At det finnes representanter for yttergrensene på både høyre og venstresiden her til lands var jeg selvsagt fullt klar over, men at det også popper opp representanter for den amerikanske ignoransen her til lands, må jeg ærlig innrømme satt meg litt ut et øyeblikk. Men vel vitende om at religion er religion, og dermed roten til praktisk talt all den menneskelige faenskap som er blitt begått gjennom de siste årtusner, så ble det nå bare med det lille øyeblikket før jeg gjenvant fornuften. Kristenkonservativ eller muslimsk fundamentalist er og blir poteto-potata når alt kommer til alt. Derav har vi m.a.o nok en situasjon som taler sitt tydelige språk i hht hvordan vi kan unngå å bli hentet inn av den amerikanske idiotutviklingen her til lands; Få religion til helvete ut av den norske offentligheten, liksom det må bli slutt på å la dette være et allment akseptert virkelighetsbilde. Religioner er skapt for- og av mektige menn med behov for det ultimate verktøy i hht å kunne kontrolere massene som puppet-dukker, og that’s it.
‘The pels’ angels’ er vidt forskjellige i lynne, hvilket selvsagt gir seg til kjenne i hht hvor lett de lar seg irritere, liksom hva- og/eller hvem de irriterer seg over..
Dolly, aka frk.Fres, må vel sies å ha en generelt begrenset terskel i hht hva som kan tolereres av firbeint fjas, men hun har også en riktig så kjærlig side som utvises til samtlige med unntak av hennes sort-hvite nemisis ved navn Knert.
..- Og det hjelper nok neppe på denne svært så begrensede ‘Knerte-tolleransen’ at det eneste som kan få frem så mye som en antydning til irritasjon fra hans side, er båndet til hans BFF og edsvorne partner in pranks, Jack Russel-terrieren Leah.
For Leahs del er det to ting som har det med å få henne til å gå fullstendig fra forstanden:
1) Å få ut ting fra sånt som ‘godteriballen’, stjålne pakker med hundegodis og, som demonstrert her, den forbannede ‘tute-saken’ som gjemmer seg inn i ‘Gakka’, av hvilken Gakka X nå har rukket å føye seg inn i rekken som har nådd sine endelikt som følge av utvist behandling.
2) Å bli utsatt for eldstemann- og ‘mafiaboss’ Ruskens firbeinte versjon av den famøse søskentergeteknikken ‘luften er for alle’. I tobeint utgave forløper jo denne seg ved at det veives rundt offeret mens man gjentar nevnte setning som et mantra. I katteform, foregår den så ved at den tergende legger seg på rygg og spreller med beina forran sitt offer.
Hva Rusken angår, kommer det helt an på dagsformen hvor lett han lar seg irritere- og ikke minst hva han lar seg irritere over. Er han i det grumpy hjørnet, faller sånt som det å få dette hersens kameraet opp i ansiktet skjelden i god jord, for å si det sånn. – Og er han først i det hjørnet, skal det også særs lite til fra de andres side før det vanker et velrettet potespark i de lodne bakender.
Og sist, men så avgjort ikke minst, har vi Leahs ikke-eksisterende respekt for de langhåredes haler og kinnpels.. Selv om hun vet så indelig vel konsekvensen av å tøye strikken for langt hos spesielt Tufsa, rekker hun knapt å nå frem til ‘mutter’n for å få sladret etter å ha fått en rett venstrepote over nesen før hun beiner tilbake i den hensikt å få tatt nok et nyp i denne altoppslukende kinnpelsen..
Da har jeg atter en gang utført min borgerlige plikt ved å ta turen til angitt stemmelokale for så å få den valgte stemmeseddel registrert før jeg egenhendig sendte den inn gjennom postkasseåpningen i den boksen som refereres til som stemmeurnen. Atter en gang har jeg travet ens ærend til det angitte lokalet for å utøve demokratiet i praksis uten at det i det hele tatt streifet meg som en mulighet at denne stemmegivingen kunne innebære den minste risiko for verken liv eller helse. Som alle de andre valgene som er blitt avholdt siden jeg ble stemmeberettiget som 18 åring, var det utelukkende vennlighet, smil og imøtekommenhet å se, både hos stab og medborgere på stedet. Det var da det slo meg; Dette er faktisk ingen selvfølge i det hele tatt!..
Verdien av dette slo ned i meg som et lynnedslag i det jeg entret lokalet med den følge at dette faktisk ble utslagsgivende for hvilken stemmeseddel jeg endte med å ta med meg ut av avlukket under stortingsvalget 2025..
Jeg dro faktisk hjemmenfra med alle intensjoner om å stemme blankt, da de partiene jeg er enig med i klart flest saker, også er de partiene som står for de absolutte ‘deal-breaker’ne for mitt vedkommende. Men i det denne erkjennelsen av at den 100% tryggheten vi norske velgere har til fritt å kunne foreta våre valg som jeg i all min tid har tatt for å være den mest selvsagte ting i verden, faktisk er alt annet enn en selvfølge om en ser på verden i sin helhet slo ned ‘like a ton of bricks’, så kom jo denne selvsagt sammen med et tilsvarende ønske om å gjøre mitt for at vi også i fremtidens Norge vil kunne ta slike stemmeavgivninger som en selvfølge.
Fortrinnet med å være teoretisk- fremfor praktisk anlagt har jo, i bunn og grunn vist seg å være begrenset til skoleårene, men nå skulle det brått vise seg ubetalelig. Toppetasjen tok, i denne halvpaniske velgers plutselige åpenbaring, form av en ren, skjær scanner som raste igjennom alle de partiprogram jeg har lest, huket av med blått for enig og rødt for uenig, for så å forkaste igjennom de siste halvannen til to månedene for å rekke å spa frem partiet som jeg anså best skikket til å kunne ivareta et fritt og demokratisk Norge i løpet av den tiden det ville ta å gå fra inngangen til anvist avlukke.
Da jeg så fulgte de anviste piler ut av lokalet etter å ha funnet min fanesak i grevens tid, var det med en enda sterkere følelse av denne nasjonalromantiske erbødigheten som hører valgdagen til enn tidligere.
At jeg har foretatt mitt valg ut i fra mine verdier og prinsipper er nå en ting. Hva som faktisk er av reell betydning er at så mange som mulig av oss har foretatt tilsvarende subjektive valg basert på hvilke verdier som veier tyngst for den respektive velgeren i det valgseddelen slippes ned i boksen etter å ha fått sitt stempel. Det er DETTE som er demokratiet i praksis, med den følge at det å delta ved valg er en absolutt forutsetning for at denne styreformen lar seg gjennomføre. På bakgrunn av dette, er det lite som provoserer meg mer enn disse som avstår fra å delta med begrunnelser som at ‘deres stemme ikke gjør noe fra eller til uansett’, eller at de ikke holder med noen av partiene, for ikke snakke om den med ‘at det går til helvete uansett’.
– Dette til tross for at de, paradoksalt nok, faktisk har rett, for den innstillingen innebærer en 100% garanti for at det faktisk VIL gå til helvete! Har man ikke klart å finne frem til et parti en anser verdig ens stemme, neivel, så stemmer man blankt. Og dersom du lever i den villfarelse at en blank stemme er synonymt med ingen stemme, så kunne du ikke vært mer på ‘bærtur’. Det er nemlig ingen stemmealternativ som krever så få som den blanke i hht å kreve en generell endring i den rådende politiske policyen landet styres etter.
Om noen få timer får vi altså vite hva som blir utkommet i det vårt folk nå har talt, og med det vil jeg ønske samtlige valgdeltagere lykke til.
Selv om temperaturen fremdeles er høyst behagelig her på østlandet, er sommeren 2025 ugjenkallelig over. Og selv om høsten har aldri så mye flott å by på, er det allikevel litt trist og vemodig i det august glir over i september..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Knert (bildet) er blant de som legger seg rett ut og ruller hver gang vi møtes utendørs, og når hans edsvorne BFF, Jack Russell-terrieren Leah også er med, så tar det fullstendig av. Uansett vær og underlag, går han rett i vater med beina sprellende i været mens han ruller seg rundt, frem og tilbake, frem, tilbake og frem igjen, i det uendelige. Det er liksom ikke måte på til gjensynsglede, og det er like intenst om det dreier seg om 5 minutter eller flerfoldige timer siden siste møte.
Knert er litt av et paradox sånn: På den ene siden er han glad i å være ute på tokt, mens han på den andre siden også er en mammadalt av dimensjoner, for ikke snakke om den kjærligheten han har for sin logrende bestevenn og søster i ånden. Her er storslåtte gjensynsscener m.a.o noe som gjerne finner sted flerfoldge ganger daglig.
I fjor sommer ble Zaniar Matapour idømt en sikringsdom pålydende 30 år (med et minimum på 20 års fengsel) for masseskytingen utenfor London pub i Oslo natt til 25. juni 2022. Dette er den strengeste dommen som er avsagt av en norsk domstol noen sinne. Med den dommen i boks, er det Arfan Bhatti som står for tur. – Matapours edsvorne BFF som aktoratet mener var bakmannen til terrorhandlingen står i tillegg tiltalt for forsøk på å inngå avtale med IS om ytterligere terrorhandlinger.
Spørsmålet blir da om ikke Bhatti bør ilegges en tilsvarende sikringsdom som den som ble Matapour til del, til tross for at han rent fysisk ikke har begått noen drap i denne sammenhengen..
Arfan Bhatti hadde åpenbart blitt rådet til å legge igjen den velkjente islamist-habitten hjemme, og stilte nyfrisert- og ikke minst nybarbert i retten. [foto: Håkon Benjaminsen / NRK]
Til tross for at den viden kjente islamisten, Arfan Bhatti, befant seg i Pakistan da bestekompisen Zaniar Matapour gikk bersjerk med et automatvåpen i Oslo sentrum i forbindelse med Pride-arrangementet som var ment å skulle gå av stabelen den påfølgende dagen, tok det ikke lange tiden før han ble koblet til saken, mistenkt for medvirkning. Kort oppsummert får man så, etter mye om- og men, fyren utlevert i tide for å vitne i saken mot Matapour, som altså ble avsluttet i begynnelsen av juli i fjor.
I utgangspunktet, var Bhattis tilknytning til saken “kun” presentert som en av ‘gjengen’ av islamister som man mente (-og fremdeles mener) hadde bistått og støttet Zaniar Matapour i planleggingen/forberedelsene til terrorhandlingen. Ut i fra den tiltalen som nå ble presentert for retten, kan iallefall ikke jeg forstå det som ble fremlagt på noe annet vis enn at han antas å ha hatt en langt mer sentral rolle i det hele enn som så. For selv om tiltalepunktet som gjelder 25 juni-skytingen fremdeles står som ‘medvirkning’, så ble det hele satt i et langt mer graverende lys i det aktoratet mener å kunne bevise at Bhatti faktisk var bakmann og tilrettelegger for handlingen. Dette ansees i bunn og grunn å kunne bevises ved at det var Bhatti som sørget for våpen og utstyr, i tillegg til at de to skal ha hatt tett kontakt også etter at Bhatti dro til Pakistan, hvorav en god del av denne kommunikasjonen skal ha foregått via krypterte meldingstjenester og den slags.
Til venstre ser vi en screen-dump fra kommunikasjonen som ble foretatt fra Bhattis konto på den krypterte meldingstjenesten Telegram. [foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB / Politiet]
Dette er jo mer enn galt nok for å falle inn under rammene for ‘fare for rikets sikkerhet’, spør du meg. Men Bhatti stopper vitterlig ikke der. I tillegg til tiltalen om medvirkning til masseskytingen, skal han nemlig ha gått ‘all in’ for å få en avtale med den famøse terrorprganisasjonen IS (Islamic State) om ytterligere terrorhandlinger på beina. Til alt hell, skulle det imidlertid vise seg at kontakten hans i dette anliggendet var en ‘under cover’ -agent, slik at det i stedet for ytterligere død og fordervelse istedet endte med at utysket ble sperret inne bak lås og slå.
Men ikke desto mindre kan iallefall ikke jeg verken fatte eller forstå annet enn at Arfan Bhatti utgjør den regelrette definisjonen av hva som faller inn under begrepet ‘fare rikets sikkerhet’. Så langt jeg evner å se, utgjør en Arfan Bhatti på frifot en minst like stor fare i hht å begå terrorhandlinger på norsk jord som Zaniar Matapour, selv om han befant seg aldri så langt unna åstedet for masseskytingen natt til 25. juni 2022. Følgelig, blir altså den eneste rettmessige dommen hva som på godt norsk heter seg å sperre ham inne, for så å ‘pælme’ nøkkelen herfra til helvete.
Nå har også Tufsa og Dolly (katter) fått vært med til hundeparken for å leke! Men når sant skal sies, syntes vel i grunnen reaksjonen deres i hht dette stedet å være forbløffelse over at Leah (Jack Russell-terrier) brått ble sluppet løs til fri utfoldelse – Som om hun brått var blitt en katt med evne til å passe på seg selv. liksom! Og som om ikke det var nok, var hun jaggu freidig nok til å tro hun var blitt gjeteren deres også..
Å få til noen hundeaktiviteter med kattene til stede viste seg fort å være fullstendig fåfengt, da alt av fokus ble dedikert til den selvpålagte oppgaven å holde gjengen samlet.
Søstre i ånden, om så de aldri så mye har forskjellig artstilhørighet.
Verdens vakreste ‘vofs’, inside-out.
Tufsas unike tegninger og multifargede pels gjør henne til en pus man ikke kan unngå å legge merke til.
Liten pus, gigantisk personlighet.
Guess who!
Når så Leah møtes av sin edsvorne BFF, Knert, i det vi skal til å svinge inn på boligfeltet, fikk turen den perfekte avslutning for hennes del.
Så sent som i 2009, blir menneskeheten introdusert for et paranormalt fenomen som samtlige (med unntak av små barn) vil ta del i så snart de blir fenomenet bevisst; Det dreier seg om globale feilminner som er så alt for detaljert- og deles av så alt for mange til at de kan avfeies.
Vi snakker om fenomenet som går under betegnelsen Mandela-effekten..
I 2009 oppdaget ikke bare forfatter Fiona Broome at hun hadde båret på et feilminne bestående av at Nelson Mandela døde mens han fremdeles var fengslet i årevis, men at hun delte dette minnet med et uhorvelig antall mennesker over hele verden. (foto: Getty images)
Vel.. Vi får vel begynne med begynnelsen, -som faktisk var tilnærmet så ‘jalla’ som parallelt univers-teorien lyder;
Det hele begynte altså med at forfatter Fiona Broome ikke bare ble seg bevisst på at hun i årevis hadde båret på et feilminne bestående av at anti-apartheidaktivisten Nelson Mandela døde i fengsel på slutten av 80-tallet, og ikke i 2013 som han faktisk gjorde, men at hun delte det eksakt samme feilminnet med et uhorvelig antall andre mennesker spredt utover hele verden. Og når først dette kollektive feilminnet kom for en dag, har det formelig rast på med tilsvarende globale feilminner.
Fenomenet består altså kort og godt av falske minner som av en eller annen uforståelig grunn går igjen hos en uforholdsmessig stor del av befolkningen. Nå var imidlertid ikke Broomes delte feilminne ang. Mandelas død det første av sitt slag, men det var det som slo igjennom hos vitenskapen. I dette tilfellet lot det seg nemlig simpelthen ikke gjøre å forklare det med ting og tang som hefter ved menneskehjernen, slikt som f.eks at den har en lei tendens til å tilpasse det som sees og høres etter hva den syntes passer. I så tilfelle, måtte nemlig det respektive feilminnet om Mandelas død ha stoppet der. I utgangspunktet er det nemlig ikke SÅ rart at man husket feil i dette anliggendet, da mannen faktisk må sies å ha hatt en fot i graven på det respektive tidspunktet. Men når så det kollektive feilminnet strekker seg til detaljerte minner fra den (angivelig) TV-sendte begravelsen til avisoverskrifter, etc, så hadde det hele brått gått langt utover alle proposjoner der det kunne forklares med menneskehjernens nedarvede ‘bugs’.
Mitt første møte med Mandelaeffekten, var da jeg ble gjort oppmerksom på den ikke-eksisterende monokkelen til denne karen.
Selv var jeg imidlertid blant de som hadde minnet om Mandelas livsløp på stell. Men som sagt, slo dette fenomenet ned som ei bombe i vitenskapens verden, slik at det i kjølvannet av at det nevnte globale feilminnet ble kjent er blitt avdekket en rekke andre feilminner av samme uforklarlige unisone rekkevidde, hvorav også jeg skulle få mine WOW -opplevelser. For det skulle nemlig vise seg at jeg innehar riktig så mange klare minner om ting og tang som aldri har funnet sted, hvilket nærmest er garantert også vil gjelde dere. Her følger et par eksempler på ting som avstedkommer det nøyaktig samme feilminnet hos en uforholdsmessig stor andel av verdens befolkning.
Dette er feilminnet som gjorde at jeg virkelig fikk øynene opp for det ‘spooky’ ved dette fenomenet. Jeg kan nemmelig enda ikke begripe at den versonen av figuren avbildet over jeg så tydelig husker i realiteten ikke har noen monokkel. Dernest fulge det på med delte feilminner også hos meg, som f.eks at Pokemon-figuren Piccachu faktisk ikke har sort haletupp, at originalfiguren av Mikke Mus ikke har de bukseselene jeg så tydelig husker at han har, og ikke minst at det berømmelige sitatet fra Snøhvit og de 7 dverger er feil.. Den onde stemoren sier nemlig ikke ‘Mirror, mirror on the wall, who’s the fairest of them all’. I realiteten sier hun nemlig ‘Magic mirror on the wall..’
Her skal det imidlertid sies at en god del av de feilminner som nå er å finne under Mandela-flagget etter alle solemerker har sin forklaring i menneskehjernens nevnte tendens til å utforme sanseinntrykk etter egen forventning. Følgelig, plasserer jeg glatt ‘Mandela-minnet’ bestående av at ‘Aqua-Lene’ synger ‘I’m a Barbie girl, in a Barbie world’ istedet for ‘..in THE Barbie world’ glatt i den båsen, og sånt som den Piccachu-greia går glatt samme vei. Noe helt annet blir det imidlertid når det kommer til at jeg, i likhet med et uhorvelig antall mennesker verden over, klart og tydelig husker å ha lært at USA er bestående av 52 stater på skolen. Selv “husker” jeg til og med å ha fått feil på min besvarelse bestående av de korrekte 50 stater, som da ble rettet til 52!!
Ei heller evner jeg å mane frem noen tenkelig grunn til at hjernen min- i likhet med den til de øvrige av etterkrigstidens befolkning som har dette feilminnet, skal legge en monokkel til en illustrasjon, så jeg er iallefall ikke et øyeblikk i tvil om at det er noe vi fremdeles ikke har greid å finne ut av som ligger til grunn for en viss andel av disse kollektive feilminnene.
Vi er bare kapable til å oppfatte en liten dråpe i det havet bestående av den totale virkeligheten. (foto: NASA / James Webb telescope).
Teoriene er mange, men hittil har altså ingen klart å finne ut av hva som forårsaker disse kollektive feilminnene. Som nevnt, er det de som tror hele forklaringen ligger i hjernen, mens andre tror det kan skyldes en typ kollisjon med nærliggende univers slik at det har skjedd en utveksling av tidslinjer. Videre, er det de som antar at forklaringen finnes i kvantefysikkens merksnodige verden, mens de mest dramatiske faktisk anser dette her som en indikasjon på at hele virkeligheten, slik vi kjenner den, er i ferd med å smuldre opp.
Om jeg skulle satt penger på en teori, ville jeg vel gått for at en god del av de har sin forklaring i menneskehjernen, mens jeg for de øvrige, de jeg ser på som de virkelige Mandela-effektene, ville gått for å ha sin forklaring i de høyere dimensjonene. Men mine ideer rundt dette fenomenet er ikke noe mer vettige enn en hvilken som helst annens, så..
