Her i huset er det et latterlig høyt forbruk av kosedyr. De kjøpes jo inn til Leah, og som det fremgår av bildet over, er hennes ‘kos’ i overkant voldsom, om en kan si det sånn. Når sant skal sies, foregår det en reinspiket tøydyrmassakre her!
Favoritten hennes er ‘Gakka’, og her ser vi henne i det hun bærer ‘Gakka VIII’ hjem fra butikken. Når sant skal sies, er ‘Gakka’ av en helt elendig kvalitet, da jeg mener en hundeleke faktisk bør tåle at en hund leker med den. Men den kvakker nå iallefall i utgangspunktet, hvilket Leah syntes er hinsides morsomt, så da lever vi godt med at det blir relativt hyppige fornyelser.
Å ha kosedyr selv har blitt et mission impossible med ‘The pels’ angels’ i hus, men når det er sagt, er det jo disse som er verdens beste kosedyr!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Atter igjen har jeg vært i det kunstneriske fotohjørnet, altså…
Kort oppsummert, har jeg en glasskule med en spiralgalakse inni som er tatt bilde av liggende på et sort, glatt underlag i et rimelig mørkt rom. Dernest er det kjørt på med kontrast og highlights for å tilføre litt ‘bling’ til de respektive stjernene, for så å duse ut konturene av kulen for mystikkens skyld.
Som regel gjør jeg fint lite med de natur- og dyrebildene jeg legger ut, og det jeg gjør er kun å kjøre en enkel auto-optimizer på farge, skarphet og kontrast for at de skal komme ut så naturtro som mulig. Men det er jo artig å være litt kreativ innimellom også!
Verden har som kjent gått fullstendig fra forstanden, og det er ikke lenger så enkelt som at det en anser for å være det gode kjemper mot det en regner for den onde motpolen. I hurtig økende grad, har vi i stedet måttet forholde oss til at de to motpoler i de respektive issues er et tilsvarende onde.
I et forsøk på å navigere i denne surrealismen, tar jeg derfor for meg disse motstridende onder for å se om det lar seg gjøre å finne ut av hvem/hva som er verst. Og denne gang, består de respektive onder av..
Her står vi, m.a.o ovenfor hva som fremstår som et regelrett ‘mission impossible’ her, i det vi skal forsøke å finne ut av hvem som er verst av de to domminerende terrorvelder i ondskapens akse; Nemlig Taliban og Islamic State, -eller IS..
Vi snakker altså her om de to ledende grupperinger innen islamistisk ekstremisme, der begge faktisk har sin tilhørighet blant sunnimuslimene. De er dermed begge svorne tilhengere av at sharia i sin mest bestialske fortolkning skal råde i hht lov og rett, liksom kvinner har en tilsvarende ikke-eksisterende verdi. Videre råder et identisk blodhat mot alt innen den vestlige kultur og levesett, liksom de verdsetter selvmordsbombing som terrorform like høyt. Den eneste forskjellen som i utgangspunktet kan spottes mellom de to grupperingene og deres regimer, er i utgangspunktet ikke annet enn at Talibans kvinner er påtvunget bhurka, mens de i IS istedet har valgt å gå for den tilsvarende heldekkende nikaben. Sistnevnte har riktignok ikke gitter for øynene, men bhurkaen har til gjengjeld den lyse blåfargen i motsetning til den heten som må avstedkomme inne i den ravnsvarte niqaben, så her vil jeg vel i utgangspunktet anse det som hipp som happ. For min egen del, ville jeg vel vært tvunget til å velge bort det frie utsynet, da mine helnorske gener neppe ville klart å overleve varmen med de kullsorte gevantene under ekvators sol.
Men til tross for at det altså tilsynelatende dreier seg om ‘two pieces in a pot’ hva ekstremisme og ukultur angår, er de to grupperingene de bitreste av fiender. Så til de grader graverende er hatet mellom IS og Taliban at det eneste de hater mer enn det vestlige er hverandre..
Taliban:
Al-Qaida er, kort fortalt, å anse som Talibanernes elitestyrke innen terror, og som også kunne finne det for godt å operere utenlands, til tross for at Taliban i utgangspunktet ikke bryr seg med verden utenfor Afghanistan.
Altså.. Da Sovjetunionen gikk til krig mot det talibanstyrte Afghanistan på 80 -tallet, strømmet det på med erkemuslimske unge menn for å bistå. Og en av disse tilstrømmende krigere var en riktig så velstående Saudi-Araber ved navn Osama bin Laden.
Han hiver seg imidlertid ikke bare inn i kampene på lykke og fromme, men tar først turen til Pakistan, der han slo seg sammen med den sunnimuslimske teologen Abdullah Azzem. Disse to oppretter så en slags rekrutteringsinnstans, hvor de ved hjelp av Bin-Ladens formue får finansiert både reise, opptrening og militært utstyr til de som måtte ønske å bistå. Da russerne så trekker seg ut av landet, er de to rekruttererne skjønt enige om nødvendigheten av å kunne kjempe for islam på den internasjonale arena. Hvorfor dette ble ansett for en slik nødvendighet når regimet de hadde sin tilslutning til aldri hadde så mye som tenkt tanken på å ta sitt horrible regime utover Afghanistans grenser, har jeg vel fremdeles ikke klart å forstå meg helt på, men non the less, altså.. Når vi så skrur tiden frem til den 11.09.2001, har det iallefall vokst frem et såpass agg til vesten- og USA blant de afghanske talibanerne- med en ditto hevngjerrighet at disse eliteterroristene endelig får sin etterlengtede sjanse til å sette seg selv på kartet ved å dundre sine kaprede fly inn i de to tvillingtårnene + pentagon.
Grunnet deres forkvaklede fortolkning av begrepet ære, trer de umiddelbart frem for å gjøre klart for verden at det respektive blodbadet var deres verk, hvorpå Talibanerne så hev seg på ved å proklamere at det var de som sto bak Al-Qaida igjen.
Selv denne helvetesdrakten har Taliban besluttet er for mye forlangt for Afghanistans kvinner. Her får de tross alt benyttet begge øynene til å se gjennom gitteret. (foto: Mohd RASFAN / AFP)
Islamic state, aka IS:
Da det respektive inferno finner sted i New York i 2001, er det fremdeles en god stund til IS ser dagens lys. Denne grupperingen oppstår faktisk i kjølvannet av vestens innvasjon av Irak i 2003. Som kjent, går jo de allierte inn og tar landets sunnimuslimske diktator, Saddam Hussein, for så at de bistår den shiamuslimske delen av befolkningen til å overta styringen. Sunni-gærningene er selvsagt særs misfornøyd med dette hendelsesforløpet, hvilket altså kulminerer i dannelsen av motstandsgruppen IS.
Samtidig med at denne her grupperingen vokser seg stadig sterkere, og etterhvert får tilranet seg områder i både Irak og Syria, har det vokst frem en stadig større grad av missnøye i Taliban/Al-Qaida -leiren på Afghanistans side av grensen. Og når det så finnes en tilsvarende islamistisk gruppering i full fremvekst, og som i tillegg kan skilte med globale ambisjoner, så regelrett valfartes det fra den ene sunnimuslimske terrororganisasjonen til den andre. Dette overgår selvsagt hva Talibanerne kan tollerere fra denne grupperingen av hva som på papiret består av deres egne, og dermed er altså scenen satt for bråk. Følgelig, er det eneste IS og Taliban hater mer enn vesten og det vestlige, hverandre.
Både Taliban og IS er, som sagt, så radikalt fundamentalistiske som det tenkes kan. Men siden Taliban ikke har ambisjoner om verdensherredømme, må vel IS sies å utgjøre den største trusselen for verden som sådan, selv om de er temmelig svekket i dag kontra hva de var. Hva vi i det minste har lært siden Trump besluttet å trekke troppene ut av Afghanistan, er at en i utgangspunktet knekt bevegelse kan gjenoppstå større- og verre enn noensinne på rekordtid. NATOs styrker hadde jo ikke engang rukket å få satt seg ned i flysetet før talibanerne begynte å reise seg fra asken, for så å gjeninnta makten på rekordtid.
Å være afghaner generelt- og afghansk kvinne spesielt i dag er ikke bare tilbake til utgangspunktet da USA og NATO startet krigen mot terror, -det er verre. Nå har de jo til og med vedtatt at landets kvinner kun skal få ett øye å se gjennom bhurkagitteret med, så i skrivende stund produseres det øyelapper over en lav sko. IS, som nøyer seg med niqab, er dermed for det reneste ‘kvinnesleppet’ å regne i forhold (hvilket vitterlig sier sitt).
Så hvem av de to ytyskene er så aller verst??
– Først og fremst må det sies at begge representerer helvete på jord, og skulle vært fratatt all makt og innflytelse for lengst, i tillegg til å forbys internasjonalt. Disse organisasjonene er selve legemliggjøringen av all verdens ondskap, og er gjennomsyret av det mindset som kjennertegner de som topper det psykopatiske spekteret. Men pr. d.d vil jeg etter nøye overveielse allikevel si Taliban er hakket verre grunnet et kvinnesyn som tilsvarer nazistenes syn på jødene i sin tid. Ikke at IS er så mye bedre, men under deres regime, er de i det minste forunt å kunne se..
Tufsa har lagt rett ut i solen i hele dag, og kun beveget seg inn for å spise, og til et passende sted for å gjøre sitt fornødende. Hun vurderte om hun skulle bli med på tur, men fikk ikke før reist seg opp før hun kom frem til at hun foretrakk å holde seg på stedet hvil.
Og Pepsi har vel om mulig vært enda sløvere! Det var faktisk et øyeblikk hvor jeg lurte på om hun var blitt syk, i det hun ikke gjorde mine av å spise av den nyserverte bløtmaten. Uroen la seg imidlertid da det kom et grettent ‘Mieeeu’, og gjør meg bevisst på at det er kjøpt feil bløtmat. Her er det nemlig posjonspakninger fra ‘Catz’ som står og gjelder, og iallefall IKKE sånt hermetikkopplegg som det jeg prøvde meg på i håp om å kunne drøye å gå på butikken til den verste varmen hadde gitt seg.
“Nå har du fått et bilde, så se å få det kameraet vekk når jeg skal ha kos!!”
Leah syntes imidlertid kattene er ufatterlig kjedelige om dagen. De ligger jo bare og drar seg, og gidder ingen ting! – Kun Dolly har blitt med på tur, og bassenge nærmer de seg jo ikke en gang!
Selv Knert er sløvere enn vanlig! Men fra Leahs ståsted, er den sort-hvite glad-pøblen hevet over objektiv vurdering. Liksom Knerts ‘Leah-tolleranse’ praktisk talt er ubegrenset, har Leah en tilsvarende takhøyde i hht Knerts sommersløvhet. For den uinvidde kan det nok fort se ut som om hun er nær ved å drukne den ‘stakkars’ pusen fra tid til annen, da han utsettes for noen ganske så heavy ansiktsvasker a-la Leah. Men blir det for voldsomt, bare snur han seg litt til siden, snøfter et snøft, for så å vende seg tilbake mot det logrende ansiktbadet igjen.
Mens de andre er edsvorne solbadere tilsynelatende uten øvre grense for behagelig varme, foretrekker ‘Ruskegutten’ å slå seg ned i skyggen. – Og gjerne et sted med litt avstand til de andre, samtidig som han har full oversikt. Ikke at han bryr seg nevneverdig med hva de driver på med når de befinner seg på boligfeltet, men snarere å sørge for at det ikke kommer noen utenfra! Her skal sies at jeg har vært rimelig stresset i forbindelse med at det har kommet to nye katter til boligfeltet den siste tiden. Jeg var nemlig så langt i fra sikker på hvordan mine katter generelt- og Rusken spesielt ville håndtere dette her, så den første tiden passet jeg både på som en smed selv- samt bad de to nye katteeierne på å være påpasselig m.h.t eventuelle ufinheter fra den kanten. Men nok en gang har han altså forbløffet ‘big-time’ i form av at han av en eller annen grunn bare visste at disse to hørte til området. Han nøyer seg dermed med å gi de et blikk for å minne om hvem som er bydelskongen, og that’s it.
Vi har faktisk klart å unngå barbering i år, hvilket er for en sensasjon å regne når det kommer til denne karen! Kun et eneste synlig ‘hakk’ i pelsen fra bortklippet knute under røyteperioden kan jeg faktisk ikke huske vi har oppnådd før.
Journalist og programleder Morten Hegseth legger ut en flåsete vits (som jeg ærlig må innrømme jeg lo hjertelig av), og et sulteforet ‘krenkelsespoliti’ går fullstendig bananas..
Sånt kan jo bare ikke få passere uten en dose velrettet poesi.
Vi har jo over lengre tid fått ukesutfordringer fra Margrethe (Ut i friluft). Nå kan vi også legge månedsutfordringer fra Brit (Kjerringtanker) til utfordringsmappen. Og det aller förste oppgaveordet som skal tolkes er:
Askimparken er vel det som kan sies å være en severdighet her på berget. Andedammen er nydelig dekorert, og området som sådan er vakkert og velholdt.
Parken byr imidlertid på mer enn som så. Her finner du nemlig en (angivelig) uåpnet gravplass fra vikingtiden også! På hver av gravhaugene er det satt opp informasjonstavler der en kan lese seg opp på hvordan våre berømmelige forfedre levde, hvordan samfunnet var bygget opp, osv.
To og en halv måned før det kommende stortingsvalget, har våre folkevalgte igangsatt et lovvedtaksraid fra helvete, bestående av et utall bestemmelser som ikke engang er i nærheten av å ha støtte hos folket. Og blant disse har vi loven som undergraver selve konstitusjonen og dermed burde avstedkommet med riksrett istedet for vedtak..
Blant de talløse lovene som i disse dager vedtas over en lav sko, har vi f.eks den samtykkeloven som først ble bragt på bane i 2021. I den forbindelse, delte jeg min hjertens mening i innlegget som kan leses ved å klikke her, for så at jeg gikk ut med et nytt innlegg i sakens anledning da saken atter igjen ble bragt på bane i fjor, hvilket vil åpenbare seg ved å klikke her. Hva jeg mener om at de norske styresmakter herper all spontanitet, for ikke snakke om å tilrettelegge for at voldtektsanmeldelse blir den ultimate hevnreaksjon for forsmådde kvinner generelt- og de som scorer over gjenomsnittet høyt på set psykopatiske spekteret spesielt, burde klart fremgå av disse. Derfor ser jeg ingen grunn for å gjenta meg selv ved å gå nærmere inn på denne lovbestemmelsen i denne omgang.
Dernest følger det som nevnt en serie øvrige vedtak som i beste fall kan anslås å ha et sted mellom 10 -30% oppslutning hos folket som alle blir fullstendig i skyggen av at det ALLIKEVEL viser seg at de har fått trumfet igjennom regjeringens utvidede fullmakter i krisetid.
Dette anliggendet er imidlertid alt for alvorlig for å bare la det bli med et par linker, for her snakker vi nemlig intet mindre enn et brudd på selve statsforfatningen.
For det første går den nå vedtatte lovbestemmelsen ut på at regjeringen kan tvangsplassere enhver noenlunde arbeidsfør borger til sivilt (-altså ulønnet) arbeid hvorhen det måtte falle de inn under en unntakstilstand. Følgelig innebærer dette at de f.eks vil kunne plassere meg på et et sykhus for å ta meg av pasienter, eller som sveiser etter et kjapt helgekurs uten kvalifikasjoner what so ever. Dersom en nekter å adlyde ordren (-hvilket man slettes ikke kan se bort i fra at jeg ville gjort om jeg med stor sannsynlighet ville forårsaket alvorlig personskade og/eller død, eller av ren, skjær overbevisning ut i fra det respektive anliggendet), er utgangspunktet at en skal straffes med tre(!) års fengsel.
Hvor horribelt hjemlet slavearbeid enn måtte være, er det alikevel nærmest for en kuriositet å regne satt opp mot paragrafen som gir regjeringen, -ene og alene, rett til å avgjøre når disse ekstraordinære forhold som loven betinger inntreffer! – Altså uten at stortinget ville hatt en dritt de skulle ha sagt!
Altså.. Det er, i følge denne utvidede fullmakten (som den så fint heter), ene og alene opp til REGJERINGEN å avgjøre når forholdene er av en slik karakter at DE gis den fulle, uforbeholdne [les; diktatorisk] makt!
I utgangspunktet, ble vi, som nevnt, reddet i 12. time etter at jussprofessor med statsrett som spesialfelt, Benedikte M. Høgberg, gikk ut mot dette på sin egen Facebook-side. Hun klarte med dette å skape nok ståhei til at Stortinget tverrvender, og dermed stemmer imot det opprinnelige forslaget. Med tanke på hvordan Høgbergs varsku etterlot seg et helt folk i harnisk, burde vitterlig den følgende avvisningen i Stortinget innebære at kroken var hektet ettertrykkelig fast, slik at den døren dermed var lukket en gang for alle. – Men NEIDA!! Stikk i strid med folkeviljen, og enda mer i det skjulte enn ved første gangs høring, viser det seg jaggu at de har fått trumfet faenskapen igjennom allikevel!
Neida, det utkastet som nå er blitt vedtatt er selvsagt ikke identisk med det som ble nedstemt, for all del. Det er fått tilføyd noen floskler som gjør at det i følge ordlyden er gitt å skulle svært mye til for at denne fullmakten skal kunne tre i kraft. Fra mitt ståsted kan jeg ikke se hvordan dette her skal kunne utgjøre den minste forskjell, da det like forbannet er regjeringen som ene og alene gis makten til å avgjøre NÅR og HVA som tilsier at vi er inne i en sådan krise hvor all makt legges i DERES hender.
Følgelig har våre folkevalgte med dette tilrettelagt for en fremtidig Hitler, Trump eller Kim Yong-un, for den saks skyld. Vedtaket går m.a.o på tvers av våre demokratiske prinsipper, og dermed selveste statsforfatningen som sådan. Følgelig burde et slikt forslag heller føre til at Støre og co ble stilt for riksrett enn å få gjennomslag for dette her. Så horribelt mener jeg faktisk at det er..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Glomma popper jo selvsagt ikke bare opp som Atlanterhavet sånn helt uten videre. Da kan en nemlig trygt gå ut fra at det dreier seg om en redigert/moderert natur.
Ofte er det imidlertid fint lite redigering som skal til for at det skal utgjøre en betydelig forskjell. I dette tilfellet, har jeg faktisk kun klippet ut det som var av fjellknauser, bygninger og gress som befant seg langs sidene av elven, for så å ‘fylle på’ med vann gjennom god, gammeldags ‘copy’ / ‘paste’.
Mer skal det altså ikke til for å få en avkrok langs Glomma til å fremstå som et endeløst hav.
Drøyt 25 år etter at Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena S. Paulsen (10) ble drept i idylliske Baneheia ved Kristiansand, er endelig det siste ord sagt. – Iallefall hva skyldsspørsmålet angår.
Ei heller lagmannsretten var i tvil om at Jan-Helge Andersen var alene om ugjerningen. Dommen fra tingretten ble dermed stående, -enstemmig også denne gang. Selv om dommen som sådan vel må kunne sies å være som forventet, kunne retten allikevel ‘bjuda på’ en ‘shocker’, i det Andersen ble idømt sikring..
Selv om dommen var som forventet, knytter det seg allikevel en viss spenning til hvorvidt juryen/dommerne (alt ettersom) har vurdert de respektive bevisene ut i fra de samme kriterier som en selv har gjort fra sidelinjen. Reinspikkede sjokkavgjørelser har skjedd mer enn en gang. Selv kommer jeg neppe til å glemme sjokket som avstedkom frifinnelsen av Johny Vassmo for drapet på Birgitte Tengs i desember 2023. Pga at det var påvist DNA på Tengs som matchet Vassmos, lot skyldsspørsmålet til å være en ‘no-brainer’ fra mitt ståsted, -og her er jeg like sikker i min sak den dag i dag. Én ting er at det finnes en teoretisk mulighet for at DNA kan overføres via alt fra busseter til jakker som henger ved siden av hverandre. Men at DNA’et til en fyr som nettopp er blitt frifunnet for et annet drap på en ung jente (Tina Kristiansen) i den samme tidsperioden skal dukke opp på strømpebuksen til Birgitte Tengs!? – Get real..
Etter den kjennelsen, lærte jeg iallefall at en aldri kan ta en rettslig kjennelse for gitt, uansett hvor opplagt skyldsspørsmålet virker å være. – For ikke snakke om hvor sterke bevisene i det respektive anliggendet er sett i forhold til hva som førte til domfellelse for Per og Veronica Orderud i Orderudsaken. Trippeldrapet som ble begått på Orderud gård kun et par-tre år før de to jentene ble tatt av dage i Baneheia har nemlig brent seg fast i bevisstheten som det ultimate justismord for mitt vedkommende. Så til de grader engasjerte (-og fremdeles engasjerer) den saken at jeg med hånden på hjertet kan si jeg har lest absolutt alt som er tilgjengelig for publikum i den saken. – Og da snakker vi (selvsagt) ikke utelukkende om artikler og nyhetsreportasjer, men alt som var mulig å få tilgang til av referater, domspremisser og gud vet hva. Ikke pga at jeg (som eneste på planeten) var blitt rammet av et akutt anfall av Asberger eller noe, men rett og slett pga den sinnstilstanden som kom som en følge av at denne saken var den som sørget for at illusjonen om at det norske rettsvesnet var til å stole blindt på ble brutt. Som en sjebnens ironi, skulle så Baneheiasaken bli den som i det minste fikk gjenopprettet noe av troen på rettsstaten, da det ikke var noe ved den opprinnelige kjennelsen fra 2001 som etterlot seg så mye som en vag skygge av tvil, slik det ble fremstilt den gangen.
Offisiell illustraskon av Viggo Kristiansen som avgir sitt vitnemål kun et par skarve meter fra den tidligere bestekammeraten (bak) som samvittighetsløst avga forklaringen som frarøvet ham over 20 år av sitt liv.
Når så den gjenopptagelsesbegjæringen som blir fremlagt 19 år senere sies å kunne dokumentere at den rettergangen som altså fremsto som bunnsolid den gangen, reagerte jeg, i likhet med befolkningen forøvrig med sjokk og vantro. – En reaksjon jeg i sin tid delte, og dermed kan leses ved å klikke →HER←. Selv syntes jeg det var interessant å gå tilbake og lese hvilke tanker jeg gjorde meg umiddelbart etter at den informasjonen som brått satt Baneheiasaken på hodet var blitt mottatt nå som vi endelig later til å være ved veis ende.
For med erkjennelsen av at vi nå sto ovenfor det groveste justismord siden unionsoppløsningen, var det ikke bare tilliten til rettssystemet som sådan som var blitt feid tilbake til borderline ikke-eksisterende. Den tilliten til politiet som var igjen etter TV-bildene fra 22.juli 2011 som viste hvordan de i hopetall fløy over- og tøffet i bakgrunnen i full krigsmundur, alle som en, mens ferierende risikerte livet ved å kjøre ut i plastjoller og åpne trebåter for å plukke panikkslagne unger opp av vannet, gikk med disse avsløringene kjepprett til helvete. Denne gang var det ikke ‘bare’ snakk om dårlig utført arbeid av ukvalifiserte etterforskere, -eller som i Baneheia; En gjennomgående mangel på handlekraft som, ut i fra mitt ståsted, var iblandet en tilsvarende dose feighet. Sånt er i det minste forståelig, om ikke annet.
I Baneheiasaken var det imidlertid alt annet enn mangel på handlekraft, da det i kjølvannet av gjenopptagelsesbegjæringen formelig hagler på med bevis for at politiet faktisk har fingert hele forbannede rettergangen. – Og det så til de grader at det faktisk var POLITIET som kokte i hop den forklaringen som Jan-Helge Andersen tviholder på den dag i dag, ene og alene ut i fra at de hadde tatt seg faen på at Viggo Kristiansen skulle dømmes som pådriveren til disse drapene. Jeg mener.. Verre en det får det jo vitterlig ikke blitt! Her snakker vi faktisk om en rettssak så fikset og fingert at den kunne vært avholdt i et hvilket som helst land av typen det er helt fjernt for oss å sammenligne oss med..
Gudsjelov, leverte i det minste Oslopolitiet under den utvidede etterforskningen som ble igangsatt i forbindelse med at Viggo Kristiansen til slutt fikk saken gjenopptatt. – Den etterforskningen som altså har kunnet avdekke bevis for at Jan-Helge Andersen var alene om å begå den fryktelige ugjerningen i år 2000.
Følgelig har, som kjent, Kristiansen fått tilkjent en erstatning pålydende 55 mill. kr. i erstatning for å ha sonet over 20 år i fengsel for drap han ikke har begått. Problemet er bare at det ikke finnes den pengesum i verden som kan rette opp den urett Kristiansen har vært utsatt for. Han har blitt frastjålet 20 år av sitt liv. 20 år han aldri vil få tilbake. I tillegg har de etterlatte fått revet opp sårene fra den gang, og Lena S. Paulsens pårørende har på toppen av alt måttet erkjenne at den ‘sannheten’ de hadde levd med i to tiår brått skulle vise seg å ikke være sant allikevel. All kred til disse hardt prøvede menneskene for å ha det i seg å åpne seg for den virkeligheten som har fremkommet av de bevis som nå har kommet på bordet. For dette har utvilsomt kostet. Ikke minst fordi det innebærer å måtte leve med å ha motsatt seg at en uskyldig mann får saken sin gjenopptatt..
Det eneste som har forblitt det samme som i den opprinnelige rettssaken, er Jan-Helge Andersen sine løgner og tilsynelatende ikke-eksisterende samvittighet. Når det på toppen av det hele ble funnet barneporno hjemme hos Andersen under den utvidede etterforskningen, i tillegg til at rettens sakkyndige har vært unisone i hht at mannen både er en pedo i ordets fulle betydning i tillegg til å ha en dyssosial personlighetsforstyrrelse, var det sjokket som avstedkom dagens kjennelse av det gledelige slaget, i det lagdommerne har idømt Jan-Helge Andersen sikring, til tross for at aktoratet kun krevde to års fengsel (altså de to årene som gjenstår for å ha sonet lovens max-straff på 21 års fengsel for forholdet). Følgelig vil Andersen kunne holdes innesperret så lenge han ansees kapabel til å forgripe seg igjen om muligheten skulle by seg.
Da summer vi oss videre fra bier og andre insekter til blomstene. Det har nemlig blitt en del avbildede blomster den siste tiden, så vi drar rett og slett i gang en kavalkade over blomstringen som har foregått i den måneden vi nå er i ferd med å legge bak oss..
