Ville det vært en tragedie om menneskeheten ble utryddet?

Til stadighet dukker det opp nyheter og forskningsartikler som omhandler kampen for menneskehetens overlevelse som art. Som regel presenteres dette ved at det er en eller annen naturskapt apokalypse som legges til grunn, som f.eks kollisjon med en asteroide, at en supervulkan bryter ut, e.l. Men mest sannsynlig er det vel at vi eventuelt utrydder oss selv. Uansett foreligger det en kamp mot tiden for at vi skal kunne overleve til tross for at moderplaneten er blitt ubeboelig, hvorav det er underforstått at vår art er høyst verneverdig.

Men ER den egentlig det?..

 

Noe vi ikke er ment å skulle få vite?

Om menneskeheten forduftet i dag, ville det tatt forsvinnende kort tid før alle spor etter vår eksistens var slettet. [foto: Shutterstock]

Her gidder jeg ikke engang å gå rundt grøten ved å resonere meg frem til konklusjonen, da svaret på spørsmålet om det virkelig ville vært av det onde om menneskeheten forsvant ut av virkeligheten er så  åpenbart det kan få blitt; Menneskehetens sorti ville vært et ubestridt gode.

Hvorfor?

Fordi vi gjør ikke stort annet enn å ødelegge! Vi har tatt et eierskap over en planet som faktisk ikke har større rettigheter til enn noen av planetens øvrige arter. Men i vår egen opphøyde forestilling av egen art, driter vi langflatt i jordens øvrige livsformer, hvilket vi ynder å begrunne med vår selverklærte interlektuelle overlegenhet. Ironisk nok, innebærer denne angivelige ‘intelligensen’ at vi herper det eneste stedet vi er i stand til å overleve per i dag. Hadde vi bare hatt et snev av den intelligensen vi skryter på oss, ville vi handlet ut i fra det faktum at vår overlevelse er betinget av at livet består helt ned til det mest primitive.

Ironisk nok, må det vel være lov å si, vil de synlige sporene etter vår eksistens forsvinbne faderlig fort. Storbyer som f.eks London og New-York vil faktisk være fullstendig oversvømt etter bare noen få skarve timer uten mennesker som opererer vannpumper o.l som fordeler regnvann- og stigende grunnvann. Undergrunnsbanene skal i følge ledende ingeniører være historie i løpet av en 36 timers tid pga oversvømmelse.  Samtidig vil det oppstå talløse branninfernoer og kjernefysiske strålebølger når det ikke lenger er noen som styrer oljepumper, kjernekraftverk og den slags som vil vedvare en god stund, og ikke minst prege hvordan livet vil fortsette på de respektive områder en god stund fremover.

De utenkelige horder av søppel vi vil etterlate oss, vil være et kapittel for seg. Plastikk lar seg ikke nedbryte i en håndvending, for å si det sånn!

 

Ved menneskehetens sorti, ville vegetasjonen nærmest umiddelbart trengt igjennom, for så å igjengro alt av asfaltveier og menneskeskapte bygg og anlegg. [foto: Aron Katz / Unsplash]]

Så om vi fordufter i morgen, vil det, på bakgrunn av de nevnte faktirer, riktignok være en periode hvor planeten som sådan kan sies å gjennomgå en ‘set-back’. Men totalt sett er det ikke tvil; Vi er noe destruktivt faenskap naturen utvilsomt er best tjent med å bli kvitt. – Helst fortere enn svint, da vi allerede har begynt å utvide vår sfære for forsøpling og ødeleggelse. Å sende avfallet vårt ut i verdensrommet er påbegynt, det står vrak av ubemannede romfartøy og romsonder både på Mars og Saturnmånen Titan, for ikke snakke om at stormaktene har begynt å rasle med sablene ang. opprettelse av militærbaser på månen.

At menneskehjernen har sin forse når det kommer til kreativitet, og kan virkeliggjøre denne kreativiteten ved hjelp av finmotorikken i hendene, liksom lydarsenalet har muliggjort detaljert kommunikasjon. Tragedien i så måte, er at vi av natur er narsissistiske med en selvopphøyelse ut av denne verden, samtidig som vi er i total mangel av evne til å ta inn over oss at våre handlinger har konsekvenser. Vi er rett og slett den eneste arten på planeten som er dum nok til å sage over greinen vi sitter på.

Mennesket er m.a.o gitt å herpe hvert eneste sted- og hver eneste verden vi måtte få tilgang til. Om vi forsvant, ville en annen intelligens overtatt. – Hvilken etter alle solemerker er av en annen natur enn den giftige menneskenaturen. Ved menneskets bortfall, ville naturen gjenopprette sin ballanse, evolusjonen fikk atter igjen gå sin gang uforstyrret, og alt ville ligge tilrette for et jordisk paradis.

Kos som hund og katt!..

Hvorfor sloss som hund og katt når det kan koses istedet!? 

 

I krangel, kjærlighet og en liten dose oppgitthet attåt

Kjærligheten mellom Leah (Jack Russell -terrier) og Knert (katt) er ut av denne verden. Her koses det ‘like there were no tomorrow’ hver gang de treffes igjen etter at en av de har vært ute.

Paradoksalt nok, må det vel være lov å si, har Leah med tiden også knyttet sterke bånd til leder, grunnlegger og eneste medlem i ‘the anti-Knert association’, Dolly (aka frk.Fres).

En trøstende ‘snuteslikk’ er godt å få med seg for en pusejente som insisterer på å være med ut på tur i pøsregnet som hun hater (forstå det den som kan).

Rusken og Leah er husets ‘sleeping buddies’. Intet er vel vakrere enn synet av en katt og en hund som krøller seg sammen på dette viset..

Burde noen kunne bures inne livet ut??

I norsk strafferett er rehabilitering det grunnleggende formålet. Denne filosofien at alle kan rehabiliteres- og derfor fortjener en ny sjanse ligger rotfestet i selve folkesjela, slik at det er oppsiktsvekkende sjelden noen tar til orde for å åpne for sånt som livstidsdom i ordets fulle betydning: Altså at de verste av de verste forbryterne kan dømmes til å tilbringe resten av sine liv bak lås og slå. Men samfunnet er jo i stadig endring, og de grusomste forbrytelsene blir stadig grusommere, så kan det være at tiden er inne for i det minste å lempe aldri så lite på dette prinsippet?

 

Nær ved å få innført en slavelov! 

Mannen bak masseskytingen i Oslo sommeren 2021, Samiar Matapour, ble idømt den strengeste dommen som er avsagt av en norsk domsstol siden landssvikeroppgjøret. [foto: Lise Aaserud / NTB]

Selv må jeg ærlig innrømme at jeg er rimelig inkonsekvent når det kommer til hvordan vi burde forholde oss til de mest brutale voldsforbryterne her til lands. På den ene siden, har jeg jo unektelig fått grunnholdningen om at hovedformålet med frihetsberøvelse skal være rehabilitering. Derfor reagerer jeg gjerne instinktivt med et ‘nei’ de gangene spørsmålet bringes på bane, og det gjøres på generelt grunnlag. Samtidig reagerer jeg stikk motsatt når jeg blir presentert for fullskala psykopater og utført brutalitet og kynisme ut av denne verden. – Eller folk som er en vandrende trussel for verdensfreden, for den saks skyld; Kort sagt individer verden uomtvistelig ville vært best tjent foruten.

Denne inkonsekvensen ble tatt til et helt nytt nivå i kjølvannet av attentatforsøket mot Donald Trump i fjor sommer. Her er jeg altså på den ene siden prinsippielt motstander av dødsstraff, mens jeg samtidig ærlig må innrømme den der kulen hadde truffet noen få skarve cm til høyre..

Det som iallefall kan slås fast, er at den norske modellen generelt sett fungerer pokker så mye bedre enn f.eks den amerikanske, der hovedprinsippet man går etter er hevn. Til tross for at det både idømmes fengsel på livstid uten mulighet for prøveløslatelse- og ikke minst dødsstraff i mange stater, virker det ikke prevantivt i det hele tatt. Videre er prosenten gjengangere i amerikanske fengsel hinsides den vi har her på berget. Det er m.a.o hevet over all tvil at vi i det store og hele bør holde oss til den policyen vi har. Som en slavisk følger av livsmottoet ‘Never change a winning team’, står jeg iallefall som en påle når det kommer til hovedprinsippet som bør følges.

 

Ila fengsels- og forvaringsanstalt huser de mest brutale forbryterne her til lands.

 

Samtidig er jo intet i denne verden sort-hvitt. Samfunnet er i konstant endring, befolkningen blir større, hvilket igjen fører til et oppkomme av reinspikkede despoter som viser seg kapable til blodbad uten sidestykke uten så mye som å heve et øyenlokk. – Voldsutøvere som etter alle solemerker er fullstendig blottet for empati og i det hele tatt topper det psykopatiske spekteret med ‘flying colors’, og dermed faktisk ikke lar seg rehabilitere. Av eksempler kan nevnes Anders Behring Breivik, som faktisk innehar den morbide verdensrekorden for massemord utført i en solo-operasjon (at det ikke engang finnes en amerikaner som har kommet i nærheten av hans 77 ofre, sier jo vitterlig alt), mannen bak masseskytingen i Oslo sentrum, islamisten Samiar Matapour, og jeg vil også si Baneheiadømte Jan-Helge Andersen. Sistnevnte har riktignok ikke forbrutt seg mot noen (ut i fra det vi vet) siden han ble løslatt, men når de finner barnepornografi på PC’en hans, er jeg tilbøyelig til å tro det kun ville vært et tidsspørsmål. Etter endt soning, vil jo også slike forbrytere slippes løs i samfunnet igjen på ett eller annet tidspunkt. Når så skjer, blir de plassert på en annen kant av landet enn der de var hjemmehørende før arrestasjonen med nytt navn slik at de blir uidentifiserbare. Samtidig er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at de vil slå til igjen med en gang sjansen eventuelt skulle by seg..

Dyssosiale personligheter er og blir tikkende bomber. De nyter å påføre lidelse, og er nærmest garantert å begå nye grusomheter på ett eller annet tidspunkt såfremt de fysisk er i stand til det. Ingen psykolog i verden kan trylle frem en ‘sjel’ i et sjeleløst skall, for å si det sånn. På bakgrunn av dette, er vel det nærmeste jeg kommer en konklusjon i dette anliggendet at det faktisk burde åpnes for å sperre disse verste av de verste av umennesker inne livet ut. Når rehabilitering ikke er mulig, må en rett og slett sette behovet for å trygge befolkningen over de rådende prinsipper. Men samtidig er det av avgjørende betydning at kravene for å idømme en slik straff aldri må lempes på noe vis.

Her blir’e liv!

Våren holder koken, og naturen våkner til liv i hastigheter. Dette gangen skal vi ta en tur opp i høyden og se hvordan det står til i trærne.

 

Full blomstring!

Noen er tidligere ute enn andre. Dette treet er ikke blant disse, for å si det sånn.

Det skal vanskelig la seg gjøre å komme opp med noe som gir mer mai-stemning enn nyutsprunget bjørkeløv!

Løv i solnedgang.

Ut(fordring) i Friluft! – Rustent

Atter en uke har gått, og atter en utfordring står dermed for døren. 

Hva rundens oppgave angår, kan jeg si såpass at det er best ingen tenker å besvare den med et bilde av meg *hehe*, for ordet som skal fortolkes denne gang, er nemlig..

RUSTEN! 

 

Klikk her for forrige ukes oppgavetolkning!

I det jeg skrider til verket, trenger jeg ikke gå lenger enn ut i boden for å finne denne verktøysaken som har fått dratt på seg et rustlag på den øverste delen (- eller nederste, avhengig av hvilken vei den sees *hehe*).

På samme sted, finner jeg også denne angivelige delen til ett eller annet jeg heller ikke kan si noe sikkert om hvor hører hjemme. Men rustflekker har den iallefall fått dratt på seg her og der.

Når jeg så skal herifra og ut på tur med Leah, har jeg fått blod på tann..

..- For det er jo nok av rustne kumlokk bortetter også!

Og disse kumlokkene viste seg å være riktig så artige motiv som har ligget der uoppdaget frem til nå.

Noe vi ikke er ment å skulle få vite??..

Det oppsiktsvekkende med ytterligheter/ekstremiteter, er at når de tas til max-grensen på hver sin side, så ender de opp på eksakt samme helvete av et sted! 

 

For ett år siden var alt annerledes

[foto: David S. Holloway/ Getty Images]

 

I utgangspunktet lyder nok den innledningen som noe meningsløst vrøvel for de fleste, men jeg kan faktisk garantere at det kun vil ta et par setninger før du er fullstendig om bord m.h.t hva dette dreier seg om..

Hvordan kan det ha seg at denne ‘bromance’n mellom høyreekstreme Donald Trump og venstreekstreme Vladimir Putin har kunnet oppstå? 

Ut i fra ren logikk skulle jo ikke de tilørende disse politiske ytterligheter ha noen ting til felles, og derav være like forenlig som olje og vann! Denne oppfatningen er imidlertid utkommet av aldri å ha levd under noe som i det hele tatt er i nærheten av slike ekstremiteter vi her snakker om. Greia er nemlig at dersom en drar det helt til yttergrensen i begge retninger, ender man til slutt opp der hvor ringen er sluttet. – Altså på samme sted!

Altså.. Om A og B starter å gå rett frem i hver sin retning fra samme utgangspunkt, – la oss si fra nord-polen, så vil de til slutt ende opp side om side på sydpolen! – På ekvator ville de hatt halve jordkloden mellom seg, men til slutt hadde de altså dratt det helt ut dit hvor de altså endte opp på samme sted. (Nå vil det vel vanskelig la seg gjøre å følge en rett linje jorden rundt i praksis, men jeg regner dog med at poenget kommer igjennom allikevel). 
På samme vis møtes man altså til slutt på det samme helvetet av et sted når en drar de politiske ekstremiteter til yttergrensen. Eksempelvis, har vi den høyreekstreme nazismen frontet av Adolf Hitler- og den venstreradikale satan av en diktator, Josef Stalin. Pga at russerne var en del av de allierte under krigen, har de fleste av oss fått et forskrudd bilde av Stalin i hht at vi ikke har tatt inn over oss hvor grusom denne mannen faktisk var! – Og iallefall ikke at han var minst like ond som Hitler, og med enda flere liv på samvittigheten. Vi må jo ikke glemme at de to gikk riktig så godt overrens i utgangspunktet, og dersom Hitler ikke hadde gått fra vettet i hht å la grådigheten ta fullstendig overhånd, og istedet holdt seg til avtalene mellom de to, ville vi etter alt å dømme flagget gult, sort og rødt i dag.

For det verken var eller er noen nevneverdig forskjell på livet under et høyre- og venstreekstremt terrorvelde. I begge tilfeller har vi en tyrann av en leder der vedkimmende selv og hans regjeringsmedlemmer grafser til seg det meste av landets rikdom og ressurser mens folket er nødlidende. I begge regimer er man garantert å tortureres til døde om en skulle finne på å ytre seg negativt om regimet, og i det hele tatt all den faenskap som følger det å være stuck i et terrorregime.

Om vi så flytter blikket til dagens supermakter, har vi altså kommunistlederen Vladimir Putin på den ene siden, og USAs president, Donald J. Trump fra republikanernes ytre høyre fløy som ikke bare har gitt uttrykk for en stor beundring av Putin og hans lederskap ved en rekke anledninger, men også har gått ut med et ønske om å forbli ved makten. De to er av personlighet like som to dråper vann: Begge anser seg hevet over de lover som gjelder for alle andre, for ikke snakke om at de føler eierskap over planeten som sådan. – M.a.o andre nasjoners landeområder så vel som ressurser, i tillegg til at de ikke har så mye som et minstemål av respekt hverken for andres liv eller levekår. Kort oppsummert, har Trump funnet sitt forbilde i den russiske kommunistlederen, og deres ekstreme personkjemi skyldes helt enkelt at Trump nå er i ferd med å dra sitt lederskap like langt ut på høyresiden som Putin har dratt det til venstre, at de nå er like ved å nå det punkt der de møtes der hvor ringen er sluttet.

For de av oss som har bevandret planeten lenge nok til å kunne minnes den gang Russlands leder Michail Gorbachev rakte ut en hånd til USAs president Ronald Reagan, hvorpå jernteppet falt mens en hel verden jublet Glasnost og perestroika, er det som skjer nå fullstendig absurd. For atter igjen opplever vi at øst forenes med vest, bare at de denne gang møtes i galskapen og tyranniet istedet for i ønsket om fred og forsoning. Vi facer m.a.o Glasnost fra helvete.

 

Bromance’n fra helvete. [foto: Michail Klimentyev /AFP/ Getty Images]

 

Med sin manglende tradisjon hva demokrati og individuell frihet angår, kan vi neppe forvente at redningen vil kunne komme fra russisk side. Håpet om at menneskeheten skal kunne komme seg noenlunde helskinnet igjennom dette her, står dermed og faller på om Trump klarer å få fucket opp så til de grader i løpet av den påbegynte firersperiode at selv hans mest ihugede MAGA -tilhengere blir nødt til å innse hva, – eller snarere hvem som har skylden for elendigheten. Vel.. Nå tok jeg vel kanskje munnen litt for full, da de som utgjør kjernen av Trumps MAGA-tilhengere beviselig går rundt i hellig overbevisning om at jorden er flat, og er mangeårige medlemmer av QAnon. Det vi må satse på, er m.a.o at mange nok av de amerikanere hvis uvitenhet er såpass graverende at de gav sin stemme til Trump ved 2024 -valget får kjenne på såpass konsekvenser at de etterhvert må innse at den elendigheten de opplever ikke kan forklares på annen måte enn den politikken de har stemt frem.

Og sett fra den vinkelen, ser det hele brått svært så mye lysere ut, for er det noe selv jeg er overbevist om at Donald Trump kan klare bedre enn noen andre, -og da snakker vi bedre enn noen andre i hele verden, så er det å fucke opp så mye som det fuckes opp kan..

Det som imidlertid uroer meg, er at den likheten- og felles galskapen som oppstår i det det ekstreme høyre møter det ekstreme venstre ikke adresseres i det hele tatt, liksom det kun er litt ‘murring’ i hht at Trump kom til makten som en blåkopi av det Adolf Hitler i sin tid vant frem med. Eneste forskjellen mellom de to, er at Hitlers jøder og kommunister er byttet ut med muslimer og mexikanere fra Trumps side. Jeg mener.. Jeg er jo garantert ikke den eneste som har klart å trekke disse paralellene her, så da sitter en jo igjen med spørsmålet hva som ligger til grunn for at dette ikke er bragt på bane- og tatt tak i fra verdenssamfunnet.. Og dermed kan det ei heller ikke utelukkes at det foregår ett eller annet i kulissene her, og at dette dermed er noe vi, befolkningen, ikke er ment å skulle være klar over, uten at jeg skal begynne å spekulere noe mer i det før det eventuelt har latt seg gjøre å få noen holdepunkter.

Forbudet mot diskriminering gjelder ikke alle..

Det er jo ikke til å komme utenom at det er noe fundamentalt galt i et samfunn når en risikerer fengselsstraff om en går litt for hardt ut mot en farget i et kommentarfeltet, mens det er fullstendig fritt frem å betegne voksne kvinner i vel så hetsende og nedsettende ordlag som de som ville vært garantert straffedom om de var rettet mot enhver annen gruppe i samfunnet.. 

 

Hva slags mor kan gjøre noe sånt?? 

At det var tilsynelatende helt uproblematisk for den vestlige verden at en kvinnes intelligens og velutdannethet brukes MOT henne i det Am. presidentvalget er serdeles urovekkende. (foto: Joe Readle / Getty images)

 

At Donald Trump og JD Vance gikk ‘all in’ for å spre forrakt for de som helt eller delvis faller inn under betegelsen ‘childless middle aged cat-women’ under valgkampen, burde jo i seg selv vært mer enn nok for å ta avstand for et noenlunde oppegående individ. Problemet er bare at det later til at det later til å ha blitt jævlig langt mellom de av oss som selv i begrepets videste betydning kan betegnes for oppegående i disse tider. Følgelig, var det fullstendig fritt frem for duoen fra helvete, Donald Trump og JD Vance å gjøre et regelrett skjeldsord av demokratenes kandidat Kamala Harris’ høye faglige kunnskapsnivå og hennes valg om å forbli barnløs under den amerikanske valgkampen. – Og det som fritt får passere i USA, har en lei tendens til å få passere tilsvarende uimotsagt her til lands.

Altså.. Jeg er en smårebelsk ‘harrytass’ fra østlandet. Det skal m.a.o forbannet sterke skyts til for at jeg skal gå ut mot noe som upassende, for ikke snakke om uakseptabelt.. Og da snakker vi så til de grader sterke skyts at det hittil kun er dette emneområdet som har kommet såpass galt ut hos meg, og det burde vitterlig si sitt. Vi snakker tross alt om et kvinnemenneske som anser ‘bitch’ for å være et kompliment her!..

Men ved at det i dagens Norge ikke er en kjeft som går ut mot uttalelser som ‘patetisk middelaldrende kattedame’ er faktisk grensen overskredet selv for meg. Den nedlatende, underminerende konteksten dette og tilsvarende uttrykk blir benyttet som en fordummende hersketeknikk på, ville vært en ‘no-brainer’ i hht å falle inn under forbudet mot nedsettende/stigmatiserende/hetsende uttalelser om rettet mot enhver annen gruppe. Om det var blitt rettet mot noen på bakgrunn av etnisitet, ville det etter alt å dømme medført fengselsstraff i et utall tilfeller, men den likheten for loven som per def. skal råde i kongeriket Norge, har unektelig sine unntak, for å si det sånn. – Og et av disse unntakene er altså voksne damer med ‘hodet på rett plass’, og guts til å gå ut med det hun mener/brenner for.

Videre kommer en jo ikke utenom spørsmålet hva faen det kan ha vært som fikk menneskeheten til å erklære den livskunnskap som opp igjennom historien har vært ansett for den mest verdifulle av all visdom for borderline verdiløs. Og dette på toppen av alt i en tid der den oppvoksende slekt lever i en jævla kongkong som er gjøres ugjennomtrengelig for alt av livets realiteter, slik at de som 18-20 åringer slippes rett ut i en verden brorparten av de ikke har den minste forutsetning for å kunne klare seg i.

 

(foto: People magazine)

 

Men først og fremst er det hinsides giftig for samfunnet i sin helhet at det problemfritt kan fremlegges benevnelser av voksne kvinner, typ 35-40+, generelt- og voksne kvinner som har valgt bort den gamle hsmorrollen til fordel for karriære, har valgt å forbli singel over tid, og/eller er frivillig barnløs spesielt. – Og hovedproblemet i så henseende, er faktisk oss selv, i det vi ved å forbli passive tilskuere tillater at vi er i ferd med å ansett for intet mindre enn patetiske undermennesker som hverken tas på alvor eller ansees for å ha en dritt å bidra med, og snart ikke tilskrives stort mer enn ‘dødvekt’ som tar opp plass..

Følgelig vil det nok ikke være så alt for mange som tar meg på alvor heller, for slike holdninger der kvinnen er for mannen underlegen å regne kan jo selvsagt ikke vokse frem i vår del av verden. – Vi er jo tilsynelatende fritatt for alt av sånt menneskelig ‘crap’. Sånt skjer jo bare alle andre steder i verden!..

– Vel..

Hva slags mor kan gjøre noe sånt??

Den høyst profilerte ‘Ingebrigtsen-saken’ ruller videre, og går nå mot slutten av sin 6. uke.

På tirsdag var det endelig de tre friidrettsstjernene Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsens mor, Tone, sin tur til å avgi sitt vitnemål i rettsoppgjøret der ektemannen Gjert står tiltalt for vold i nære relasjoner mot den yngste av løperbrødrene, Jakob, og deres yngre søster. Og om så det var knyttet aldri så mye spenning til hvordan hun ville velge å forholde seg i dette anliggendet, var det allikevel ingen som kunne ha sett den kontroversen hun ender med å stelle i stand komme.. 

 

Andelen unge uføre må ned 

Tone Ingebrigtsen identifiserte seg for retten, for så å kreve at kun de som var direkte berørt av saken fikk være tilstede dersom hun skulle avgi forklaring. (foto: Heiko Junge / NTB)

 

Forholdet mellom Tone Ingebrigtsen og de fem voksne barna som deler opplevelsen av oppveksten som uttrygg og traumatisk grunnet en kontrollerende og tidvis voldelig far, var allerede svært anstrengt da hun ankom rettslokalet på tirsdag. Årsaken til dette skal først og fremst være grunnet i at barna opplever en manglende støtte fra sin mor, i det hun i stedet har stått ved sin tiltalte ektemanns side utad. At hennes sønner og datter opplever dette som det ultimate svik, og at det derav blir umulig for de å ga en relasjon til henne kunne vel ikke bli gjort klarere enn at hennes egen datter sa klart i fra under sitt eget vitnemål at dersom moren skulle avstå fra å forklare seg i retten, så var deres relasjon over.

Tone Ingebrigtsen velger altså riktignok å forklare seg, men ut i fra det en har kunnet lese mellom linjene fra det som har fremkommet i den anledning, peker det unektelig i retning av at det fryktede sviket skulle bli verre enn som så..

 

Saken kort oppsummert: 

«->> I januar 2022 blir det kjent at de kjente løperbrødrene Henrik, Filip & Jakob Ingebrigtsen å bryte trenersamarbeidet med sin far, Gjert. I ettertid har det fremkommet at dråpen som fikk begret til å renne over i hht å ‘sparke’ faren, var at han skal ha slått deres yngre søster i ansiktet med et fuktig håndkle under en heftig krangel, slik at hun fikk et tydelig rødt merke på den ene siden av ansiktet i etterkant. 
->> Gjert Ingebrigtsen fortsetter imidlertid som trener for bronsevinner på 1500m i VM i friidrett i 2023, Narve Gilje Nordås og Per Svela, hvilket fører til at konflikten eskallerer ytterligere. 
->> Det hele topper seg da Tone Ingebrigtsen dukker opp alene i brylluppet til Jakob og Elisabeth Asserson i september samme år, hvorpå det kulminerer med at brødrene ser seg nødt til å gå ut med sin historie om at de gjennom hele oppveksten hadde levd med en far som hadde psykisk og fysisk vold som del av sin oppdragelse. Dette fører så til at politiet starter etterforskning på eget initiativ.
->> Enden på visa blir så at det tas ut tiltale for Jakob og søstern, da saken til de tre eldste er foreldet, mens yngstemann er for ung til å forklare seg rettslig. Av de seks barna som nå er voksne, er Martin Ingebrigtsen den eneste som ikke deler de andres opplevelse av faren.
->> Gjert Ingebrigtsen erkjenner ikke straffeskyld.
->> Gjerts kone og barnas mor, Tone Ingebrigtsen har nektet å forklare seg for politiet, og det var knyttet stor spenning til hvorvidt hun også ville benytte seg av retten til ikke å avgi forklaring i retten.»

 

Nå er det ingen andre enn de ytterst få som fikk bivåne Tones forklaring som vet hva hun sa i dette vitnemålet, da lukkede dører også innebærer en total taushetsplikt ovenfor de tilstedeværende. Samtidig trenger en jo vitterlig ingen doktorgrad i tolkning av kroppsspråk for å skjønne at syvbarnsmoren ikke hadde prioritert muligheten til å få en relasjon til barna sine innen overskuelig fremtid når de ser ut som rene tordenskyer i ansiktet på bildene fra de forlater rettslokalet..

Når det er sagt, skal imidlertid jeg avstå fra ytterligere spekulasjoner i hht hva som kan ha blitt sagt under utspørringen av fru Ingebrigtsen. Fra mitt ståsted trenger jeg ikke vite en dritt om hva denne moren har uttrykt i dette vitnemålet for å kunne si at jeg er faen så glad dette kvinnemennesket ikke er min mor..

At hun har valgt bort relasjonen til sine egne barn for å støtte ektemannen fremstår som åpenbart ut i fra opptakene av kranglene som fulgte vbrødrenes brudd med faren som trener som ble gjort av den eldste av løpebrødrene, Henrik. Disse gjør det nemlig klart som dagen at hun vet utmerket godt hva som har foregått i farens relasjon til ungene opp i gjennom årene. I forbindelse med at ektemannen har en total ‘melt-down’ der han både skjeller ut sønnene etter noter, samt beskylder de for å bevisst gå inn for å herpe livet hans, for så å gå for å guilt-trippe de ved å si at trenerjobben er alt han har, sier hun bla.a at ektemannen ikke kunne ha forventet noe annet med det han har gjort. I et annet opptak, er det så hennes tur til å gå bananas, hvorav hun bla.a skriker at de har å holde hennes navn borte fra pressen i dette anliggendet.

 

Jakob Ingebrigtsen (t.h) i samtale med sin bistandsadvokat, Mette Yvonne Larsen. (foto: Lise Åserud)

 

– Og spørsmålet som da faller inn som en logisk følge av dette utsagnet, er om det hun faktisk setter aller høyest er sitt eget renommé..

Ut i fra barnas vitneforklaringer, har de i bunn og grunn opplevd Tone som en god mor. Jakob går faktisk så langt som å forklare hennes manglende inngripen med at hun er et offer for ektemannens tyranni i samme grad som ungene. Det tilsier jo at det som er grunnen til at forholdet har surnet så til de grader skyldes at hun ikke har grepet muligheten til å rette opp i dette her ved å ta bladet fra munnen nå som hun endelig fikk muligheten.

Jeg har jo ikke barn selv, men samtidig er jeg jo noens barn. Det er dermed på dette grunnlaget jeg kan si med 100% sikkerhet at jeg aldri ville ha kommet over manglende støtte fra mine foreldre i det jeg gikk ut med en eller annen form for mishandling som hadde funnet sted i barndommen. Om så hadde vært tilfelle, ble det i mitt tilfelle også gitt klart uttrykk for at vi aldri måtte nøle med å fortelle dersom noe skulle tilstøte oss. – Uansett hva- og begått av hvem, var det aldri så mye som en antydning av tvil om at de ville snudd verden på hodet om så var for å få stilt den/de skyldige til ansvar. – Og antagelig er det vel nettopp denne vissheten fra egen oppvekst som gjør at jeg reagerer med såpass avsky på hvordan Tone Ingebrigtsen opptrer i forhold til sine barn i dette rettsoppgjøret mot sin far..

Blomstervann!

Her spenster vi lystig videre fra markblomster som er blitt ‘herpet’ på de mest spektakulære vis til selveste grom-motivet for min del; Nemlig vann i tidsriktig vårpryd.. 

 

Den utvalgte hvitveisen slo til for full blomst under dagens photo-shoot.

Det var imidlertid ikke bare hvitveisen som blomstret under formiddagens fotoraid. Her var det nemlig mer rusk og rask enn som så som fikk prøve seg forran kameraet.

Her har vi nemlig også rom for løvet som falt i fjor.

..- For ikke å glemme en kombinasjon av den nevnte hvitveis av året- og løvet av fjoråret.

I krig og kjærlighet med en dose oppgitthet attåt..

‘The pels’ angels’ er virkelig i slaget om dagen! En helt vanlig tur byr gjerne på alt fra reinspikket ‘krig’ til den varmeste kjærlighet, og herifra videre til den totale oppgitthet, for så at det hele toppes med en god dose glede, krydret med en og annen snodig fobi og angst for å forlate hjemmet.. 

Om du ikke er kjent med oss fra tidligere, og derfor lurer på om dette er et referat fra et galehus, så kan det vel ikke benektes at du vitterlig ikke er langt unna sannheten.. 

 

Ut på tur, ganske så sur..

Om det objektivt sett ikke passerer som normalt, begynner det iallefall som den reneste Norge rundt -idyllen med hund og fire katter ute på tur, ledsaget av sin tobeinte ‘mor’..

Dernest får vi det første uomtvistelige bevis på at Leah, på ett eller annet tidspunkt, har fått en innføring i kattens emminente jaktteknikk bestående av å snike seg innpå sitt bytte. (Leahs edsvorne BFF, Knert, som ikke var med på dagens tur, har etter alt å dømme spilt en sentral rolle i dette anliggendet).

Men om hun har skjønt prinsippet, mangler det fremdeles en god del på utførelsen, for å si det sånn, hvilket fremgår tydelig av Dollys kroppsspråk på disse bildene. Et tydeligere WAF kunne vel ikke blitt uttrykt om så det kom i form av rene ord..

«Sånn her skal det gjøres, Leah!!»

Etter en god posjon lokking og forsøk på et ulike innganger til skogen før vi kom opp med en husets firbeinte prinsesse kunne godta, fikk vi altså til slutt med oss Pepsi på hele turen.

Nå har det seg imidlertid sånn at husets ‘lion king’ i miniatyr, aka Rusken, ikke tillater noen prinsessenykker om så en er aldri så mye husprinsesse. Har vi kommet oss ut av boligfeltet, har turen offisielt startet, og da har samtlige deltagende å være med flokken til turen avsluttes. Her tollererer Ruskegutten ingen slinger i valsen, og dersom han ser seg nødt til å gå for å hente en etternøler eller en avstikker, vanker det gjerne et realt potespark i sinkerens lodne bakende. Av en eller annen grunn tas Pepsi imidlertid med silkehansker kontra de andre, men selv hun har altså å følge flokken ute på tur..

Nok et ‘WAF moment’, denne gang uttrykt av Pepsi grunnet ett eller annet Dolly må ha gjort som ikke har kunnet oppfattes av et sett menneskeøyne.

‘Happy dog,

Ha, ha, ha, ha-ha happy dog..’

Tufsa ser helt sjokkert ut da hun kommer settende til godt ut i turen. Det er nemlig ikke hverdagskost at hun ikke får med seg at det er tur på gang!

En dypt konsentrert Rusk som nå anser seg ansvarlig for tre katter, en kjerring og en hund..