Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hver eneste gang Dolly kommer meg/oss i møte ute, -uansett vær, underlag, føreforhold, og hva det ellers måtte være av forhold, så skal det ned i liggende- og rulles. – Og når jeg sier ‘rulles’, så mener jeg RULLES! – Flere ganger, fra den ene- til den andre siden- og tilbake igjen. -Og for hver gang hun er halvveis over fra denne ene- til andre siden, så passer hun på å gnukke pelsen skikkelig ned i underlaget..
Paradoksalt nok, er denne frøkna også en pus som tar dette med renslighet og pelsstell på største alvor, så det å da gni seg ned i møkka innebærer jo dermed at hun lager hinsides med ekstrajobb til seg selv!
Hun er selvsagt helt skjønn når hun driver på med dette tegnet på hengivenhet, men at hun iallefall ikke legger det på is til vi kommer oss inn når det f.eks bøtter ned, og underlaget er jørme fra ende til annen, er hinsides min fatteevne.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Av en eller annen grunn blir jeg like overrasket over hvor tidlig morellene modnes hvert eneste år..
Med mine tidligere omtalte markjordbærstasjoner, er det nå som jeg får meg et reelt måltid på mine daglige turer med pels-gjengen!
Til eieren av dette- og andres bespiste frukttrær, kan jeg imidlertid forsikre om at all bespisning forsynes av de greiner som kan nås fra veien, av den enkle, men dog urokkelige grunn at et potensielt scenarie bestående av å bli fersket på fruktslang, er så forbannet langt under min verdighet at jeg kan garantere at dere ALDRI vil finne meg på innsiden tomtegjerdet! I tillegg er det mer enn nok å ta av fra utsiden, så det ville ikke engang hatt noen hensikt å ta for meg inne i hagen om så jeg ikke hadde innehatt denne verdigheten som strengt tatt burde innehas av ethvert boenlunde oppegående individ ved nådde myndighetsalder *hehe*
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Kjærligheten mellom bestevennene Knert og Leah, alias “Kneah” lyser opp selv de dårligste dager. Det er rett og slett umulig ikke å la seg varmt og gledelig påvirke av synet av disse to her vise sin grenseløse hengivenhet til hverandre.
Og i går kveld, ble Leahs lojalitet til Knert tatt til et helt nytt nivå..
I likhet med sine ‘katte-søsken’, har Leah all respekt for eldstemann i flokken, ‘kattekjempen’ Rusken. Når Rusken setter poten ned, så adlyder man. Men respekt er jo noe helt annet enn å være direkte redd for noen! Og om Leah ikke er direkte redd for Dolly, slik som Knert gjerne blir når hun legger ørene baklover og freser i vei som et lemen på rohypnol utelukkende fordi han går forbi, så har heller ikke hun våget å nærme seg når husets kjeftesmelle er på krigsstien, selv om hun aldri så mye er minst av alle.. – Dvs inntil i går kveld:..
For i det den sort-hvite gladkjukkens ferskenfargede nemisis kommer opp på siden av de to ved matplassen, hvor hun så avleverer sitt mest mugne fres med tilhørende ‘eye-stab’, som seg hør og bør når hun får Kvert innenfor potelengdes avstand, -og enda litt når Leah er med på ‘kjøpet’..
Knert rygger som vanlig tilbake over det (i hans øyne) fullstendig uprovoserte utbruddet fra dette ustabile kattedyret, men der Leah har opptrådt enda mer tilbaketrukket i så måte, hørte jeg istedet et riktig så bestemt ‘VOFF!!’. Og i det jeg snur meg, ser jeg at hun står som en pålesånn beskyttende på skrått forran Knert.. Hun hadde altså ingen intensjoner om å mukke med den ilske lille frøkna på egne vegne når hun er på ‘freser’n, men når det ‘køddes’ med Knert, da var tydeligvis grensen hennes oversteget!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
De siste årene har en vært heldig om en bare får smaken av markjordbær i løpet av sommeren her på berget, men i år har jeg formelig snublet over det ene stedet etter det andre hvor det er mengder av busker. Så nå leves det herrens glade dager i så måte, med minst en ‘gumlepause’ innlagt i hver eneste gåtur.
Det ene av de to virkelig store områdene, har det imidlertid vist seg å være x-antall frekkaser som frekventerer, da mange bær er observert fjernet fra stilken hver eneste dag *haha*, men det andre later imidlertid til å være tilnærmet utelukkende bespist av meg. I begynnelsen, ble disse spisepausene møtt med en relativt snarlig utolmodighet fra det firbeinte følget, men nå er de vlitt så vant til dette her at de bare setter seg til på de respektive stedene, for så at de nesten blir litt paffe i det den gunlende ‘moder’n endelig har gjort sitt, og annonserer at fremdriften gjenopptas.
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hvor pokker er barnevernet i hht barns krav på beskyttelse mot slike makkverk!?? ‘
Altså.. Har du sett noe så jævlig som dette makkverket som har stått standfast midt i skolegården på en av byens ungdomsskoler i gud vet hvor mange år!??
Siden dette er en del av byen jeg ikke frekventerer daglig, så skvetter jeg til over hvor usigelig smakløs- og ikke minst beyond creepy den faktisk er i det den trer inn i synsfeltet hver bidige gang jeg passerer den. Her skal det også presiseres at hvor heslig den enn fremstår på dette bildet, er det, tro det eller ei, kun for peanuts å regne i forhold til dens fulle og hele heslighet. Her ser du jo bare den øverste delen, og det ‘krympet’ ned til den respektive bildestørrelsen. I realiteten dreier det seg imidlertid om noe sånt som anslagsvis 2½ m av kunstnerisk gørr..
Så galt er det at selv om denne figuren hadde vært så vellaget og smakfull den kunne få blitt, skal det etter alle solemerker forestille en eller annen barne-TV -figur som jeg ikke kan fatte og begripe hvordan noen har ansett en skole bestående av 13-16 åringer for den ideelle lokaliteten. Men samtidig kan en vel takke faen for at den ikke ble plassert på en barneskole eller barnehage der figuren som sådan i utgangspunktet var hjemmehørende, for der den står nå, er iallefall de respektive ungene såpass store at de har en fair sjanse til å komme seg igjennom sine tre år i faenskapets nærvær. Jeg mener.. Yngre barn ville jo ikke hatt en snøballs sjanse i helvete til å komme seg igjennom flerfoldige år der de ble utsatt for en slik styggdom på daglig basis uten å pådra seg alvorlige traumeskader som etter alt å dømme ville preget de livet ut!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
De gangene jeg ikke går for løst hår, så blir det en såkalt ‘messy’ oppsats, -det være seg i form av fletter eller ‘buns’. Glatte sirlige frisyrer er rett og slett ikke meg, -liksom det ‘glatte’, sirlige og velordnede ikke er meg på noen av livets andre områder heller.
Jeg har imidlertid ikke tall på de gangene jeg har ønsket at jeg kunne være en av de som ønsket de ‘rette’ tingene i livet, som selveid hus, lukerativ karriære, 1,8 barn og stasjonsvogn. – For ikke snakke om det bare å kunne ta til seg de ‘sannheter’ som ble oss servert uten å være nødt til å grafse og grave for å finne ut hvorvidt selv de mest banale ting faktisk er slik de blir utgitt for å være.
Men med tiden har jeg nå i det minste klart å godta at unger overhodet ikke er min greie, at jeg får reelle klaustyrofobifornemmelser av alt fra ekteskap til banklån, og at jeg ville krepert av å være stuck i en 9-4 jobb der man følger den samme rutinen dag ut og dag inn..
Jeg vil for alltid være blant de som tryner massivt på livets vei med jevne mellomrom, som er høylydt, og ikke minst en smågal figur som på sett og vis aldri har tatt steget fullt ut inn i de voksne, ansvarsfulle rekker. Jeg er og blir m.a.o litt rufsete i kantene, og til syvende og sist, så er det faktisk helt greit. Jeg mener.. Heller en rufsete personlighet enn ingen personlighet, -tross alt!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Det er ett eller annet genuint over Vendela Kirsebom som gjør at jeg tror på hvert ord hun sier i markedsføringen av produktene sine. Så når hun sier at disse er hva hun selv bruker, så var det jo bare et tidsspørsmål når også jeg bare måtte hive meg på.
Så etter å ha hatt en prøvepakke på oljen noen dager, så var det altså bare å gå all in her, for jeg mener.. Hvem ville vel ikke drept for å se ut som den dama der!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hva jobben min i restauranten angår, står vi nå på trappene til hva som vel må være den nest travleste tiden på året. Her er jo julebordsesongen i en klasse for seg, for å si det sånn. Men ikke desto mindre, er 17.mai årets travleste dag!
På denne dagen blir vi gjerne tildelt spesifikke oppgaver i langt større grad enn ellers, hvilke sammenfaller med de områder vi leder an på til vanlig. – Og for mitt vedkommende, innebærer nok dette at jeg vil skjenke noen 1/2 -litre, for ikke snakke om å lage et satans antall desserter, som f.eks denne banansplit’en som er avbildet her. For som jeg har nevnt ved en rekke anledninger, har jeg riktignok ikke mye peiling på matlaging, men dessert, – DET kan jeg!
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Så ikke den komme, for å si det sånn, da jeg av en eller annen grunn har fått for meg at hunder er en del senere ute enn katter på dette området. En lettere hysterisk hundemor som er faretruende nære grensen til panisk, blir imidlertid bragt tilbake til den rasjonelle verden så snart søkeresultatet på ‘age for first term at jack russell?’ og det ble klart som dagen at det vanligvis skjer når de er 6-7 måneder gamle. Leah, som er temmelig nøyaktig 6 1/2 måned, kunne derfor ikke vært mer spot on.
Om det ikke endrer seg de neste dagene, ser det imidlertid ikke til å bli komplettert, om en kan bruke det uttrykket, men snarere en typ forsmak på at hun er 100% i rute i vekst og utvikling. Men ikke desto mindre, blir det ut og jakte på et fungerende ‘bind’ -opplegg å ha på henne når hun er inne. I og med dette her selvsagt skal skje på en dag som er butikkstengt, har en god dose kreativitet, en bikinitruse som mangler overdel, 1 stk. truseinnlegg noe tråkling med nål og tråd samt en real dose superlim endt opp som det latterligste hundeplagget ever made. Leah selv virker derimot så satt ut av denne galskapen at hun bare satte seg rett ned og stirret måpende på denne galskapen av et bukseplagg ‘mutter’n hadde funnet på å iføre henne nå..
Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Etter å ha hatt det samme toppsidebildet i hva som i mitt tilfelle er for en ren evighet og regne, klarte jeg altså til slutt å få skrapet sammen den nødvendige tiltakslysten som må til for å kunne overgå latskapen. Og det å få overvunnet den her latskapen i hht å utføre arbeid som strengt tatt ikke MÅ utføres, er en regelrett bragd som fortjener en aldri så liten markering! – Så gjenstår det bare å se hvor langt over det året det som regel tar for mitt vedkommende å gå lei den her blir stående..
