Regelverket som skal besørge ungers sikkerhet på nett, øker i omfang ‘as we speak’. Nå er det blitt forbud mot all reklame rettet mot barn, i tillegg til alt det andre av verdens uhumskheter de skal skjermes for. I utgangspunktet lyder dette så fornuftig og ansvarsfullt det kan få blitt, men når vi tar med i betraktningen at barndommen, fra naturens side, er ment å være den nødvendige opptreningsperioden som kreves for at de en dag skal kunne klare seg i verden på egen hånd, blir jeg imidlertid langt mer usikker..
Hva angår barns nettsikkerhet, kommer det utelukkende vinklet i vendinger som dette:
En 12 år gammel jente som sitter og spiller typ Virtual family på nett, for så at det popper opp en annonse for ett eller annet slankeprodukt med svært så unge aktører. Eller en 14 år gammel guttunge som lar seg påvirke av influencere a-la brødrene Andrew og Tristan Tate. Eller det kan være en liten tass i barneskole- eller barnehagealder som bestiller varer, boostere i ett eller annet spill, etc for en formue, da det bare er å trykke en tast. – Eller det kan rett og slett være utrygge nettsamfunn der de kan la seg lure av pedofile og den slags.
Det er jo ingen tvil om at det er mange farer og feller unger meget lett kan utsettes for på nett, og derfor er det også et udiskutabelt faktum at de ikke kan få fritt leide. Unger må m.a.o beskyttes for ikke å utsette seg selv eller familieøkonomien for skade. Greia er bare at jeg ikke skjønner hvordan det å plassere de i en beskyttet boble der de totalskjermes for alt av verdens uggenskap i tråd med dagens policy kan være formålstjenelig på sikt!
For mitt vedkommende, ville tileldighetene det slik at internettet ble allemannseie i det jeg nådde den alderen hvor de respektive farer er størst. Jeg tilhører m.a.o den aller første nettgenerasjonen; Altså den som gjorde de erfaringer som viste at det å møte nettbekjentskaper sånn uten videre brått kunne koste en livet, og den slags. Greia er imidlertid at alt som behøvdes for å banke nettvett inn i de purunge hodene våre, var å bli fortalt hva vi ikke skulle gjøre- og hvorfor. Og det argumentet med kroppspress holder heller ikke, da idealet faktisk var langt snevrere den gang, samt at vi også var de første som fikk dette med kosmetiske inngrep i fleisen. Jeg skal ikke si at kropps- og utseendekomplekser ikke finnes hos generasjon X, men vi var nå i det minste gitt et såpass fundament fra småbarnsalderen av at vi klarte å ta til oss dette med at det perfekte en ser på TV og reklame ikke gjenspeiler virkeligheten i en såpass grad at vi ikke falt fullstendig i staver slik som unge i dag.
Kort oppsummert, ble vi introdusert for faenskapen, for så å beskyttes ved at de voksne rundt oss lærte oss hvordan vi skulle hanskes med det, liksom hvordan vi skulle beskytte oss selv. Når foreldre flest heller ikke brukte lange tiden på å forstå nødvendigheten av å følge med på nettaktiviteten vår, og derav at vi faktisk gjorde som vi var blitt instruert til, så var vi også på dette området så godt rustet et ungt sinn kan få blitt i det vi inntok voksentilværelsen.
Og det er her vi kommer til selve kjernen i dette anliggendet. For dagens unge inntar jo også voksentilværelsen på ett eller annet tidspunkt, hvor så all den gørra de har blitt skjermet for etter alle kunstens regler gjennom de 18-20 første årene av deres levetid vil åpenbare seg i all sin gru. Mitt spørsmål blir da hvordan i granskauen disse skal kunne klare å navigere seg trygt imellom denne tsunamien av farer som slår imot de fra det øyeblikk de forlater foreldreheimen når de ikke stiller vel forberedt!?
Det verste er jo at det første møtet med voksenilværelsen for en betydelig andel av de skjer i forbindelse med at de drar til en av landets største byer for å studere! Hvordan det går når en som har levd i en forbannet kongkong fylt av pastellfargede bomullsskyer og ferrie-dust, hvor alle er snille- og kriminelle er meislet inn i Kasper, Jesper og Jonatans bilde, i tillegg til en og annen superversting av en gjengkriminell o.l a-la kaptein Sortebill facer virkeligheten på østkanten, har vi allerede begynt å få opptegnet; Det går selvsagt som det er nødt til å gå, med sovevoldtekter, ran og speed i pilleform for å komme seg igjennom eksamen. Av de unge jeg kjenner, tror jeg samtlige på ett eller annet tidspunkt har fortalt om folk som strømmer hjem igjen innen et år er gått fordi de har blitt utsatt for noe- eller rett og slett bare ikke er i stand til å greie seg på egen hånd. Når sant skal sies, er det et fuckings mirakel at det er noen som klarer seg i det hele tatt, da det å kunne klare seg her i livet som et selvstendig individ, krever årelang trening, og når den treningen i stadig økende grad tas fra de, så går det jo bare som det er nødt til å gå; Kjepprett til helvete.