Vi som er født mellom 1969/70 og 1981/82 er faktisk ‘the true syrvivors’. På den ene siden var barneoppdragelsen fremdeles basert på de gamle gode prinsipper, mens på den andre, var bilen blitt allemannseie, teknologien var begynt å fosse fremover, og det ble en kjensgjerning at det lå en reell fare i å snakke med fremmede (primært menn). Ergo har vi overlevd en oppfostring basert på de trygge tiders prinsipper i en verden tilnærmet like utrygg som den er i dag. 

Men vi mennesker har nå en lei tendens til å glemme, så derfor har jeg sikret fotobevis for å røske opp i hukommelsen..

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Utvidelsen av voldtektsbegrepet svekker alvolighetsgraden.

Det som huskes, er gjerne sånt som at vi selvsagt syklet uten hjelm, og at vi klatret i trær uten verken hjelm eller annen sikring.

Big deal, liksom, sier nå jeg! Her er nemlig hva Gen X virkelig er laget av!

Hvor mange av dere husker f.eks sånt som de uendelige mulighetene som fantes i liftslangen til et traktor/lastebilhjul?? Vinterstid kunne den trekkes i heidundrende hastigheter over isen som vist av bildet, eller nedover de bratteste fjellskrenter. Det som var faen, var jo at disse gedigne luftballongene spratt noe grassalt ved selv den minste hump, med det resultat at enhver slik ferd ned en bakke endte med den akkende kastet av- og himmelhøyt opp. Vi som var tilskuere visste når vedkommende var ferdig med sin raid i det h*n ble sett sprellende oppe i luften. Sommerstid fungerte de tilsvarende ved at vi hang etter båter på vannet, hvorav vi så ble kastet til værs i det en bølge traff når farten var høy nok. En unge i dag ville jo aldri overlevd den mildeste av disse hjulraidene..

Hvem har vel ikke blitt slynget av en slik en, for så å ‘skrelle’ flerfoldige meter bort over asfalten i løpet av oppveksten!? Jeg kjenner svien i den oppskrubbede landingssiden bare ved synet av en slik en den dag i dag. Men aldri var det at vi ble liggende hjelpeløse. Selv pysene, -altså de som begynte å grine for noen skarve skrubbsår karet seg faktisk opp- og hjem til plastring på egen hånd! Selv var jeg blant de som ikke grein på tørre møkka. Og en stor del av grunnen til at jeg var så beintøff i forhold til det å slå meg, var at fatter’n hadde sagt at det å blø var en god ting, for det fikk skyldt ‘dritten’ ut av såret. Følgelig var den ene gangen jeg ‘sprakk’ den gang jeg gikk på hodet inn i jakkeknaggen og fikk kul, -som derav IKKE blødde. Da først fikk unge Henriksen panikk.

Hva klatretårnene/stativene våre angikk, rådet jo de samme prinsipper som for huskene, karusellen (over), etc. Her var det snakk om blodsikring om de var satt opp med grusunderlag og ikke asfalt. Ramlet vi de 2-3 meterne det var ned, ja, så knakk vi vel en arm og/eller pådro oss en liten hjernerystelse, of sånt laget en da ikke noe ‘fuzz’ om!

..- Og selvsagt hadde vi våre egne kniver!! Og da snakker vi selvsagt ikke om ubrukelige kjøkkenkniver e.l, men skikkelige spikkekniver, hvilke vi lærte å slipe selv etterhvert som de ble sløve. ‘Sløv kniv glipper, og kan være farlig’, lød parolen under oppfostringen av Gen. sunn og sterk. Hendte det vi skar oss? – Selvsagt! Men et kutt i en finger/hånd er det da ingen som døde av, -den gang, ‘that is’.

Selv har jeg fremdeles synlig arr fra den gangen jeg klørte den smale spikkekniven på sløyden igjennom hånden, og ikke skjønte et skvatt av hva læreren lagde sånn oppstyr for. Det svidde litt, men so what, liksom! – Det blødde, så da ble jo såret renset, og alt var såre vel for min del.

Men intet var vel morsommere, -og mer hasardiøst enn den såkalte ‘kenglingen’ om vinteren! For de som ikke fikk med seg disse årene i sin barndom, besto dette i å henge seg på bussen slik som på bildet i det den stoppet på en stasjon, for så å bli trukket av denne mens man skled på de glatte veiene. Det var legendarisk moro!

Grunnen til at bussen var det valgte kjøretøyet, var helt enkelt at den aldri kom så langt av sted før neste gang noen skulle av eller på, men det hendte jo at vi grep fatt i en bil også, men det var kun når vi var ordentlig ‘gærne’.

Altså.. En Gen.Z ville virkelig ikke ha klart å overleve vår hverdag i oppveksten. Ja, vi fikk nå litt medfart, men se nå hva vi har blitt vs. den 20 år yngre generasjonen. Faktisk er jeg gellig overbevist om at dette vil bli første gang i historien der det blir vanlig at foreldrene overlever sine barn..

Du kan mislike det- og fornekte det, men like forbannet er det realiteten når en ’00’er som er så asmatisk at h*n knapt puster mellom april og oktober, samt lider av glutenallergi, laktoseintolleranse, lei hofte, og er migreneplaget møter Pippi, Emil og Saltkråkanungene hvis barndomsår har tjent ett eneste formål; Nemlig å vokse opp til å bli de mest blodtrente survivere!