Jeg har jo ved talløse anledninger tatt opp hvordan den såkalte norske fattigdommen i mine øyne er fullstendig blottet for perspektiv (Jeg var vel så vidt innom dette emneområdet så sent som i dette innlegget)
. Fra mitt ståsted er det faktisk hinsides navlebeskuende, og derav så pinlig at det er fysisk smertefullt å høre om fattigdom i forbindelse med nordmenn. Det er nemlig en vesensforskjell på det å ha dårlig råd og det å være fattig. Fattig er synonymt med nødlidende, og nødlidende er man først når en ikke har mulighet til å skaffe til veie nok til å få dekket primærbehovene til seg selv og sine barn; Altså mat/vann, livsnødvendige medisiner og et krypinn som beskytter mot alt fra temperaturer til angrep fra dyr og mennesker. – Og det er jo streng tatt temmelig langt mellom både sykehusinnleggelser og dødsfall grunnet slikt som sult, tørst og ihjelfrysing grunnet mangel på klær og skydd her til lands..
Som mandelen i en grøt av idioti..
Som jeg også har poengtert ved gjentatte anledninger, er jeg minst like forbannet over de prisøkningene vi har fått i løpet av det siste året som noen. Tilsvarende er jeg blant de sterkeste av kritikere til denne tragedien av en regjering vi er belemret med, da jeg mener Norge er i en økonomisk situasjon som medfører at vi med enkle grep kunne vært avskåret fra å lide nevneverdige konsekvenser av denne globale ‘dyrtiden’ vi nå er inne i. Samtidig er det imidlertid like fullt en nødvendighet å beholde et viss perspektiv her..
Når man nå til stadighet får ørene fulle av denne angivelige nøden som tilsynelatende rammer left, right & center nå i disse ulvetider, oppleves dette så til de grader respektløst og ikke minst navlebeskuende ovenfor de milliarder hvis levekår tilsier at de virkelig har fått kjenne hva nød er at det rett og slett er på sin plass med en kjapp sammenligning mellom den norske ‘nøden’ og den reelle nøden for å få satt det hele i et noenlunde reelt perspektiv;
‘Det daglige brød’…
DE: Ca 1 milliard mennesker lever under det som faller inn under begrepet ‘ekstrem fattigdom‘, hvilket vil si at de har under kr. 7,- pr. dag å klare seg på. – Og da snakker vi ikke engang etter at sånt som de faste utgifter er betalt, -men at det er det de har! Nasjonene med den mest ekstreme elendigheten i så måte, er Den sentral-afrikanske republikk, Eritrea, Somalia og Ghana.
OSS: Kjapp hoderegning med utgangspunkt i den oppgitte ‘fattigdomsgrensen’ pålydende kr. 247 000,- tilsier at en, for å falle inn under det norske fattigdomsbegrepet, har under kr. 680,- pr. dag å leve for. Greit nok at en nok kan gå ut i fra en viss prisforskjell, for å si det sånn, men jeg kan ikke engang se at dette kan ha den minste relevans når spriket er så hinsides som det vi ser her..
Sikkerhet/trygghet….
DE: Til tross for at jeg aldri har satt fot i noe sånt som et slumområde i Mumbei, eller noe annet sted heller, for den saks skyld, føler jeg meg allikevel rimelig sikker i min sak når jeg sier at her finnes det ikke noe slikt som hverken statelige trygdeordninger eller et helsevesen. – Selv hjelpeorganisasjoner som f.eks Frelsesarmeen o.l er ikke-eksisterende fenomen i verdens virkelige helveteshull. Får du ikke skrapt i hopes et minstemål av et næringsinntak her, så ‘dævver’ du. -Enkelt og greit.
OSS: At den praksisen som bedrives innen NAV og de norske trygdeordningene har et betydelig forbedringspotensiale er vel hevet over all tvil, men ikke desto mindre er det at vi faktisk HAR en sikkerhet der staten trer inn som ‘forsørger’ der en selv ikke evner å besørge den nødvendige innkomsten er for reinspikket utopi å regne for de fleste av verdens innbyggere. – For ikke snakke om det å ha et (tilnærmet) fritt helsevesen!..
Krav til levestandard…
DE: ‘Fattig’ i den tredje verden, er synonymt med at en i beste fall lever fra hånd til munn bokstavelig talt, da alt av energi går med på å få skaffet det nødvendige for å holde seg selv og sin familie i live nok en dag. Her er m.a.o kravene til det vi kaller ‘levestandard’ ikke-eksisterende, da ‘luksus’ i disse delene av verden er å få tilgang til de nødvendige medisiner og legebehandling, og å ha en viss beskyttelse mot ytre farer i form av en leir- eller stråhytte. – For ikke snakke om at her er det ikke noe sånt som ikke å like den maten de måtte ha klart å skaffe til veie!
OSS: Ja, hva skal en si?.. Her kaster folk fremdeles mat over en lav sko, liksom det ikke å like noe på smak er ensbetydende med at det er for uspiselig å betrakte. Forskjellene i fattigdomsstandard er m.a.o tilsvarende de som råder for levestandard, da vi stiller hinsides mye høyere krav til ‘livsnødvendigheter’ her på berget enn hva som strengt tatt er nødvendig for å holde seg i live; For slikt som PC, mobil og bolig med et soverom til hvert av barna er vel strengt tatt ikke for primærbehov å regne. – For ikke snakke om slalåmutstyr til vinterstid, dykkerutstyr til sommersesongen og ikke minst minst en utenlandsreise i året!
Altså det jeg vil frem til her, er at Norge så visst ikke er perfekt på noe vis. Følgelig, nødvendiggjør dette i aller høyeste grad at vi skal jobbe for å utbedre de feil, mangler og urettmessigheter som råder. Men samtidig som vi erkjenner dette på egne vegne, er vi også nødt til å beholde perspektivet, da Norge, globalt sett, faktisk er så forbannet mye bedre enn praktisk talt ethvert annet sted på planeten. Og jeg mener.. Såpass må en da kunne forlange at et noenlunde oppegående individ med tilhørighet i et opplyst samfunn kan klare. – Eller??
https://youtu.be/3SrQWrTA7pk Eneste jeg har virkelig respekt for,når det kommer til kamp mot sult og fattigdom
Ja, det der fikk jo faktisk gjort en forskjell. Men alt av hjelp og bistand forutsetter jo at de respektive forsyninger tillates utlevert, og det kan man jo så visst ikke ta for gitt i disse tider..
Sant nok. Men mentaliteten har forandret seg. Nu ventes det alle andre ska gjøre noe.
Men så vidt jeg husker fra boka hannes. SÅ var det ikke bare bare, å få levert maten.
En del av problemet de støtte på var at ingen ville kjøre lasten til de den skulle til. Så de måtte kjøpe bilene som skulle frakte den
Er jeg enig med deg. Fattigdomsbegrepet er fullstendig ute av proporsjoner. Å overføre det til norske forhold er en hån mot de hundredevis av millioner som ser sultedøden i øya hver eneste dag. 800 millioner, 10 prosent av jordens befolkning, sulter. Vi har i dag den største sultkatastrofen uten sidestykke i moderne historie. Og her som i alle kriger og naturkatastrofer er det barna som lider mest.
Mulig å banne i kirka, men jeg vil våge den påstand at om noen her i dette landet dør av sult må de ønske det selv.
Når det gjelder dette med de berømte matkøer i Norge, skriver berømte fordi det kan vi lese, se og høre om i media hver eneste dag. De blir lengre og lengre. Kan det være fordi at det ikke er en skam lenger å gå på fattighuset? For “alle” gjør jo det fortiden sa dem på Dagsrevyen, eller var det på Debatten, Dagsnytt 18? Kan det være at blant de “alle” som rett og slett har funnet en ok måte å få noe gratis? Ikke vet jeg, har bare hørt om 😉
Først må jeg jo bare få sagt at banning i kirken så langt i fra er et onde, men snarere et must. Uten folk som tør å gå ut med kontroverser som bryter med ‘okkuperte’ sannheter, tabu og politisk korrekthet vil det avstedkomne status squaw være satt til å bli vår bane.. 😉
– Og beklageligvis, må det jo virkelig være lov å si, kan jeg personlig bekrefte at du har rett. Jeg kjenner nemlig til folk som kalkulerer inn henting av mat hos Frelsesarmeen i forhold til hva de kan ta seg råd til..
Jeg har jo selvsagt vært frempå med hva jeg selv mener i hht å avstå fra å forsyne seg av det bordet som er forbeholdt de aller, aller svakeste. Men samtidig har jeg innsett at dette er noe jeg bare er nødt til å skyve til side, og unngå å forholde meg til, da dette er noe jeg ikke får gjort noe med. Å gå hardere- eller oftere ut mot de vil jo i beste fall bare prelle av som vann på gåsa, mens alternativet er at de blir enda mer likegyldige.. Men holdningen til tross, er den undringen jeg har rundt dette ingenting satt opp i mot den totale mangelen jeg har på forståelse og evne til å relatere over hvordan de så til de grader har gitt avkall på absolutt alt av skam at det ikke koster de så mye som ei drue å toge inn på Frelsesarmeen, midt i byen, i ‘beste sendetid’..
Greit nok, -jeg har seriøse issues i forhold til det å be om ting, -om det så er hjelp eller det å be om konkrete ting, så jeg har jo åpenbart ikke et helt reelt- og objektivt perspektiv i forhold til dette her. Det forklarer jo både hvorfor jeg har følt det borderline uoverkommelig de gangene jeg har skullet oppsøke et NAV-kontor, liksom jeg bokstavelig talt følte grunnen jeg sto på gikk i oppløsning den gang jeg for flerfoldige år siden gikk med på å vente utenfor på noen bekjente som skulle inn på Frelsesarmeen, hvorpå det brått dukker opp en sånn der godhetens apostel som åpenbart har alle intensjoner om å forbarme seg over meg som ‘de ikke kan huske å ha sett før’, og dermed spør hva jeg heter og om jeg er ‘ny her’.. Jeg tror jeg klarer å få stotret frem at jeg bare venter på en bekjent, og berømme arbeidet de gjør, for så at min bekjente skrider ut, hvorpå den settingen jeg befinner meg i gjør at alt annet enn den posen med hentede matvarer sammen med den som var med inn som jeg nå umiddelbart blir så alt for klar over inneholder klirrende flasker.. Det føltes som om jeg gikk i oppløsning! Som i et drømmebilde husker jeg bare at denne soldaten liksom svever ut av bilde med at det var hyghelig å hilse på meg, totalt uanfektet av den klirrende posen som er like ved å viske meg ut av tiden..
Dette var altså en helt for jævlig opplevelse jeg aldri vil glemme. Men når alt kommer til alt vil jeg faktisk langt heller ha mine problemer i forhold til å be om ting enn å ha evnen til å kunne gå inn å hente mat hos ‘Frelsær’n med en klirrende pose i hånden uten å føle så mye som et streif av skam..
Du skriver så jækla godt. Og skildrer så rett. Jeg har fra sikre kilder at de som står for mat utdelinger er mildt sakt fortvilt for tia. Majoriteten av de som står i kø er de innbilte “fattige” eller griske og grådige om du vil.
Ikke vet jeg om du har vært på en såkalt Matfestival. Det er rett og slett absurditetenes teater spør du meg. Det er en sann fryd for en hobbysosialantropolog
å bivåne dette med smaksprøver i små beger… og folk som tar runden 7 ganger med gjerne heile familien og grabba til seg nok gratis mat for den dagen gjerne tar med seg noe hjem til neste dag. For ikke å snakke om i adventstiden når handelsstanden har hyret inn en nisse som skal dele ut godteposer til alle barna i gågata. Det utvikler seg til reine gateslaget der foreldrene nærmest slår vilt omkring seg for å sikre seg en pose med en appelsin og 2 stk twist. En gang så måtte nissen ha politieskorte… det er nesten sant 😉
*haha*
Jeg ville løyet dersom jeg hadde benektet at at også jeg har en smått usjarmerende ‘free-shit’ dragning som kommer til uttrykk ved at jeg f.eks ikke kan tilbringe en natt på hotell uten at til og med et eksemplar av den dusjhetten er med hjem, produktprøver kan ikke passeres, og smaksprøver må smakes. MEN.. Ikke faen om jeg vil risikere å bli gjenkjent som hun som returnerer for en smaksprøve nummer to eller må opplyses om at det i utgangspunktet er ment å være en prøvepakke for hver. Så bare tanken på å forsyne meg av mat som er ment for de som vil sulte om det ikke var hand-outs å få, er fullstendig absurd, for her er det ikke engang bare egen selvrespekt det går på, men det negrigste av det nedrige i at en faktisk stjeler fra de fattige! Jeg mener.. På hvilket punkt i den menneskelige utviklingen kan det ha feilet så fundamentalt, liksom!?
Jeg tenker det er all grunn til å løfte blikket med jamne mellomrom. Et mindretall har nok rett til å klage. Resten havner i sytekategorien. Nå er jeg ikke bedre enn hvermannsen, så jeg syter litt sjøl. For vi sammenligner, men gjerne innad i landet.
Likevel, jeg er glad for å evne å sette mitt liv i større perspektiv, og være takknemlig for hva jeg har – både av eiendeler, kunnskap og muligheter. Jeg har ubegrenset tilgang til rent vann, mat på bordet hver dag og tak over hodet. Jeg kan holde meg varm når det er kaldt, har klær på kroppen, og får medisinsk hjelp når det trengs. Dermed har jeg allerede mer enn store deler av verdens befolkning.
Jeg har råd til å ha bil, smarttelefon og TV. Råd til å ha en liten pus som selskap, og råd til å ta godt vare på henne. Leiligheten er min.
Det hadde vært hyggelig å ha to lommebøker, men det er bare en, og den fyller staten Norge. Jeg lever på uføretrygd – men kall meg ikke fattig!
Spot on! 🙂
Vel talt 😉
Vel talt!
Jeg har lurt på dette, flere ganger, hvor fattige vi egentlig er. At det finnes noen som virkelig sliter, dèt er det nok. Men når vi skal sette oss ned og sammenligne oss med andre (virkelig fattige) land, blir ikke “fattig” det riktige ordet å bruke. Jeg har også skrevet om dette, mange ganger før, vi kaster så sinnsykt mye mat, ta brød f.eks; ca. 200 brød hvert minutt blir det kastet, bare her i lille Norge! Og elektronikk: i snitt 28,6 kilo per innbygger, hvert år. Og klær: i snitt 23 kilo tekstiler per innbygger, hvert år. Altså, jeg vet ikke hva jeg skal si. Og ironien: mange av disse klærne og elektronikken som blir kastet, havner nettopp på søppelfyllinger hjemme hos de som virkelig er fattige!
Et annet paradoks er også at mange av disse som står til knes i jord for de usle 7 kronene per dag sliter seg ihjel etter f.eks kobolt og litium til mobiler, PC og elbiler (bl.a) som folk i Vesten kjøper. Eller å lage mursteiner, ris, bomull eller gull, for å nevne noe. Ååh ironien..!
Enig! Jeg mener det må være fullt mulig å stå på barrikadene for det en mener er galt i Norge, paralellt med at en erkjenner hvor heldigstilte vi er i den globale målestokk!
– Og hva matavfall angår, har du vel muligens hørt om hva som skjedde med den ostemengden som avstedkom det nylig avholdte verdensmesterskapet i ysteri..(?) Jeg har vel sjelden blitt mer provosert i mitt liv, for å si det sånn
Ja, ikke sant! Greit å kunne se hele bildet.
Huff ja, jeg fikk med meg den, forferdelig! Jeg vet ikke en gang hva jeg skal si…
Jeg ville faktisk hatt langt mer respekt for de styrende om de hadde vært ærlige, og sagt det som det var; At de gir flatt faen’, fremfor denne falske greia med å gå ut mot matsvinn og generell bruk- og kastmentalitet med brask og bram, for så å praktisere det stikk motsatte..
Ærlighet varer lengst, heter det. Og dèt mener jeg virkelig, jeg foretrekker alltid sannheten, selv om sannheten kan svi.
Men det er nok ikke riktig alle som takler å høre det som det er, derfor blir alt for mye “pakket inn” og “dullet med”. Slik at hvermann skal takle hvordan ståa faktisk er. Jeg lurer på om det kan være litt sånn..?
Ja, det ligger nok en del der, samt at det dreier seg om å opprettholde en blankpolert politisk korrekt image. – Både for partipolitikerne i forhold til å høste stemmer, og for måten Norge ynder å fremstå som den uskyldsrene fredsengel på den internasjonale arena (-hvilket vi selvsagt på langt nær er *hehe*)