I innlegget Ble COVID drept i krigen? som ble lagt ut i februar, tok jeg opp hvordan Russlands angrep på Ukraina nærmest eliminerte pandemien på dagen. Men krigen har sakte men sikkert tapt sitt grep, slik at den er langt i fra like effektiv som verktøy i hht å skape skremselspropaganda som den var. Folk går ikke lenger rundt livredde for at 3 verdenskrig venter rundt neste sving. Ergo; Tiden er inne for å bringe C19 tilbake på banen, med de nye spilleregler som er blitt klekket ut i månedene som er gått.
Kortet er kastet..
Da gjenstår det å se om de klarer å få mange nok til å ‘kjøpe’ konseptet med COVIDs angrep på hjernen til at de får iverksatt en ny runde med tiltak..
Først må jeg jo bare få sagt at uansett om de lykkes å skremme opp tilstrekkelig til at det lar seg gjøre å igangsette en ny runde med tiltak, skal hjernen(e) bak ha cred for forsøket. Å ta utgangspunkt i de senvirkningene som i enkelte tilfeller rammer etter endt influensasykdom, er intet mindre enn genialt. ‘Vi vet ikke hvordan-, hvor- eller noe som helst annet enn at det sitter i hjernen’ vil garantert hause opp stemningen, for et allerede erkjent virus som kan angripe hjernen uten at en vet noe mer, trykker unektelig på de rette knappene i folks bevissthet. Spørsmålet er bare om de fremdeles har såpass med tillit igjen hos en stor nok andel av befolkningen til at en gjeninnføring av tiltak er gjennomførbart. Her vil selvsagt hva de har for å bygge opp rundt dette ha en betydning..
Jeg er fullt klar over at det kan virke arrogant å avfeie denne ‘nyoppdagelsen’ på dette viset. Men i god gammel stil, har jeg altså dratt fakta ut av ordlyden, for så å ta for meg hva det faktisk er de melder.Og det de sier, er at det er samme greia som i enkelte tilfeller rammer etter ordinær influensasykdom, hvilket de ikke vet årsaken til. At fenomenet er kjent fra ordinær influensa er imidlertid ikke en faktor som flagges, for det bildet som nå er i ferd med å gis form, er at COVID av ukjent grunn og på ditto ukjent vis kan feste seg på hjernen. Her fremgår det også at det slettes ikke er usannsynlig at årsaken til denne ettervirkningen, hvilket nå selvsagt utelukkende omtales som lang-covid, rett og slett kan være psykisk.
Og da vekkes nysgjerrigheten min på alvor!.. For med den informasjonen, så får brått det hyppig benyttede ordvalget ‘sykdommen sitter i hodet’ en helt annen betydning enn det scenarioet som insinueres med at viruset fysisk går inn og ‘mocker’ med hjernen. Begrepet ‘det sitter i hodet’, henviser jo i sin tradisjonelle betydning til at de respektive plager er psykisk relatert; Altså hva vi på godt norsk refererer til som hypokonderi..
Interessant problemstilling.
..- Og ikke minst kompleks å forholde seg til! Jeg får liksom ikke bestemt meg hvorvidt jeg føler det som bedrives er mest skremmende, komisk eller interessant..
Det jeg frykter, er iallefall at de har klart på klekke ut det samme teoretiske smutthullet hva betingelsene for at en virusmutasjon skal kunne ta over som jeg har..
Altså.. For at en virusmutasjon (av den typen C19 har sin tilhørighet) skal kunne ta over, betinger dette mindre sykdomshissighet kombinert med økt smittbarhet. At det ikke lot seg gjøre å skape hysteri rundt Omicron hadde etter alt å dømme en del å gjøre med at dette her begynte å gå opp for folk. Ergo; For å gjenerobre grepet om folket, må de etter alt å dømme finne et vis å kunne omgå denne faktoren hva virusets biologi angår, -om enn aldri så søkt og teoretisk. Greia er at ‘hvis jeg var de’ *hehe*, så ville jeg blåst opp den neste mutasjonen som dukker opp til å gi økt risiko for long-covid.
Teoretisk, så holder nemlig dette vann, da de øvrige betingelser er innfridd; Pasienten er mindre syk, og dermed mer oppegående og ‘up & about’ under infeksjonen, slik at h*n er i kontakt med flere mottakere av smitten enn sin forgjenger, så jobben med å sikre artens overlevelse er utført! – Og med jobben gjort, har iallefall ikke jeg evnet å spa opp noe som stenger for muligheten for at det ikke kan forårsakes noen senskader som først gjør seg gjeldende etterpå..
Og det som skremmer meg, er at dette overveiende sannsynlig vil være en konstruert storm i et vannglass. Følgene av et slikt potensielt senario vil gjøre meg langt mer skremt enn jeg ville blitt dersom det faktisk skulle vise seg at det VAR tilfelle.
Men min tillit til myndighetene er iallefall long gone etter at den aller siste spikeren i kista ble satt i det viruset tilsynelatende umiddelbart frøs i det krigen brøt ut, for så å begynne å murre igjen i takt med at krigsangsten roer seg, og det etter alt å dømme vil få en avslutning ikke så alt for langt frem i tid.. 😉