Selv om jeg faktisk trodde problemet med oppkommet av de talløse kjønnstilhørighetene var løst i idrettssammenheng, kom det så avgjort ikke som et sjokk at det skulle oppstå en situasjon der det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt OL-deltagere som stiller som kvinner i realiteten er menn..
Dette med udefinert kjønnstilhørighet i OL-sammenheng, ble for alvor et issue ved bokseren Imane Khelif. Hun er imidlertid ikke den eneste (angivelig) kvinnelige bokseren hvor det råder en uklarhet ang. kjønnstilhørigheten, da det samme gjelder Lin Yu Ting fra Taiwan. Men det respektive issuet, gikk altså viralt som følge av at italienske Angela Carini trakk seg etter bare 45 sekunder ut i kampen fordi hun, ut i fra sitt ståsted, sto med en mannlig motstander.
Årsaken til kontroversen, er rett og slett at det internasjonale bokseforbundet, IBO, som inntil nylig hadde den fulle styring hva amatørboksing angår, nektet de to å delta i fjorårets VM. Så ble dette altså endret, slik at Den internasjonale olympiske komité, IOC, har det endelige ordet ang. hva som står og gjelder innen idretten, og IOC kom altså til den motsatte slutningen hva de to boksernes kjønnstilhørighet angår.
Nå har ikke jueg satt meg inn i Lin Yu Tings tilfelle, men i Khelifs, later det til åp dreie seg om at h*n skal være blant de ytterst få der kjønnsorganer ikke stemmer helt overrens med de respektive kjønnshormoner. M.a.o skal Khelif etter sigende ha blitt påvist kjønnshormonene Xy, og være født med ‘innovertiss’, for å si det på godt norsk. Utover dette, skal det imidlertid ikke ha fremkommet en dritt av relevans hva klargjøring av denne kjønnstilhørigheten angår. Og når sant skal sies, er mitt engasjement i forhold til amatørboksing mildt sagt minimalt, med den følge at jeg ikke bryr meg nevnevefrdig om hva utkommet i de to sakene vil bli. Samtidig, er det hevet over all tvil om at dette her med kjønnstilhørigheter må diskuteres og evalueres på et sakelig nivå og på et vitenskapelig grunnlag, for så at det vedtas et reglement som gjør det klinkende klart hva som gjelder i de ulike tilfeller som gjelder kjønnstilhørighet innen idretten.
Ut i fra det jeg har sett i norsk presse, er det imidlertid ingen sakelig objektivitet å spore. I NRKs OL-studio, gikk programlederne ut av sine gode skinn i tro krenkelsesånd på vegne av Khelif, hvorav det ble lagt ut i det vide og brede om hvor fryktelig det er at kjønnstilhørigheten til vedkommende ble betvilt. Dette følges så opp av Jan-Petter Saltvedt sin artikkel på statskanalens nettsider.
Altså legges det rene føringer i hht hvilket standpunkt man fra den offentlige presses side skal ta i anliggendet. Man åpner m.a.o overhodet ikke for det faktum at dette her så langt i fra syntes å være like sort-hvitt som de respektive jornalistene fremstiller det som.
Saltvedt skal imidlertid ha en viss kred for at han faktisk evnet å frembringe et lite blaff av overraskelse i det han benytter den amerikanske svømmeren ‘turned activist’ for kvinneidretten, Riley Gains, som senter i sin argumentasjon. Men dette blaffet feies nærmest umiddelbart ut over sidelinjen til fordel for en mix av oppgitthet og provokasjon som følge av at han rett og slett er så usakelig man kan få blitt.
Jeg deler så langt i fra Gains’ ultra-kristenkonservative politiske ståsted, men jeg har nå fått med meg mer enn nok av saken som ligger til grunn for hennes engasjement til å få biologiske menn ut av kvinneidretten til å kunne la Saltvedts karakteristikk av henne som at hun har benyttet en ‘påstått offerrolle’ for å skaffe seg oppmerksomhet til å kunne la den passere uimotsagt. Jeg mener.. Rett skal nå være rett, uansett hvor en måtte befinne seg politisk..
Gaines er nemlig identisk med kvinnen som bragte tilfellet Lia Thomas på banen. Thomas (f.1999) var inntil noen få år siden en ganske så middelmådig amerikansk svømmer ved navn William Thomas for ett eller annet college-lag, for så at h*n altså redefinerer seg som kvinne og herav endrer navn til Lia Catherine. Siden Gaines også var svømmer for et college-lag, gikk det så som det måtte gå; De to møtes. – Ikke bare som rivaler i bassenget, men også i garderoben..
Saken er den at Thomas er vitterlig ingen Emma Ellingsen, for å si det sånn. Ikke bare gjennomgikk h*n sin mannlige pubertet til fulle før hormonbehandlingen settes i gang, men transformasjonen var jo vitterlig ei heller fullført i det Thomas altså skrider inn i kvinnegarderoben, hvor det så er alt annet enn et kvinnelig kjønnsorgan som fremkommer i det de respektive deltakerne skifter og dusjer..
Og med tanke på at selv jeg nok ville følt et viss ubehag i en sådan setting, kan en vel knapt begynne å forestille seg hvordan dette her utspiller seg hos en pietistisk amerikansk kristenkonservativ. For mitt vedkommende, ville imidlertid det hele ha passert uten varige, traumatiske mén, men det er ikke dermed så at man bør ‘kappe hodet av’ Gaines i det hun gir uttrykk for sin opplevelse i anliggendet. Men ikke desto mindre, deler jeg imidlertid Gaines syn 100% ang. den urett hun så utsettes for i den respektive konkurransen. For Railey Gaines skulle nemlig vise seg å være riktig så god innen sin idrett. Så god at hun ender opp med å klokke inn likt som Lia Thomas, slik at det dermed blir en delt seier mellom de to. Arrangøren har imidlertid ikke tatt høyde for at noe slikt som en delt seier kan inntreffe, slik at det kun fantes ett trofé, hvilket så de avgjør på stedet skal tilfalle Thomas, grunnet hans/hennes unike situasjon som første transvinner av NCAA 1st Division.
Her er det angivelig at grensen til Gaines er overskredet. Hun uttrykker nemlig forståelse for at det ikke er Lia Thomas som har laget reglene, hvorpå hun ei heller klandrer ham/henne som person. Videre var hun, i følge egne utsagn, åpen for at de kunne trekke om hvem som fikk ta med seg vinnertrofeet hjem. Det hun, fullt forståpelig, IKKE kunne akseptere, var altså at den manns-kvinnelige konkurrenten får forrang ovenfor henne, – til tross for at det tross alt er HUN som må sies å ha stått for den største idrettslige prestasjonen her ved å klokke inn likt som en, etter alle fysiske solemerker, mannlig konkurrent.
Kort oppsummert, så får altså Riley Gains skapt nok furore rundt dette her til at det ender med at det til slutt vedtas et lovverk som forbyr transkvinner som har gjennomgått en mannlig pubertet å delta i kvinneidrett i de fleste grener. – Ikke bare i USA, men i verden forøvrig. Derfor blir det fra mitt ståsted både for dumt-, respektløst- og regelrett forkastelig å marginalisere Gains, for, på toppen av alt, å argumentere for en side utelukkende basert på sympati på det viset sportsjornalist Jan-Petter Saltvedt gjør i sin artikkel. Gains har, om en liker det eller ikke, egenhendig fått endret hva som i hennes øyne var en urett, og det burde da i det minste avstedkomme med et minstemål av respekt, spør du meg. Og det hele inntar så de giftigste av proposjoner i det denne marginaliseringen gjøres i den hensikt å fremme en side i en sak man ikke er i nærheten av å ha tilstrekkelig med faktaopplysninger til å kunne gi et noenlunde begrunnet svar på. Testgrunnlaget som ble lagt til grunn for IBOs avgjørelse om å nekte de to bokserne VM-deltagelse, er nemlig blitt holdt avstengt for innsyn hittil, så det kan m.a.o umulig sies hvorvidt det er IBO eller IOC som har ‘rett’ i disse anlighgende. – Og rett skal nå uansett være rett, -uavhengig av ens eventuelle sympatier eller dissympatier ovenfor de involverte.
