Siden respektløse/ufine kommentarer, hersketeknikker som ‘name-calling, osv, ‘nettroll’, hets og regelrett mobbing på nett er et like stort problem i dag som det var i fjor og både året før der og der igjen, så har jeg også innkludert tidligere utgitt materiale i dette innlegget. At jeg så ikke bare har det i meg å forbli uanfektet av dette her, men til og med morer meg med de, er det grunnet i et mind-set hvis prinsipper unektelig vil ha en verdi for andre. – Så here we go, altså..

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Ville du angitt ditt eget barn??

Aller først må det sies at ikke alle kommentarer som oppleves som ubehagelig eller provoserende automatisk er å betrakte som ‘trolling’ eller netthets. Vi som opererer på nett generelt, og de av oss hvis utgivelser i vesentlig grad består av meningsytringer spesielt, må faktisk tåle uttrykt uenighet- og kritiske spørsmål. – Også de som består av ulike hersketeknikker, sarkasme, o.l. I slike tilfeller, velger jeg som regel rett og slett å svare på kommentaren som om jeg var totalt blind for ironien. F.eks har innlegg der det stilles kritiske spørsmål rundt styresmakter en tendens til å trigge bruk av konspirasjonsteoretiker-kortet. Eksempelvis avstedkom innlegget jeg nylig la ut om illuminati med spørsmål om jeg også trodde på diverse fake-news som åpenbart ikke har rot i virkeligheten. Da svarte jeg bare benektende på det, med begrunnelsen av at jeg anser disse for motbevist med henvisning til at de er å anse motbevist av ubestridelige fakta. Der det ikke ble stilt spm. men kun besto av en påføring av den respektive merkelappen, så besvarer en bare med motspørsmålet hva i innlegget de anser konspirasjonsteoretisk, da alt var basert på å stille spørsmål som faller seg naturlige å stille rundt det bekreftede faktum at dette brorskapet som er kjent under betegnelsen Illuminati vitterlig er hermetisk lukket for innsyn kombinert med at det er fylt til randen av makt innen politikk, finans og næringsliv.

Som antydet over, krever det å operere på nett faktisk at en tåler en støyt. Og med det mener jeg at vi er nødt til å ha en greit over gjennomsnittet terskel for å la oss krenke, såre og/eller provosere.

Første bud i denne mestringsfølelsen, hvilket jeg anser som det grunnleggende i det mind-settet som har gjort meg til den ‘bautaen’ jeg er i hht dette her, er faktisk så enkelt det kan få blitt så snart det blir deg bevisst:

Vi alle opplever jo fra tid til annen å være stuck i en konflikt, motta kritikk, osv i det daglige. Og felles for samtlige av disse settingene er at vi ønsker oss vekk fra situasjonen, ikke sant!? Tidvis lar dette seg fikse når dette foregår via telefon, hvorpå vi kan legge på/avslutte samtalen. Men dette vil jo kun gi en fred for en stakket stund, i det en da vil bli oppringt igjen- eller vil måtte face vedkommende ansikt til ansikt. Men om vi så forflytter oss over til nettverden, er det faktisk bare å fjerne seg fra situasjonen som ved et trylleslag! Et eneste klikk på PC eller telefon, og du befinner deg på et helt annet nettsted hvor du faktisk er umulig å oppdrive, -både på nett- og privat! Er det ubehagelige på din egen SoMe-konto eller blogg, står du helt fritt til ikke bare å slette kommentaren, men å blokkere vedkommende fra å kunne nå deg i fremtiden! Som regel holder det å blokkere den respektive kontoen, men der det opereres med et ubegrenset antall- eller man ikke er påkrevd en konto, er det bare å blokkere IP -adressen til vedkommende.

Uansett er greia her at konfrontasjoner en ikke ønsker på nett har den vidundelige fordelen at man bare kan eliminere vedkommende fra ens åsyn, just like that, i motsetning til i virkelighetens verden hvor en pent er nødt til å stå i det.

Videre, vil jeg anbefale å trene deg opp til å skape en distanse mellom ord og mening. -Altså at du rett og slett betrakter det som per i dag vil oppleves sårende, provoserende eller påvirke deg negativt på annet vis, kun er ord.

For hva er nå egentlig ord?  Ord er faktisk ikke annet enn et knippe lyder tatt fra det mangfoldige arsenalet den arten hvor vi har vår tilhørighet klarer å frembringe, uttrykt i en bestemt rekkefølge. Det er alt!

Den mening som avstedkommer fra disse lydseriene, er det faktisk DU, og du alene, som tilfører!

Nå er jio disse lydseriene blitt sine egne tegn til del, hvilket jo bla.a muliggjør at jeg kan kommunisere mine budskap ut til dere, til tross for at dere befinner dere langt utenfor hørevidde. Men like fullt, er det kun DU som ilegger de skrevne ord mening! For hva er det EGENTLIG en tekst består av?

– En serie merkverdige små tegninger som hver og en er gitt å representere en bestemt lyd. Men ikke desto mindre, er disse tegnene som jeg i dette øyeblikk hamrer ned på skjermen i et uendelig antall kombinasjoner og rekkefølger..

Men nå er det jo slik at disse lyd- og bokstavserier er gitt å referere til bestemte ting og fenomen, og disse betydningene sitter jo unektelig forankret i oss fra vi ankom planeten. Så da er jo spm. hvordan i granskauen vi i praksis kan klare å oppdrive den nødvendige distansen mellom ord og mening?

Som så mange andre tilsynelatende ‘mission impossibles’, er også løsningen på denne kommunikasjonssvikten pinlig banal.

For å få en full forståelse, og ikke ‘bare’ den rent intellektuelle, av det vi var inne på innledningsvis angående ord, så forestill deg et scenario der f.eks en iraner, kineser, finne, eller hva du nå måtte velge av folkeferd med nada språkfellesskap, skjelles ut på det mest smakløse vis av en nordmann.. Vær så grov og så knusende som fantasien din evner å gulpe opp, i det du går all in for å knuse dette fremmedspråkelige fantasifosteret du har fremfor deg! – Skrik av dine lungers maximale kraft, vær innbitt og truende, sarkastisk og latterliggjørende…

Hva vil så denne verbale/mentale mishandlingen av groveste sort ha for følger for denne fantasi-russeren, kineseren, eller hvor du nå har stedfestet den metaforiske geografiske tilhørighet??

– INGEN!!!!

For denne i utgangspunktet grovt mishandlede fantasifiguren kan jo ikke et ord norsk!! Så alt vedkommende har kunnet ta med seg fra tumultene, er å blitt belemret med en irriterende ‘¨retard’ som nærmest non-stop drev på å lagde den ene merksnodige lyden etter den andre med munnen, for så at h*n brått kunne finne på å brøle ut  guttorale lyder, fullstendig uten mål og mening, i kortere eller lengre perioder om gangen! Vedkommende har med andre ord ikke opplevd sin plageånd som noe annet enn en mistaenkt mentalt tilbakestående-, eller en idiot blottet for sosiale ferdigheter; Sikkert et irritasjonsmoment mens det sto på, og muligens smått urovekkende, men ikke verre enn at det umiddelbart ville blitt en hysterisk historie å gjenfortelle. Såret, provosert, redde, ydmyket eller fornærmet ville de iallefall ikke blitt!

Du, derimot, ville blitt fullstendig knust dersom du bare ble utsatt for halvparten av den verbale mishandlingen som ble den fremmedspråkelige til del.. – Og hvorfor det??

– Jo, fordi DU ilegger disse lydene som ble frembragt en mening, da de matcher de lydsammensetningene som benyttes for å ha en felles plattform for kommunikasjon mellom den menneskegruppen der du har din tilhørighet. Men selv om de matcher den komboen som benyttes for dette og hint innad i din gruppetilhørighet, så er det like fullt DU som velger å ta med deg denne meningen inn i den respektive settingen!

For den fremmedspråkelige, som ikke har noen innlærte assosiasjoner til de fremførte lydkombinasjoner, vil disse ordene, hvis kraft nærmest kan syntes grenseløs, dermed kun oppfattes som det de faktisk består av; Nemlig en serie av de animalske lyder som er å oppdrive for individer tilhørende arten homo sapiens..

– Og det samme vil selvsagt være utkommet den andre veien; Altså ved å plassere deg selv i offerrollen for verbal mishandling (tilsvarende av verste, mest traumatiserende sort) på et språk som er deg fullstendig fremmed; Om en vietnameser skulle øse alt fra de groveste voldstrusler mot deg og din familie, eller en greker ‘gass-lighte’ deg til grunne, -dersom disse, for deg, guttotale lydene eller sammensuriet av bokstaver ved skriftelig kommunikasjon hadde gitt noen mening. Men det respektive språket er så fjernt fra det/de språkene du mestrer at du ikke engang evner å skille ordene fra hverandre, og dermed opplever du ingen hets. Alt du får av input fra vedkommende, er hhv en strøm av merksnodige lyder eller en meningsløs opptegning av bokstaver, eller en enda mer meningsløs serie av alt fra merksnodige miniatyrtegninger til absurde kruseduller, for den saks skyld.

Kort fortalt, innebærer dette at det faktisk er DU, og ingen andre, som gir de lyder- og/eller de små opptegningene den meningen/betydningen som oppleves vond/vanskelig! I det øyeblikket du evner å distansere deg fra den meningen som de typisk gir innenfor det begrensede området av verden der du har din tilhørighet, så er du ‘home free’.

Herifra, er det faktisk veldig kort vei til at det hele faktisk blir morsomt, slik det er for meg. For det første; Hva pokker skal du bry deg med hva sånt som en eller annen ‘noob’ av en bygdetulling måtte syntes og mene om deg og dine foretakende? – Og for det andre, hvilket i mine øyne er ‘the real beauty of it;  Når idioten har lagt listen, så har de med dette også frigjort deg for å legge bånd på deg!  For husk nå på at det er DU som er skribenten her, og derav har ordet såpass i din makt at det du gir ut gjerne leses av hundrevis, -ja til og med av tusenvis av mennesker hver eneste uke! – Ergo; Det er DU som har de største metaforiske musklene i denne kampen! DU har etter alt å dømme det som skal til for å pulverisere troll-dotten med et enkelt håndslag, -og det uten så mye som en antydning til den typen infantile ufinheter som ble deg til del..