Som seg hør og bør for høsten er det nok av regnværsdager. Etter sigende skal jo solen komme frem etter regnet, men den ser imidlertid ut til å la vente på seg her på berget. Når sant skal sies i så henseende, er vel alt som kan slås fast med sikkerhet at etter regnet, så blir det vått, – og at det våte gjør seg godt på bilder..
Etter en svipptur opp til overflaten bærer det rett ut i det våte element igjen, da det er blitt foretatt riktig så mange forevigelser av høstløv i fri flyt i det siste..
Den tilfeldige oppdagelsen at lommelykt gir bedre bilder nattestid en blitz ‘pays of’ nå.
Vanndråpene kommer virkelig til sin rett i de kontrastfylte omgivelsene.
Hva disse blå boblene som brått dukket opp i dette bildet, er dagens store musterium. De var også på det bildet fra denne vinkelen som ble forkastet, så det kan m.a.o ikke dreie seg om ett eller annet teknisk som har lagt til disse her i bildet..
Med unntak av duggdråpene i spindelvevet som var tema i siste bildedropp, er det rett og slett uforskammet lenge siden det har vært en reinspikket vannseanse her på berget. Og når man brått må lete for å finne vannbilder her i gården, er det alvor, så da var det bare å hive seg rundt og få rettet opp i skadeverket, for å si det sånn!
Men intet er jo som kjent så galt at det ikke er godt for noe! For lite, om noe, er vel så til de grader fotogent som fargerikt høstløv på en speilblank vannflate..
Da tenker jeg vi har kost oss lenge nok med morsomme soppkreasjoner og fargerike høstløv, så nå bærer det raka vegen inn i et dødelig nettverk.
Nå mener jeg selvsagt ikke dødelig for oss, men i aller høyeste grad dødelig for de som blir fanget i det infløkte nettverket spom veves i sammen av edderkoppen..
Siden kameraet har løpt løpsk den siste uken, får vi bare kjøre på med nok en runde med høststemning her!
Denne gang er det imidlertid ikke de stadig mer fargerike løvbladene som står i fokus, men den særegne livsformen som går inder fellesbetegnelsen sopp. Hvordan folk klarer å artsbestemme disse ved hjelp av en bildebok, er imidlertid over min fatteevne, da jeg på den ene siden syntes det er så himla mange som matcher det samme bildet, mens jeg på den andre siden, syntes de ser ut som om de er av en helt egen art alle som en. Så hvorvidt de som utgjør denne kolleksjonen er toxic eller toppers overlater jeg glatt til andre å avgjøre. Fra mitt ståsted er de bare kule foto-objekt.
Om ikke disse hadde stått samlet i ei klynge, men spredt rundt iblant andre arter, ville jeg neppe klart å koblet de sammen til å tilhøre samme art. Så langt jeg kan dse, har de jo ikke stort annet enn bruntonen til felles, og det er jo flere sopparter som er brunfargede, for å si det sånn.
Her er det vel imidlertid en rød fluesopp i en lettere herpet forfatning! Denne kan jeg, men det er vel muligens den eneste jeg kan være såpass skråsikker på også, tror jeg..
To i overmåte ‘skække’ eksemplarer av samme art.. – Ergo kan jeg vel likesågodt bare døpe den til nettopp det; Altså ‘skækksopp’.
Jaggu ser det ikke ut som om gult er kult også her!
‘Høyt henger de- og sure er de’, eller noe i den duren, er det visstnok et ordtak som sier. Denne soppen henger såvisst et stykke opp på trestammen, men hvorvidt de er sure- eller regelrett dødsgiftige, har jeg ingen anelse om, -og ikke er jeg nevneverdig interessert i å prøve å finne det ut heller..
Her holder vi oss i trærnes verden en runde til. For om ikke løvet har lange levetiden her på berget, så har de i det minste en regelrett spektakulær død!
Først herpet styrtregnet solsikkene, dernest begynte løvtrærne å skifte farge, og jaggu ble det ikke høst dette året også. Det kan jo faktisk se ut til å være et mønster, dette her!..
Vi vandrer videre, vi, fra kjempekryp til kjempeplanter. Dagens bildeserie er nemlig dedikert alle solsikkene som er blitt regelrett massakrert av styrtregnet de siste par dagene.
Senest i helgen, svar denne fremtoningen den typiske hva solsikkebestanden bortover angår.
..- For så at de var synlig preget av vannfallet utover gårsdagen.
..- Mens dette er utkommet etter å ha blitt bombardert av et fossefall fra oven i drøye to døgn til ende.
I det jeg svinger av inn på boligfeltet for så å gå inn døren hjemme etter jobb, er alt tilsynelatende fred og fordragelighet. Sommervarmen holder stand, selv etter mørkets frembrudd, og forstadsidyllen later til å være upåklagelig, -for den som måtte bivåne detrt hele som den berømmelige fluen på veggen, så vel som for meg. I det jeg er inne, gjøres intet annet enn å helle innpå et glass saft, for så å feste selen på Leah for kveldstur.
På den samme plassen, maks 5 min. senere, er alle tilløp til idyll brutt!..
Da jeg altså skrider over den samme innkjørselen til boligfeltet som få minutter før hadde syntes kjemisk renset for fare, anes nemlig en bevegelse i sidesynet; Og ganske så riktig; Det hoppes..
Min første innskytelse er at det er en liten frosk/padde, og fobien kicker inn pronto; REDD KATTER, HUND og DEG SELV!!
Var det ikke for de firbeinte, ville jeg bare lagt beina på nakken å løpt inn. Nå var jeg imidlertid nødt til å risikere eget liv for mine søte små, hvilket innebærer å snike seg innpå fienden for en analyse.. Denne paddepanikken gjorde at jeg faktisk ikke helt enset at jeg bare hadde gått fra asken til ilden i det jeg kunne konstantere at det ikke var en padde, men en hoppende edderkopp.
– Og ikke nok med det; Det var den største edderkoppen jeg har sett i mitt liv!!..
Men hjernen min er altså såpass lammet etter å ha kunnet avkrefte den først antatte paddefaen, at det er først rundt dette bildet jeg gjenvinner såpass sans og samling at jeg blir meg bevisst på at jeg ikke bare sitter på huk og tar close-ups av hva som fremstår som en sort enke på steroider, men en HOPPENDE sort enke på steroider!! Den kan m.a.o hoppe opp på meg når som helst!!!
Bortsett fra en importert tarantella (som faktisk var så forbannet diger at den overgokk hele fobispekteret på størrelse med det utkommet at jeg sto igjen som ‘Norges tøffeste’ med kjempen på armen), er dette den desidert største av sitt slag jeg har sett i mitt liv. Og på toppen av det hele, hoppet den altså i vei som om det var en liten padde. – Hvilket jeg heller ikke kan huske å ha sett før!..
