Natt til fredag den 7.juni i det herrens år 2019, vedtok stortinget å ta det første steget tilbake til den tid uønskede svangerskap ble avbrutt ved hjelp av strikkepinner..
Selv om lovendringen i seg selv kun vil ha relevans for et forsvinnende lite antall mennesker, vil den til gjengjeld avstedkomme med tragiske konsekvenser for de den rammer. I tillegg har den en prinsipiell betydning, hvilken er intet mindre enn for en tragedie å regne for hele den norske befolkning..
For de av dere som eventuelt ikke har fått med seg hva denne innstramningen i abortloven går ut på, kan kvinner som er gravide med ‘flerlinger’ ikke lenger få noen av disse fjernet uten å gå gjennom ei nemd. – Jepp.. Nemd.. Her er jeg neppe den eneste som følte gufset fra ei guffen fortid, for å si det slik..
Jeg er ingen Ap -velger, men i denne saken skal det i all rettferdighet påpekes at partiets leder, Jonas Gahr Støre og nestleder, Hadia Tajik var blandt de få som evnet å ‘kalle en spade for en spade’ [hvilket i dette tilfellet vil si en tragedie for en tragedie] i kjølvannet av vedtaket.
Nå skal det også sies at det faktisk kunne endt enda værre. -Langt værre, faktisk, da forslaget om forbud mot senabort ved påviselig forsterskade eller overhengende risiko for sådan gudsjelov ble nedstemt.
Men det gjør ikke det tilbakesteget som faktisk er skjedd noe mindre tragisk. Norge har gjennom hele etterkrigstiden hatt en tendens til å følge etter i den sosiale og politiske utviklingen som skjer i USA. -Og som jeg vil anta de fleste kjenner til, er en rekke amerikanske stater nå i ferd med å sette sluttstrek for kvinners rett til fri abort..
Nå er vi riktignok ‘lysår’ unna de horrible innstramninger som finner sted i det såkaldte ‘bibel-beltet’ i USA, men intet mindre representerer denne innstramningen et stort steg i gal retning også her til lands..
Videre innebærer lovendringen som nevnt også tragiske konsekvenser for de den rammer.. For mens ukeblader & nettaviser med gjevne mellomrom gleder sine lesere med reportasjer om friske & kjernesunne ‘flerlinger’, er sannheten at disse utgjør et så lite unntak at de i praksis ikke lar seg gjøre.. For menneskearten, i likhet med de øvrige beslektede arter blandt primatene, er nemmelig bare det å kunne bære frem to fostre vanskelig nok. Ikke bare har vi et utall graviditeter som begynner som tvillinger, hvorpå den ene ‘forsvinner’ kort tid ut i svangerskapet. -Men om det ikke var for moderne medisin, ville en betydelig andel tvillingfødsler endt med minst en dødfødsel, ev. døde etter kort tid. Årsaken er helt enkelt at vi i utgangspunktet kun er utstyrt til å ære frem et barn av gangen, og når det blir fler, vil ofte et av fostrene ‘ta for seg’ av plass såvel som næring på bekostning av den andre. Og med dette tatt i betraktning, kreves det ikke akkurat noe geni for å skjønne hvilke muligheter som foreligger for at trillinger, firlinger, sekslinger, osv skal kunne vokse opp friske og raske!..
Kort fortalt, innebærer det å la en ‘flerling-graviditet’ å gå sin gang at de dør alle som en, at komplikasjoner oppstår ved at døde fostre ligger blandt de levende, at eventuelle overlevende er multihandicapede, osv, osv hva mulige utfall angår. Så istedet for å sørge for at et par-tre av disse fostrene vil kunne vokse opp friske og raske, skal ei nemd nå altså kunne si at; ‘Neeei, du.. Her skal intet liv røres, slik at de i beste fall [eller værste, avhengig av øyet som ser] fødes til et liv i en tilnærmet vegitativ tilstand!”
Så hail til KrF [med solid støtte i FrP] for å ha fått trumfet igjennom denne lovinnstramningen, og dermed vernet om livet fra helvete!..
I motsetning til mine mer konservative landsmenn, er Prinsesse Märtha Louis min personlige favoritt blandt verdens konglige, -etter den selvskrevne kongen i så måte, britenes prins Harry. – Kokain-sniffende forfatterektemann, avkall på sin opphøyde kongelighet og engleskolering (for djevelske priser) til tross; Prinsesse Märtha Louise har denne våren vist at hun fremdeles evner å sjokkere ‘livskiten’ ut av royalister over det ganske land. Men ser en bort fra det rasistiske oppkomme som seg hør og bør følger valget av en farget kjæreste, er det like fullt ved hennes livssyn skoen trykker. – Et livssyn hvis tro som paradoksalt nok ansees som sinnsforvirret svada av de samme menneskene som (fremdeles, i det herrens år 2019) hengir seg til en tro hvor jomfrufødslel akkopagnert av et englekor bare er begynnelsen..
Det er ingen hemmelighet folk som tenker selv, tør der andre tier, og går mot strømmen har en king size stjerne i min [figurative] bok, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Samtidig kan det ikke stikkes under en stol at det for enkelte krever enda mer guts å våge å gå sine egne veier enn for oss tilhørende den ‘gemne hop’, og for mer enn noen andre, kan det såfremt jeg kan se, må dette gjelde de konglige.
For disse er jo det overordnede formål for deres ringe tilblivelse i store deler av befolkningens øyne ansett å være ivaretagelsen av fedrelandets tradisjon med stor ‘T’. -Og i samtlige monarkier som er meg bekjent, består grunnstammen av forkjemperne for å holde denne tradisjonen tro av det respektive kongedømmes kristenkonservative (eller hvilken religion det måtte være som har herredømmet i det aktuelle riket). Resultatet har vært at det i disse instanser er blitt tviholdt på forlengst utdaterte elementer med nebb og klør. – Inntil nå..
Når det kommer til hvordan vår kongefamilie har brast ut av de tradisjonelle forkvaklede rammer som har stått standfast i de royale kretser flerfoldige årtusner, føler jeg [dog fullstendig uberettiget] en nærmest overhveldende av min folkelige tilhørighet. Fra den dagen daværende kronprins Harald slo sin adelige neve i bordet for retten til å bryte med tusenvis av år med innavl, for istedet å gifte seg med frk. Sonja Haraldsen av den gemne hop, har det norske kongehuset stått frem som foregangsroyale. Grunnet hva som etter alt å dømme kun må sies å være jævlig flaks, klarte vi i 1905 å plukke ut den kandidaten for den ledige stillingen som Kong Haakon Vll av Norge som hadde det i seg å gå for modernisering. -En egenskap som har vist seg å eskallere i styrke fra den nevnte Haakon, via Olav, og til dagens Harald V’s uforbeholdne aksept av tronarvingens valg av ei alenemor med en frynsete fortid, – i tillegg til hans søsters enda mer kontroversielle oppkomme i så måte.
– Den kontroversen som ligger i prinsessens spirituelle tro, hvilken består av elementer som gjerne faller inn under sekkebetegnelsen paranormale, er ei betydelig hardere nøtt å knekke enn det å få de nevnte kristenkonservative stabeis på gli m.h.t et i utgangspunktet tvilsomt, -men dog dypt angrende og nyfrelst til randen dronningemne med evne og vilje til ydmykt å be om tilgivelse ta avstand fra sitt tidligere livs synder. Som hell var, viste ikke bare daværende Mette-Marit Tjessem Høyby seg å ha et forbløffende talent i hht å kunne la seg forme i tråd med de kristenkonservatives dronningideal. Men hennes utagerende adferdsmønster som en av folket blir på denne tiden overgått av sin kongelige svigerinne i det hun dropper de første indikasjoner på et livssyn som avviker fra det kristne..
Er det noe som sitter som naglet fast i de konglige instanser, er det dette med bekjennelsen til nasjonens religiøse kulturarv. Jeg mener.. Et flertall av det norske folk, hvilket er et av verdens mest opplyste, -og derav ikke troende på planeten, forlanger jo at de konglige, av en eller annen merkelig grunn, skal fremstå som trogne tilhengre av den kristne tro. Selv ikke kong Harald den tollerante, -for ikke snakke om hans etterkommende sønn har turt så mye som å pirke borti den illusjonen for sitt eget vedkommende! – Men slik jeg ser det, gjøres det alikevel så til de grader gjennom deres støtte av prinsessens ugjenkallelige skrinlegging av den hebraiske mytologien. -Og hvordan konge og kronprins evner å utvise full aksept for Marthas hedenske kromspring uten å tape anseelse hva monarkiet angår i folket, overgår rett & slett min nesegruse beundrende fatteevne.
NTB Scanpix
Selv om jeg i aller høyeste grad er åpen for at det finnes betydelig mer ‘mellom himmel og jord’ enn det vi kan sanse, -eller vitenskapelig bevise, for den saks skyld, er min grad av åpenhet for elementer innen det paranormale såpass begrenset i forhold til prinsessens at jeg ikke på noen måte kan sies å prosedere min trosfelles sak her. Når det er sagt, kan jeg imidlertid ikke begripe hvordan folk over det ganske land latterliggjør de paranormale fenomen/elementer som er tilhørende hennes spirituelle virkelighetsbilde, mens det å bekjenne seg til det som presenteres gjennom kristendommen (og andre religioner) ikke reiser så mye vsom et øyenbryn! For om en skal foreta en sannsynlighetsberegning, -eller det bør vel snarere betegnes som en usannsynlighetsberegning, hvorpå en stiller de essensielle nytestamentlige berettelser (det gamle testamentets historier utelukkes som en selvfølgelighet da selv paven har forkastet slikt som skapelsesberetningen som en korrekt gjengivelse) opp mot essensen i prinsessens lære, vil jeg faktisk uten å nøle påstå at den nevnte kongsdatterens engler kommer ut av det med en knusende seier!
Som sagt, dreier ikke dette seg om hva jeg personlig anser for å være en sannsynlig sannhet som sådan, da jeg er nødt til å ha en eller annen indikasjon av en viss troverdighet for å kunne helle i den ene eller den andre retningen. -Og det har jeg hverken hva angår prinsessens engler eller kristendommens beretning med utgangspunkt i en jomfrufødsel som skal ha funnet sted i en stall akkopagnert av en skokk syngende engler av det bibelske slaget. Det samme gjelder slikt som trasking på vannflater, å få mat nok til en hel horde ut i fra noen skarve brødbiter, osv, liksom helbredelseskunsten av det uhelbredelige på begge sider..
Likeså fullt, har jeg intet konkret som utelukker eksistensen av en eller annen form for åndelig(e) vesen(er) utenfor vår sanselige bevissthetssfære av det slaget Martha har gitt betegnelsen ‘engler’. -Anser jeg en slik eksistens for å være særlig sannsynlig? Nei, overhodet ikke! – Men jeg kan heller ikke avfeie fenomenet som motbevist. Hva den kristne lære angår, er imidlertid ståa i vesentlig grad en annen, da religionen er bevist å være en konstruksjon av den romerske keiseren som rådet et par-tre hundre år e.kr, og inneholder en rekke graverende historiske faktafeil som utelukker at de angivelige hendelser faktisk kan ha funnet sted. Når det er sagt, vil jeg på ingen måte utelukke eksistensen av den historiske personen Jesus, og ei heller at denne var i besittelse av noen temmelig bemerkelsesverdige paranormale evner (typ; klarsynt med healing-evner a-la Snåsa-mannen). Men intet desto mindre, var han i så tilfelle like fullt et menneske av kjøtt og blod hvis unnfangelse fant sted på ‘gamle måten’. -Hverken mer eller mindre.
På bakgrunn av dette, blir det dermed fullstendig absurd for meg å fritt kunne ‘disse’ prinsesse Martha Louises livssyn samtidig som det skal råde en full aksept for det verdensbildet som presenteres gjennom etablerte religionene.
Så stå på, Märtha! Verden trenger slike som tør stå i stormen med sin annerledeshet!
I går kom nyheten om at britiske forskere har lykkes i å fremstille en ny livsform, hvis DNA er 100% menneskeskapt presentert som en verdenssensasjon. Rent faglig er det selvsagt et gigantisk gjennombrudd, hvorav en milepæl er passert.. – Jeg er imidlertid stygt redd for at de som står bak dette prosjektet ikke har ofret konsekvensene av at mennesker kan stå bak en arts opprinnelse en tanke..
Den overstrømmende entusiastiske vinklingen denne nyheten var gitt føltes regelrett absurd når det første som slo meg i det jeg ble klar over hva dette gjennombruddet dreide seg om, var at disse forskerne nå sitter på et masseødeleggelsesvåpen som går atombomben en høy gang..
Om så de som står bak dette prosjektet som nå har resultert i en sprell levende menneskeskapt organisme har hatt de beste intensjoner, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at det kun dreier seg om et tidsspørsmål når dette vil misbrukes til å konstruere ett eller annet skikkelig faenskap for bruk i kjemisk krigføring. Det kan dreie seg om å forgifte vann en befolkning gjennom slikt som drikkevannet, eller de kan snekre sammen en pestsykdom.. Med et for befolkningen forøvrig vil dreie seg om en mikrobe som ikke har noen familiære trekk med noe en har sett tidligere, vil jo følgen naturlig bli at en står fullstendig på bar bakke i hht å komme opp med en kur/motgift. En trenger iallefall ikke være et geni innen kjemi for å skjønne hvor dette bærer, for å si det slik!..
Dersom mulige konsekvenser av en slik oppdagelse i det hele tatt er blitt ofret en tanke, tør jeg vedde på at de på det mest tenkelige naive vis anser faren for eliminert ved å sikre ‘formelen’ slik at den liksom ikke skal falle i uvedkommenes hender. -Ja, jøss.. Dette var jo virkelig en brak-success da de i sin tid skulle sikre Oppenheimers oppdagelse innen spalting av atomer for å forhindre at denne ble brukt på værst tenkelig vis.. Jeg mener.. Mannen blir jo ikke kaldt ‘atombombens far’ for ingenting!
– FOTO: NRK – DNA’et fra e-koli bakterien ble brukt som mal de britiske forskernes arbeidet ut i fra under konstruksjonen/kreasjonen av sitt eget.
Onsdag kveld sørget senatet i Alabama for hva jeg uten å nøle vil karakterisere som en katastrofe for menneskeheten gjennom godkjenningen av et totalforbud mot abort..
‘And the la-and of the free..’ Vel.. Dersom det går som forventet, og de øvrige sørstatene følger etter, innebærer dette at jeg ikke lenger kan se hvordan USA kan kategoriseres som en fri og opplyst nasjon. Dessuten er dette vesentlig større enn de stater som utgjør det såkaldte bibelbelte i USA, da det innebærer at selveste symbolet for den vestlige, frie verden slik vi kjenner den, tillater at en andel av sine borgere underlegges en lovbestemmelse som hører hjemme i et IS kontrollert område. Denne lovverifiseringen er langt større enn delstaten Alabama. I mine øyne er den intet mindre enn en katastrofe for alskens demokratiske prinsipper, og derav menneskeheten generelt og kvinner spesielt..
Og når vi i denne forbindelse snakker om forbud, så snakker vi forbud med stor ‘F’, for å si det slik. Svangerskapsavbrudd skal nemmelig likestilles med overlagt drap, med en ditto strafferamme på opp til 99 års fengsel! Videre opplyses det at her behandles absolutt alle graviditeter over en kam; Tenåringsgraviditet, voldtekt, incest.. -You name it! Det eneste unntaket som tillates i så måte, er dersom det står om livet til moren. Det hele gir meg faktisk assosiasjoner til middelalderen og inkvisasjonen, da vi atter igjen opplever en legalisering av grusomhet med utspring i kristendommen..
Denne sammenligningen kan sikkeret fremstå som noe drøy, for det å brenne folk levende tilsier jo en brutalitet som overgår det meste av menneskelig grusomhet. Men samtidig tilsier dette abortforbudet at et tilsvarende horribelt kvinnesyn ligger til grunn. -Et kvinnesyn som fremdeles råder i den typen nasjoner vi overhodet ikke ønsker å sammenligne oss med.
Men som en mikroskopisk fotnote i dette sorgens kapittel, skal de i det minste ha for at de for en gangs skyld ikke er selvmotsigende. Loven er helt konsekvent når det kommer til grunnprinsippet om at et liv starter ved unnfangelsen, uansett pokker hvordan, og under hvilke omstendigheter denne unfangelsen har funnet sted. For det er jo unektlig et paradox å gjøre unntak for slikt som f.eks voldtektstilfeller når et foreslått abortforbud argumenteres på grunnlag av dette prinsippet, for enten så er har en jo et menneskeliv med ditto rettigheter fra unnfangelsen har funnet sted, ellers så har en det ikke. For det er i det minste en ting som er klinkende klart her, og det er at dette fostret, embryoen, ungen, eller hvordan man enn definerer det, ikke kan noe som helst for hvordan det er unfanget!
Når det er sagt, er det desverre et rettferdighetsprinsipp fra helvete vi har med å gjøre her, da et abortforbud er og blir fullstendig forkastlig. – Uansett hvordan, eller under hvilke omstendigheter befruktningen har funnet sted. – Så måtte Alabamas senatorer brenne i helvete, sammen med de som eventuelt måtte følge etter med å vedta denne forbrytelsen mot menneskeheten generelt og den frie verden spesielt! – Og måtte den gud som ikke eksisterer hjelpe oss å få stanset denne galskapen via vårt siste reelle håp; The constitution (den amerikanske grunnloven)..
For ei drøy uke siden, fortalte den kjente modellen Vendela Kirsebom om hvordan hun opplevde å bli hengt ut og latterliggjort for sitt forhold til den 13 år yngre Petter Pilgaard på en Se & hør -event. Kirsebom er kraftig provosert over hvordan gamle, fastlåste oppfatninger når det kommer til aldersforskjeller i parforhold fremdeles holder stand i Norge anno 2019, og jeg kunne ikke vært mer enig.
For det første, er uhenging og latterliggjøring aldri greit, og det er en vesensforskjell på offentlig ydmyking og en morsom/fleipete bemerkning. Ved å utbasunere at Kirsebom kunne vært Pilgaards mor fra scenen, ble denne grensen ble i mine øyne klart overskredet, og jeg ville selv reagert på nøyaktig samme måte som den verdenskjente modellen og kjæresten.
For det andre, reagerer også jeg sterkt på hvordan denne gamle oppfatningen om at mannen skal være eldst i et forhold ikke forlengst er utdatert i dagens moderne samfunn. Mens menn gjerne kan finne seg opp til 30 år yngre partnere uten at noen så mye som hever et øyenbryn, er det jo rent absurd hvordan skarve 13 år blir blåst opp som en ‘greie’ når det er kvinnen som er den eldste. Det er faktisk flere faktorer som gjør at en aldersforskjell denne veien faktisk er mer gunstig enn den tradisjonelle hvor mannen er den eldste. Av eksempler kan nevnes:
Kvinnens levealder gjengs over såpass mye lenger enn mannens at det selv med den eldste generasjonens overvekt av ekteskap hvor mannen er eldst, er overvekten av tilfeller med kvinnen som den lengstlevende så stor at denne i selveste lovverket blir omtalt som ‘hun/henne’. Det er derfor per i dag nærmest gitt at kvinnen skal overleve mannen, og da gjerne i et stort antall år. I forhold hvor kvinnen er eldst, vil oddsene for en langvarig enketilværelse dermed reduseres betraktlig.
Mens mannens seksuelle yteevne raser nedover i takt med økende alder, forblir kvinnen like fresh og velfungerende mellom laknene med alderen. -Om ikke mer.
Mens både en overvekt av testosteron og en høyere alder med ditto livserfaring har en lei tendens til å skape en uheldig ubalanse i maktforholdet mellom partene, vil mer livserfaring hos kvinnen gjevne ut det biologiske overtaket som er gitt mannen hormonelt.
Forhåpentligvis er det heller ikke i dette tilfellet så galt at det ikke er godt for noe, da et såpass høyprofilert par som Petter Pilgaard & Vendela Kirsebom har inflydelse nok til å gi et merkbart ‘dytt i riktig retning’ i hht foreldede oppfatninger. Personlig, setter jeg den innflydelsen Kirsebom, sammen med de øvrige av ’90 -tallsmodellene’ har for den endring vi nå ser mht den forkvaklede ungdomsdyrkelsen av kvinner som har rådet i flerfoldige tiår høyere enn ord kan beskrive. – En endring jeg selv i aller høyeste grad har fått gleden av å oppleve følgene av ved at mitt ‘come back’ som modell aldri ville kunnet latt seg gjøre så lite som 15 år tidligere. Derfor føltes det ekstra provoserende at det på toppen av alt var en kvinne som skulle stå for den nevnte uthengningen av Kirsebom & Pilgaard fra scenen på Se & hør sin kjendisfest. Samtidig håper jeg Vendela Kirseboms utspill gjør at folk ser på dette med kvinners alder generelt og aldersforskjeller i parforhold spesielt med nye øyne, og ønsker de to all verdens lykke i deres felles fremtid sammen.
I disse sosiale media -tider, tør jeg påstå at det knapt finnes de som men hånden på hjertet kan erklære at de er fullstendig likegyldige til- og ditto uberørte av dette med ‘likes’. For mange, spiller antallet ‘likes’ de får på det de legger ut en betydelig rolle for selvfølelsen deres, så en kan med andre ord gjøre den berømmelige forskjellen kun ved å trykke ‘liker’ på de bilder som kommer opp når du skroller deg nedover hjemmesiden på Instagram. – Så hvorfor er folk så gjærrige på ‘likes’ene sine?.. [FOTO: DF-FOTO] To av bildene som har høstet flest ‘likes’ på mine sosiale medier. Like fullt som vi alle er opptatt av at folk liker bilder og annet vi legger ut på sosiale medier, er vi alle opptatt av dette med å kunne ‘gjøre en forskjell’. – At ens opphold på planeten ikke forløper uten å ha betydd/bety noe som helst, men at ens eksistens helt eller delvis har ført til noe av betydning, det være seg for enkeltindivider eller for samfunnet som sådan. For stadig flere, og spesielt blandt de yngre, har dette med antallet ‘likes’ så stor betydning at det faktisk er avgjørende for selvfølelsen deres, mens det for de fleste er slik at det f.eks kan lysne opp humøret på en ellers grå dag. Det forholder seg med andre ord slik at noe som knapt kan sies å ta brøkdelen av et sekund når vi alikevel skroller nedover hjemmesiden på Instagram, har plenty av potensiale med seg til å gjøre et hav av forskjell. – Men ikke desto mindre er det store flertallet svært så restriktive/tilbakeholdne med å klikke den knappen, -og jeg forstår det virkelig ikke!.. Selv tilhører jeg heldigvis de som ikke lar seg påvirke av antallet ‘likes’ i den grad at det påvirker livskvaliteten, men har klart å holde det på et nivå der det stort sett begrenser seg til en kortvarig glede/skuffelse der og da når en er inne på kontooversikten. Ikke desto mindre opplever selv de med meg og mine likemenns relativt avslappede forhold til det hele at antallet mennesker som har tatt bryet med å klikke ‘liker’ for innleggene våre har det med å påvirke humøret på en dårlig dag o.l. Dette viser i mine øyne mer enn tydelig hvilket potensiale det å gidde ta seg bryet med å klikke ‘liker’ på ens vei nedover siden på sosiale medier har for det å virkelig kunne gjøre en forskjell, men alikevel er folk latterlig gjærrige på ‘likes’ene sine. Selv om folk er fullt klar over den betydningen som ligger i et ‘like’ for sitt eget vedkommende, skal det alikevel mye til for at de selv klikker denne knappen, og jeg begriper virkelig ikke hvorfor! For mitt vedkommende har det etterhvert blitt viktig for meg å kunne glede familie, venner & bekjente ved å gi uttrykk for at jeg liker det de deler i sosiale medier, og ønsker dermed å gjøre andre bevisst på det samme. Folk er paradoxalt nok langt mer rause m.h.t liker-klikk for det som legges ut av kjendiser de overhodet ikke kjenner og derav har et gjensidig personligv forhold til enn de er ovenfor folk som kjenner til og verdsetter deres eksistens. Det skulle jo vitterlig vært motsatt! For det første er disse kjendisene mottakere av fler ‘likes’ pr bilde enn det gjennomsnittsbrukeren har på sin konto tilsammen. For det andre hører det jo ingensteds hjemme at ‘likes’ene våre ikke bare plasseres der de ikke spiller noen nevneverdig rolle hverken fra eller til, samtidig som de er fraværende der de faktisk har en betydning for mottakeren. – Hvilket på toppen av alt er en mottaker som i det minste anerkjenner ens eksistens i såpass grad at han/hun følger en tilbake!..
Nyhetskanalenes fokus på tragedier, katastrofer & lidelser dominere, har ført til at vi sitter igjen med et virkelighetsbilde som tilsier at verden er et langt værre sted enn den faktisk er! For tallenes tale kunne ikke vært klarere: Verden blir faktisk et stadig bedre sted å være!
Et prakteksempel på at verden faktisk faktisk er i en rasende utvikling mot å bli et bedre sted, er at det ved årtusenskiftet var hele 28% av verdens befolkning som levde i ekstrem fattigdom, mens det i dag kun er 11%. Dette innebærer intet mindre enn et daglig antall på 250 000 mennesker som tar/har tatt steget ut av den ekstreme fattigdommen!
Videre har antallet underernærte blitt halvert i samme periode, hvorav hele 2 milliarder har fått tilgang på rent drikkevann! Et annet kvantesprang i riktig retning, er at også barnedødeligheten er halvert siden årtusenskiftet, mens antallet kvinner som dør i barsel, er redusert med ca 45%. Hva den globale helsesituasjonen forøvrig angår, er meslingvaksinen er alene anslått å ha reddet et sted mellom 15 og 16 millioner liv, og antallet smittede av sykdommer som malaria, tuberkulose, for ikke snakke om HIV er på stø kurs nedover.
Ellers får stadig fler barn skolegang, hvorav det er stadig fler som gis muligheten til, -og tar utdannelse, og det voldsomme fokuset på miljø og klima den siste tiden, gjør at det ser bedre ut enn på lenge også her.
Tingenes tilstand er med andre ord langt bedre enn de ser ut, folkens!
Det krever så langt i fra noen ekspertise hva ansettelsesintervjuver angår for å skjønne at en eventuell ansettelse er avhengig av at spørsmål som på hvordan en takler kritikk besvares med noe tilsvarende; ‘Jeg har lært meg å verdsette konstruktiv kritikk, da denne utgjør den viktigste kilden til den selvinnsikt som kreves for å kunne utvikle seg, både faglig og som menneske..’
Det ville jo vært svært så ønskelig, for ikke snakke om gunstig på alle tenkelige måter om en faktisk hadde taklet kritikk i hht den fremstillingen en gir av seg selv på et jobbintervjuv!
For fleste av oss, innebærer jo det bildet en serverer intervjueren på dette punktet en solid oppgradering av de faktiske forhold. – Ikke sånn og forstå at det nødvendigvis er en bevisst løgn tvers igjennom, da vi har en tendens til å anse oss selv som vesentlig flinkere til å takle, -og derav nyttiggjøre oss av kritikk enn det vi i realiteten er. Når vi blir fremlagt et spørsmål som går på hvordan vi takler kritikk, tilsier jo settingen at dette dreier seg om konstruktiv kritikk, og siden ordet ‘konstruktiv’ er så positivt ladet [i sammenhengen], påvirker dette i vesentlig grad det selvbildetbildet som manes frem for vårt indre.
Når ordet ‘konstruktiv’ legges til kritikken, innebærer dette en kraftig ‘boost’ i hht det å ilegge begrepet en positiv betydning. Fra å være et relativt negativt ladet begrep i seg selv, med assosiasjoner til alt fra kritikerslakt i media til det å bli ‘hakket på’ i dagliglivet slik at det i sin værste form er å betrakte som regelrett mobbing, gir tilføyelsen av konstruktiv i stedet begrepet en udelt positiv betydning. Istedet for sårende og ydmykende negativitet rettet mot ens person, maner tilføyelsen av ‘konstruktiv’ frem et bilde av noe tilnærmet en bagatellmessig uvane bli påpekt nærmest i en bisetning, og foreslått gjort annerledes for faktisk ytterligere å kunne tilføre/finspisse vår fortreffelighet.
..- Satt på spissen!..
Men dog ikke så langt ut på spissen som en skulle tro. For et annet typisk menneskelig vrengebilde, er nemmelig blindheten, -eller i det minste nærsyntheten, hva angår egne feil & mangler. -Og det er nettopp her skoen trykker..
Selv om kritikken er aldri så konstruktiv, faller den svært skjelden i tråd med det nevnte svært så idylliske bildet vi har på dette. Kritikk har nemmelig en lei tendens til å blottstille oss ovenfor de feil & mangler som foreligger ved oss selv, noe som igjen utløser forsvarsmekanismen vår. -For like fullt som vi gjerne stuer de nevnte negativer så langt bak at de glir inn i underbevisstheten, setter det plutselig å måtte face disse i gang en forsvarsmekanisme, hvor vi instingtivt ønsker å forsvare oss. Ifølge denne mekanismen, er det vi har blitt presentert i bunn & grunn feilaktig.
For let’s face it: Kritikk på arbeidsplassen, går jo f.eks gjerne på utkommet av vår innsats, hvorav det hele koker ned til en form for fagelig udyktighet/uvitenhet/mangel sammen med en egenskap som ligger i vår person; Eksempelvis har en den reduksjon i effektivitet som foreligger ved mangel på struktur, – at det er mangler ved nøyaktigheten, som i værste fall insinuerer regelrett slurv, og/eller mangler ved fagkunnskapen som gjør at selve oppgaven(e) ikke utføres/er utført godt nok, m.m
Her finnes med andre ord knapt noe som er fritt for de faktorer som går på stoltheten og sårbarheten løs, og derav trigger den nevnte forsvarsmekanismen. Om kritikk i det store & hele var av typen jeg selv mottok her om dagen, som gikk på at vaskingen av speilene i treningssenteret kunne effektiviseres ytterligere om jeg brukte enda mer papir om gangen.. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg, så vel som stort sett alle andre ville vært racere på kritikk om dette var prototypen, for å si det på den måten.
Men realiteten er dog slik at kritikk av denne typen knapt omfattes av begrepet. Å få kritikk er ytterst skjelden noen hyggelig opplevelse, og vår umiddelbare reaksjon, er som oftest at den er uberettiget og urettferdig. Reaksjonene som følger er derav at vi blir opprørte, sinte, og/eller lei oss, -det være seg om vi viser det, eller ei.
For meg personlig, er den værste kritikken den som sårer, og derav gjør at en blir lei seg, fordi dette er hva jeg har vanskeligst for å skjule, og derav gjør at jeg eventuelt blir mindre skikket til å gi min side av saken. Sinne, derimot, er jeg flink til å kanalisere inn i rett utløp. Jeg er både flink til å skjule det om nødvendig, i tilleggv til at det er ideelt hvor det er nødvendig å få formidlet mitt ståsted. For denne forsvarsmekanismen vi har er faktisk ikke bare den negatyive greia som gjør oss overfølsome, og ikke minst gjør oss mindre kapable til å se sannheten i øynene. Det er nemmelig vel så viktig som noe annet å evne å forsvare seg, dog på en behersket og sakelig måte, der kritikken føles gal. For det er nå engang ikke all kritikk som er berettiget. – Så langt derifra! Kritikk kan være fullstendig, såvel som delvis feilaktig, og dette er det faktisk ganske viktig å få rettet opp i, spesielt i yrkeslivet. Uansett setting, er det greit å få satt ting på rett plass, om ikke annet så for ens eget forgodtbefinnende, da det aldri føles greit å bli sittende igjen med ‘svarte-per’. De fleste av oss har jo en sterk iboende rettferdighetssans som i bunn & grunn består i den formen som fikk oss til å reagere på urettferdighet som barn. Blir en urettferdig behandlet, klandret og/eller kritisert uten at en får talt ens sak, og rettet opp i det, gir det en svært vond følelse som kan bli hengende igjen lenge. I værste fall, går det så langt at den forulempedes tillit til andre mennesker, det være seg en bestemt gruppe eller i sin helhet..
Når det er sagt, er det imidlertid vanlig at ens umiddelbare reaksjon etter å ha mottatt kritikk, er nettopp at denne er både feil & urettferdig, men at vi, etter at det hele har fått sunket i noen dager, blir nødt til å bite i det sure eplet og innse at kritikeren dog hadde et poeng likevel.. Det er med andre ord vel så viktig å vente med å ta det opp til en har kommet på det rene med hva som eventuelt var berettiget, hva som var uberettiget, og hvorfor [hvilket er glimrende om kan dokumenteres på ett eller annet vis], for ikke snakke om at en selv og situasjonen i i sin helhet har fått roet seg såpass at de involverte evner å snakke om det intrufne på en rasjonell & saklig måte. Lar det seg av praktiske årsaker ikke gjøre å vente med å forsvare seg, er det særdeles viktig at en virkelig anstrenger seg for å være så rasjonell og objektiv som det lar seg gjøre. Da har en i det minste en grei sjangse til en delvis oppretting av eventuell feilrettet kritikk..
Lett er det imidlertid ikke å komme noen vei med å ta en slik diskusjon der & da. Kritikk, om den så er aldri så berettiget & konstruktiv, er et av de mest ‘touchy’ sidene ved oss mennesker. Dette er et område hvor følelsen av såret stolthet & ego virkelig evner å smokke den rasjonelle tankegangen rakt ut på sidelinjen. Det ligger rett & slett til oss å ta kritikk personlig, uansett hvor lite berettiget dette måtte være. Bedre blir det jo ikke når en også tar det faktum at kritikereen også ofte kan være mer eller mindre anterert/oppskaket i det kritikken faller. Dette er jo gjerne tilfelle dersom det dreier seg om noe som nettopp har funnet sted, eventuelt følgene av eventuelle begåtte feil nylig er blitt oppdaget eller inntruffet. Da skal det mye selvkontroll til fra begge parter for å komme noen vei, det er helt sikkert!
For mitt vedkommende, har jeg blitt noe flinkere til å ta kritikk med årene, med det er ikke dermed sagt jeg er flink til det! – Den mest riktige betegnelsen, er vel heller at jeg er litt mindre ‘ræva’. Jeg er nemmelig blandt de som instinktivt går i forsvar ved den minste lille anelse av noe i denne retningen er i ferd med å komme, for ikke snakke om at jeg også er blandt de som har problemer med ikke å ta det personlig/la det gå inn på seg. Fornuften kan være fullt klar over at det ikke er personlig, uten at det gjør en dritt fra eller til. -Iallefall ikke der & da. Videre, har såret stolthet og annet som i utgangspunktet har ført til at jeg har blitt lei meg en tendens til å gli over i sinne der de fleste roer seg, noe som både kan slå bra og dårlig ut. Det er imidlertid her en finner et av de områdene jeg har hatt en forbedring ved å kunne bruke dette sinnet på en konstruktiv måte. Videre, er jeg også blitt bedre på å skjule hvor opprørt jeg er og fremstå langt mer rasjonell, sakelig og behersket enn hva jeg faktisk er på innsiden.
Størst problemer, har jeg imidlertid der jeg blir kritisert hvor andre er tilstede. Ikke at de nødvendigvis er tilstede i/den umiddelbare nærhet av samtalen, med at det finner sted i det offentlige rom hvor andre brått kan dukke opp eller befinne seg innenfor hørevidde. Videre er det vanskelig for meg der kritikeren gjentar seg selv, hvorav jeg gjerne ikke når frem med mine svar og argumenter i det hele tatt. Siste gangen jeg havnet i en slik situasjon var attpå til på et offentlig sted, så det var tilnærmet det værst tenkelige scenariet i så måte. Jeg klarte meg imidlertid relativt greit, forholdene og tidligere reaksjonsmønster tatt i betraktning. Et par sarkastiske motspm på hvorvidt det var noe fundamentalt galt ved mine evner i hht å kommunisere ved hjelp av det norske språk, siden det syntes åpenbart at hva jeg hadde gjentatt flere ganger åpenbart ikke lot til å ha blitt mottatt & forstått. -Det var forsåvidt greit nok, for jeg hadde virkelig gitt tilsvar på det som ble sagt gjentatte ganger uten at dette fikk noen som helst innvirkning på episodens videre forløp. Det viktigste i så måte er utvilsomt at sammenbrudd ble unngått, det være seg i form av verbalt raseriutbrudd eller opprørt grining. Da jeg et par dager senere møtte igjen vedkommende, fikk jeg også lagt frem mitt syn på seansen på en rasjonell & rolig, men alikevel bestemt måte, så en får jo bare håpe dette ikke bare var et blaff, men en generell forbedring/fremgang hva selvbeherskelse/selvkontroll angår.
Det ideelle ville jo utvilsomt vært dersom folk kunne se meg som den perfekten jeg er, og jeg derav ville kunne unngå kritikk med de ubehageligheter som følger i fremtiden 😉
Jeg ser i likhet med befolkningen forøvrig nødvendigheten av at tiltak ihverksettes på det nasjonale plan, såvel som at hvert enkelt individ gjør en innsats for å redusere gassutslipp, forsøpling og tap av reinskog gjennom slikt som kildesortering, redusert bilbruk, osv. Men der hvor oppmuntring og inspirasjon til innsats er positivt, har det i den senere tiden vært en oppblomstring av hva som er best beskrevet som miljø-fundamentalister. -Og som all annen fundamentalisme, faller heller ikke denne i god jord hos undertegnede..
Etter noen måneders fokus på- og verbal nedslakting av folk generelt og bloggere spesielt som velger Dubai som reisemål, opplever jeg at vi nå har beveget oss over til fordømmelse av bloggeres reisevirksomhet generelt. Anti Dubai -aktivismen kan jeg imidlertid være med på inntil det når et punkt hvor instendig oppfordring glir over til utilbørlig press til å underkaste seg deres vilje på bekostning av sin egen. Det er tross alt en kjennsgjerning at de som velger Dubai som reisemål bidrar økonomisk til en nasjon hvis rettsvesen har vist seg å praktisere Sharia-juss i sin mest barbariske form.
Men i det jobben for å forhindre at den norske oljerikdommen skulle komme det tidvis barbariske regime i araberstaten til gode etterhvert må sies å være gjort, og bloggerne etter alt å dømme atter igjen skulle få farte fritt etter eget- og ikke minst sponorenes forgodtbefinnende, så skjer det motsatte.. For i det anti Dubai -aktivistene trekker seg ut av kommentarfeltene, så kommer miljø-fundamentalistene inn, og det med brask og bram!..
For her begynner de hverken med en viss beskjedenhet eller finnes det noen form for avgrensninger; Her syntes de respektive kommentarfelt å være invadert av en komplett hærskare hvis misjon er å komme ethvert reise-relatert blogginnlegg til livs grunnet de miljøbelastninger som følger lufttrafikken denne reisevirksomheten innebærer.. Ethvert innlegg fra en av de mest leste bloggerne som omhandler reisevirksomhet, følges av et knippe av disse miljømoralistene i kommentarfeltet, hvorpå de lyder “Bryr du deg ikke om du ødelegger miljøet gjennom all denne flyfartingen, du el!?” , “Egoistisk, bortskjemt, etc bitch som oppfordrer unge til å drite i miljøet”, osv, osv..
Slik virksomhet provoserer meg faktisk grenseløst. At det er noe ved denne angripende moralens vokter-greia jeg ikke fikser uansett hva det måtte gjelde, er nå en ting.. Måten det angripes på er faktisk ikke greit, da det direkte eller indirekte gis en karakteristikk av vedkommende kun på bakgrunn av sin hyppige bruk av luftfartøy. Jeg mener.. Ingen er så perfekt som de ynder å gi uttrykk for! -Og for alt vi vet, kan den reisende bloggeren være en kildesorterer ned til minste detalj, ikke ha eid en bil i sitt liv, og/eller gi betydelige bidrag til reinskogsfondet, for den saks skyld! Videre kan jeg opplyse at jeg har enda til gode å se den miljø-fundamentalist som ikke støtter opp om norsk oljeutvinning i nordsjøen gjennom både å ha dekk og luftslange på sykkelhjulene sine, eierskap av både gummistøvler og regnfrakk, for ikke snakke om den maskinelle produksjonen av stort sett alt som er!..
Vi lever i et fritt land, og mens det er av enorm viktighet og oppfordre til miljøhensyn, er det overhodet ikke greit i det det går over til å bli de reneste persionangrep, hvor det vekselsvis manipuleres, stigmatiseres og/eller utøvelse av utilbørlig press gjennom eksempelvis massive og/eller agressive eller fornærmende angrep i kommentarfelt o.l. -Og det blir jo langt fra noe bedre om de det gjelder eventuelt skulle løse problemet ved å unnlate å blogge om reisevirksomheten, for dette innebærer jo at det er selveste ytringsfriheten som er blitt rammet!..
Nå kan det nok være de som har fulgt denne bloggen i en tid kan klø seg litt i hodet i undring over at en som leser fint lite av de bloggerne som hovedsakelig utsettes for disse angrepene. Årsaken er helt enkelt at mine interessefelt, -og selv min oppfatning av hva som er hvalitetsmessig helt elendig, for den saks skyld er fullstendig irrelevant m.h.t den grunnlovsgitte retten disse har til å leve sine liv etter eget forgodtbefinnende, så vel som å ytre seg om- og dele opplevelser fra hva pokker de måtte ønske. Det er faktisk en rekke utgivelser, både innen blogg-verden og andre media hvis kvalitets-/innholdsmessige lavmål vs leser/seertall er hinsides min fatteevne.. Men selv om dette er utgivelser hvis nedleggelse/opphør ville frembragt de reneste jubelscener, er det ingen grenser for hvor langt jeg er villig til å gå for å forsvare den respektive utgivers ufravikelige rett til å gi de ut!..
Er du født før 1985? Dersom så er tilfelle, er du i likhet med meg blandt de aller siste i vår del av verden som fikk privilegiet av å ha en barndom proppfull av farer, hvilket vi etter dagens virkelighetsoppfatning overlevde mot alle odds!
Etter alt og dømme, har det aldri fallt deg inn å ta det inn over deg hvilken overlevelsesevne det at du fremdeles er i live den dag i dag faktisk innebærer. -Ut i fra dagens politiske korrekte holdepunkter og samfunnets gitte sikkerhetsforranstaltninger, vel og merke..
For ikke bare overlevde vi både tidens ytterst helseskadelige forhold og de uttallige farer som følger å bli sluppet ut en, etter dagens standard, praktisk talt usikret verden uten tilsyn! Vår fysikk & helsetilstand viser seg for mange av oss å være like bunnsolid som på videregående!
Virkelig påfallende blir det når vi samtidig ser det stikk motsatte hos de som er i 20 -årene og yngre.. De som etter alle solemerker skal ha vokst opp under beskyttende forhold, for ikke snakke om desinfiserte og støvfrie hjem viser seg å ha en fysikk på nivå med sine besteforeldre!
Mentalt, er dagens ungdom & foreldregenerasjonen så likesinnede som de aldri før har vært, hvilket har gjort dere som er foreldre historiske ved å være de første som har klart å unngå enhver form for generasjonskonflikt! Desverre for dere som er foreldre & besteforeldre, gjelder dette som vi tidligere var inne på oxo fysikken..
Dette paradokset kommer først virkelig til uttrykk gjennom å se tilbake på egen oppvekst ut fra nåtidens perspektiv: Sykkelhjelm fantes ikke, og her farte vi avgårde ned grusete bakker og skrenter på sjabby tohjulinger med tvilsom bremsefunksjon! Videre ble det klatret til topps i både trær & fjellskråninger, så vel som på hustak! Selv vokste jeg opp ved ei elv hvor vi sto på skjøyter vinterstid og badet sommerstid uten annet tilsyn enn ei mor som tittet ned på oss fra kjøkkenvinduet dann & vann! -Lekeplassene var fullstendig usikret, og til skolen fikk vi komme oss ved egen hjelp, -til tross for at biltrafikken var tilnærmet den vi ser i dag!
Innemiljøet var imidlertid ikke det minste tryggere! Her ble renholdet faktisk begrenset til en gang ukentlig, og som om ikke det var galt nok, var datidens støvsuging ikke mer hverdt enn at støvet like fullt befant seg i huset etter dette var unnagjort! Det var ikke snakk om at vaskemidlene eliminerte bakteriene som måtte befinne seg på stedet. -‘De farlige blir vasket bort’, lød det. -Men dagens politiske korrekte standard vet bedre enn å etterlate seg sånt snusk -som unger faktisk er avhengig av å bli utsatt for om de skal kunne utvikle et fungerende immunforsvar.
– For det er her vi kommer til sakens kjerne.. Grunnen til den sykeligheten som råder hos unge i dag, er rett & slett forårsaket av at de aldri fikk styrket seg gjennom å gå ut og utfordre virkelighetens verden. Dere husker sikkert oxo alle skrubbsårene vi fikk, kulene i pannen, for ikke snakke om at det en & annen gang var en på skolen som brakk en arm, eller kanskje til og med et bein!? -Men vi lærte da å ta oss frem uten å pådra oss alskens belastningsskader og annet utyske etter et par timers gåtur eller noen timer i en litt kinkig stilling på et kontor! – For ikke snakke om at vi knappt hadde hørt om sånt som astma, og allergi var noe rart som kanskje en i klassen var rammet av!
df-foto
Jeg har overhodet ingen forutsetninger for å belære andre hva foreldrerollen angår. -Bortsett fra at dere er nødt til å åpne øynene for hva dagens puter under både armer & bein -policy (for ikke snakke om et hode innsvøpt i en hjelm) har vist seg å avstedkomme. Det er umulig å gå tilbake til vår egen priviligerte frihet, for en får desverre ikke gjort noe med disse beskyttelsesforanstaltningene i skole & barnehage. Videre er en jo oxo tvunget til å følge visse av disse galskapens retningslinjer utad, for ellers kan en jo risikere å få barnevernet på døren!.. Men en god del ligger likevel i deres, som foreldres hender. -Så sørg i allefall for at avkommet får tilgang til disse praktisk talt livsnødvendige bakterier, husstøv og pels & annet fra husdyr! Om ungen vil utføre det svalestupet fra tre-meteren, så finn det i deg å la han eller henne ta det mageplasket. -De vil, som du selv beviselig er bekreftelsen på, være til enormt gagn for de etterhvert som de vokser opp!
