Bak den mest sjarmerende fasade, innkluderende smil, joviale og hjelpsomme fremtoning, kan det faktisk skjule seg en bedrager. Mennesker som i realiteten kun betrakter deg som et verktøy de kan utnytte ved behov for å innfri de ønsker og behov den eneste personen de i realiteten bryr seg om til enhver tid måtte ha, hvilket er de selv..
De er ofte så overbevisende i den rollen de spiller utad at selv den beste menneskekjenner ikke evner å avsløre de før det er for sent. Men det finnes imidlertid visse fellestrekk som går igjen hos falske mennesker som det er verdt å merke seg slik at en (eventuelt) får luket ut de en måtte ha i livet sitt, såvel som å forhindre representanter for denne typen å få innpass:
->>> De sladrer og kritiserer andre, men kamuflerer det gjerne som omtanke og bekymring. Et typisk trekk, er at de gasser seg i andres ulykke, og snor seg rundt etter mer info under påskudd av medfølelse og uro for vedkommende. Har du å gjøre med en person som til stadighet skal snakke om negative sider rundt folk som ikke er tilstede, er det grunn til å være på vakt. Ikke minst fordi de etter alt og dømme vil gjøre det samme med deg når du snur ryggen til..
->>> De skryter av sin innsats og/eller bidrag til veldedige formål til alle og enhver. Generelt er det gjerne slik at dersom en yter av et genuint hjertets godhet, har en ikke noe behov for å utbasunere dette med flagg og faner. Legger vedkommende ut om sine ytelser til alle de møter til alle tider, er det mye som tyder på at det ikke er saken i seg selv som ligger til grunn for ytelsen, men deres eget ønske og behov for oppmerksomhet.
->>> De har en tendens til å opptre passivt-agressivt. Det vil si at de gir verbale ‘stikk’ i den vennligste og mildeste tone som tenkes kan.
->>> De lyver og overdriver for å gjøre seg selv interessante. Dette kan gjerne avsløres ved at de gjerne forteller om den samme hendelsen utallige ganger, men det er tilstadighet noe som er forandret fra den ene versonen til den andre.
->>> De bedriver såkaldt ghosting. Dvs. at de gjør seg alt fra vanskelig til beint frem umulig å få tak i når det passer dem.
->>> De evner ikke å lytte. De kan gjerne spørre deg om noe i livet ditt, men det tar ikke lange tiden før de avbryter for å vri det rundt til å dreie seg om dem og deres liv.
->>> Det passer aldri når det er du som trenger hjelp/støtte. Mens de forventer at du skal stille opp på flekken, er det stadig noe som står i veien når det kommer til å stille opp tilbake.
->>> Smilene er gjerne falske. Et ekte smil kan skilles fra et falsk ved at en da tar i bruk langt flere ansiktsmuskler. Hvorvidt smilerykkene er på plass ved øynene, er den sikreste indikatoren på hvorvidt smilet er genuint eller ei.
->>> De anstrenger seg kun for de med makt. Folk de har brukt for, i betydningen av at de kan bistå dem i hht å oppnå noe, er de eneste de gidder å gesjeftige seg med.
->>> Videre er såkaldt ydmykt skryt et typisk trekk. Dvs at de legger noe tilsynelatende negativt til det de sier på en måte som gjør at det faktisk forsterkes, som f.eks; ‘Det er egentlig noe dritt å være vakker, fordi det gjør at du aldri får gå i fred på byen o.l’.
Tatt i betraktning at drivstoff forurenser, og at det går med en god dose drivstoff på en flytur, så er det ikke det minste rart at denne ‘flyskam’ -kampanjen virker som en genistrek for å få til en nedgang i flytrafikken, med ditto nedgang i luftforurensningen. Men det er imidlertid langt mer til dette konseptet enn det gir inntrykk av ved første øyekast..
At miljøødeleggelsene og klimakrisen har fått et økt fokus- og en høyere prioritering den siste tiden, må i utgangspunktet kunne sies å være på høy tid. Regnskogen krymper minutt for minutt, og drar med seg den ene arten etter den andre i dragsuget. I de største byene, er det stein hakke umulig å puste, mens ei pustemaske kan holde en i live noen tiår før en kreperer av lungekreft, emfysem eller annen luftveistyggdom mellom 40 og 60 år. -Dersom en overlever barndommen, vel og merke.. Havet oversvømmes av plast, og ozonlaget er i ferd med å gå lukt til helvete.. Slik kan det selvsagt ikke fortsette, og tiltak må ihverksettes asap..
Ikke desto mindre, kjente jeg uviljen formlig knøt seg i mellomgulvet, slik at det føltes fysisk smertefullt, i det jeg ble gjort kjent med -og leste meg opp på fenomenet som startet i Sverige i kjølvannet av skolestreiken og dens leder og initiativtaker, Greta Tunberg. Begrepet som sådan har visstnok ikke blitt innført i den norske dagligtalen før de siste dagene, men like fullt har fenomenet som sådan spredd seg som ild i tørt gress som den nye tvangspålagte holdningen både her i Norge og i vest-Europa forøvrig. – Og det er her skoen trykker så til de grader for mitt vedkommende..
En trenger nemmelig hverken å være samfunnsanalytiker, trendforsker, eller synsk spåkone/mann for å se hvor dette bærer; Det bærer samme vei, bare i en enda større skala, som de øvrige massesuggresjonene som har feid over det ganske land de siste par årene; At unger tar skade av å avbildes i blogg og på sosiale medier, og at det overhodet ikke skal så mye som ymtes frempå med noe fremsnakk av slanke kropper grunnet den påstått ødeleggende effekten slikt har for barna og ungdommens selvbilde. Det er ikke lenger snakk om å gi det minste rom for unntak i tilfeller hvor utadvendte unger som elsker å bli vist frem i sosiale medier. I løpet av få måneder utviklet ‘nei’ -siden til eksponering av barn, som det så fint heter, til en reinspikket lynsjmob som slo ned på all motstand, og på rekordtid fikk innført monopol på sannheten i ekte diktatorstil. Fra vårparten av, har det rådet absolutt nulltolleranse mot selv det minste pip i retning av ‘at ‘de som foreldre tross alt kjente sine avkom fra innsiden og ut, med den følge at det er de som best kan avgjøre hva angår deres familie generelt og barn spesielt. Som enhver diktator med respekt for seg selv, erklærte de uten å mukke sitt syn for opphøyd og uomtvistelig, -og dette var likt for alle, uansett..
Og atter en gang har jeg vist meg så begredelig naiv at jeg har latt meg blende for muligheten til at det kan følge noe enda galnere i kjølvannet av den rådende galskap og ekstreme vannvidd. Liksom jeg eksempelvis levde i den naive tro at president Bush i sin tid representerte den absolutte grensen for den skade en president kunne påføre en nasjon gjennom en 8 årsperiode, har jeg denne gang vært fullstendig blind for annet enn at toppen var nådd med Greta Tunbergs fredsprisnominasjon. For det som skjer nå, er at vi er på full fart mot å kjøre tilgangen til lufttransport straka vegen tilbake til 30 -tallet. Skal en lykkes med få innført et diktatur på en holdning, er en nødt til å plukke ut en syndebukk blandt de mange, å kjøre beinhardt på dette slik at opinionen fullstendig mister gangsynet for hvordan den utvalgte syndebukk faktisk plasserer seg i det fulle og hele. Med dette mener jeg at dersom det skulle foreligge en gjennomtenkt og genuin interesse av å tatt ‘brodden av’ den største kilden til forurensning i så måte, ville det jo vært bilen som var erklært skambelagt!
For mitt vedkommende, er det først og fremst den fremgangsmåten som her blir brukt for først å hjernevaske, for så å påtvinge de resterende en bestemt mening. Som tidligere nevnt, er det eksempelvis ikke lenger rom for å mene at det slettes ikke foreligger noen skadefølger av å ‘eksponere unger i sosiale medier, og den samme absoluttheten er på trappene til å få oss fanget inn i det samme garnet hva angår å uglese bruk av luftfart dersom vi ikke våkner opp og får satt det hele i det perspektivet det hører hjemme pronto.
Sannheten er jo at det ideelle for både miljø og klima, ville vært å legge ned all infrastruktur, og returnere til det livet vi var gitt å leve fra naturens side; Som hottentotter boende i fjellhuler og primitive trehytter som livberget oss av det vi evnet å fange av vilt med våpen som pil og bue, selvmekkede spyd, o.l, i tillegg til en planteføde bestående av et primitivt hånddrevet jordbruk sammen med det naturen gav oss på det viltvoksende ‘markedet’. Dette kan kanskje syntes å dra strikken litt vel langt, men det er faktisk ikke stort mer fornuft i det å lyse ‘luftfarten i bann’. For i det vi eventuelt ender opp med en enerådende oppfatning om at flytrafikken er vår tids dødssynd nummer en, og de som benytter seg av denne erklæres det siste skuddet på hekse-stammen som kan jages som fritt vilt, kutter vi samtidig vår egen kommunikasjonslinje til verden forøvrig. For uansett hvor mye Tunberg og co hyler om tog, og de moderniseringer som er gitt dette fremkomstmidlet hva angår både fart og komfor, er hastigheten uansett hinsides lavere enn den som gjelder for luftfarten. Videre er det nå engang også slik at over 70% av jordoverflaten er dekket av vann, noe som umuliggjør togtrafikk mellom en rekke steder, eller i allefall forlenger reisen så til de grader at det er å anse som umulig. Eksempelvis, kan en jo unngå å krysse havet for å komme til det amerikanske kontinentet dersom vi tok veien om Sverige, noen latviske stater, og russland på tvers, men ingen ved sine fulle fem ville vel ansett noe slikt for et alternativ!?..
Verden er definitivt best tjent med at vi holder hodet kaldt i hht ihverksetting av tiltak for å redde den.
Og der hvor disse togene strander, hva må vi gjøre da?.. Jo da må vi ta bilferger og store passasjerskip til hjelp! -Og hva driver så disse flytende metallmonstrene?.. Jo, det er drivstoff det, hvilket får oss rakt tilbake til start hva forrurensningskilde angår, bare i en hinsides langsommere og mer tongrodd kontekst.
Greia er at vi ikke kan avskjære oss fra de tingene som er nødvendige for å nå ut i verden! At en eventuelt oppfordres til en vesentlig reduksjon hva innenrikstrafikk angår kan ha noe for seg, er jeg så gjerne med på, men derfra til det å begrense vår egen, allmenne bevegelsesfrihet, er imidlertid å skyte seg selv i foten. Virkelig flotters er det når dette med miljøavgifter i den hensikt å prise en rekke reisende ut av bildet kommer på banen. Det er jo helt absurd hvordan dette kan diskuteres av en horde av mennesker uten at en eneste en lar høre fra seg med et innspill om at denne metoden faktisk ikke tjener annet enn å gjøre det å bidra til forurensning i form av luftfart forbeholdt de mest velbeslåtte!
Som tidligere nevnt, føler jeg mest av alt en sterk aversjon mot innføring av diktatur på holdninger og meninger. -Og det at dette i tillegg åpent oppfordres til å skammeliggjøres, bryter for meg med alt som måtte være av demokratiske prinsipper, den individuelle frihet, og retten til å leve livet etter eget forgodtbefinnende. For vi er faktisk avhengig av luftfarten i disse tider, og de miljøtiltak av en mer massiv karakter som skal kunne ihverksettes hva dette fremkomstmidlet angår, er nødt til å gå gjennom å forske oss frem til et miljøvennlig drivstoff.
Og generelt må også folk begynne å tenke seg om to ganger før de begynner å forbanne det ene og det andre. Eksempelvis, ville den norske levestandarden antagelig vært for spartansk å regne i forhold til den som råder uten den ‘forbannede’ oljen’. -Og som ikke det var nok, sitter de der på sin høye hest (les; låst med kjetting til ett eller annet byggeprosjekt), og hverken ser de enorme miljøproblemene som vil følge slikt som el-bilen på sikt, f.eks i det antallet kasserte batterier når et viss punkt. Ei heller later det til å forekomme den ringeste anelse om at både regntøy, vindjakker, sykkeldekk og gud vet hva faktisk inneholder akkurat det de protesterer så heftig mot.. Verden er faktisk ikke sort-hvitt, selv om vi mennesker har en flau tendens til å te oss som om det var så..
For en tid tilbake, deltok flere ‘angrende syndere’ av overgrepsdømte i et prosjekt kaldt ‘Gjennom voldtektsmannens øyne’, hvor de delte sine erfaringer for med dette å kunne bidra til å redusere antallet overgrep ved at kvinner gis innsikt i gjerningsmannens tenkesett og hvordan han opererer. – Og hvem sitter vel inne med både mest såvel som best kunnskap om hva som trigger- og hva som skremmer en overgriper enn tidligere overgripere!?.. Følger du punktene i listen nedenfor kan det meget vel vel redde deg fra en voldtekt, eller i værste fall et drap..
Den røde tråden i overfallsmannens tenkesett og måte å operere på, går på at ting skal skje så fort- og umerkelig (lydløst) som mulig. Herav følger dermed at den røde tråden når det kommer til å gjøre seg uattraktiv i overgrepsøyemed såvel som til å slippe unna et påbegynt overfall, består i å gjøre det klart at en vil være alt annet enn lavmælt og medgjørlig..
–>>> Det første en overgriper ser etter i jakten på et egnet ‘bytte’, er: A) Hår som er lett å raskt å gripe fatt i for et solid grep for så raskt å kunne røske deg med seg før du vet ordet av det. Har en kort hår, har du med andre ord en betydelig fordel vs. de med langt hår. Men nå sitter det å anlegge en kortklippet frisyre langt inne hos de fleste av oss, for å si det slik, så da får en istedet sørge for å gjøre håret så lite egnet som raskt gripetak som mulig når en er ute nattestid, f.eks på vei hjem fra byen; Unngår du hestehale, samt ‘gjemmer’ håret ned i klærne, er mye gjort. B) Klær som raskt lar seg fjerne. Svært mange har med saks nettopp for å klippe klærne.
–>>> Videre værer overgripere umiddelbart jenter/kvinner som er opptatt med å snakke/tekste på mobilen, rote etter noe i vesken, osv. Det at de har fokus på slike ting, gjør at de blir svært mye enklere å overmanne.
–>>> De vanligste steder å overfalle jenter/kvinner, er; Parkeringsplasser, parkeringshus og kontorgarager & offentlige toaletter. Overgriperen er, som nevnt over, fullt fokusert på å få fatt i ofret, og få henne med seg til et sted hvor det er liten risiko for vitneobservasjoner og arrestasjon.
–>>> Dersom noen imidlertid har grepet fatt i deg, eller forsøker sådant, Gjør motstand og skrik! I de fleste tilfeller holder det med 1-2 minutter før du blir ansett for risikabel å satse på.
–>>> De færreste overgripere vil gå for en jente/kvinne med slikt som en paraply, eller hva det måtte være av gjenstander de kan forsvare seg med.
–>>> Dersom noen følger etter deg inn i en heis, garagebygning, osv, snu deg mot ham, og se ham i ansiktet mens du f.eks kommenterer været, spør om noe slikt som klokken e.l. En overgriper vil neppe gå for et offer som har sett ansiktet hans, og dermed kan kjenne ham igjen.
–>>> Får noen tak på deg slik at du ikke får slått eller sparket, – Klyp, -så hardt du makter! – Under armen, mellom albue og armhule og på innsiden, øverst på låret er å anbefalle. Det er bare å prøve på seg selv, så skjønner en fort hvor vondt det gjør! Videre er et godt råd å ta tak i en-to av fingrene hans, og benne de bakover av alle krefter. – Og ikke glem å skrike av full hals og lungers kraft!
–>>> Klassikeren å unngå å gå alene ute i ‘de små timer’ alltid en kjempefordel.
Når det snakkes om bloggere og influencere, og hvilke retningslinjer som anbefalles fulgt, henspeiles det utelukkende til unge bloggere i begynnelsen av 20 -årene med et publikum på samme alder og yngre. Hele debatten rundt dette, forutsetter at bloggeren/influenceren følges av tenåringer, og hvilket ansvar som følger. Men det er faktisk en langt større bredde i ‘blogg-Norge’, og skal vi ha en seriøs debatt, er det på høy tid å innkludere de øvrige gruppene også, og ikke bare denne ene. For de retningslinger som gjelder en blogger med tenåringer i sin målgruppe kan da umulig være de samme som for influencere som retter seg mot et voksent publikum?..
Som en voksen blogger/influencer, ville jeg for å være ærlig, ansett det overraskende nok om det skulle vise seg å være 18-22 åringer blandt leserne av denne bloggen. Om de skulle la seg påvirke av meg m.h.t klær, utseende, osv, ville jeg ikke bare ansett det for å være særdeles overraskende, -jeg ville tatt det for et desperat rop om akutt hjelp. -Pronto!! Jeg mener.. Når en faktisk er gammel nok til å være moren til de bloggerne hvis målgruppe de befinner seg, sier det seg i grunnen selv at de ikke faller inn under min. -Og det samme må det vel være lov å si gjelder for mine voksne medbloggere..
Men selv om vi ikke retter vår påvirkningskraft mot aldersgruppen under 25, er vi imidlertid like fullt influencere, bloggere, og/eller hva vi kalles i disse dager! Vi påvirker bare innenfor vår egen målgruppe istedet, -altså voksne! Derfor syntes det for meg å være i overkant snevert (for å si det mildt) når vårt virkeområde kun omtales i hht de yngste i debattsammenheng. Jeg kan ikke huske å ha sett så mye som en antydning til at de samme retningslinjer kanskje ikke burde gjelde for alle. Disse kjørereglene for hvordan en bør bete seg i den rollen vi alle innehar burde vel så absolutt tilpasses de målgrupper de forskjellige bloggerne henvender seg til!?
For mens vi tilhørende min kategori neppe vil gjøre noe fra eller til ved å fronte en slankekur eller vise før og etterbilder fra en botox-behandling, ser jeg såvisst ikke bort fra at det også er de områder hvor det er vi som vil være tjent med å utvise en viss varsomhet. Hvor denne skoen eventuelt trtkker, vet vi imidlertid ingenting om, untatt det en viss livserfaring har forsynt oss med av sunt folkevett, da det kun er blitt utarbeidet retningslinjer som forutsetter at ungdom som målgruppe!
Når en istedet retter seg inn mot et publikum på 30+, er det selvsagt helt andre forutsetninger som gjelder, og derav retningslinjer som burde følges.
Hva syntes dere? – Skal det være et sett felles kjøreregler som gjelder for samtlige bloggere/influencere, eller burde disse tilpasses målgruppen den respektive utgiver henvender seg til?..
Selv jeg som ikke har barn, og dermed heller ikke leser stort av ‘mamma-blogger’ har fått med meg hvordan dette såkaldte ‘mamma-politiet’ går inn og på skinnhellig vis går løs på folks omsorgsevne. Bare i går kveld, ble det meg bekjent at både ‘Pilotfrue’ og Jessica Eneberg, som er innehaver av bloggen ‘Mamma som 16’ var blitt angrepet på en måte som ikke kan sees på som noe annet enn nett-mobbing på lik linje med den mer grovkornede sorten.
Selv jeg, som hverken har- eller har noe ønske om å få barn, og dermed ikke har den største innsikten i morsrollen, for å si det slik, har full forståelse for hvordan disse kommentarene på hvordan den respektive forelderen velger å oppdra og/eller ta seg av barna sine. I de nevnte tilfeller, var det i ‘pilotfruens’ tilfelle et bilde av deres roterbare barnesete vendt fremover, og ikke motsatt vei, slik forskriften sier en trygger barn i bil. At de sto parkert, og etter alt og dømme var i ferd med å frakte ting inn eller ut av bilen ble ikke tatt til etterretning. For Jessica Eneberg sin del, gikk ‘synden’ helt enkelt ut på at de hadde barnet i barnehagen når de selv ikke skulle avgårde på jobb/skole.
I begge tilfeller er kritikken så åpenbart uberettiget at det sett utenfra fremstår direkte latterlig. Samtidig har jeg ingen vanskeligheter med å relatere meg til hvordan en lett vil kunne ta ting innover seg, uansett hvor uberettiget det måtte være, når det kommer til nettopp dette med omsorgsevnen. Jeg trenger jo faktisk ikke gå lengre enn til meg selv og hvor ‘touchy’ jeg er når det kommer til de firbeinte! Her stilles jo betydelig mindre krav som sådan, da disse både spiser, sover om natten, og trengs ikke å skiftes på, men de er nå uansett det kjæreste jeg har, hvilket medfører at deres ve og vel har høyeste prioritet.
Vi syntes å ha dannet oss et alt for ensidig bilde av ‘nett-trollet’ som direkte og grov i sin fremtoning. Vi forbinder de med fornærmelser som går på utseendet, forsøk på å så splid i forhold, samt i enkelte tilfeller rene trusler. I mine øyne, er imidlertid slike som ‘mamma-politiet’ like fullt nett-troll, om ikke enda værre. Disse er langt mer utspekulerte i sin fremferd, hvorpå de evner å treffe svært hardt, både m.h.t at de går på folks omsorgsevne, men også at de benytter seg av fakta, slik at det kan være vanskelig å se det irrasjonelle i det de sier.
Jeg mener dermed at det bør bli et økt fokus på denne gruppen. Det er nemmelig så langt fra bare den direkte mobbingen som må bekjempes etter beste evne, men den subtile, kamuflerte ondskapen er minst like viktig å komme til livs!..
Mens kampen mot kropps- og utseendepress har pågått for fullt i godt over et år nå, må vi ikke glemme at det også finnes andre områder hvor det utøves utilbørlig press i dagens samfunn. Et av de mest utbredte, og ikke minst alvorlige i så måte, er et stadig økende drikkepress, både blandt ungdom og voksne..
Inspirasjonen til dette innlegget kom etter å ha sett innslaget på TV2 -programmet ‘Sommeåpent’ med medblogger, Martine Halvorsen fortalte om sine opplevelser som avholdskvinne i samtale med programleder Petter Pilgaard.
Det er ikke til å stikke under en stol at det forventes at en drikker alkohol i festlig lag, iallefall om en ikke har dedikert sitt liv til en eller annen religion hvor det råder full fordømmelse over alt som er gøy. Folk tenker ikke over at det faktisk er fullt mulig å være tilhenger av ‘gøy’ samtidig som en ikke har sansen for alkoholholdige drikker og/eller rusen som følger. Følgen er at de som velger å være avholds regelrett må ‘stå til rette’ for sitt valg. Mange tyr til og med til løgnhistorier om medisinkurer, sykdom, og til og med alkoholisme for å få slutt på maset..
Jeg er ikke det en kan kalle totalavholds, men har redusert det til å kun dreie seg om små mengder (typ et-to glass champagne) ved spesielle anledninger etter nærmest å ha drukket hver hver helg tidligere. Årsaken? Den får du her:..
En ting er at jeg ikke liker smaken. – Men samtidig elsker jeg virkningen..
Jeg bruker presensformen bevisst, for det er intet nytt under solen på dette området. Å drikke for kosens skyld, har dermed aldri vært min greie. At det f.eks er menneskelig mulig å kose seg med slikt som rødvin, for ikke snakke om Wiskey, er over min fatteevne. For min del, har det stort sett gått i øl i yngre dager, for så å gå over til rusbrus etterhvert som økonomien ble romsligere. Rusbrusen er slettes ikke vond, men kommer heller ikke opp mot slikt som Cola og Solo smaksmessig. Jeg har drukket for virkningen, og den frie, sorgløsheten ved å være brisen. Men samtidig som jeg ikke har en bekymring i verden i festlig lag, for å si det slik, er angsten som slår ned som et knyttneveslag i det jeg våkner ‘dagen derpå’ horribel. Dessuten opplevde jeg at de ‘black-out’ene som for mange av oss har en tendens til å inntreffe et sted mellom slutten av vorspielet og den første tiden på byen både kom stadig oftere, og stadig ble lenger. Til slutt ble prisen for noen timers ‘eufori’ rett og slett for høy, da angsten gjerne ikke slapp taket før godt utpå mandagen..
Det skal også nevnes at jeg er såpass jålete at alkoholens innvirkning på utseendet også har vært en medvirkende faktor i så måte. Det er imidlertid ikke snakk om hverken graviditet, medisinering, sykdom eller sykelig alkoholisme i mitt tilfelle. Sannheten får pent holde, både for meg så vel som for alle andre som ikke drikker, eller drikker svært lite og/eller skjeldent. Folk må huske på at de faktisk ikke har noe ‘krav’ på en forklaring i det hele tatt, da dette ene og alene er et personlig valg som slett ikke innebærer at en hverken er kjedelig eller religiøs ‘mørkemann’ og fanatiker.
Norge: Fritt, trygt og opplyst. – Et moderne foregangsland innen likestilling og likebehandling, både i hht kjønn, seksuell legning m.m. Her ligger ingen makt hos religiøse fundamentalister, og her råder ingen sharialov.. En følge av vårt nyanserte verdisyn, samt det eierskap hver enkelt av oss har over eget liv og legeme som ligger i bunnen som et av grunnprinsippene den moderne norske kulturen er bygget på, er at det i flere tiår har vært helt naturlig med vennskap på tvers av kjønn. .. – Så hvordan kan det ha seg at det plutselig ble snakk om utroskap og alskens snusk når to av motsatt kjønn tilbringer tid sammen? – Og hvorfor har det stadig blitt mer vanlig for en eller begge partene i et forhold å finne seg i restriksjoner m.h.t vennskap og sosial omgang med det motsatte kjønn løpet av de siste årene !??..
Jeg har hatt en høy andel mannlige venner gjennom hele mitt voksne liv, Her er jeg foreviget under en grimase-.runde med en av de nærmeste..
Jeg opplever at det i løpet av de siste årene har blitt en stadig økende aksept, og da spesielt blandt unge, for å [mer eller mindre] avslutte vennskap med personer av motsatt kjønn som følge av at de har gått inn i et forhold. Dette er en tendens som provoserer like i samme skyhøye grad som den skremmer, da dette er steg i GAL retning!
Etter all den tid det har vært folk som har kjempet med livet som innsats for at vi skulle kunne oppnå den tolleransen du, jeg og våre samtidige er blitt gitt privilegiet av å bli født inn i.. Ingen av de samfunnsgodene vi myter godt av i dag har kommet rekende på eio fjøl! Gud vet hvor mye blod, svette, lidelse og tårer som ligger bak hvert eneste trinn i denne utviklingen, og så skal vi brått begynne å ta steg tilbake til gammel styggdom!? – En styggdom som dominerer områder styrt av religiøse fundamentalister, og dessuten fremdeles har et fast grep på mange av områder i store deler av verden forøvrig..
Men når det er sagt, er religionen som sådan ei heller i disse landområdene annet enn midlet som muliggjør undertrykkelse og maktmisbruk som den har vært i uminnelige tider. Alle verdens religioner har det til felles at de er det perfekte skalkeskjul for eie- og maktsyke, i stor- så vel som liten skala; Religion er det som stort sett må tas i bruk dersom en person skal kunne få uinnskrenket makt, og bedrive undertrykkelse av en hel nasjon. Videre må det foreligge særlige omstendigheter for at et helt borgerskap skal ville ofre livet i krig/terrorangrep for noe annet enn religion. Likeså er det heller intet nytt under solen når det kommer til hvordan religionen er midlet for den ondskap som foregår helt ned til minste enhet; Familien. Den undertrykkelse og mishandling vi i dag ser foregå i betydelig skala i de landområder som styres av fundamentalister, hvis praksis de respektive ektemenn og fedre tar med seg til eventuelle nye hjemland, bunner i den nøyaktig samme sykelige sjalusien og eiesyken en finner igjen i alle land og folk. Ei heller er det grunn til å tro det er noen forskjell når det kommer til andelen av folk med en hang til sykelig sjalusi og eiesyke blandt mennesker med nevnte bakgrunn og hos oss med vestlig kulturbakgrunn. Det er bare at vi befinner oss i en tid hvor vi ligger et hestehode forran i utviklingen når det kommer til dette med religion. Fordi vi i løpet av de siste par århundrer har klart å kjempe oss ut av religionens vold, og derav brutt det mønster som har fått råde i årtusner, har det vokst frem en allmenn enighet om likeverd, og at familievold etc ikke er greit. Da dette også støttes opp av lovverket, blir jo konsekvensen langt strammere kår både m.h.t ‘fritt’ å få utvikle disse egenskapene, så vel som for selve utførelsen av de ugjerninger som følger sjalusi og eiesyke. Men som nevnt;
Å komme hit vi er i dag har, som sagt, vært en mildt sagt lang og tornefull prosess, og jeg mener vi har en moralsk plikt til å være oss bevisst på de utallelige mennesker som har ofret livet opp igjennom hele vår historie for at du og jeg til slutt har kunnet nyte godt av den samfunnsmodellen vi har i dag. Derfor blir jeg både vettskremt og provosert når slikt som f.eks ‘forbud’ mot å å gå på byen med kammerater/venninner, påtrykk for å kutte kontakten med venner, ‘forbud’ mot å ha private bekjentskaper av motsatt kjønn oppført på kontaktlisten kommer meg for øre. Jeg kan imidlertid ikke si hva som treffer hardest; – Det å forlange at ens partner gjør slike oppofrelser [med ditto telefoninspeksjoner for å kontrollere at ingen ‘ulovlig’ person er oppført i kontaktlisten, for ikke snakke om tlf.loggen og sendte/mottatte mld for å påse at ingen ‘uautorisert’ kommunikasjon har funnet sted], – eller det å finne seg i dette..
Ofte går det imidlertid begge veier, hvor det ene tar det andre av innskrenkninger, hvorpå partene virvler seg inn i en stadig eskalerende spiral av sjalusigrep og frihetsbegrensninger. Dette er sykt, og selv det minste baby-steg bakover mot økt aksept av slikt, så vel som en generelt lavere aksept for platoniske forhold på tvers av kjønn er hinsides ødeleggende for samfunnet som sådan! Slalusi av denne typen, er ene og alene vedkommendes eget ansvar å få kontroll på. En skal ALDRI finne seg i å kutte folk ut av livet etter ønske fra en partner UANSETT hvor forelsket en måtte være! Det vil være intet mindre enn en tragedie om vi begynner å reversere utviklingen.. Så om dere det gjelder ikke har selvrespekt nok til å ta de grep som kreves for å ta deres del av ansvaret, så gjør det i det minste for de som kommer etter oss, og av respekt for de som var før oss som gav oss denne friheten.
Desverre er det som nevnt ikke bare innen parforholdene man kan se en utvikling i gal retning. Også i befolkningen som sådan har tidligere tiders forestilling om at to av motsatt kjønn ikke kan tilbringe tid sammen [og iallefall ikke utenfor andres påsyn], uten at det er nødt til å foregå noe ‘snusk’ i det skjulte gjenoppstått. Og det jeg ser her, er hva som skremmer meg aller mest. Hva sykelig oppførsel i parforhold angår, rent isolert sett, er dette opp til de to, og den enkelte er selv gitt muligheten til å sette klare og ufravikelige grenser for hva han/hun finner seg i. Hva reaksjonene på vennskapsforhold på tvers av kjønnene angår, gjenspeiler dette at utysket er på god vei til å gjennerobre folkesjelen, om en kan bruke det uttrykket. For mitt vedkommende, slo realiteten i dette ned med full styrke i forbindelse med årets utgave av ‘Farmen Kjendis’ på TV2, og reaksjonene som fulgte vennskapsforholdet som (naturlig nok, spør du meg) hadde oppstått mellom de tidligere Paradise hotel -deltagerne Erik Sæter og (medblogger) Martine Lunde. Det liksom bare haglet på med alskens beskyldninger om utroskap fra begges side, hvorpå det fulgte skråsikkerhet i stor skala hva årsaken til Sæters følgende brudd med kjæresten. Enda popper disse absurde beskyldningene opp hist og her, og de oppleves like opprørende som de gjorde i utgangspunktet. For meg, er denne episoden rett & slett blitt et slags symbol på en utvikling som det er helt nødvendig å få satt en stopper for pronto. Den eksempliserer hvor galt av sted vi faktisk er på vei i så henseende.. Det eneste som kan sies å være oppløftende hva denne saken angår, er at galskapen gudsjelov ikke later til å ha skadet/begrenset vennskapet mellom de to, og at Lundes kjæreste heller ikke gir uttrykk for å ha latt seg affisere av disse ryktene..
Men ikke desto mindre, er alle de tendenser som har oppstått [-og vil oppstå i fremtiden, for den saks skyld] når det kommer til disse tingene et samfunnsproblem i ordets fulle betydning som jeg anser det for helt prekært at vi, som folk, tar tak i ig ‘kveler ved roten’ asap.
En trenger hverken å være ‘nett-troll’ eller mobber for å henfalle til usakeligheter i møte med noe eller noen som provoserer en skikkelig. Jeg mener.. Hvem har ikke slengt ut av seg ting som; ‘Jævla idiot!’ , ‘Er du helt tjukk i huet, el!?’ , eller lignende? Selv om en mener disse ordene av hele ens hjerte, er de alikevel ord som bør unngås, da de rett og slett ikke er argumenter. De er snarere en invitasjon til å gjøre diskusjonen om til en utveksling av fornærmelser som ikke fører noe sted hen. – Og mer enn noe annet, gjelder dette når en provoseres på nett..
Jeg er selv en person med sterke meninger om det meste, hvilket kommer til uttrykk her på bloggen, så vel som i kommentarfelt hos andre. Å evne å holde inne med noe, syntes å være ren utopi for mitt vedkommende, og er man, som meg, en person som lett lar seg engasjere, må en passe på at det som ytres fremlegges på en saklig og rasjonell måte. – Uansett hvor irrasjonelt en måtte anse det som trigger en for å være.
Selv setter jeg likeså stor pris på innspill fra meningsmotstandere som mine ‘likemenn’ på bloggen, da disse bidrar til å gi et videre perspektiv på det aktuelle temaet. Men der det brukes slengbemerkninger og/eller rene fornærmelser, dropper både interessen for å sette meg inn i vedkommendes syn, såvel som respekten for ham/henne som sådan. Slike kommentarer syntes ikke å være verdt min tid, og dermed ignoreres de som regel fullstendig.
Ting er jo som kjent heller aldri ‘sort/hvitt, det er kun en uendelig serie av gråtoner’. Dvs. at alle de synspunkter og meninger er dannet etter å ha satt de positive aspektene ved det aktuelle emnet opp mot de negative. Noen ganger er det svært lett, da det er en svært så sterk overvekt på den ene eller andre siden, mens det i andre krever en langt grundigere gjennomgang. Videre har en de oppfatningene som i vesentlig grad formes ut i fra ens generelle, grunnleggende livs- og menneskesyn. Et svært så visende eksempel i så henseende, er de motsetninger som foreligger når det kommer til dette med fri abort. Ens syn i denne ‘everlasting’ tvisten, er et direkte resultat av hvorvidt en definerer et liv som påbegynt ut i fra den religiøse modellen, hvilket vil si ved unnfangelsen, eller som meg, at dette følger grensen som foreligger mellom spontanabort og prematur fødsel. Det spesielle i disse sakene, er at det er to motstridende parter som opplever en så massiv overvekt av aspekter for sitt syn at det er for en selvfølge på lik linje med slikt som demokrati og ytringsfrihet å regne. Slike saker har det derfor med å ‘trykke på de rette knappene’.. Her foreligger grunnleggende motsetninger mellom partene, slik at det som for den ene siden oppleves som rene selvfølger og absolutt, er ‘anything but’ hos den andre. Her sier det seg selv at det er svært lett å ‘koke over’ i møte med uttalelser fra motparten. Jeg mener.. Hvor mange ganger har jeg ikke selv vært nær ved å ‘riva av meg håret’ i ren frustrasjon over utspill i nettopp abortsaken!?..
Men uansett hvor hinsides en opplever det som fremlegges for å være, vil en iallefall ikke oppnå noe som helst ved slengbemerkninger, fornærmelser og ‘name-calling’. Den eneste måten det er mulig å få fremmet sitt syn på, er faktisk å argumentere. -Og fornærmelser er IKKE argumenter! – Men dog altså så lett å ty til i det en ‘farer opp’ i sinne..
Det er imidlertid en ganske så sikker metode for å unngå å falle i denne fellen: For dersom en gjør det til en fast ‘regel’ å aldri besvare/kommentere provokasjoner før det er gått en time, vil ens evne til rasjonell argumentasjon være forbedret inntil det hinsidige. Utkommet blir dermed at en både får uttrykt ens syn i klare ord, samtidig som en gjør en god figur og vil bli møtt med respekt av de det er verdt å respekteres av, og faktisk har en mulighet til å vinne frem hos folk!
#MeToo -kampanjen førte både til at seksualforbrytere som har hatt fritt leide endelig har måttet stå til ansvar for sine handlinger, så vel som at det i ettertid neppe vil la seg gjøre å komme unna med overgrep slik spesielt personer i maktposisjoner kunne tidligere. Det er dog ingen hemmelighet at kampanjen i mine øyne gikk fra å være en tilnærmet gave fra oven hva rettssikkerhet angår til å bli en heksejakt uten sidestykke. Fra å dreie seg om alvorlige, langvarige forhold, ble lesten for å melde lavere og lavere, og endte opp med at folk ble angitt left, right and center for de minste bagateller som tenkes kan. Følgen er at enhver form for uønsket oppmerksomhet passerer som ‘trakassering’ og ‘overgrep’. Det såkaldte ofret har fått all makt, det være seg om vedkommende faktisk er å regne som et offer eller ikke er blitt utsatt for noe annet enn en dårlig sjekkereplikk i fylla. Den utpekte ‘overgriper’ har blitt strippet for rettssikkerhet.
df-foto
Dette har faktisk følger som også går ut over de som i fremtiden vil bli ofre for overgrep også! For med et enstemmig ‘hylekor’ som forteller oss at ofret aldri har noen del av skylden for den forbrytelse han/hun er blitt utsatt for, følger det at det samme ‘hylekoret’ går til frontalangrep på de som måtte ymte frempå med antydninger om at enhver også har et egetansvar i hht å ta forhåndsregler for å redusere risikoen for å bli utsatt for en forbrytelse av denne typen. Et overhveldende flertall later til å ha mistet evnen til å skille mellom oppfordringer til å ta grep for å redusere risiko, og (forsøk på) overføring av skyld på de ofre som har trådt feil i så måte. For meg, syntes det ubegripelig hvordan praktisk talt en hel befolkning syntes å ha blitt frarøvet evnen til rasjonell, og ikke minst selvstendig tankegang. – Jeg mener.. En vil da vel for pokker helst slippe å bli et overgrepsoffer!
Jeg er også klokkeklar i min oppfatning om ofrets uskyld i slike saker! Men å ikke tiildeles noe skyld tar da vel ikke bort traumet over det en er blitt utsatt for! For mitt vedkommende, har det vært regelrett sjokkerende å se hvordan ‘lynsj-mobben’ har kastet seg over de som har forsøkt å ymte frempå om dette med forhåndsregler, og hvordan det for profilerte personer har ført til ren ‘personslakt’ under store overskrifter. Folk har ikledd seg skylapper, og sett alle forsøk på dele info om hvordan en kan unngå å bli utsatt for overgrep som å ilegge skyld for de som ikke har handlet deretter.
Her er det i mine øyne en total mangel på gangsyn. For å illustrere poenget, kan en forestille seg en hvit kvinne iført merkeklær og oser velstand fra topp til tå stige ut av sin nye Merchedes ved en minibank i Bronx.. Alle og enhver vil jo være enig om at dette ville være å regelrett be om å bli ranet! Forholdene på stedet er jo viden kjent, så å gjøre noe slikt ville jo vært dumskap & korttenkthet uten sidestykke! -Men like fullt forsvarer ikke dette handlingen. Raneren har skylden uansett! Det er ikke at det hverken er mindre ulovelig eller mindre moralsk forkastelig å rane noen i belastede strøk som gjør damen til en idiot, men det at hun ikke forholder seg til hvordan ting faktisk ER, og forholder seg deretter.
Det er nøyaktig det samme som gjelder for overgrep. Skylden ligger ALLTID hos gjerningsmannen, men like fullt må en faktisk forholde seg til hvordan ting er, og dermed ta sine forhåndsregler, og ikke demonstrativt kjøre på i den tro at det får verden dit den burde være.
Selv er jeg street-smart, og stolt av det! Det har gjort at jeg, som elsker natte- og utelivet har unngått farlige situasjoner. Det krever virkelig ikke all verden; Ta taxi, gå ikke alene i belastede strøk nattestid, bli ikke med ukjente hjem, sett deg ikke inn i bilen til ukjente, osv.. For mitt vedkommende, er iallefall de friheter jeg med dette eventuellt måtte sies å ofre vel verdt de følgene jeg ville måtte face som overgrepsoffer. -Men det er nå en gang meg..
I dag er det åtte år siden Norge mistet sin uskyld.. Åtte år siden helvetesdøgnet startet med surrealistiske TV-bilder som vitterlig var fra vår egen hovedstad skarve 4 mil unna min ringe bolig, men hvor scenen som utspant seg var hentet fra et krigsområde. Dette (til da) ‘worst possible scenario’ skulle imidlertid vise seg ‘bare’ å være begynnelsen på det helvetesdøgnet som i verden forøvrig refereres til som ‘the Norwegian massacre’. Vi fikk kjenne på følelsen av krig denne dagen for 8 år siden, og krig bringes først og fremst heltemotet frem i lyset her til lands. Men krig innebærer også en viss grad av svik, hvilket vi også fikk oppleve i løpet av døgnet som for 8 år siden dro et skille i tiden mellom den som var før, og den etter..
Det har i ettertiden, naturlig nok, vært en endeløs rekke av debatter, redegjørelser, og alt som ellers måtte være hva angår årsaker til at noe slikt kunne skje, i tillegg til hva som kunne vært gjort annerledes m.h.t håndteringen av situasjonen da den oppsto. Det meste koker ned til at ingen kunne sies å være forberedt på at noe slikt kunne skje, og da spesielt ikke som en enkelt manns verk. I mine øyne er det ‘sommel’ og forsinkelser i forhold til det som sett i etterpåklokskapens lys kunne ha vært fullt forståelig, og noe jeg overhodet ikke har noen problemer med å akseptere.
Videre syntes det til stadighet å bli stilt spørsmålstegn rundt manglende tilgjengelig beredskap i denne sammenhengen, og det er først her det begynner å skurre for mitt vedkommende.. Slik jeg ser det, var det nemmelig ikke så mye selve beredskapen det sto på, men hvordan den gitte beredskapen opptrådte, om en kan si det sånn. Jeg kommer nemmelig ikke over hvordan en hel forbannet sverm av politihelikoptere lastet med tjenestefolk bevæpnet og beskyttet ‘to the T’ surret rundt der oppe i luften fordi de så seg nødt til å ‘kartlegge situasjonen’ før de kunne foreta seg noe som helst. Og imens selv det å bistå i arbeidet med å plukke opp unger fra vannet ble ansett for å være for risikabelt for den stadig økende hærskare av tjenestemenn i full krigsmundur fylte luften, akkopagnert av tilkomne båter med likeledes utstyrte tjenestefolk. Var det ikke for at så mange turister og medisinske hjelpearbeidere gjorde en helt motsatt vurdering, til tross for at de kun var rustet med ei roåre som eneste våpen og ei t-skjorte til å demme opp for eventuelle skudd, ville antallet omkomne vært enda høyere.. Jeg provoseres grenseløst av det jeg anser for å være tjenestesvikt av værste sort, da de max skulle ha kunnet tillate seg en kjapp runde rundt øya før de kom mannssterke inn for å stanse skytingen og redde de som reddes kunne. Voldsbekjempelse er hva jeg mener er politiets viktigste jobb. De skal være trent og utdannet for å gå inn i situasjoner hvor skytevåpen er involdvert. -Det er jobben deres!! Dette gjelder i hovedsak etaten som sådan snarere enn den enkelte tjenestemann, da disse tross alt handler på ordre, men alikevel.. mener jeg det også foreligger et viss individuelt ansvar her når det kommer til dette med å ikke ville bistå med å få de utkjørte ungene opp av vannet..
Jeg vil tro 22 juli 2011 har satt sine preg på de fleste av oss; At ett eller annet av det som skjedde på eller i kjølvannet av denne dagen har truffet en eller annen nerve i oss så til de grader at det har endret noe i selv de av oss som ikke kan sies å ha vært direkte berørt av tragedien. Hva som påvirkes hos den enkelte, -hvordan, -og i hvilken grad, varierer selvsagt fra person til person. Ut fra det som har fremkommet i de samtaler jeg har deltatt i, later det imidlertid som at det for en god del har gitt seg utslag i en utpreget frykt for terrorangrep, der det for ganske så mange har gått så langt som til at de vegrer seg for å delta i sammenhenger hvor det vil være mange mennesker samlet. Det kan gjelde alt fra slikt som 17 mai-feiring til det å skulle ta t-banen i rushtiden. -Uansett innebærer det en begrensning i livsutfoldelsen deres.
Selv har jeg imidlertid ikke pådratt meg noen form for frykt som sådan. For mitt vedkommende, ble 22 juli, 2011 istedet dagen jeg mistet tilliten til politiet som beskytter.. I den grad jeg har kunnet føle på hvor jeg ville henvendt meg dersom så skulle skje at jeg kun fikk denne ene muligheten til å tilkalle den nødvendige assistanse for å berge livet, peker alt i retning av det nummeret jeg ville slått ikke ville gått til politiets nødsentral, for å si det slik.. Og når alt kommer til alt, innebærer dette et tap av en form for grunnleggende trygghet som knappt nok er bevisst hos oss som er født og oppvokst i oljenasjonen Norge som jeg ikke kan si annet enn at jeg savner..
