Mobbing er et tema som til stadighet dukker opp i forbindelse med blogg. – Og da sikter jeg så langt i fra bare relatert til såkalte nettroll i kommentarfeltene, da de fleste ganger begrepet blir bragt på bane i disse dager faktisk er relatert til forholdet bloggere imellom.
Selv har jeg vel ikke sett noe særlig poeng med å føye meg inn i den lange rekken av medbloggere som har gått ut og tatt avstand fra mobbing i det stormene har rast, da det liksom har føltes som smør på flesk. Men etter på ha avlevert min avstandstagen i forbindelse med den diktutfordringen som gikk av stabelen for noen dager siden, syntes det imidlertid naturlig å følge opp med å gi mine refleksjoner vedrørende dette med mobbing i forbindelse med blogging..
For at samtlige skal være på det rene med hva det er snakk om her, er vi først nødt til å ta for oss hva som faktisk ligger i begrepet ‘mobbing’, og definisjonen på dette fenomenet lyder altså som følger:
“En person er mobbet når h*n, gjentatte ganger og over en viss tid, blir
utsatt for negative handlinger fra en eller
flere andre personer som vedkommende har vanskelig for å forsvare seg mot.
• ‘Negative handlinger’ innebærer at noen med
hensikt påfører, eller prøver å påføre, en annen
person skade eller ubehag. Mobbing kan m.a.o være både
fysisk og psykisk (i form av ord, utfrysning, osv).
• Gjentatte ganger og over en viss tid
innebærer at for at det skal være snakk om mobbing, er respektive negative handlinger nødt til å gjentas over tid, og avgrenser derav begrepet til ikke å gjelde enkeltepisoder.
• Videre, er det nødt til å foreligge en ubalanse i makt- eller styrkeforhold om det skal være snakk om mobbing. Følgelig, ligger det i dette begrepet at den som utsettes for de respektive negative
handlingene, er mer eller mindre hjepeløs
overfor den eller de som mobber”.
Selv om det er en kjensgjerning at mobbing også utføres i bloggs form, for å si det sånn, er det ikke til å komme utenom at de respektive vilkårene for mobbing ikke er oppfylt i en del av de tilfeller der en blogger går ut med at h*n er utsatt for mobbing. – Det er ikke dermed sagt at det ikke er alvorlig nok av den grunn, -for all del! Hatkommentarer, hets og personangrep er vitterlig ikke noe mer akseptabelt selv om det ikke nødvendigvis foregår på et slikt vis at det kan defineres som mobbing.
Men ikke desto mindre, opplever jeg tilfeller der en eller annen påberoper seg å være utsatt for mobbing i forbindelse med slikt som såkalte ‘blogg-kriger’ (hvis betegnelse viser til de tilfeller hvor to eller flere bloggere ryker i tottene på hverandre, for så at disputten foregår i bloggs form) der den påkrevde ubalansen hva styrke/makt angår syntes å være fraværende. – Hvilket m.a.o innebærer at det er snakk om en konflikt mellom to likeverdige parter, om så denne er aldri så lei og alvorlig. I slike situasjoner der krangler foregår i fullt offentlig display, har jo partene det for øyet å få publikum med seg på sin side. – For i størst mulig grad å kunne å lykkes med dette, har selvsagt formuleringen av ens sak en stor betydning, -liksom tilfellet er i alle tilfeller der en har som mål å overbevise andre. – Og begrepet ‘mobbing’ har unektelig en effekt på folk i hht å trigge sympati. Følgelig, vil det å hevde en er utsatt for mobbing høste en betydelig større grad av sympati enn å gå ut med at en som følge av ett eller annet har havnet i en alvorlig konflikt/krangel/’krig’ med XX. Følgelig, så blir jo mobbebegrepet rett og slett for en slags hersketeknikk å regne, i det formålet, det være seg bevisst eller ubevisst, er å benytte det sterkt følelsesladde begrepet til å høste sympati, -og derav støttespillere blant publikum.
Når det er sagt, så kan en jo med rette spørre seg når-, hvor- og hvordan i himmelens navn jeg ble en sånn der ‘regelrytter’ som tar tiil orde for sånt flisespikkeri som å avgrense mobbebegrepet i hht hva som per definisjon skiller dette fra annen, beslektet ufin adferd, som f.eks hatkommentarer- og opptakt til ‘blogg-krig’. For de som kjenner meg- og mitt adferds- og reaksjonsmønster, vil etter alt å dømme helle mot at det jeg nå bedriver oppleves som en reinspikket karakterbrist!
Forklaringen på dette, er simpelthen et behov for å ta til orde mot å bidra til en ‘utvanning’ av begrepet. Mobbing er, per def. betegnelsen på noe så til de grader alvorlig som vedvarende og systematisk tortur begått mot et forsvarsløst offer, hvorpå ofret som oftest ender opp med betydelige psykiske ettervirkninger/senskader, eller at de i verste fall tar sitt eget liv fordi de ikke ser noen vei ut av det helvete som er blitt deres hverdag. I mine øyne, er man dermed nødt til å holde fast på disse relativt smale rammene i hht hva som inkluderes i mobbebegrepet, simpelthen for at man i de tilfeller hvor det rapporteres om mobbing umiddelbart skal være helt på det rene hva det er en faktisk står ovenfor, og derav hvor akutt situasjonen er. Jeg mener.. Hvor belastende det enn måtte være å være den i utgangspunktet (mer eller mindre) uskyldige part av en ‘krig’, så har jeg enda til gode å høre om et tilfelle der en som er i stand til å svare tilbake med samme mynt har endt opp med å (forsøke) ta sitt eget liv som følge av et personangrep med en, som seg hør og bør, påfølgende ‘krig’. Et mobbeoffer, derimot..
Videre, kommer jeg heller ikke utenom det kravet til uskyld som i følge definisjonen er gitt å skulle foreligge for at det skal være snakk om mobbing. For iallefall en betydelig andel av oss som opererer på blogg- og SoMe stikker jo unektelig med vitende og vilje hodet frem på den offentlige arena på ett eller annet vis som gjør at en er nødt til å ta høyde for at dette vil avstedkomme tilbakemeldinger som i seg selv ikke hører noe sted hjemme i et sivilisert samfunn. Om en f.eks tar en blogger som meg, -altså en som fyrer løs med kontroverser left, right & center, både i hht å fremme meninger, men også for bevisst å provosere for å skape debatt.. En som opererer på dette viset, mener jeg simpelthen er nødt til å ha en betydelig økt takhøyde i hht grensen for å kunne påberope seg offerrollen enn en stakkar som ikke har stukket hodet lenger frem i det offentlige rom enn det som strengt tatt er påkrevd for å kunne stille til skoleundervisning, på jobb, eller hva det ellers måtte være. M.a.o er jeg helt klar på at dersom den dagen kommer hvor jeg faktisk lar de negativer, i form av alt fra de talløse merkelapper (rasist, kyniker, dum blondine, konspirasjonsteoretiker, osv, osv) som måtte komme i kommentarfeltet gå inn på meg, så er jeg simpelthen ferdig som blogger, og derav nødt til å finne på noe annet å gjøre.
Vi er så forskjellig og reagerer så forskjellig ut fra hvilke bagasje vi har. Mye er kommet ut av kontroll på internett, også mobbing, men synes i grunne at jeg har sett lite til det heldigvis.
Ja, vi har alle våre styrker og svakheter, det er iallefall sikkert, så jeg er helt enig i det du sier. Poenget mitt her, er imidlertid at det syntes nødvendig å avgrense mobbebegrepet fra annen negativ adferd for at det ikke skal utvannes. Mobbing mener jeg det kun er snakk om når det er vedvarende grov trakasering som ofret ikke har nulighet å forsvare seg mot grunnet en betydelig ugjevnhet i styrke/maktforhold. Dette fordi man ved innrapporterte tilfeller umiddelbart skal være inneforstått med det akutte behovet for handling. Er det derimot snakk om en persons hatkommentar mot en som er sterk nok til å ta igjen med samme mynt, så er jo situasjonen unektelig mindre prekær, selv om det uansett ikke på noen måte er greit med slik adferd åkke som.
Mobbing er rettet mot individer. Når man sjikanerer og fornærmer grupper av mennesker med den samme typen onde hensikt kaller vi det stokastisk terrorisme. (Stokastikk er et emneområde innenfor analytisk statistikk, hvor utfallet av noe er gitt, man kan bare ikke si noe om hvem, hva, hvor, når og hvordan. Eksempelvis kan vi si at det å naziblogge mot muslimer og homofile medfører økt sikkerhetsrisiko for disse gruppene fordi man bidrar til å opprettholde hatet.)
Når du sier det, så maner det seg frem noen konturer fra studietiden langt bak i dimman.. Om jeg ikke husker feil, mener jeg dette begrepet ble bragt på bane i forbindelse med utstøtte folkegrupper som f.eks sigøynere og tatere, liksom også gjaldt samene, for ikke glemme jødene i sin tid..
Non the less, er dette menneskelige behovet for å heve seg over andre en ufyselig side ved oss som art, liksom det samtidig ikke er til å komme utenom at det er et interessant fenomen sånn rent psykologisk. – Som f.eks hva ligger til grunn for dette her, ut i fra et evolusjonsmessig perspektiv?