Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt. ‘The pels’ angels’ utgjør unektelig en stor del av denne spalten, men det dukker nå opp andre glimt inn i Grys gale verden også.
Hundeeiere av den mer disiplinerte typen, og derav får utslett av folk som har hunder sovende i sengen, som tillater tigging ved bordet, og generelt skjemmer bort sin(e) firbeinte etter alle kunstens regler, er herved advart mot å nærme seg oss. ‘The pels’ angels’ skjemmes nemlig bort etter både noter og alle kunstens regler.
Jeg mener.. Hvem i himmelens navn er det som kan motstå blikk som det Leah varter opp med her!? Dessuten gir de så mye tilbake at det skulle bare mangle om de ikke skulle bli foret på med leksaker, tyggebein og smakfull treningsgodis! Maten som kjøpes i dyrebutikken er riktignok hakket dyrere enn de slagene en får kjøpt på Kiwi (etc), men dette mellomlegget er allikevel for peanuts å regne m.h.t at en da får vissheten om at de firbeinte får den optimale ernæringen. Så har man de som henger seg opp i de kostnadene dette her medfører. Svaret på det, er at det store flertallet av oss er nødt til å foreta prioriteringer i hht hva en skal ta seg råd til. Dette innebærer at jeg f.eks avstår fra å dra på luksusferie til Dubai og cruising rundt i Caribien, til fordel for å kunne ivareta the pels’ angels på beste mulige vis.
Allerede midt i juni, men like fullt er det helg og utfordringsdags. Og dagens oppgaveord, som forsåvidt er helt i tråd med tiden vi er inne i, lyder:..
Endelig har det evinnelige regnværet i det minste tatt seg en pause, så da må en jo bare gripe muligheten til å nyte både solskinnet og oppkommet av prestekrager. – Eller Daisy, som man kaller blomsten på utenlandsk..
Om en tar en titt utenfor egen ‘andedam’ på sosiale medier, finner man uttrykt stolthet over etnisitet og/eller nasjonalitet på profilene til folk over hele verden, med unntak av hvite nord-europeere. Om en med denne etnisiteten lagt til noe sånt som f.eks ‘proud caucatian’, ville vedkommende blitt utestengt før h*n i det hele tatt hadde rukket å trykke ‘send’. En skandinav ville neppe kunnet kommet unna med en referanse til vikingene en gang uten at det ville avstedkommet med rasiststempler og det som verre er. – Og de som i betydelig grad står bak dette ‘forbudet’ mot å uttrykke sådan stolthet og tilhørighet, er ironisk nok oss selv..
Det må da kunne gå an å uttrykke patriotiske også for oss uten at det skal stemples for rasistisk. (foto: Morten Brun / Norsk folkemuseum)
Altså.. Du og jeg trakk alle fødesteders jackpot. Vi ble født med borgerskap i et trygt, fritt land, med kjøttkaker, fisk, og brunost på skiva. Et land hvor vi har privilegiet av ¨å kunne ta goder som gratis skolegang, helsevesen, og et sosialt sikkerhetsnett som en selvfølge Jeg mener så langt i fra å si at Norge er perfekt, men selv med sine feil, mangler og tidvis betydelige forbedringspotensial, er og blir dette landet uansett forbannet mye bedre enn tett opptil ethvert annet land på planeten. Det er vel strengt tatt kun Sveits, og forsåvidt Luxenburg, som kan skilte med en såpass kjøpekraft kombinert med likeverd, trygghet og frihet som Norge.
Og dette har jo vitterlig ikke kommet rekende på ei fjøl..
Ikke bare har våre forfedre klart å snu oddsene, som i utgangspunktet ikke skulle ha levnet oss en sjanse hva naturressurser og selvforsyning angår, til å bli i rikdommens eliteklasse. De har også klart å unngå å falle i den samme fellen som praktisk talt ethvert annet rikt land på planeten: Nemlig at all rikdommen blir plassert hos en promille av befolkningen, og/eller at friheten til å nyte rikdommen har blitt kuppet av et religiøst fundamentalistisk regime.
Videre har vi ridd av den ene krigen etter den andre, vi er foregangsland i hht alt fra kvinners- til skeives rettigheter, osv, osv.
Våre forfedere har altså gjort det umulige mulig, og derfor er jeg dritt lei av at uskrevne lover skal nekte oss å uttrykke stolthet over det blodet som renner i årene våre, liksom jeg er dritt lei av at vi ikke skal kunne erkjenne faren ved at innflyttere tar med seg den dritten som gjorde deres egne land ubeboelig, og dermed forringe det som mine- og dine forfedere har bygget opp.
Vi må m.a.o kunne uttrykke patriotisme også når det ikke er 17.mai.
Det er ingen skam å føle slikt, det er faktisk sunt å være stolt av sin nasjon eller den nasjonen man har vært så heldig å få innpass i, for den saks skyld.
Og med patriotisme mener jeg ikke bare kjærlighet fedrelandet og stolthet over den etniske tilhørigheten, men også å rakrygget kunne forsvare land og folk uten å føle skam, og å bøye seg for anklager om rasisme og den slags. Det må faktisk være lov å være stolt av det vårt folk har bygget opp, også for oss, -som faktisk er det folk som har aller mest å være stolt av på planeten.
Stolthet er ikke synonymt med nedlatenhet. Når sant skal sies, har ikke stolthet nevneverdig med andre å gjøre i det hele tatt, da det går på hvor en selv har tilhørighet, og hva en selv, som folk, har oppnådd.
Gjengs over, lever det Norske folk tilsynelatende i den tro at Grunnlovens §98 om at vi er like for loven er hva som står og gjelder her til lands. Desverre popper det til stadighet opp nye eksempler på at så ikke er tilfelle..
I Grunnlovens §98, står det, svart på hvitt, at «Alle er like for loven». Det vil si at de eksakt samme forbud, påbud og rettigheter gjelder, i eksakt samme grad, for samtlige som oppholder seg i Norge. Følgelig innebærer dette at de eventuelle lovbrudd som begås skal behandles uavhengig av om den anklagede er kong Salomon eller Jørgen Hattemaker.
Nå for tiden er det dog ikke et potensielt skille mellom fattig og rik som utgjør det store ‘issuet’ hva forskjellsbehandlinger i hht straffeansvar angår, men snarere hvorvidt den anklagede er av etnisk norsk herkomst, kombinert med hvorvidt det dreier seg om en kvinne eller en mann. Dette fikk vi demonstrert til gangs da det for noen uker tilbake kom for en dag at kvinnelige eksamensvakter med innvandrerbakgrunn hadde solgt eksamenjuks til elevene de var satt til å passe på.
Nå skal det sies at jeg aldri har jobbet som eksamensvakt, og derav ei heller har vært utro i en sådan stilling ved å tilby muligheten til å jukse for betaling. Hva konsekvensen ville blitt for mitt vedkommende, er det dermed umulig å få stadfestet, men jeg må allikevel si meg rimelig sikker på at rektoren ved den respektive skolens reaksjon ville vært noe ganske annet enn det som avstedkommer følgende rundskriv til skolens ansatte:
Ut i fra det jeg har kunnet observere av lovanvendelse i praksis, ville jeg nå i det minste ha møtt de respektive konsekvensene med fordelen av å være kvinne. Ergo ville jeg tross alt ha stilt med et utgangspunkt som var sånn ca midt på treet. For om jeg hadde vært en mann, ville anliggendet aldri i verden blitt forsøkt dysset ned. Da er det all grunn til å gå ut i fra at det snarere ville gått raka vägen til politihuset i form av en utfylt anmeldelse i følge av et rundskriv av en helt annen ordlyd enn det vi ser her. En mannlig lovbryter er nemlig noe helt annet enn en stakkars hijab-bærende muslimsk kvinne som beklageligvis har kommet i skade for begå et feilgrep (etter alt å dømme var hun tvunget av hhv far, bror, onkel eller ektemann).
Ut i fra det siste som er utkommet i anledning denne saken, har nå skolen foretatt en 180° tverrvending, slik at de allikevel vil anmelde, men man er jo ikke dummere enn at en skjønner at dette ikke er utkommet av at de involvertes rettferdighetssans brått skulle ha kicket inn. Hadde de lykkes med plan A bestående av å dysse ned og fortie, ville disse sluppet unna med et ‘klask på lanken’ like sikkert som ‘amen’ i kirken.
Dette er imidlertid ‘bare’ et eksempel på hvordan folk med tilhørighet i de ulike grupperinger stiller med ulikt utgangspunkt i forhold til både troverdighet og straffeutmåling i møte med loven. Saken om disse eksamensvaktene ble valgt å benytte som eksempel fordi det er et offentlig kjent anliggende. Men den aller sikreste kilden jeg har i hht at sådan forskjellsbehandling faktisk foregår, er min egen erfaring..
For noen år tilbake, fikk jeg nemlig innkallelse til et vitneavhør ang. «et mulig straffbart forhold under etterforskning», som det så fint heter. – Ikke et pip om hva det gjaldt utover det. Nå fikk jeg imidlertid vite via omveier at det dreide seg om noe i retning av seksuell trakassering- og/eller utnyttelse, der den anklagede var en bekjent. I dette tilfellet, var imidlertid ‘bekjent’ mer enn nok til at jeg var sikker i min sak i hht at dette her umulig kunne stemme da jeg så entret den lokale politistasjonen på avtaletidspunktet. Spørsmålet jeg satt inne med, var i bunn og grunn hvorfor de hadde kalt inn meg.
Det jeg imidlertid ikke så komme by a long shot, var at det brått skulle vise seg at JEG var det utpekte ofret!! Gudsjelov, må det vel være lov å si, gikk den umiddelbare lammende sjokkreaksjonen fort over, hvorav jeg ble så lynforbannet som etter sigende kun en ‘vær’ kan bli, så jeg var klokkeklar i min tale da jeg dementerte disse påstandene. Anmelderen hadde på toppen av det hele referert til vitnebeskrivelser av scenarioer som aldri hadde skjedd, så selvsagt var avhørsbetjenten (eller hva det nå heter) nødt til å finne ut av om jeg var truet til taushet eller noe slikt. Her klandrer jeg egentlig ikke politiet, for denne anmeldelsen hadde faktisk gått via kommunen(!) som så tar det rett til politiet uten så mye som å ta en telefon til meg. Samtidig kommer en heller ikke utenom at politiet også var en del av den totalen som var langt kjappere i hht å ta den respektive anklagen for gitt siden det dreide seg om en farget mann enn om de ville vært om den anklagede hadde hatt tilhørighet i en annen befolkningsgruppe. Slik jeg opplevde det, ble jeg ikke trodd fullt og helt før jeg blir såpass ufiltrert at jeg sier noe sånt som at dersom dette hadde hatt rot i virkeligheten, så kunne den mannen umulig ha vært ute i pappapermisjon nå. Videre presiserte jeg at jeg ville anmeldt et slikt forhold uansett trussler o.l.
Men hva om denne falske anmelderen ikke hadde ‘driti seg ut’ i valg av ‘offer’, og istedet hadde valgt en som var med på notene, og spilte de kortene en tross alt fikk servert på sølvfat, rett i hendene på de respektive etterforskerne!?? Denne mannen var vitterlig ikke uskyldig til det motsatte var bevist, for her måtte det et rasende ‘offer’ til for å bevise vedkommendes uskyld! Om det rette offer var blitt valgt, ville livet til denne fyren vært garantert å bli pulverisert. Han ville ikke hatt en smømanns sjanse i helvete i møte med en blond, spedbygd ‘kloning’ av meg om så hadde vært tilfelle. Og dette er ingen mening- eller subjektiv opplevelse. Dette fikk jeg bevist i den tid de pushet på for å få ‘sannheten’ om det ikke-eksisterende overgrepet fra meg..
Grl.§98 brytes altså over en lav sko. Spørsmålet er hvorfor ingen innen de respektive myndighetsorgan eller pressen erkjenner det, -for ikke snakke om gjør noe med det!
‘The pels’ angels’ har jo vitterlig fått vist seg frem i form av bildekavalkader i denne utgivelsen, men fint lite har imidlertid blitt lagt ut av de i bevegelse! En betydelig del av årsaken til dette her, er rett og slett at mine film-skills er elendig. Men jeg har nå i det minste klart å grave frem et lite knippe som i det minste ikke er fullstendig på ‘bærtur’ i så måte..
Første videosnutt ut, er så fresh den vel kan få blitt, da det er fra dagens utelek med Leah, hvor altså ballkast- og hent på programmet.
Dernest, har vi et klipp av en svært så leken Knert, -som er den eneste av kattene som leker i nevneverdig grad. De andre anser rett og slett sånt for å være under deres verdighet..
Og sist, men så avgjort ikke minst, har vi en forevigelse av Leah på tur sammen med en passelig skamklipt Rusk, slik han, i større eller mindre grad er på våren og forsommeren hvert år. Kombinasjonen røyteperiode, en pelstype som knuter seg noe helt ekstremt i denne perioden, og at han selv tar uforskammet lett på dette med pelsstell, gjør altså at ‘mutter’n blir nødt til å trå til med saksen, -og i verste fall barbermaskinen, hvert år.
Om skarve tre måneder skal vi, det norske folk, altså atter igjen avgi våre stemmer i hht hvilke personer og partier vi ønsker skal styre landet den kommende fireårsperioden. Jeg har, som vanlig, ikke den ringeste anelse om hvem jeg vil gi min stemme til, av den enkle grunn at jeg er en politisk vingle som hører hjemme over hele det politiske landskap og ingen steder på en gang. – Og jeg har inntrykk av at jeg så langt i fra er den eneste..
Forrige stortingsvalg, altså i 2021, i tillegg til kommune og fylkestingsvalget to år senere, var eneste valgene for det jeg kan huske som var enkle for mitt vedkommende. Siden jeg er svoren tilhenger av frihet under ansvar, var Liberalistene right up my alley. Men når det i mellomtiden er blitt oppløst, sitter jeg altså på bar bakke atter igjen. Så til de grader bar bakke, at jeg i går faktisk gikk til det skritt å ta den såkalte ‘valgomaten’ på NRK sine nettsider.
Om det hjalp noe?
– Ikke en dritt! Om noe, fikk jeg bare et enda bredere partipolitisk spekter jeg er spredt rundt på, og jeg tok både den generelle, og den personlige, -hvilket vil si at en først krysser av på de sakene som har betydning for en personlig i hht hva en skal velge.
FrP kom på delt førsteplass i begge tilfellene, så her ville jeg i det minste hatt et reelt alternativ dersom en kun stemte ut i fra antall saker en var helt- og litt enig i (hvilke er de to øverste av fire alternativer). Problemet er bare at de har et par saker i sitt program som er absolutte deal-brakers for mitt vedkommende. – Og med ‘deal-breakers’ mener jeg saker punkter jeg bare ikke kan stemme frem, uansett om jeg hadde vært helt enig i hele programmet forøvrig. Men nå er jo iallefall ikke dét noe issue her på berget, for her følger nemlig tett innpå hele reglen av stort og smått som stiller til valg hakk i hel, med typ et skarve poeng fra den ene til den neste. Det eneste partiet som skilte seg ut sånn sett, var KrF. Dernest fulgte vel SP, SV og Rødt, om vi tar for oss bunnsjiktet. Men herifra og opp var det i realiteten ingen skille i det hele tatt. – Fra pensjonistpartiet(!) og opp var det kun et eneste poeng som skilte mellom hvert, opp til 41, som var de to på topp. Følgelig får jeg se litt nærmere på dette generasjonspartiet, som jeg ikke engang hadde hørt om i mitt liv før det poppet opp på den valgomaten i går, samt de der demokratene-ett-eller-annet. Men når sant skal sies, peker vel pilen vitterlig i retning av at det blir å gå tilbake til blankt igjen, som det har blitt så mange ganger tidligere..
Det eneste jeg iallefall kan si med 100% sikkerhet, er at jeg SKAL stemme! En blank stemme er nemlig alt annet enn en bortkastet stemme. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at en blank stemme er den sterkeste av alle enkeltpersoners stemmer, da det ikke skal så veldig mange blanke stemmer til for at det blir å anse som et signal om misnøye med dagens politiske landskap der mange ønsker en betydelig endring. Så da får det heller være om jeg er som en politisk ‘splatter’ som sprer meg rundt hele landskapet. Finner jeg ikke noe parti jeg enes med i såpass med saker av de jeg bryr meg om, og som ikke har noen ‘deal-breakers’, til at jeg er komfortabel med å gi de min stemme, så benytter jeg den allikevel, i aller høyeste grad, til å si min mening i hht hvilken politisk kurs landet bør ta de kommende fire årene.
I det jeg klikker inn på Statistisk sentralbyrå (SSB) sine nettsider mer eller mindre på måfå, går jeg så videre til å sjekke kriminalstatistikken. Siden jeg allikevel var der, tenkte jeg det kunne være greit å få med meg tallenes klare tale i hht hvor stor overvekt det er av unge menn med fremmedkulturell bakgrunn. Og jaggu fikk jeg svar på tiltale, for å si det sånn, for dette var verre enn som så. – Mye verre!
Innvandrerkriminaliteten er på god vei til å vokse over hodet på oss også her til lands. Og den gruppen som leder soleklart an i denne elendigheten, er tenåringsgutter og unge menn. Blant disse igjen, er det somalierne som har den mest gårreisende statistikken av de alle. Så hakkende galt er det faktisk at det i aldersgruppen 15-24 år, at det er svimlende 2100 lovbrudd pr. 1000!
Nå vil jeg tro mange av dere sitter som levende spørsmålstegn slik jeg gjorde da jeg leste det. – For her er de vel strengt tatt nødt til å ha kommet i skade for å slenge på en null for mye. 2100 lovbrudd per tusende innbygger innenfor den respektive gruppen, -det lar seg jo simpelthen ikke gjøre!
– Trodde jeg..
For visst faen lar det seg gjøre!! Unge menn med somalisk bakgrunn, begår altså i gjennomsnitt over to lovbrudd hver! Og her snakker vi vitterlig ikke om å knabbe med seg en japp og en halvlitersflaske med cola fra den lokale Kiwi -sjappa. Dette dreier seg i bunn og grunn om hard-core volds- og vinningskriminalitet. Og de øvrige opprinnelsesland i Midt-østen og nord i Afrika følger etter på løpende bånd.
– Og dette mener altså den sittende regjering er relatert til kjedsomhet grunnet manglende fritidstilbud!
Jeg mener..
– HÆ!?
Mener de virkelig, i fullt alvor, at man skal kunne løse ved å opprette rusfrie fritidsklubber med foosball-spill, dart/biljardturneringer og fredagsdisco, sammen med redusert medlemskontigent på de lokale idrettslag??
Ut i fra det som er fremkommet så langt fra den kanten, er jeg stygt redd for at svaret på det spørsmålet er et rungende ‘Ja’, hvilket for meg er ensbetydende med at de faktisk ikke er skikket til å lede dette landet ‘by a long shot’. For å kunne lede et land, er første bud at en har et noenlunde realistisk virkelighetsbilde, og det skorter det jo vitterlig på her. Tallenes tale er tross alt klar som dagen.
Med en vel overstått runde utenfor komfortsonen, iles det raka vegen tilbake til komforten på fotofronten, bestående av å ‘booste’ de små ting. – Og når det i tillegg skal dreie seg om vann, nærmere bestemt vanndråper, er det vel tett innpå så komfortabelt som det kan få blitt her!
Ut i fra det vi har sett av USAs sittende president, Donald J. Trump, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at han var (-og er) fullt kapabel til å iscenesette et drapsforsøk på seg selv for å vinne sympati i forkant av valget. Når det så har vist seg å være flere ting rundt dette (angivelige) drapsforsøket som ikke adder opp, så har det bygget seg opp en stadig sterkere mistanke om at så faktisk kan være en realitet.
Å reagere umiddelbart på et drapsforsøk med å gjøre seg mer synlig slik Trump gjorde, adder bare ikke opp. (foto: Evan Vucci/AP)
Helt siden meldingen om (det angivelige) drapsforsøket på Donald Trump 13 juli i fjor nådde våre breddegrader, har jeg hatt en sterk følelse av at det er noe som skurrer. Og jeg var så langt i fra den eneste som reagerte på dette viset. Men når det ikke ble noe mer snakk rundt denne muligheten for at han selv kunne ha iscenesatt det hele, har jeg latt det ligge. Jeg følte rett og slett ikke jeg hadde håndgripelige fakta som bygger opp om denne mistanken til at jeg så noe poeng i å gå ut med det. Men like forbannet har denne mistanken om at USAs sittende president fingerte dette drapsforsøket for å vinne sympati hos velgerne bare blitt sterkere i løpet av det snaue året som har gått..
– Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, for plutselig dukker det rette hintet opp i hht hvilken retning en skal gå for å søke etter de faktaopplysninger som bygger tilstrekkelig opp om denne mistanken til å gå ut med den i offentligheten. – Men for å ta det første først:
Det som i utgangspunktet avstedkom med følelsen av at det var noe som skurret med dette angivelige drapsforsøket, var Trumps umiddelbare reaksjon;
Et skudd kommer altså helt ut av det blå og treffer deg i øret. Et par skarve cm til høyre, og du ville vært ferdig..
Av normal reaksjoner ville, så langt jeg evner å se, da være enten:
A) Den korrekte, bestående av å kaste deg rett ned i liggende med hendene over hodet,
B) Få totalt panikk med eventuelle hyl og skrik, for så å dekke deg bak den første og beste, altså røske til deg et levende skjold. (-Lysår fra nobelt, men panikkreaksjoner er instinktive, så en sådan reaksjon er uansett fullt forståelig),
C) Freeze. – Altså at man stivner fullstendig, og derav blir stående urørlig som en statue.
Hva som imidlertid IKKE er en normal måte å reagere på når en treffes av et skudd, er å gjøre seg MER SYNLIG, slik som Donald Trump! For Trumps umiddelbare reaksjon er nemlig ingen av de ovenfor nevnte alternativ; Han retter seg opp for tilsynelatende å gjøre seg så stor som han bare kan mens han hever armen med knyttet neve som for å mane til kamp! – Og på toppen av det hele, lot den horden av secret service-agenter i full beredskap han har flokket rundt seg 24/7 ham holde denne posituren lenge nok til at de tilstedeværende fotografene fikk tatt bilder av ham som var klare som dagen!
Og det er her vi kommer til hva jeg har kunnet lese meg opp på i etterkant som backer opp om dette umiddelbare inntrykket;
Nemlig hvordan drap/drapsforsøk på presidenter og presidentkandidater har forløpt tidligere! Her finner vi nemlig det ultimate sammenligningsgrunnlaget; Drapsforsøket på daværende president Ronald Reagan utenfor Hilton hotel i Warshington i 1981.
Reagan ble truffet i brystet under det respektive angrepet, der også det hvite hus’ pressesekretær og en secret service agent fikk betydelige skuddskader. I det skuddene falt, var han omringet av talløse secret serviceagenter, som nærmest kaster ham inn i en ventende Limosine, for så å kjøres til sykehuset med ‘klampen i bånn’.
Ironisk nok, må det vel være lov å si, er også eagan avbildet med hånden i været i forbindelse med angrepet. Forskjellen er bare at hans arm var hevet for vinket til de fremmøtte i det skuddene falt, og ikke reist i etterkant!
Selv var jeg jo bare et lite barn i 1981, og alt for ung til å befatte meg med nyheter om det som skjedde rundt om i verden. Allikevel, har jeg bestandig visst at mannen som avfyrte de respektive skuddene var en hakkende gal fyr ved navn John Hinkley Jr. – Liksom jeg i all den tid jeg kan huske har visst at navnet på John F. Kennedy’s drapsmann (et drap som altså skjedde i god tid før jeg i det hele tatt var født!), het Lee Harvey Oswald, og at mannen som tok hans bror, Robert, ut av tiden het Sirhan Sirhan. Disse navnene har regelrett blitt tattovert inn i hukommelsen av den enkle grunn at drap/drapsforsøk på hhv sittende presidenter og presidentkandidater et historiske hendelser i et globalt perspektiv.
På bakgrunn av dette, reises dermed spørsmålet om hvor mange av dere som kan navngi Trumps attentatmann!? Selv må jeg ærlig innrømme at jeg var nødt til å google for å få på plass navnet Thomas Crooks. – Et navn som, ut i fra hvordan navnene på de øvrige menn bak attentat på presidenter/presidentkandidater har meislet seg inn i bevisstheten til alle og enhver, iallefall burde vært klart som dagen kun 11 måneder i etterkant!
Årsaken til forglemmelsen er jo i og for seg grei nok: Det har knapt blitt skrevet eller sagt et kløyva ord om Crooks i etterkant! – Og det er HER jeg, og etter alle solemerker, alle andre med meg, blir svar skyldig, for dette henger jo vitterlig ikke på greip!
President Ronald Reagan hever armen for å hilse til de fremmøtte utenfor Hilton Hotel i Washington sekundet før han ble skudd. (foto: Michael Evans/Keystone/CNP/Getty Images)
I løpet av den første uken etter attentatet mot Trump, -altså den tid det ble snakket nevneverdig om det inntrufne, kom det frem at motivet for skytingen var ukjent. – Også skal de liksom la det bli med det!? I de andre tilfellene, har jo hver forbannede stein på planeten blitt snudd, i det de skulle ha ALLE fakta rundt hendelsene på bordet. Hva drapet på John F. Kennedy angår, er det jo FREMDELES et issue rundt motivet til Oswald, mens de i de øvrige tilfeller har klart å få full klarhet i alt fra hvem til hvorfor.
– Donald Trump treffes så med et særdeles velplassert skudd i øret av en snaut 20 år gammel guttunge. Ingen andre i den horden av tilstedeværende lot til å ha vært så mye som i nærheten av å bli rammet (en publikummer skal visstnok ha mistet livet i bruduljen, men den kulen kom fra en Secret service -agent), også hører vi ikke en dritt om saken etter at den første oppstandelsen har gitt seg!?
Spørsmål som hvem VAR egentlig Thomas Crook?
Hva kan ha vært foranledningen til at gutten, som var kjent for å være republikaner, brått finner det for godt å ofre livet for å kvitte seg med presidentkandidaten til eget parti?
Altså hva var motivet?
Hvor i helvete har han lært å skyte så til de grader treffsikkert fra avstand?
Hvordan har han, som fremdeles bodde hjemme med foreldrene, kunnet planlegge, -og trene seg opp til å foreta dette her ubemerket?
Greit nok at det er USA, og at skytetrening praktisk talt er en del av barneoppdragelsen, men allikevel.. Her er det blitt skutt fra avstand, liggende i skjul på et tak, og med tusner av mennesker som svirrer omkring, i tillegg til nerver, puls og gud vet hva som gjør denne operasjonen vannvittig mye vanskeligere enn å treffe en blink..
Og Donald Trump selv reagerer altså på dette her ved å gjøre seg MER synlig mens Secret service-agentene praktisk talt lar ham posere for fotografene før de får ham utenfor skuddhold. Dernest, er det intet spor av traumer å spore i etterkant, -og friheten til å bære våpen, står han ved som en påle..
Altså.. Det er jo ett eller annet som ikke stemmer her, og det er neppe meg, for det har jeg altså sjekket.
