I Askim er det to steder som skiller seg ut som smakfulle; 1) Plassen utenfor kulturhuset, og 2) Askimparken. Ergo står vi igjen med et sted som kan kalles et område, -altså parken.
Nå er det imidlertid verken ender, vannliljer eller i det hele tatt de vakre sidene ved dette stedet det skal dreie seg om. For denne parken er faktisk langt mer enn bare et pent ytre, for å si det sånn. For en 1000 års tid siden, var nemlig dette et slags ‘sentrum’, -altså en markedsplass for de lokale vikingene, hvorav det under gressplenen, faktisk befinner seg hva jeg mener å huske er 24 såkalte gravhauer. Nettopp pga at stedet rommer såpass med historikk, er dette markert i form av slike tavler med vikinghistorie plassert rundt på disse opphøyningene. Her er det m.a.o en masse fascinerende informasjon å få med seg om dagliglivet til våre berømte forfedre.
Om så ikke det aller siste, er det iallefall et av de siste utendørsbildene av Pepsi for året! Denne pusejenta er nemlig ingen friluftskatt, i betydningen svært lite fleksibel m.h.t vær- og temperaturforhold som må til for at hun setter så mye som en pote utenfor døren. Mens de andre ikke lar seg affisere en tøddel av slikt som kjølige netter og litt blåst, så er er det lengste Pepsi kan strekke seg å strekke frem hodet når døren åpnes, og se med vantro på hvordan hennes medkatter fyker ut med liv og lyst. Følgelig, ble kattekassen forlangt* tatt frem for vinteren i helgen, med all den oppgitthet som følger av at Tufsa, Dolly og fra tid til annen også Knert kommer inn for å gjøre sine fornødne i kassen, for så å gå ut igjen.. For Ruskens del derimot, råder en ufravikelig innstilling som tilsier at ekte katter driter ute! For husets pelskledte herre, er ikke kassen engang et alternativ, så han fyker ut for å gjøre fra seg uansett vær. I han har vi m.a,o Pepsis rake motstykke.
* Forlangende vil for Pepsis del si at den godeste pusefrøkna setter i å pipe fra badet, for så at hun setter seg til og tisser i dusjen i det hun blir sett. Jeg mener.. Tydeligere går det vel ikke an å få gitt beskjed om at nå er grensen min nådd fot å gjøre mitt fornødne ute, så her er det bare å følge ordre..]
TV2’s nyhetsavdeling kan i dag for det første informere det norske folk om at kongeriket er svindelrammet, og for det andre at dette kan føre til at tilliten til teknologi og digitale tjenester svekkes.
Det ubegripelige ved denne artikkelen, er at de vinkler denne svekkede tilliten som noe negativt! Den er jo snarere sunn skepsis langt på overtid, spør du meg!
Og TV2 skuffer ikke. Som en av landets fremste informasjonskanaler vet de vitterlig å levere varene i form av at både de individuelle- og de samfunnshelhetlige sidene ved den respektive utviklingen blir fremlagt i den rikholdig formulerte artikkelen. Oppskriftsmessig gjøres dette, som seg hør og bør, ved å starte ballet med å gi offerne et ansikt, hvis ansikt likeså erketypisk er tilhørende et ‘picture perfect’ kvinnemenneske i 30 -årene. – Altså et tiltalende utseende, men dog innenfor grensen for det objektivt relaterbare, og ikke minst respekterbare, som kombineres med en generell fremstilling av en tidstypisk oppegående norsk borger som derav har en bred appell i befolkningen. – M.a.o et prakteksemplar av en ‘kan det skje henne, kan det like gjerne skje meg’ -type.
Den subjektive opplevelsen av å ha blitt svindlet på nett, følges dernest selvsagt opp med den obligatoriske ekspertuttalelsen som forskriftsmessig begynner med å gi sin psykologiske vinkling på den respektive opplevelsen, for så å redegjøre for de konsekvenser som avstedkommer dette her for oss som samfunn. – Og det er i bunn og grunn her showet begynner, for mitt vedkommende..
For den nevnte ekspert, – hvilket i denne anledning vil si psykolog Vidar Kristiansen, skuffer vitterlig ikke m.h.t å lire av seg floskler og selvfølgeligheter på det vis som hyler av A4-tankegangens enkelhet i sitt fulle display fra første setning. Kristiansen åpner nemlig med å slå fast at det å ha latt seg lure i en nettsvindel er en lei opplevelse, hvilket begrunnes på følgende måte [Jeg siterer]:
«– En kan kjenne seg hjelpeløs, engstelig, dum og ensom.»
– Neimen, No shit Sherlock! -tenker nå jeg.. Men i denne idiotiets tidsepoke, er der å henge meg opp i at det leveres floskler innpakket som et geniets åpenbaring en irritasjon som hører fortiden til, så den får passere ‘without further do’, for å si det sånn. Det jeg imidlertid anser (høyst) nødvendig å tas tak i her, er altså dette med vinklingen..
Det er vitterlig på høy tid at folk slutter å være så forbannet godtroende/naive, spesielt på nett! (foto: Robert Schlesinger / NTB scanpix)
Og med det, mener jeg rett og slett å besvare det som faktisk kunne vært informativt og derav interessant i anledning det at et stadig økende antall nordmenn utsettes for nettsvindel, med de individuelle- og samfunnsrelaterte følger som avstedkommer den svekkelsen av tillit som da angivelig er blitt stadfestet; Nemlig hvorvidt denne tapte tilliten faktisk er et onde, for så å legge frem de argumenter som taler for at det ikke nødvendigvis er så.
For selv jeg, som slettes ikke innehar noen som helst ekspertise innen psykologi å slå i borde med, evner jo å kunne presentere dette her fra en alternativ vinkel som setter saken i et helt annet lys..
På bakgrunn av den individuelle historien som altså utgjør bakteppet for denne artikkelen, hvor vedkommende slo til på et tilbud på en Facebook-side hun anså for å være høyst troverdig/tillitsverdig, for så at det slår henne at noe må være galt i det både Facebook- og hjemmeside fordufter som dugg for solen kort tid etter avsendt bestilling. Svindelen er m.a.o et faktum, hvorpå den harmdirrende kvinnen uttaler følgende:
«– Det er skikkelig surt. Svindlerne er blitt så proffe, og det er vanskelig å gjennomskue dem. Det er virkelig skummelt. Når de klarer å lure så mange, har dette gått for langt, sier hun til TV 2.»
Ut i fra dette, kan en altså konkludere med følgende:
A) Dama viser seg så blåst at hun har betalt for varen i det hun foretok bestillingen.
B) At det florerer av en tilsvarende naiv lavpannethet over det ganske land.
Med forbehold om at jeg har vært oppdratt av et sett foreldre, fortrinnsvis mor innehavende av en skjult genialitet av globale proposjoner, så ble jeg allerede i god tid før internettet- og dets forretningsvirksomheter var blitt allemannseie at en aldri måtte betale for en vare før den var mottatt. Denne livsvisdom ble meg presentert i forbindelse med at mitt moderlige opphav hadde mottatt den siste katalogen fra postordrefirmaet Ellos, hvilket avstedkom med at vi satt oss ned og slo opp på barneseksjonen, hvorpå kryss ble avtegnet på de ønsker som ble fremlagt. M.a.o var jeg allerede rustet for å unngå nettsvindelen allerede da de første digitale virksomheter ble lansert! – Derfor har jeg særs vanskelig for å se hvordan det i det hele tatt har latt seg gjøre å unngå slike grunnleggende prinsipp i dag, 30 år etter at nettet ble allemannseie.
(foto: HIFI-sentralen)
På bakgrunn av det altså er svært så vanlig at folk lar seg lure på det ovenfornevnte vis, vil jeg gå så langt som til å påstå at det for det første er av det gode m.h.t å unngå gjentakelser at det reaageres i tråd med den angitte beskrivelsen å utsettes for en sådan svindel. Jeg mener.. At det nå peker i retning av en generell avekkelse av nordmenns tillit til det som måtte dukke opp av tilbud på nett, er da faen meg på høy tid, spør du meg! Begrepene ’tillit’ og ‘mistillit’ er jo fulladet med hht positivitet og negativitet i vår kollektive bevissthet. Men ordbetydningen som sådan er jo faktisk synonym med (f.eks) ‘godtroenhet’ og (sunn) ‘skepsis’, hvis langt mer nøkterne ladning gjør at de ville vært langt mer velegnet i anledning dette anliggende. Den betydning som er ilagt den ‘svekkede tilliten’, både i forhold til den individuelle opplevelsen i hht nettsvindel- og hva angår samfunnet som sådan, er jo i realiteten den betydning vi ilegger terminologien ‘økt skepsis’. – Og imotsetning til den iboende negativiteten som avstedkommer en svekket tillit, får vi i mine øyne en langt mer korrekt fremstilling i form av det langt mer positivt ladede ‘økt skepsis’.
M.a.o har vi altså atter igjen et eksempel på hvordan vår oppfatning i hht de nyhetssaker vi får servert flir formet av de respektive artikkelforfattere og presentatører om en ikke er seg fenomenet bevisst. Med det som utgangspunkt at en ønsker å utforme ens synspunkter på selvstendig grunnlag, og ikke ut i fra et manipulert mind-set, er man altså avhengig av å foreta en mental gjennomgang av den respektive informasjonen som går ut på å sile ut de rene fakta en har fått forelagt i fra den ‘innpakningen’ de ble levert i. Presentasjonens makt er nemlig tilnærmet uoverkommelig om en ikke er den bevisst!
Etter at kaoset hadde nådd dithen at selv det (selvsagt) urørte lasset med klær m.m som ‘midlertidig’ ble slengt bak sofaen under forrige (forsøk) på å gjenvinne et minstemål av orden her (- i et full blown selvbedrag om at de skulle gås igjennom m.h.t å kaste, beholde, eller gå til gjenbrukskonteineren) hadde økt såpass at den bikket høyden på ryggen den hadde vært skjult bak, så var det ikke lenger noen bønn; ‘Casa Henriksen’ var pokka nødt til å undergå en ‘ekstrem opprydding’, oppstart snarest!!
Og i en oppryddingssetting som faktisk går så langt som å innkludere en opprydding etter det foregående oppryddingsforsøket, så er en i det minste garantert en aldri så liten oppmuntrende faktor i elendigheten; Nemlig alt det en finner som hele kåken har vært tett innpå å bli plukket fra hverandre på leting etter, for ikke snakke om alt det en finner som en ikke hadde den ringeste anelse om at en hadde! Sistnevnte gruppe, dreier seg heller ikke bare om at jeg ikke evner å erindre hvordan de respektive ting er kommet meg i hende, -men de fleste av de er også ting jeg ei heller ser for meg at jeg under noen omstendighet kunne ha kjøpt!!
– Gaver, o.l??
Ett og annet kan nok være noe slikt som har vært lagt ved en gave, som produktpromotering, e.l. men neppe noe ut over det. De som gir meg gaver, er jo for det første nødt til å kjenne meg som person (jeg mener.. her har det iallefall vært et totalt fravær av fremmedfolk som har dukket opp med gaver de har funnet det for godt å kjøpe til meg). – En har jo iallefall et minstemål av innsikt i hva som egner seg å kjøpe til de som er omfattet av ens gaveliste. Og for det andre, er de gjenstander som ikke omfattes av nevnte faktor gjerne av en slik karakter at om så var, ville det ha vært en gave jeg GARANTERT ville husket!
Her er intet mer betegnende for den faktoren enn den avbildede leppestiften som brått åpenbarte seg i bunnen på det lasset som var i ferd med å sprenge kisten..
Jeg mener..
W.T.F!??
Produktmerket, sa du??
– Mushroom!
Greia er jo bare at de har gjort seg så til de grader flid med utformingen at man må være borderline blind for ikke å få med seg at denne leppestiften her vitterlig IKKE er formet som noen sopp.
Rusken, som både er den eldste og (desidert) største i husets kattemafia, er jo den soleklare bossen. Men ‘The furry five’ har nå vitterlig også sin dronning i eldstejenta, Tufsa! – Og det er like rart- som det er artig, og ikke minst interessant å være vitne til den helt spesielle dynamikken som råder mellom disse to, hvilket jo blir spesielt godt synlig de gangene jeg har de to sammen, uten noen av de andre tilstede..
For det første, er det nærmest absurd hvordan disse to på den ene siden er i en klasse for seg i hht å fronte en regelrett opphøyet holdning ovenfor verden. Dette er DERES herredømme, og alt annet som måtte krype og gå er de underlegne. – Med unntak av meg, da jeg er gitt en status iallefall tilnærmet deres nivå grunnet mine eksepsjonelle egenskaper som flokkens “jeger” (les; på de urbane jaktmarker der byttet felles i ferdig tilberedt utgave, og, mellom oss sagt, bare plukkes ned av ei hylle inne på mine velkjente ‘jaktmarker’).
..- Men samtidig, er de, paradoksalt nok, så totalt forskjellige i måten de uttrykker- (her altså i betydningen kroppsspråk) og fører seg på at en faktisk ikke engang ville tatt de for å tilhøre samme art dersom det ikke var for deres fysiske utforming, for å si det sånn. ‘If it walks like a duck, as well as it talks like a duck, it sure IS a duck’ *hehe*
For mens Tufsa er den erverdige madammen med en oppførsel som oser verdighet, og rett og slett dannelse i enhver situasjon, og steller sin pels med den ypperste omhu, er Rusken det stikk motsatte. Kongen av Askim mangler riktignok ikke verdighet, men verdighet for Rusken er så visst ikke det samme som Tufsa legger i konseptet. For den lodne majesteten oppnås verdighet rett og slett ved slikt som å styre sitt regime med jernpote, så hans undersotter viser sin underdanighet i det han passerer. Dessuten er Rusken, ut i fra en gjennomsnittkatts standard, kort og godt for en slusk å regne..
Mens jeg kan telle på fingerne det samlede antall pelsknuter som har blitt klippet av Tufsa, er det max heldige utkommet at Rusken kun ender opp skamklipt- og ikke med typ 70% av kroppen barbert i forbindelse med rekeperioden på våren. Nå skal det sies at han har en helt annen pelstype enn Tufsa, der knuter ikke kommer enkeltvis, men snarere at en knute eksploderer ut i et regelrett teppe på null-tid. Men om han enten hadde giddet å legge litegrann sjel i ‘groomingen’ sin, eller utvist et minstemål av samarbeidsvilje når det kommer til børsting, ville vi i allefall kommet langt bedre ut av denne perioden enn en pusegutt som i beste fall går inn i sommeren seende ut som om han har fått skabb..
Disse to utgjør jo på sett og vis grunnstammen i ‘the furry 5’, og kjenner hverandre så godt at Rusken faktisk ikke engang inntar denne lederhannrollen, men istedet opptrer som om det kun var ham og meg med Tufsa som eneste katteselskap. Det eneste er at Ruskens berømmelige potespark i sine medkatters ‘rare ends’ rammer Tufsa i samme grad som Dolly og Knert. (Pepsi, derimot, tillates av en eller annen grunn ting som ville vært utenkelig for de andre). – Og slike ‘harry’ ufinheter er jo ikke overraskende den sikre måten å ertet opp en ekte primadonna!..
Atter en helg står for døren, hvilket er ensbetydende med at en uforskammet høy andel av oss facer en særs ubehagelig oppvåkning på hhv lørdag eller søndag morgen etter en særs fuktig- og ditto festlig fredag- eller lørdags natt. Og om ikke ille var mer enn ille nok, så er mange av disse tømmermennoppvåkninger bare sekunder fra å bli noe enda verre. – MYE verre, faktisk, i det man oppdager at man slettes ikke er alene i det respektive soverommet..
Og beklageligvis fungerer ikke virkelighetens verden slik som i den gamle reklamen for postsparebanken, for de som måtte huske den hvor den ukjente sengekammeraten brått skulle vise seg å være selveste George Clooney in person. Om noe, er det du ser best beskrevet som ett eller annet uvesen fra eventyrsamlingen til Asbjørnsen & Moe, og har overhodet ingenting til felles med dette prakteksemplaret du ‘hooket’ opp med i taxi-køen som nå maner seg frem i hukommelsen..
Selv tilbragte jeg de fleste av mine mest crazy år i fødebyen Fredrikstad, og jeg får fremdeles kuldegysninger når jeg tenker tilbake på det som ble omtalt som det maximale skrekkscenariet den gang; Nemlig å våkne opp på et fremmed sted, for så at synet som møter en i det en kaster det sedvanlige blikket ut av vinduet er gule veiskilt..
Et sådant hendelsesforløp var faktisk langt i fra så katastrofemaksimert som det sikkert gis inntrykk av, for svenskegrensen var faktisk kun en halvtimes biltur unna (dette på en tid før den respektive strekningen ble ‘torpedert’ av fotobokser, så..)
Om en så var aldri så kjent i de svenske grensetrakter så er jo ikke det stort til hjelp, da det vitterlig er svært så begrenset med bussavganger på de tider det i en sådan stund ville vært snakk om, slik at en da ville stått igjen med valgmulighetene en taxitur pålydende et satans beløp, eller en skammens telefon til familie/venner for henting..
Gudsjelov slapp jeg å oppleve dette scenarioet. Men når det er sagt, er ei heller min historikk fri for dagen-derpå -traumer, for å si det sånn.. Og det gjennomgående ved slike rotbløyter med ditto utkomme, er dette med at dette mennesket en er i selskap med i det en våkner av at blodangsten treffer en ‘like a ton of bricks’ så alt for ofte viser seg å ha forbløffende lite til felles med det ‘kuppet’ som sakte men sikkert begynner å mane seg frem i hukommelsen. – Og den differansen som foreligger mellom det mennesket som en opptrer i ens mer eller mindre brokete minne fra natten som var- og det som åpenbarer seg ved ens side, er ALDRI til den sistnevnte versjonens fordel..
SCHKÅLL! 😛
Tett opp til alle har vært der, men like forbannet er det, iallefall ut i fra hva jeg har evnet å grave frem, INGEN som noensinne har hatt den ringeste anelse om hvordan det respektive kuppet ut i fra ens alkoholpåvirkede øyne kan omformes til det kriseindividet i ens dagen-derpå -øyne! For selv om jeg, forholdende tatt i betraktning, må si meg heldig, i det jeg har klart å unngå disse totale katastrofetilfellene, så er det jo ikke tvil om at jeg er i besittelse av akkurat den samme forkvaklingen av synsinntrykk i påvirket tilstand som alle andre mennesker der ute. Men hva faen er det denne promillen gjør som kan forskjønne det visuelle bildet av folk så til de grader??
Om jeg nå er sånn ca +/- et lysår unna å kunne levere noen doktorgrad på emnet, har det gått såpass med tid siden debutrotbløyten som 16 -åring at selv de subbende små grå som huserer på innsiden hatteholderen min faktisk har evnet å snappe opp en potensielt relevant faktor i dette anliggendet; Nemlig at den respektive forskjønnelsen av det motsatte kjønn (erstattes selvsagt i hht legning). Og hva jeg har funnet ut er altså at det respektive alkosynet utvikles gradvis proposjonalt med økningen av promillen i blodet. Det er m.a.o ikke sånn at dette fenomenet brått kicker inn som et typ øyesynets grand-mal -anfall hvorpå en praktisk talt strippes for visuell dømmekraft fra det ene sekundet til det andre.Ut fra mitt ståsted, vil jeg faktisk gå så langt som å si fenomenets begynnerstadie er udelt positivt!
Det jeg sikter til, er altså de ganger en befinner seg i et kjent og kjært vennelag, hvor en på et tidspunkt der kvelden kun er et par flasker øl/rusbrus eller vinglass gammel brått slås av ett eller annet trekk ved en av de tilstedeværende som en aldri har hatt noe utseendemessig ‘relasjon’ til tidligere. Kjennsgjerningen forblir så kun med dette blaffet, og har derfor en tendens til å seile rett inn i bevissthetens bakre gemakker slik at det tar både tid- og erfaring for å bli disse første blaff av den kommende forskruddhet. Men intet mindre har den en god tendens til å vise en det vakre i folk som ens klinkende nyktre ‘selv’ aldri ville lagt merke til. Hadde en nå bare innehatt det minstemål av vett og forstand som kreves for å holde påført paralyse av ens respektive hjerneceller innenfor dette nivået, ville en faktisk ha sittet på selve gulloppskriften bestående av at en på den ene siden er løssluppen nok til å være med på moroa i begrepets fulle betydning, mens en på den andre siden innehar en såpass bevissthet og derav kontroll over egne tanker og gjerninger at de påfølgende oppvåkninger i det minste avstedkommer med et minstemål av angst Men som sagt; En tilegning av en sådan kontroll over eget inntak, later, ut i fra egen erfaring og opservasjon av andre, til å overgå menneskehjernens kapasitet. Jeg mener.. Når flere tiår til ende der absolutt alt hva både egne erfaringer- og alt hva jeg i all den nevnte tid har vært vitne til i hht andre menneskers adferd har pekt i den retning, avstedkommer dette med en hypotese som bare ikke kan ignoreres..
Om en så har sklidd såpass utpå at ens visuelle vurderingsevne hva det motsatte kjønn angår går fullstendig fløyten, så følger det i det minste med et aldri så lite trøstegode også her; Nemlig at den eneste utenom den respektive gruppen av motsatt kjønn innenfor noenlunde rimelig alder som drikkes vakker faktisk er en selv! Fry har seg nemlig slik at alkobrillene av en eller annen grunn har en tilsvarende effekt på eget speilbilde! – Og det kan jo unektelig ha sine fordeler der en i realiteten raver rundt med blankpolerte klinkekuleøyne, leppestiften smurt utover størstedelen av ansiktets nedre halvdel og suvernirer fra de ymse alkoholiserte genre en har drukket i løpet av natten spredt rundt på fronten av de etterhvert smått skrukkete klærne!
Til tross for at vi til stadighet får ubestridelige bevis på det motsatte, har vi mennesker bitt oss fast i illusjonen om at det kun er en korrekt versjon et hendelsesforløp. Der to- eller flere personer som hhv bevitner- eller er del av den samme hendelsen har ulike/motstridende gjenfortellinger av deres felles opplevelse, konkluderer vi m.a.o med at kun den ene av de respektive versjoner kan være korrekt/sannferdig. Følgelig tilsier da grunnleggende logikk at den/de andre versjonen(e) er nødt til å være gale/løgnaktige.
Men, hvor paradoksalt det enn måtte fremstå, slik er det altså ikke
Selv om det skulle vise seg at jeg selv i sin tid ikke evnet å oppdrive den viljen som må til for å gå ‘all the way’ hva eget løpstalent angår, har interessen for idrett forblitt. Følgelig, er jeg selvsagt blodfan av alt fra svenske ‘Mondo’ Duplantis- til vår egen Karsten Warholm. Men det er dog ingen som bringer frem ‘fan-girl’ -siden i en gammel løper som Ingebrigtsen-familien generelt- og selvsagt Jakob spesielt. Derfor sier det seg vel igrunnen selv at jeg følger den striden som har oppstått mellom de respektive løperbrødrene på den ene siden- og deres far- og tidligere trener, Gjert Ingebrigtsen og hans nåværende team, med bronsemedaljevinneren på 1500m fra årets VM, Narve Gilje Nordås, i spissen på den andre. – En strid en strengt tatt har måttet tilbragt det siste halvannet året under en stein for å kunne unngå å få med seg, – idrettsinteressert eller ei.
Men om ingen nordmann over treårs alder har kunnet unngå å få med seg at det råder en hinsides bitter strid mellom de respektive parter, har samtidig INGEN visst årsaken til denne totale splittelsen i det tidligere ‘team Ingebrigtsen’. På forbløffende vis, har altså det som ligger til grunn for denne familiekonflikten på steroider forblitt like forbannet uvisst fra den dagen det ble kjent at Jakob & co hadde brutt samarbeidet med sin far i februar i fjor. Utrolig nok, har samtlige av de mer- eller mindre innvidde unngått å lekke så mye som et ‘pip’, -det være seg i hht alt fra venner i et festlig lag- til de mest pågående gravejournalister, i anledning dette her.
– Dvs. inntil i dag..
Ikke sånn å forstå at innvielsen i årsaken til konflikten har skjedd i form av noen som helst lekkasje, da samtlige av de nevnte innviddes lepper har forblitt lukket som de reneste Fort Knox. Informasjonen har kommet fra det mest rettmessige hold i så måte; Nemlig fra brødrene selv, -og derav, som seg hør og bør, formidlet av teamets presseansvarlige eldstebror, Henrik.
(f.v) Jakob, Henrik & Filip Ingebrigtsen [foto: Vidar Ruud / NTB]
Hva offentligheten har fått vite, er jo hva som må sies å være det logiske utkommet av hva vi har sett igjennom fem sesonger av TV-serien ‘Team Ingebrigtsen’. – Altså at kranglene til slutt ble for mange- og for harde til at det lot seg reparere, ‘just like that’. Det som imidlertid IKKE har vært kjent, er at trenerpappa Gjerts velkjente temperament, i følge Henrik, skal ha gått over den velkjente metaforiske streken i hht hva som ikke under noen omstendigheter er akseptabelt; Nemlig at det blir voldelig, -og da fortrinnsvis fysisk vold. Brødrenes avsløring faller (åpenbart) pappa Ingebrigtsen tungt for brystet, i det han dementerer den respektive avsløringen på det sterkeste.
Her har vi altså påstand mot påstand i et felles anliggende. – Ergo konkluderer vi, ut i fra vår menneskelige natur, at kun den ene av partene kan være sannferdig, og at den andre derav er pokka nødt til å lyve. Men ER det virkelig slik all tenkelig logikk skulle tilsi??
– NOPE!
Selv kunne jeg faktisk satt store penger på at både brødrene, og da med Henrik i spissen, OG deres faderlige opphav- og tidligere trener, Gjert Ingebrigtsen ville bestått en løgndetektortest med ‘flying colors’..
Paradoksalt nok, viser det seg nemlig gang på gang at vår angivelige objektive virkelighet/sannhet i realiteten er et subjektivt anliggende! Om du og jeg står side om side og ser person A og B komme ut av A’s hus, så vil jo jeg automatisk konkludere med at du lyver dersom du skulle si at det var A og C, men så enkelt er det dog ikke..
Om vi tenker oss at disse to, -altså A og B, er ukjente for vitnene, og dermed har blitt identifisert i form av beskrivelser.. A er jo grei, da det er enighet hva h*n angår. B derimot, kan jeg ha konkludert at var den som kom ut i følge med A på bakgrunn av at vi tidligere hadde sett A gått inn i følge med en middels høy brunette, iført rød boblejakke, olabukser og boots, hvilket også var tilfellet for den som var i følge med h*n ut. Hva ingen av oss har visst, er imidlertid at en 3. person, -C, allerede var inne i huset da A og B kom. Når det så skal vise seg at C, som også er en brunette med noenlunde samme kroppsbygning og høyde som B, er iført klær til forveksling like B sine, er scenen satt for to motstridende sannheter der ingen av observatørene faktisk lyver et grann. Du kan ha merket deg at dama som kom ut syntes å være hakket høyere, i tillegg til at håret var oppsatt, der hun som gikk inn hadde det løst. Men høydeforskjellen kan ha sin forklaring i at det er en skråning i terrenget som gir inntrykk av at det er en annen høydeforskjell på de som gikk inn vs. de som gikk ut, -og et hår kan jo settes opp på minuttet!
Ergo er det ingen av de to som lyver, selv om gjenfortellingen av det nøyaktig samme hendelsesforløpet spriker i hver sin ende.
Tilsvarende er jeg stygt redd tilfellet kan vise seg å være i hht det motsetningsforholdet i hht hva som faktisk er skjedd i familien Ingebrigtsen..
Et svært så sannsynlig type scenario, kan nemlig være noe slikt som at far har røsket tak i armen til gutta, som f.eks for å holde de igjen fra å gå av gårde i krangelens hete. – Ellers så er det jo unektelig en gruppe mannfolk det er snakk om her, hvorav det slettes ikke er uvanlig at det kan oppstå litt knuffing under en krangel.. – I det hele tatt er det plenty av tenkte omstendigheter hvor det rett og slett er et (subjektivt) definisjonsspørsmål hvorvidt det inntrufne er for fysisk voldelighet å regne eller ei.
Om så jeg aldri tok egne muligheter på løpsarenaen ’til døren’, for å si det sånn, og lot det bli med et og annet av de uoffisielle norgesmesterskap som arrangeres i de aldersbestemte klasser, så var det allikevel nok i at jeg fikk ‘pirket’ litt i overflaten på det som kreves for å nå toppen i en verdensidrett. Jeg har m.a.o fått oppleve den første lille spiren, slik at jeg har et utgangspunkt å bygge det metaforiske kjempetreet ut i fra mentalt. – Liksom jeg også har fått kjenne på den tilsvarende mikroversjonen av seier..
Følgelig, har jeg etter alt å dømme et klarere bilde av både de oppofrelser som må gjøres, all den treningen og slitet som ligger bak- og, ikke minst, den euforiske følelsen det er å kunne skride opp på toppen av seierspallen.
Og kort oppsummert, kan det hele beskrives med et eneste ord; Ekstremt..
Gjert Ingebrigtsen sammen med sin kone, og brødrenes mor, Tone. [foto: Beate Oma Dahle / NTB]
I den anledning, kan jeg fortelle at det såvisst ikke er alle som fikser overgangen fra hva som må sies å være barne- og ungdomsidrett i betydningen ‘masseidrett’ til full blown elite. For min del, kunne jeg ikke ha vært mer fornøyd med denne overgangen, da kjemien med denne nye treneren var upåklagelig. – Så god, at hans avgang var en av de faktorer som førte til min sorti. Her skal det imidlertid ikke fornektes at en solid posjon av grunnen til at denne overgangen opplevdes så ensidig positiv for mitt vedkommende, var at jeg var den soleklare eneren på kvinnesiden. For det er nå en gang uungåelig så at treningsopplegget i en gruppe som dette i større eller mindre grad tilpasses de som har en sjanse til å gjøre karriære ut av idretten, for å si det sånn. Min tillit til denne treneren var så tett opp til det absolutte at jeg med hånden på hjertet kan si at dersom han hadde bedt meg hoppe fra Fredrikstadbroen med den- og den begrunnelsen, så hadde jeg hoppet rett ut i den strømmende elven uten å nøle et sekund. I praksis, betød dette at jeg evnet å nyttiggjøre meg max av sånt som å bli kommandert til å ta ut de reserver en ikke ante en hadde på å beine en ekstra gang opp unnarennet på den lokale hoppbakken med snø til over knærne etter at det gitte antallet turer var unnagjort. – Hvis kommando på dette tidspunktet var avhengig av å avstedkomme i form av regelrette brøl a-la ‘Opp med knerne, for faen!!!’.
Men hva så om den brølende ‘slavedriveren’ hadde vært min egen far??
Her kan jeg si med 100% sikkerhet at dette scenarioet ville vært en garantert katastrofe.. Min far var også svært så innvolvert i min løpekarriære (om en kan kalle det dét), men hans rolle var imidlertid satt til det rent adminastrive. Alt av trening og oppfølging under konkurranser holdt han seg klokelig unna så mye som å berøre. For skal en ha den minste sjanse til å nå opp i verdens mest utbredte idrett, kommer en ikke utenom at det går ei kule varmt, med harde tak på steroider. – Og ut i fra det lille jeg har erfart i så måte, forholdene tatt i betraktning, evner jeg ikke for mitt bare liv å se hvordan dette kan la seg forene med et foreldre-barn -forhold. Ergo har den ubegripeligheten jeg har ansett suksessen i team Ingebrigtsen for å være nå vist seg å faktisk være en umulighet. Utkommet er riktignok internasjonale titler, hvilke toppes av posisjonen som soleklar verdensener for yngstemann Jakob, men prisen de har betalt, later til å bli hhv deres egen far og sønner, og garantert mere til da dette her neppe kan utspille seg uten at det i resten av familien i større eller mindre grad tas sider. Inntrykket i media, er at far er langt mer preget enn sønnene pr. d.d. men om så er, vil den dagen garantert komme hvor også de tre brødrene blir seg bevisst tapet av sin far. For her står de altså. far- og sønner i en strid så dyptgående- og ikke minst uforsonlig at jeg vanskelig kan se for meg muligheten for at de noensinne vil kunne bli en familie, i ordets fulle betydning, når de opplever to motstridende versjoner av den samme virkeligheten. Selv for meg, som faktisk har studert dette her, både i forbindelse med en særoppgave, og på universitetsnivå, og dermed burde ha en godt over gjennomsnittet innsikt i det respektive fenomenet, tror jeg neppe det ville latt seg gjøre å se stort utover egen navle dersom jeg selv sto i en tilsvarende strid.
Samtidig, tror jeg imidlertid en i det minste øker oddsen for å kunne ‘se lusa på gangen’ i en situasjon dersom en er klar over dette med subjektive virkelighetsoppfatninger på forhånd. Så om en så ikke evner å forhindre fallet, har en i det minste en fair sjanse til å i det minste dempe på landingen..
I en tid der vår tokjønnede natur har eksplodert til hva som sist jeg sjekket teller +/- 100, regelmakerne bryter sitt respektive lovverk over en lav sko, og i det hele tatt det meste av hva som begynte som positive endringer i samfunnet har gått overboard til å bli like giftig i motsatt ende som det i utgangspunktet var, så skulle det vel bare mangle at det ikke skulle oppstå bråk om barnegrøt på ett eller annet tidspunkt..
Altså.. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Verden har gått fullstendig fra vettet. På det ene området etter det andre, bevitner de av oss som fremdeles har en fot igjen i virkeligheten kollektive oppkok av såkalte sannheter som i realiteten er fullstendig fra sans og samling, i tillegg til ‘hang-ups’ i de mest tåpelige og/eller absurde tema. I den anledning, er det altså ikke det minste rart at det nå er blitt gjort en kjempesak ut av hvorvidt man skal fore spebarn med ‘kjøpegrøt’ eller hjemmelaget. Og som seg hør og bør for ‘issues’ anno 2023, er det altså ikke måte på hvilke ytterligheter de to sidene, -altså ‘team industrifremstilt’ (heretter omtalt TI) vs. ‘team hjemmelaget’ (heretter omtalt TH) holder på i denne debatten.
I praksis innebærer dette at hjemmelaget barnegrøt av TI er erklært ‘slankegrøt’, mens TH på sin side har erklært den fabrikkproduserte utgaven for en ‘sukkerbombe’. Dermed har vi det altså gående helt i tråd med denne galskapens tidsepoke vi lever i; Hvilket vil si dratt ut til det latterlige.
Avbildet baby er utkommet fra et AI-program på futurebaby.org. så ‘mammapolitiet’ kan i det minste slå seg til ro med at ingen av virkelighetens småfolk er eksponert i dette innlegget
Nå er jeg kanskje i overkant fordomsfull her, men jeg kan bare ikke hjelpe for å se for meg disse ‘mammapolitiets yppersterepresentanter’ på TH som herav selvsagt også er ihugede antisukkerfantaster. – Vi snakker altså om de som er så veganske- og økologiske at det faktisk syntes rent selvmotsigende at de kan tillate morsmelk, da melk strengt tatt er et animalsk produkt. Personlig, syntes jeg det er intet mindre enn et rent mirakel at disse menneskene i det hele tatt kan overleve uten evne til å drøvtygge for max næringsuttak av de salatbladene de baserer hele sitt opptak på. Jeg mener.. Et menneske er jo unektelig avhengig av å få i seg et rimelig høyt antall kcal pr dag, -og det skal forbannet mye dressingfri salat og linsebasert kjøttsubstitutt for å komme opp i 1500-2000 kallorier! – Og for et voksende- og ikke minst (hyper)aktivt barn, er det jo alfa og omega for utviklingen at energiinntaket er på stell i likhet med de øvrige næringsstoffer kroppen trenger.
På den andre siden, kan jeg ikke la være å undres hvordan TI ser for seg at barn faktisk har overlevd i all den tid det ikke fantes noe slikt som industrifremstilt barnemat. Når sant skal sies, er det vel kun i max 200 år av menneskets +/- 2 000 000 årlange historie at man i det hele tatt har hatt noen som helst snøring på hvilke stoffer kroppen trenger for å overleve- og fra hvilke matvarer man får de respektive tilskudd.
Nå skal det riktignok påpekes at barnedødeligheten var hinsides dagens under datidens levekår, men her er jeg faktisk dristig nok til å holde en knapp på at dette i større grad handlet om manglende legekunst/medisin og hygieneforhold, for ikke snakke om den rene og skjære mangelen på mat som titt og ofte rammet våre forfedre.
Med dette sagt, så driter selvsagt jeg langflatt i denne debatten som sådan, da dette er en sak jeg glatt overlater til de respektive foresatte. Det som imidlertid er det interessante her, på generelt grunnlag, er å bevitne hva som vil skje i det antisukker-agendaen blir satt opp i mot den rådende forglemmelse at menneskeheten praktisk talt har klart seg frem til i dag uten å få mat hvis næringsballanse er utformet i laboratorium, med alt hva dette innebærer, -eller påstås å innebære. Og det er vi kommer til punktet hvor skoen trykker ang. den kostholdsgalskapen som har rådet de siste tiår, med sine antikjøtt-, antisukker, – og anti-gud-vet-hva -agendaer, strander for mitt vedkommende.
Kokkene våre i restauranten har unektelig sin del av æren for at mitt matinntak er både variert- og særs smakfullt.
Et av mine ytterst få- men ditto standfaste prinsipp lyder nemlig som følger; ‘Never change a winning team’.
Hva jeg sikter til, er at levealderen har økt i en heidundrende hastighet i løpet av den tid vi har hatt siden matmangel ble mindre og mindre utbredt, for så å elimineres helt i vår del av verden. Altså er det et variert kosthold, bestående av kjøtt, fisk, korn, frukt og grønnsaker, inneholdende den naturlige dose av både fett og sukker, som har rådet i den tid vi har hatt denne utviklingen. – Selvsagt ikke denne faktoren alene, da, som vi var inne på tidligere, også har sånt som legekunst, kuldebeskyttelse, hygiene, m.m å takke for at vi har fordoblet forventet levealder i løpet av de siste par århundrene, men ikke desto mindre, har nok- og variert mat hatt sitt å si. Og når noe så til de grader åpenbart peker i retning av å være en suksessoppskrift, skal det forbannet mye til for å overbevise meg om at det å kutte naturlige bestanddeler av denne oppskriften er av det gode.
Så tilbake til utgangspunktet, syntes det for meg åpenbart at det er samme faen hvorvidt en velger industriprodusert- eller hjemmelaget grøt til avkommet, såfremt man er inneforstått med at de etter alt å dømme både er avhengig av en dose animalske proteiner- så vel som sukker for å få optimale vekstvilkår. Det som er issuet her, er jo ikke HVA som spises, men HVOR MYE man stapper innpå (-og selvsagt av hva) vs. hvor mye en forbrenner! Så enkelt er det faktisk, både for barn og voksne.
Høsten er på sitt absolutte høydepunkt for tiden, med sitt regelrett spektakulære fargeshow.
Greit nok at løv har en i overmåte kort levetid i vår del av verden, men de er i det minste enere på konseptet ‘vakker død’.
Høsten leverer både til lands og til vanns, for å si det sånn!
Vi får nyte høsten i den lille tiden som er igjen mens den enda er flott, for når november kommer, er det slutt. – Og når det er slutt, da er det jo VIRKELIG slutt, i det verden går rett fra fargefest til grå hengemyr praktisk talt over natten..
Polens EU -representant, Dominik Tarczynski har skapt global furore etter at han i sin tale 14 september forklarte de (angivelig) ikke-eksisterende terrorangrep i landet med dets tilsvarende ikke-eksisterende (fremmedkulturelle) innvandring. Det politisk korrekte er selvsagt å dementere dette her med den aller største av avstandstagen. For å ta denne debatten, er så tabu som det kan få blitt i en tid da det faktum at det faktisk ER en del tilkomne muslimer som bedriver nettopp terror, feies under teppet av den hensikt at vi skal late som om problemet ikke finnes..
For all del; Jeg skal overhodet ikke påberope meg å ha fasitsvaret i dette anliggendet. Faktisk er det såpass sterke argument som trekker i hver sin side at jeg vel ikke engang kan skryte på meg å ha gjort meg opp en endelig mening! Men det jeg i det minste KAN si med sikkerhet, er at vi må se å få hodet opp av sanden, og tørre å ta debatten! Er det noe vi iallefall IKKE er tjent med, så er det å fortsette å unnvike å ta tak i dette med fremmedkulturell innvandring, -hvilket i praksis vil si innvandring fra muslimske stater i midtøsten og nord-Afrika. – Og med ‘unnvike’ så mener jeg praksisen som føres ved å late som om man ikke vet hva det siktes til når ‘innvandrer’ -begrepet bringes på bane, og derav legger samtlige innflyttere i samme gryta når spørsmål skal besvares. Jeg mener.. Enhver idiot er jo fullt på det rene med at tema som har med innvandrerkriminalitet og terrorangrep å gjøre ikke er relatert til svensker, tyskere og engelskmenn!
Det er m.a.o på høy tid at vi tar tak i problemstillingen som den er; Altså at det på den ene siden ER alt for mange av de med muslimsk bakgrunn her til lands, liksom i vesten forøvrig, som ikke har annet enn forrakt til overs for de land og folk som har tatt de imot. At det finnes grupperinger som har som livsmål å angripe våre verdier med våpen i hånd, er og blir en kjennsgjerning selv ikke den mest innvandrervennlige kan vri seg unna. Så her har jo unektelig den polske EU-representanten et poeng, om en så vil eller ikke. ‘Fjerner’ man de respektive muslimene, fjerner man også terrorangrep som f.eks masseskytingen i forbindelse med fjorårets Pridemarkering. – For ikke snakke om at Sverige ikke ville vært torpedert av gjengvold om det ikke var for de respektive kurderne.
Polens konservative EU-representant, Dominik Tarczynski har gjort global furore ved å påstå at Polens manglende terrorangrep har sin forklaring i den særs strikte innvandringspolitikken. (foto: GBNews)
Men så har vi da på den andre siden det faktum at det så langt i fra er så at alle med den respektive kulturelle bakgrunn har et giftig mind-set, så skal da disse måtte svi for det en gruppe ‘drittsekker’ måtte foreta seg? Og dette koker jo så ned til den humane siden ved dette her, da det unektelig ER en stor del av de ankomne hvis liv avhenger av å få bli. Folk som facer tortur og drap i hjemlandet.
Skal vi stenge grensen for innvandring fra visse områder, går jo unektelig disse med i ‘dragsuget’, med tilsvarende tragedier som utkomme som de som forårsakes av de med terrorintensjoner på norsk jord. Spørsmålet blir da hvilke hensyn som veier tyngst. – Og det er nettopp DENNE debatten vi er nødt til å ta, -og det på et sakelig vis, uten merkelapper og sider som påberoper seg monopol på sannheten. Våre folkevalgte er rett og slett pokka nødt til å vise seg sine posisjoner verdig, og ha ‘baller’ nok til å kalle en spade for en spade, -ikke ‘et graveredskap av metall festet til en stang, fortrinnsvis av tre, med et plasthåndtak i motsatt ende, til bruk for fjerning av jord, sand, eller snø..’ *puh!..* Før eller siden, vil vi uansett nå det punkt hvor vi ikke lenger kan tåkelegge dette anliggendet, og jeg vil påstå vi vil være hinsides bedre tjent med å ta tak i dilemmaet under de rådende forhold enn å vente til vi får konsekvensene av unnvikelsen ‘pælmet’ i fleisen slik svenskene så til de grader har fått..
