Hverdagsbildet er rett og slett et aldri så lite ‘bli kjent’-konsept, bestående av at blogg-dagen avsluttes med et utvalgt hverdagsbilde sammen med historien rundt.
Hvorvidt et referat fra selveste julaften er hjemmehørende under tittelen ‘hverdagsbildet’ er jeg langt i fra sikker på, men om ikke julaften er en hverdag, er det nå i det minste en dag, og dette er et bilde. – Og to av tre får holde når det er snakk om verdens vakreste lille ‘vofs’.
I utgangspunktet var planen at Leah skulle ha på seg den flotte strikkegenseren sin. Den var vel det aller første som ble pakket ned i sekken før avreise til hhv mor og ‘mormor’. Men dum som jeg var, klarte jeg å gi uttrykk for min usikkerhet angående Leahs samarbeidsvilje hva det å påføres en genser angår. – En genser som seg hør og bør både skal over hodet- og har ‘armer’ til forbeina.. Jeg har jo kjent mutter’n såpass lenge nå at jeg umiddelbart innså at en sådan glipp var synonymt med den vennlige- men bestemte mamma-tonen som har den samme effekten på avkommet som 70-åring, -eller 80, for den saks skyld, som det hadde da arvingen var i barneskolealder. Og som forutsett kom den; «Neimen, Gry, da.. MÅ du dra på henne den der, da?.. *dernest halvveis mumlende* Det er så tullete de derre hundeklærne, så..»
Jeg kunne glatt ha sverget på at Leah forsto hvert ord av denne replikkvekslingen, da det første jeg ser etter å ha innsett at det ble en genserfri julaften på den lille spirrevippen var at hun satt midt på sengen i den mest triumferende positur som tenkes kan.
Men for all del.. Jeg er da et voksent, tilsynelatende oppegående menneske som foretar mine egne avgjørelser! – Hvilket jeg til fulle fikk vist i det jeg fant frem julesløyfen som opprinnelig var tiltenkt eget bruk, og fikk ihopes en riktig så søt julesløyfe så snart mutter’n hadde forlatt rommet..
Mennesket har levd i grupper siden tidenes morgen. Grupper som konkurrerte om de samme ressursene. Nettopp av den grunn, har vi en iboende fientlighet i oss ovenfor personer med tilhørighet i andre grupperinger enn vår egen. -En fientlighet som var en absolutt nødvendighet for å kunne overleve. Dette er den grunnleggende årsak til dagens rasisme og annet utyske der vi grupperer oss i et ‘vi’ mot ‘dem’.
Vil dette si at vi like gjerne kan gi opp bestrebelsene på å oppnå likeverdighet og likebehandling??
Nope, dette er verken fra Beirut, Libanon eller Trinidad, men fra Drammen, da muslimer braket sammen med motstandere av at Norge islamiseres tidligere i høst. (foto: Alexander Jansen / DRM24)
Nå har det seg jo imidlertid slik at planetens mer avanserte livsformer, hvor vi mennesker har vår tilhørighet, har en bevissthet som er sterk nok til at vi kan trosse og/eller styre de fleste av slike naturlige tanke- og/eller adferdsmønstre dersom de ikke ansees fordelaktige for våre liv og vår overlevelse slik de er ment fra naturens side. Det fungerer på akkurat samme vis for mennesket som når ‘The pels’ angels’ sover på ryggen med beina i været- og buken blottet, eller når Rusken går fullstendig på tvers av hannkattens natur når han går bakerst og sørger for at ingen i flokken faller av. Følgelig kan vi mennesker velge bort de naturlige fordommene som ligger nedarvet hos oss dersom vi ønsker det.
Men for at en skal kunne gå på tvers av ens naturlige adferdsmønster, så forutsetter dette iallefall for mitt vedkommende at jeg for det første er genuint overbevist om at dette er risikofritt, og for det andre at dette ikke vil føre til at jeg vil lide noen overlast på noe vis grunnet dette. Og pga vissheten om at hjernene våre fungerer oppsiktsvekkende likt, så anser jeg det trygt å kunne gå ut i fra at vi her har kommet frem til kjernepunktet i hht den regelrette folkestrømningen til FrP som vi ser i dag.
Nå har jo ikke jeg noe mer fordelaktig syn på kristendommen som sådan enn det jeg har på islam, men jeg må jo bare ærlig innrømme at jeg ville valgt å stå ansikt til ansikt med paven ‘any day of the week’ fremfor den shiamuslimske lederen Ali al-Sistani! (foto: Isa Kazimi / public domain)
For det vi ser og opplever, er nemlig at fremmedkulturell innvandring så visst ikke er til vår fordel. Den er snarere til ulempe. En ulempe som eskallerer ‘as we speak’. Når det vi opplever- og oppfatter samsvarer med den naturgitte måten å reagere på ‘inntrengere’, så vil vi følge den instinktive reaksjonen naturen i sin tid utstyrte oss med for å kunne overleve. Da kan statsminister Støre og hans likemenn (-og kvinner, selvsagt) hyle seg hese om fargerike fellesskap, fulgt av all verdens handlingsplaner for bekjempelse av islamfientlige holdninger. Når vi ser at disse nykommerne påvirker samfunnet negativt, og at denne negativen øker proposjonalt med prosentandelen av befolkningen med tilhørighet i denne gruppen, reagerer urmennesket i oss. Som hulefolket i sin tid tok til treklubbene- og de spissede greinene sine for å sable ned inntrengerne i forsvar av det som var deres, strømmer det siviliserte mennesket dit som innebærer en stans i den rådende praksisen; Altså til FrP.
Selv er jeg blant de som har sett meg nødt til å nedprioritere innvandringspolitikken ved valg, først og fremst pga. at FrPs økonomiske politikk er høyst ugunstig for en servitør/bartender og blogger. Men nå har vi faktisk nådd det punkt hvor jeg har kalkulert meg frem til at jeg tåler fire år med FrP ved makten. -Og de ulemper som vil følge, er ulemper jeg nå har kommet frem til at jeg etter alt å dømme er villig til å ta for at det skal bli tatt grep i dette anliggendet før vi ender opp med noe tilsvarende de tilstander som råder i land som Storbritania, Tyskland, og ikke minst Sverige. Slik ståa er i dag, er det Listhaug- eller ingenting, og dersom ikke noe endres drastisk på det politiske kartet innen september, så velger jeg altså heller Listhaug.
Det er nemlig først når vi får ‘luket vekk’ de giftige elementene vi er istand til å ta imot de som har ærlige hensikter- og er en berikelse for samfunnet på det vis de fortjener.
Etter at de innkomne stemmer fra hhv kommentarfelt og epost er talt opp, har vi fått en vinner i kategorien for livsstilbloggerne, -og det med den minst mulige margin; Kun én eneste stemme skilte vinneren fra 2.plassen, hvilket viser hvor viktig hver eneste stemme er for at nettopp DIN favoritt skal kunne ta hjem trofeet i sin(e) respektive kategori(er).
Og den som altså til slutt kan krones til vinner av GRYXEN-utmerkelsen for
I går ble den aller første GRYXEN-vinneren av året utropt, hvilket betyr at det er dags å åpne stemmeurnene for morgendagens kåring. Og kategorien det skal stemmes over denne gang er:..
Hvilket navn som vil påføres denne planketten, er det DU som avgjør ved å stemme på din favoritt blant de listede kandidatene.
Kategorien Årets livsstilblogger er kategorien der det er flest nominerte av samtlige. Det vil dermed si at konkurransen er tilsvarende hard.
Dessuten er det kanskje den lategorien det er vanskeligst å utpeke noen forhåndsfavoritter. For hva er egentlig en god livsstilblogg? Svaret på det spørsmälet avhenger jo i betydelig grad av hva en faktisk anser for å være en inspirerende, fasinerende, og/eller forbilledlig livsstil??
Her kan m.a.o ingenting tas for gitt, så her vil enhver stemme meget vel kunne gjøre utslaget..
Kl. 15:15 stenger de virtuelle stemmeurner, så dersom du har en favoritt du ønsker skal pryde denne planketten som vinneren av GRYXEN-prisen for ÅRETS FOTOBLOGGER 2024, er du nödt til å avgi din stemme asap!!
Og stemme kan du enten gjøre i kommentarfeltet HEReller via epost til:
I dette øyeblikk befinner min lille Leah seg på sin aller første togtur, for så at det bærer videre til første busstur. Siden den eneste erfaringen hun har som passasjer på motorisert kjøretøy fra ridligere er noen ytterst få bilturer, har det jo unektelig knyttet seg en viss spenning til dette her..
..- Og nä som vi har kommet oss over pä den ventende bussen, kan jeg melde at det egentlig har gått over all forventning! Trappeangsten kicket riktignok inn slik at hun måtte bæres inn på bussen, men bortsett fra det, har det ikke engang vært så mye som antydning til piping, og ei heller et eneste bjeff. Hun ligger som et tent lys på gulvet forran meg, og har vi kommet så langt, bör det faktisk kunne holde helt frem..
Venting er bestandig kjipt.
Mens Leah har godt av et miljøskifte, med andre turområder enn de vanlige, dann og vann, har imidlertid kattene det best hjemme hos pappa’en sin. Og när ‘mutter’n er borte, danser pusene pä bordet, -hvilket i denne sammenhengen betyr at de kommer til å havne rett pä bløtmatkjøret; Altså posjonspakninger av typen gourmet.
Litt skeptisk over denne rumlingen under gulvet med en gang..
Ikke sånn å forstå at det er noe Firstprice eller Extra over den tørrmaten som liksom skal være det de primært lever av heller.. Ikke at det er noe galt med Firstprice, for all del! Men disse dyrebutikkmerkene er jo satans sä mye dyrere av en grunn, og en del av denne grunnen er definitivt smaksrelatert. Men ikke desto mindre, faller det ikke i god jord hos kattene om de ikke får sin daglige bløtmatdose, og spesielt ikke hos Pepsi. Hun kjører nemlig på med en pipekonsert ut av den annen verden før hun blir sulten nok til å ty til den maten som står fremme.
..- Før hun legger seg nedpå, titter på disse folka som skrider forbi, og tar livet med ro.
De av dere som nå måtte sitte med et inntrykk av at ‘The pels’ angels’ virker en smule bortskjemt, kan jeg si at dette såvisst ikke er tilfelle. De er nemlig laaangt mer bortskjemt enn som så! Jeg er nemlig pelsbarnmødrenes svar på de menneskebarnsmødre som insisterer på at avkommet deres skal få alt de måtte ønske seg, hvorpå utkommet blir krapyl vi andre sjokkerer oss selv ved å ønske å gi de en real omgang juling med inderlighet. Greia er bare at pelsbarn er like skjønne uansett, hvilket gjør at saken stiller seg ganske så annerledes i vårt tilfelle.
Mens Tufsa og Pepsi nok syntes det er greit med et par dagers Leah-fri, vil nok den sort-hvite ‘glad-tjukken’ savne den logrende turbotornadoen av en BFF desto mer.
Moralen her, er m.a.o at folk burde tenke over hva slags barn som egner seg til deres foreldrefilosofi, for med det å unngå uspiselige ‘brats’ til fordel for nydelig vedlikeholdte potekrabater *hehe*
Kun drøye to og en halv time igjen av helgen, for så at vi tar fatt på en en-dags-uke før julen setter i. Ikke desto mindre er det dags å få stablet ukens utfordring på bein.. *ehh* det blanke data-arket jeg har forran meg.
Rødt er og blir julefarge nummer en her på berget, og da gjerne i kombinasjon med lys sølvfarge og/eller hvitt. Men det er ikke hvilken som helst rødfarge, da den eneste som duger er den dyprøde, a-la den som er i det norske flagget. Kommer man trekkende med sånt som den danske rødfargen, har man misforstått fullstendig.
Her har imidlertid mutter’n tatt fullstendig av, da juledopapir vel må sies er å dra det litt vel langt..
I går kveld opplevde jeg nok et sånt ‘moment’, som jeg kaller det; Altså et sånt øyeblikk hvor absurde/surreslistiske realiteter til fulle går opp for meg. Og det som kicket inn denne gang, var den totale erkjennelsen av at menneskeheten er fullstendig sjanseløs i hht å overleve som art. For når folk for det første, i fullt alvor, klarer å la seg krenke så til de grader at det er på randen av hva de makter å utstå av Asbjørns ulekalender med komiker Espen Echbo, og for det andre at dette her tas på det fulle alvor av offentligheten(!), med det som følger av førstesideoppslag og hovedinnslag i samtlige av kongerikets nyhetskanaler, innså jeg at den menneskelige adferd anno 2025 ikke er forenlig med liv..
Karakteren Asbjørn Brekke i komiker Espen Echbos skikkelse (t.h) sammen med forfatter Anne B. Ragde, som altså klarte å få krenket på seg utallige trygdede under sitt besøk i programserien. (foto: TV2)
Det var den kjente forfatteren Anne B. Ragde som i episoden der hun gjestet programmet altså kom i skade for å snuble borti den ultimate krenkelsestriggeren; Nemlig de uføretrygdede- og de som bestreber seg på å bli det. Den godeste fru Ragde gjorde nemlig noe så til de grader uhørt som å gi uttrykk for hva som faktisk er realiteten i dette anliggendet. Og sånt blir det vitterlig bråk av i denne lettkrenkede tidsalder..
For de som eventuelt ikke har fått med seg den respektive episoden, ble Ragde spurt om hva hun anser for den største forskjellen mellom hennes generasjon- og de som er unge i dag med utgangspunkt i den nyutgitte boken der hun skriver om sin egen oppvekst. Den frittalende forfatteren svarer da, som sant er følgende:
«Dagens generasjon er mer persilleblader. Alle sykemeldingene (…) Og de blir uføretrygdet nå! Det er rablende galskap!»
‘Asbjørn’ kvitterer så i kjent stil med oppfølgingsspørsmålet:
«Galskap at de er sykemeldte, eller syke, eller ..?»
Ragde responderer så umiddelbart med hva som skulle vise seg å bli selve nådestøtet i så måte i form av følgende ‘korreksjon’:
«Du skjønner hva jeg mener.. Det er syting! De er ikke syke. De er uføretrygdet».
Og den som får æren av å gå i bresjen for det skredet av krenkelser som avstedkommer dette her, er en ung dame ved navn Gro Helene Bondevik. – Hvis etternavn umiddelbart får de berømmelige metaforiske bjellene til å ringe som besatt;
– Bondevik..
Navnet som har tattovert seg inn i bevisstheten etter det helvetet av en regjering som i sin tid ble ledet av KrFs Kjell Magne Bondevik, til tross for at de selv den gang var for et småparti å regne i forhold til Høyre som de altså var i regjeringssamarbeid med. Men forholdet mellom disse regjeringspartiene så vi imidlertid ikke et spor av, for dette helvetet av et minoritetsparti fikk dundret igjennom den ene saken etter den andre. Og ‘sak’ i KrF øyenmed er synonymt med hhv lovbestemte bortfall og begrensninger av alt som er gøy og gjør livet verdt å leve.
At en 24 åring klarer å få bildet av seg i ei sykeseng brettet ut som hovedoppslag på hjemmesiden til kanalen seersuksessen går på før rulleteksten er ferdig, er i utgangspunktet oppsiktsvekkende, selv i denne krenkelsestid. Ikke minst fordi oppslaget innebærer at de går ut mot sin egen seermagnet. Så når jeg registrerer etternavnet ‘Bondevik’ i et anliggende der det er snakk om å dunke igjennom viljen sin der så vanskelig skulle ha latt seg gjøre, tenker jeg som så at dette her kan pokker ikke være tilfeldig! – Dermed bærer det rett til googling.
– Dermed får jeg bekreftelsen på at tilfeldig var det vitterlig heller ikke, da den godeste Gro Helene er gift med gode gamle Kjell-Magnes politikerspire av en nevø.. Hun er riktignok ikke beslektet i blodet, men det relevante her er at hun dermed har fri- og tilnærmet ubegrenset tilgang til selveste gudfaren i hht å ‘få sin vilje til å skje’. Og ET krenkelsesoppslag er synonymt med et umiddelbart skred av medkrenkede, og et krenkelsesoppslag av det her kalibret.. – Ja, det utfallet sier seg vel selv.
Nå skal det presiseres at det ikke er den minste tvil om Gro Helene Bondeviks rettmessighet som trygdemottaker, da hun har slitt med flere alvorlige diagnoser siden tidlig barndom. Samtidig kan jeg ikke unngå at det murres ved at oppslaget som skal starte krenkelsesskredet innledes med bildet til venstre, hvor hun altså er på sitt elendigste, istedet for bildet til høyre som åpenbart er tatt på en langt bedre dag.. De begge viser sider av henne, for all del, men ikke desto mindre kommer jeg bare ikke utenom at det er noe manipulativt ved det hele, slik det er lagt opp.. (foto: Ole Berg-Rusten / NTB /priv. TV2)
Altså nok en krenkelsesbrudulje avstedkommet uten annen grunn en en konstatering av de faktiske forhold, fulgt av vedkommendes personlige mening rundt det respektive anliggendet. For dagens unge blir ikke kalt ‘generation snowflake’ for ingenting. Personlig, gav jeg de tilnavnet ‘generasjon skral’ for hva som må være ti år siden.. Følgelig uføretrygdes de over en lav sko, -og ei heller kan det, i sannhetens navn benektes at det er en del mildt sagt tvilsomme uføreårsaker der ute.
Her kan vi så først som sist ta tak i det garanterte argumentet med ‘usynlige lidelser’, ved at jeg kan bekrefte at jeg er fullt klar over disses eksistens, liksom jeg er tilsvarende klar over at mange opplever det belastende å bli mistenkeliggjort. Og selvsagt er det synd at dette her unektelig går ut over de med reell uføreårsak. Samtidig kan en faktisk ikke la dette hensynet overgå det å stille kritiske spørsmål rundt en ytelse som koster oss skattebetalerne uhørvelig med kroner hvert eneste år. (Ja, jeg vet at også dere trygdede betaler skatt. Men det blir jo, når sant skal sies, tett opptil en formalitet når pengene kommer (utbetales) fra den samme enhet, -altså staten, som den fratrekket går til).
Og liksom Anne B. Ragde mener også jeg bestemt at en betydelig andel av de som er uføretrygdede i dag fint kunne ha besørget hele- eller deler av livsgrunnlaget sitt selv igjennom lønnet arbeid. Når sant skal sies, er jeg igrunnen litt sånn i villrede over at denne debatten ikke er fylt til randen av syke og uføre, da det jo er DISSE denne (angivelige) ‘snyltingen’ først og fremst rammer!
For det første innebærer jo enhver urettmessig trygdeutbetaling at det blir mindre igjen i potten for de som faktisk ER ute av stand til å forsørge seg selv, og for det andre innebærer det jo også en lengre behandlingstid for de respektive søknader! Så istedet for å kaste seg ut i krenkelseskoret som denne gang altså ledes av den unge og forurettede Bondevik 2.0, burde de jo snarere gått bananas i hht å få satt en stopper for de som bokstavelig talt stjeler pengene som ellers ville kommet disse til del, for ikke snakke om har forlenget lidelsen deres i form av lengre behandlingstid.
Når det er sagt, har jeg full forståelse for at enkelte ting føles sårt. Vi har alle en ‘akilleshel’, for å si det sånn, meg selv selvsagt innkludert. Greia er bare at en ikke kan forlange at verden forøvrig skal ta hensyn til alt som berører den enkelte av oss! Om jeg skulle ta meg nær av noe som sies på en humorscene, so what!?? Vi kan da ærlig talt ikke legge ned den menneskelige humoren fordi alt som kan fleipes med vil treffe en nerve hos en eller annen! Er det noe som overveiende sannsynlig bidrar til å fremme giftige holdninger i samfunnet, er det helt ‘innafor’ å ta til orde for det, for all del. Men om det f.eks er en vits der en unge trues med å måtte ile ut og inn av et kjøkken med hhv mat- og matrester for livets opphold dersom h*n ikke skjerper seg på skolen, så kan ikke jeg hive meg på tlf. til landets nyhetsredaksjoner fordi dette var krenkende for meg som servitør! -For ikke snakke om hvilke reaksjoner som ellers i samfunnet ville avstedkommet om de hadde blitt utsatt for de replikkvekslingene som utveksles mellom oss på nettopp denne arbeidsplassen! Her får jeg servert bemerkninger som at jeg er så hvit at det grenser til gjennomsiktig, for så at jeg kan tenkes å svare noe sånt som at det holder med at jeg pisser gult til min asiatisk utseende boss! Om en skulle latt seg fornærme av sånt, der ‘krenkelsene’ går begge veier, ville jo alt som var av humoristisk, kammeratslig dynamikk forduftet! Og det samme gjelder i bunn og grunn der man er tilskuere til et show. En må rett og slett slutte å ta seg selv så jævla høytidelig!
I det en skjønner at man er i ferd med å komme innpå et sårt emne, så skru av lyden, gå på toalettet, hent noe snacks på kjøkkenet, eller whatever, og returner når talen er forflyttet seg over til noe annet.
Men om vi snur opp-ned på det hele, kan det jo også betraktes slik at de som lar seg krenke helt inn inn i celleroten av en forbannet julekalender hvis innhold er egnet for barn, igjennom nettopp denne utviste gjennomkrenkelsen viser seg sine trygdeutbetalinger verdig! En er nemlig pokka nødt til å være temmelig ‘sjuk i hodet’ for å kunne la seg krenke til randen av den fiktive ypperstenerden, Asbjørn Brekke, spør du meg!..
